Henrik Ibsens skrifter

På det tyske bokmarkedet er 1890-årene kjennetegnet av at Samuel Fischer prøver å få kontroll med Ibsen-utgivelsene. En lang forhistorie med mange oversettere og flere forlag, sammen med Ibsens tiltagende markedsverdi, pågående konkurrenter og en uklar rettighetssituasjon, gjorde imidlertid at hver eneste nyutgivelse ble preget av strid og tautrekking.

Fischer hadde startet sin virksomhet i Berlin med å utgi Rosmersholm tidlig i 1887, i Marie von Borchs oversettelse. Det var i første rekke Julius Hoffory som etablerte forbindelsen mellom Fischer og Ibsen. I desember 1888 utkom Die Frau vom Meere i Hofforys oversettelse. Den var første nummer i serien Nordische Bibliothek, som Hoffory redigerte og utgav hos Fischer (17 b., 1889–91). Før tiårsskiftet hadde Fischer også utgitt flere eldre Ibsen-titler. Med Hoffory tiltagende sykdomsproblemer gled han ut av bildet, og i 1890-årene var det Julius Elias som overtok som mellommann. Ibsen kjente Elias fra München, der Elias bodde i årene 1881–90 før han flyttet til Berlin (jf. brev til J. Elias 19. november 1890).

Hoffory hadde mottatt korrekturark fra København til oversettelsen av Fruen fra havet slik at den tyske utgaven kunne utgis omtrent samtidig med originalen: København-utgivelsen fant sted 28. november og Berlin-utgivelsen 6. desember 1888 (HFL 3, 79). Fruen fra havet utkom dessuten allerede i mai 1889 i Reclams Universal-Bibliothek i oversettelse ved Marie von Borch.

I løpet av 1880-årene mottok ikke Ibsen noe honorar fra Fischer. Tyske bokinntekter i 1880-årene var helt ubetydelige, og det som er registrert, kom fra Theodor Ackermann i München. Vi har sett ovenfor (Ibsens økonomi 1890–1900) at dette endrer seg i 1890-årene. Med Hedda Gabler måtte Fischer betale for tidlig levering av korrekturark: Ibsen bokførte 300 mark (267 kroner) i honorar. Ved oppstarten av Nordische Bibliothek hadde Fischer annonsert at han tok mål av seg til å bringe bare autoriserte oversettelser (Mendelssohn 1970, 88). Det forutsatte at han holdt seg inne med Ibsen. Ved å betale kunne Fischer komme tidlig på markedet med sin utgave. Dette var også viktig for Ibsen fordi det økte sjansen for at det ble den autoriserte oversettelsen som ble brukt av teatrene. Til dette formålet trykte Fischer opp ekstra eksemplarer for distribusjon gjennom teateragenturet Felix Bloch Erben, som Ibsen inngikk egne kontrakter med for hvert stykke. Fischer hadde ikke direkte økonomiske interesser her siden han ikke selv var teateragent. Men blant annet etter erfaringene med Ibsens suksess opprettet han selv teateragentur etter århundreskiftet (Mendelssohn 1970, 408).

Samtidig var Ibsen heller ikke interessert i å holde Reclam helt utenfor fordi Reclams billigbøker gav ham en langt større leserkrets enn den han fikk gjennom Fischer (brev til A. Larsen 4. januar 1891). Her brukte Ibsen mangelen på rettsbeskyttelse til sin fordel. Når originalen av Hedda Gabler var ute i København, var det fritt frem for andre tyske oversettere og forleggere, skrev han til J. Elias 17. desember 1890. Dagen etter signerte han en erklæring som Fischer lot trykke i Börsenblatt 2. januar 1891. Der heter det at dersom andre tyske oversettelser enn den hos Fischer «utkommer og blir innlevert ved teatrene, så ville det skje uten mitt samtykke og min vilje» (brev til ukjente mottagere 18. desember 1890; til norsk ved HIS; jf. også brev til J. Elias samme dag med kommentar). Men da hadde han allerede 2. desember 1890 skrevet til Philipp Reclam jun. at han bare var glad for at de også forberedte en (uautorisert) oversettelse av Hedda Gabler. Reclam hadde akkurat blidgjort ham med et «frivilligt forfatterhonorar for mine på hans forlag udkomne værker» på 1000 mark (889 kroner) (NBO RB 1890). Det var det første store bokhonoraret Ibsen fikk fra Tyskland. Ibsen var helt tilfreds med at konkurransen fra Reclam drev Fischer til å fremskynde sin bokutgivelse, etter at Fischer først hadde ønsket å publisere en del av det nye stykket i et tidsskrift (brev til J. Elias 18. desember 1890). Reclams oversettelse ble også denne gangen gjort av Marie von Borch og utkom i februar 1891.

