Henrik Ibsens skrifter

Et eksempel på hvor uoversiktlig feltet er, finner vi i forholdet til Frankrike. I 1889 viser Ibsen i flere brev til at Norge ikke har noen litterær konvensjon med Frankrike. Sommeren 1890 gjorde svogeren Johan Herman Thoresen ham oppmerksom på at det fantes en tilleggsartikkel til handelstraktaten mellom Frankrike og Sverige–Norge av 1882. I denne het det at i påvente av en særskilt konvensjon var de kontraherende parter enige om at «ethvert af de respektive Landes Undersaatter [skulle] i det Andet nyde samme Behandling som Landets egne Undersaatter i Henseende til den literære, kunstneriske og industrielle Eiendomsret» (sitert etter Hoel 1894, 369). I brev til Thoresen 2. januar 1891 takker Ibsen for opplysningen, samtidig som han slår fast at «med Italien har vi jo konvention». Det følgende halvannet året viser Ibsen flere ganger til traktaten med Frankrike, og hevder at denne sikrer hans forfatterrett der. Senere hører vi ikke mer om den, uten at vi kjenner grunnen til det.

Hvor mye var disse traktatene verdt? I 1893 vedtok Stortinget ny lov om forfatterrett til avløsning av Lov om Beskyttelse af den saakaldte Skrifteiendomsret av 8. juni 1876 (jf. ovenfor, under Forfatterrett). I stortingsproposisjonen om ny lov blir traktatene med Frankrike og Italia omtalt, og det blir slått fast at de er verdiløse: «da den norske Lov ingen Beskyttelse yder mod Oversættelse, faar heller ikke Traktaterne nogen Betydning med Hensyn hertil» (Stortingsforhandlinger 1893, b. 3b, St.prp. nr. 26, 13).

Blant de viktigste endringene som kom med Lov om Forfatterret og Kunstnerret av 4. juli 1893, var enerett til oversettelse. Endringen skulle fjerne en hindring for norsk tilslutning til Bernkonvensjonen. Varigheten av forbudet mot uautoriserte oversettelser ble satt til ti år etter utløpet av utgivelsesåret. Det innebærer likevel ikke at traktatene med Frankrike og Italia dermed ble mer relevante igjen. Traktaten med Frankrike ble behandlet av Klaus Hoel i Norsk Retstidende 1894 (Hoel 1894) og i en upublisert innberetning fra Frederik Bætzmann til Kirke- og undervisningsdepartementet datert 7. april 1896 (RAO S-3568, serie Døg, Bætzmann). Både Bætzmann og Hoel pekte på at det av traktatteksten ikke fremgikk nøyaktig hvilke rettigheter norske og franske undersåtter hadde. Ett sentralt punkt var spørsmålet om norske forfattere i Frankrike virkelig ville bli behandlet helt på linje med franske (full assimilasjon), eller om de ville være beskyttet i Frankrike på samme måte og i samme utstrekning som i hjemlandet (betinget assimilasjon). Hvis for eksempel eneretten til oversettelse hadde ulik varighet i de to landene, ville da en forfatter kunne få sterkere rettsbeskyttelse i det fremmede landet enn i sitt eget? Teksten i traktaten mellom Norge–Sverige og Frankrike kunne tyde på at den intenderte full assimilasjon. I de særskilte traktater om forfatterrett som Frankrike hadde inngått med andre land, hadde franskmennene imidlertid alltid fastholdt at beskyttelsen i Frankrike ikke skulle kunne ha større omfang enn det hjemlandets lovgivning sikret forfatteren eller kunstneren (begrenset assimilasjon; jf. også Ricketson 1987, 22). Hoel skrev at fransk rettspraksis dessuten hadde nok av eksempler på at ulike rettsinstanser kom til helt ulike avgjørelser. Siden traktaten mellom Norge og Frankrike aldri var blitt presisert, mente han at det derfor ikke var underlig at det ikke fantes et eneste kjent eksempel på at den var blitt påkalt til å hevde franske eller norske forfatteres rettigheter.

I Ibsens tilfelle var imidlertid et annet forhold enda mer avgjørende, nemlig at han ble publisert i Danmark. Frankrike la til grunn territorialprinsippet: For utgitte verker var nasjonaliteten bestemt av hvor det først var utgitt. Det samme prinsippet fulgte Italia (D’Amico 2011.; Hoel 1894, 377), og det samme prinsippet lå til grunn for Bernkonvensjonen, selv om det ikke ble eksplisitt fastslått (Ricketson 1987, 167). Allerede av den grunn kunne en fransk-norsk traktat ikke hjelpe Ibsen.

Det er ingenting som tyder på at Ibsen ikke handlet i god tro når han påberopte seg traktaten med Frankrike. Vi ser for eksempel i brev til C. Brinchmann 21. juli 1892 at Ibsen, med henvisning til tilleggsartikkelen, sier at Brinchmann må innhente tillatelse til å utgi en påtenkt oversettelse av et bestemt fransk verk. Det er heller ikke noe som tyder på at Ibsens franske oversetter Moritz Prozor var bedre informert enn Ibsen og forsøkte å korrigere ham. Men det vi likevel kan konstatere, er at Ibsen i 1890-årene faktisk mottok honorarer fra Frankrike. På teaterfronten hadde han sannsynligvis nytte av sitt medlemskap i franske forfatterorganisasjoner. I sin redegjørelse for departementet påpekte Bætzmann at norske forfattere kunne oppnå beskyttelse ved å bli medlemmer i Société des gens de lettres de France eller i Société des auteurs et compositeurs dramatiques. Men for det første var det slett ikke sikkert at disse organisasjonene ville oppta utenlandske medlemmer. For det andre var det, ifølge den ledende franske autoritet på området, uklart hvilken rettsstatus foreningene egentlig hadde, og i alle fall kunne ikke utlendinger pålegge dem å ivareta deres interesser (RAO S-3568, serie Døg, Bætzmann).

Ibsen hadde likevel ikke problemer med selve medlemskapet. Han var allerede i 1880 blitt utnevnt til utenlandsk medlem av Société des gens de lettres (jf. brev til Sigurd Ibsen 30. august 1880 med kommentarer). Forbindelsen med Société des auteurs et compositeurs dramatiques (jf. Brevmottagere : institusjoner, organisasjoner, bedrifter) synes å stamme fra 1890. I brev fra Prozor til forleggeren Albert Savine 9. januar 1891 heter det at Ibsen har skrevet til Mr. Roger, som var agent for Société des auteurs dramatiques. Det heter videre at foreningen har tilbudt Ibsen å ivareta hans interesser, og at Ibsen har gitt dem tillatelse til å handle i hans navn (NBO Brevs. 789). Noen innbetaling fra foreningen er ikke registrert før i juni 1893, men deretter kommer det innbetalinger årlig.

Fra Italia kom det et par små innbetalinger i 1890, deretter ingenting. Ibsen-stykkenes veier til og i Italia har vi visst lite om, men nye undersøkelser viser at oversettelser til italiensk delvis skjedde fra tyske oversettelser, formidlet av Felix Bloch Erben, og at noen inntekter fra Italia derfor kan ha kommet den veien (D’Amico 2011; jf. nedenfor, under Det tyske markedet).