Men samtidig som Ibsen ønsket konkurransen på bokmarkedet, var han ikke interessert i at Reclams Hedda Gabler skulle konkurrere med den autoriserte oversettelsen på teatermarkedet (brev til A. Larsen 4. januar 1891). Det hadde både med kvalitetskontroll og økonomiske interesser å gjøre. Disse hensynene var ikke lette å balansere, og ved den neste utgivelsen prøvde Ibsen å gjøre Reclam mer sentral igjen. Han skrev til Reclam allerede 20. desember 1890 at Fischer-utgivelsen av Hedda Gabler hadde skaffet ham så mange ergrelser at han for fremtiden ville tilby Reclam å utgi de tyske, autoriserte oversettelsene, og arrangere det slik at de kunne komme samtidig med originalen. Akkurat slik ble det ikke. Når det gjelder de autoriserte oversettelsene, ble de fra nå av besørget i Norge av Sigurd Ibsen, som i denne perioden var uten fast arbeid. Han oversatte Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894) og John Gabriel Borkman (1896) til tysk. Da Fischer sendte forespørsel om Bygmester Solness gjennom Elias, skrudde Ibsen opp både honorarkrav, som ble doblet til 600 mark, og andre betingelser. Om oversettelsen heter det først bare at den «vil blive foretaget hersteds under mit eget tilsyn» (brev til J. Elias 1. november 1892). Ibsen ville ha oppførelsesretten alene, og Fischer skulle sende Felix Bloch Erben 25 eksemplarer uten vederlag. Dessuten måtte Fischer akseptere at oversettelsen utkom også hos Reclam så snart Fischer-utgaven var tilgjengelig i bokhandelen. Bare slik, skrev han til Elias, kunne han forhindre konkurranse overfor teatrene og at Reclam laget sin egen forhastede og ukontrollerte oversettelse; det siste er muligens uttrykk for misnøye med Marie von Borchs Hedda Gabler-oversettelse. Først da Fischer hadde akseptert betingelsene, opplyste Ibsen at det var hans egen sønn som var oversetter (brev til J. Elias 1., 7., 18. november og 3. desember 1892). Baumeister Solneß utkom hos Fischer 12. desember 1892 og hos Reclam i januar 1893. Dessuten kom stykket i 1893 også ut i Paul Herrmanns oversettelse hos O. Hendel i Halle og i Victor Ottmanns oversettelse hos M. Hesse i Leipzig (S. Fischer, Verlag 1985, 67).

Med Lille Eyolf presset Fischer på for å oppnå enerett på det tyske markedet, og Ibsen måtte gi etter. Ibsen ville også nå i utgangspunktet ha en parallell Reclam-utgave (brev til J. Elias 2. november 1894). Fischer krevde imidlertid at Reclam måtte vente i to år, noe Ibsen aksepterte på betingelse av at Fischer sørget for at ikke Reclam i mellomtiden utgav en annen oversettelse (brev til J. Elias 26. november 1894). Honoraret gikk nå opp til 1000 mark (885 kroner). Arrangementet gikk ut på at den tyske utgaven ikke skulle kalles for, eller fremstå som, en oversettelse, men som en «tysk originalutgave». På tittelbladet skulle det ikke oppgis noe oversetternavn, og den tyske utgaven skulle utgis samtidig med den «norske utgaven», slik at det forelå to originalutgaver. En erklæring om dette, signert Ibsen, ble trykt i Börsenblatt 28. november 1894. «Billige konkurrentutgaver» kunne derfor ikke utgis, het det, og forlaget hadde forpliktet seg til å forfølge alle eventuelle «ettertrykk» (brev til ukjente mottagere 18. november 1894).

Bakgrunnen for denne strategien var at tysk lov beskyttet utlendingers verker, også fra land utenfor Bernunionen, hvis verket utkom i Tyskland hos tysk forlegger samtidig med utgivelsen i hjemlandet (jf. kommentar til brev til J. Elias 2. november 1894). Som vi skal se nedenfor, utgav William Heinemann Ibsens dansk-norske originaltekster i London noen dager før de utkom i København. Fischer fulgte en annen linje, og det må skyldes at tysk lov bare gav femårig beskyttelse mot uautoriserte oversettelser. Tyskland var riktignok medlem av Bernunionen, som gav minimum tiårig beskyttelse. Ved revisjonen i 1896 ble, som vi har sett tidligere, forfatterens enerett til oversettelse ytterligere utvidet. Den tyske loven av 1870 ble imidlertid ikke endret som følge av den tyske deltagelsen i Bernkonvensjonen. Tyskland hadde dermed en nasjonal lov som gav svakere beskyttelse av forfatterens enerett til oversettelse enn Bernkonvensjonen gav, og det tyske forfatningssystem tillot den typen uoverensstemmelser mellom nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner (Bætzmann 1897, 568). Når Tyskland opprettholdt denne diskrepansen, var det sannsynligvis nettopp for å hindre at ikke-unionsforfattere skulle kunne komme bakveien inn i Bernunionen ved tidlig eller samtidig utgivelse i Tyskland, noe som ville frata ikke-unionsland et incitament til å slutte seg til unionen (jf. Ricketson 1987, 167). Om Fischer utgav Ibsens dansk-norske utgave i Tyskland samtidig med at den utkom i København, og deretter en oversettelse, var oversetterretten beskyttet, men altså bare i fem år. Hvis den tyske oversettelsen kunne utkomme samtidig som originalutgaven i København, og få status som tysk originalutgave, kunne han derimot oppnå Bernkonvensjonens mye lengre beskyttelsestid mot uautoriserte, konkurrerende tyske oversettelser.

Ibsen skrev til Reclam 4. desember 1894 at han denne gangen ikke foranstaltet noen tysk oversettelse. I stedet kom det en tysk originalutgave, og denne kunne han først disponere over om to år. Hans Heinrich Reclam svarte 7. desember 1894 at den juridiske holdbarheten i dette arrangementet var høyst omstridt. Det eneste sikre midlet til å holde dårlige oversettelser unna markedet, mente han, var at det kom en billig utgave av den autoriserte oversettelsen så snart som mulig. Han tilbød Ibsen 500 mark for å kunne utgi den autoriserte Klein Eyolf senest en måned etter Fischer-utgaven. Med en utsalgspris på 20 pfennig (18 øre) og det vanlige honoraret for pocketbøker på fem prosent svarte tilbudet til et opplag på 50 000 eksemplarer (S. Fischer, Verlag 1985, 60). Reclam avstod likevel fra å utfordre Fischer. Det samme gjorde andre forleggere, og Klein Eyolf kom derfor på tysk bare i Fischers utgave. Dette gjorde muligens at Lille Eyolf ble en av Ibsens minst utbredte bøker i Tyskland. Vi kjenner ikke Fischers opplagstall, men noen av hans eksemplarer har «2.–9. Auflage» på omslaget (Pettersen 1922, 37). Et opplag hos Fischer var ensbetydende med 1000 eksemplarer (Mendelssohn 1970, 64). Til sammenligning var Reclams Hedda Gabler i 1900 oppe i 80 000 eksemplarer og Baumeister Solneß i 70 000 (Keel 1992, 139).

Med John Gabriel Borkman (1896) dukker det opp en ny aktør, Albert Langen. Langen giftet seg i 1896 med Dagny Bjørnson og ble dermed en del av det litterære Bjørnson–Ibsen-dynastiet. Samme år utgav Langen den første tyske oversettelsen av Catilina, og deretter Ibsens nye stykke. Av brev fra Bergliot Ibsen til søsteren Dagny Langen og mellom ekteparet Langen synes det som om Sigurd Ibsen spilte en hovedrolle da Fischer ble snytt for den nye Ibsen-utgivelsen. Den 15. mai 1896 skrev Albert Langen til hustruen at han av Sigurd fikk «en skriftlig forsikring om at hans far i anledning av sin nyeste bok […] gjerne vil inngå forlagsforbindelser med meg. Med andre ord: Henrik Ibsen kommer på Langens forlag. Og hva er vel for fanden ikke mer naturlig!» (sitert etter Abret & Keel 1992, 163; til norsk ved HIS). Ibsen forventet stort salg av det nye stykket, skrev Bergliot til søsteren i München: «Albert vil tjene penger,» lovet hun (24. september [1896?], NBO Brevs. 253). Ibsen skrev til Elias 1. november 1896 at Fischers tilbud var helt uakseptabelt – og særlig nå, når han mente han var beskyttet av Bernkonvensjonen. Mens Fischer hadde betalt 1000 mark for Lille Eyolf, betalte Langen hele 5000 mark for John Gabriel Borkman. Langen synes ikke å ha vært helt informert om Fischers honorarsatser, for han var ikke sikker på at han lå over Fischers tilbud (jf. Abret & Keel 1992, 164).

Dette var åpenbart en strek i regningen for Fischers ambisjoner om å få kontroll med Ibsens tyske utgivelser, men en motstrategi var allerede på trappene: å være den første til å utgi Ibsens samlede og komplette verker. Ideen ble unnfanget av Elias, som et forsøk på å redde Ibsen «fra å bli utnyttet av alle slags tvilsomme forlagssjefer [og] fra Lange og Brausewetters papirknitrende tysk ved en virkelig samleutgave» (Mendelssohn 1970, 236–37; til norsk ved HIS). Fischer overveide frem og tilbake. Han måtte kjøpe Catilina og John Gabriel Borkman fra Langen, sikre eiendomsrett til de eldste stykkene og erstatte flere av de eksisterende oversettelsene. På den annen side var han tiltrukket av tanken på å være ute med et slikt prosjekt før Gyldendal. Ibsen stilte seg positiv i brev til Elias 1. november 1896, samtidig som han altså forklarte at han ikke ville selge John Gabriel Borkman til Fischer.

Det ser ut til at Ibsen må ha gitt Langen forhåpninger også angående Når vi døde vågner. Ibsen benektet i brev til Elias 18. november 1899 og 3. januar 1900 at han hadde noen avtale med Langen, men Langen gjorde krav på stykket overfor Fischer, og det var en heftig brevveksling mellom dem i den anledning (Mendelssohn 1970, 246). Dessuten ble rettighetsproblematikken igjen stilt på spissen da et annet forlag, sannsynligvis Reclam, tidlig i 1899 annonserte en konkurrerende utgave av samlede verker, som også skulle omfatte John Gabriel Borkman (jf. brev til J. Elias 25. januar 1899 med kommentarer). På høsten ble det også annonsert en konkurrerende utgave av Klein Eyolf. Dette er muligens et uttrykk for at den tyske holdningen til Danmark ble skjerpet etter at Danmark heller ikke i 1896 hadde sluttet seg til Bernkonvensjonen. I et tysk innlegg på den internasjonale forleggerkongressen i 1901 heter det at så lenge land som Danmark og Sverige ikke hadde sluttet seg til konvensjonen, burde man ikke, slik enkelte land fortsatt gjorde, gi beskyttelse til disse landenes litteratur (Schwartz 1901, 63).

Fischers juridiske rådgiver Albert Osterrieth skrev sommeren 1899 at dersom et Ibsen-verk skulle oppnå beskyttelse, måtte det utkomme helt samtidig i Tyskland og Danmark. Da ville verket oppnå den tyske lovens femårige beskyttelse mot uautorisert oversettelse. Det aller beste var imidlertid om det kunne utkomme i Norge i stedet for i Danmark. Da ville det kunne oppnå Bernkonvensjonens trettiårige beskyttelse (selv om Norge altså hadde reservert seg mot denne utvidelsen av forfatterens enerett til oversettelse). Gyldendal burde derfor opprette et utleveringskontor i Kristiania, skrev han, som kunne fremstå som en filial av forlaget, og som kunne gjøre det mulig å oppføre Kristiania som utgivelsessted. Fischer prøvde flere ganger å få sin venn Peter Nansen i Gyldendal med på forslaget, uten resultat. Han kom ikke lenger enn at Når vi døde vågner ble publisert med «København. / Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn). / Berlin. / S. Fischer. / 1899» på tittelbladet. Fischer måtte dessuten akseptere honorarsatsen som var innført av Langen, og betale Ibsen 5000 mark (Mendelssohn 1970, 244–47). Oversettelsen Wenn wir Toten erwachen ble utgitt samme dag som den dansk-norske originalutgaven, 19. desember 1899. Oversettelsen var gjort av Christian Morgenstern, som var blitt engasjert av Fischer til å oversette flere stykker for Sämtliche Werke. Elias skriver at i kappløpet for å sikre rettigheter var kvalitetshensyn blitt stilt i annen rekke. I den nye utgaven skulle dette bøtes på. Her skulle Ibsen-tekstene fremstå med en distinkt stil for hver periode i forfatterskapet (Elias 1911, 159).

Det er karakteristisk for Fischer som forlegger at han satset på forfattere som han mente hadde potensial til å kunne bli en «Gesamtausgabe», og som ikke bare skrev en rekke bøker (Mendelssohn 1970, 90–91). Med nye forfattere ønsket han derfor bindende, langsiktige avtaler. Han skrev til Gabriele D’Annunzio i 1900 og takket ham for at han hadde gått med på å gi Fischer førsteretten til alle sine fremtidige arbeider, uten unntak: «Likevel er det viktig for meg, på bakgrunn av tilfellet ‹Langen›, å finne en fast form for vår fremtidige forbindelse: iberegnet en kontrakt, slik som jeg har med nesten alle forfatterne i mitt forlag, inkludert Hauptmann og Ibsen.» Han ville gjerne representere D’Annunzio også overfor teatrene (S. Fischer & H. Fischer 1989, 524; til norsk ved HIS). Ved 25-årsjubileet som Berlin-forlegger i 1911 skrev Fischer at en forfatter som publiserte snart her, snart der, «gjør det vanskeligere for publikum og sortimentsbokhandelen å få oversikt over hans samlede verker og for forleggerne å stabilisere hans verker på markedet» (Fischer 1911, 26; til norsk ved HIS). Bestrebelsene på å etablere forfatterskap og etter hvert gi dem form av representative verkutgaver gjorde at Fischer fikk en sentral funksjon som kanoniseringsinstans for den moderne litteraturen. Henrik Ibsens sämtliche Werke var innledningen til denne virksomheten. Det ble en god opptakt, også økonomisk. Det gjelder særlig etter at Fischer i 1907 lanserte en «folkeutgave» i fem bind. Denne trykte han i et førsteopplag på 20 000 eksemplarer, og det kom jevnlig nye opplag med to–tre års mellomrom. Ved slutten av første verdenskrig var det trykt 70 000 (Mendelssohn 1970, 247–48). Samtidig kom Ibsen også i stadig nye opplag hos Reclam. I 1917 var det samlede opplaget for Ibsen-utgivelser hos Reclam 4,5 millioner. Det gjorde Ibsen til forlagets mest solgte fremmedspråklige forfatter, foran William Shakespeare (Keel 1992, 145).