Henrik Ibsens skrifter

Kommentarene til denne brevutgaven står i gjeld til de tidligere kommenterte utgavene, først og fremst til Halvdan Koht og Julius Elias’ Breve fra Henrik Ibsen (1904) (K&E), til den såkalte Hundreårsutgave (HU, med brevbind utgitt 1940, 1946 og 1949 og kommentarer med noen ekstra brev 1952) og til Øyvind Ankers Henrik Ibsens brev 1845–1905 : ny samling (1979–81) (Anker), men også til flere andre forfattere som har publisert og kommentert mindre utvalg av brev. Det som skiller denne utgaven fra de tidligere, er først og fremst at kommentarene også til brevene er langt mer omfattende i HIS. Det er flere grunner til dette. Det er flere forhold som de første utgiverne kunne forutsette kjente, som ikke lenger er det i vår tid. Da Koht og Elias publiserte den første samling Ibsen-brev i 1904, mens Ibsen ennå levde, kjente de heller ikke til noen brev som var skrevet til ham (K&E 1, 13). Det finnes en god del slike brev, og i denne utgaven er flere serier med til-brev benyttet i kommentarene, blant annet brevene fra Bjørnstjerne Bjørnson (1912, b. 2; Bjørnson & Ibsen 1938), fra konsul Johan Bravo i Roma (NBO Brevs. 200), fra svigermoren og forfatterinnen Magdalene Thoresen (NBO Brevs. 200; Thoresen 2009, 3 b.), fra Jonas Lie (NBO Brevs. 200; Lie 2009, 3.b), fra den svenske offiser Oscar von Knorring (Kjetsaa 1977) og fremfor alt en bortimot komplett serie med konsepter til forleggeren Frederik Hegels korrespondanse med Ibsen (KBH HC). Noe av dette materialet er her benyttet for første gang; det gjelder til og med flere brev fra Bjørnson til Ibsen, som ikke er publisert eller tidligere benyttet i Ibsen-kommentarer (NBO Brevs. BB). Nye forskningsresultater kommer også stadig til. Så sent som de siste par tiår har Per Kristian Heggelund Dahl i en serie artikler fra 1980- og 90-årene (samlet i Dahl 2001) og Tone Modalsli i en artikkel fra 2001 publisert tidligere ukjente Ibsen-brev og annet materiale som kaster lys over flere sider ved hans biografi, ikke minst hans økonomiske forhold i 1860-årene.

Endelig grunner kommentarenes omfang i utgavens prinsipp om at hvert brev som hovedregel skal kommenteres for seg, altså uavhengig av om ord, saksforhold eller personer er kommentert tidligere (eller senere). Dette innebærer at det forekommer en rekke gjentagelser. Av hensyn til omfanget av bokutgaven er det imidlertid fra 1870-årene i større grad brukt henvisninger til ett enkelt kommentarsted når samme saksforhold går igjen. I tillegg er det en mengde andre krysshenvisninger, fordi brukeren ofte trenger å bli henvist både til andre brev og andre kommentarer for å få en mer fullstendig forståelse av det aktuelle tekststedet.

Fra 1870-årene er også omfanget av ordkommentarer redusert ved at forklaringen av hyppig forekommende ord og uttrykksmåter, samt rangtitler, er samlet i innledningen (nedenfor, Ord- og språkkommentarer).

I likhet med verkkommentarene skal brevkommentarene i utgangspunktet ikke peke fremover i tid. Men fordi brev er historiske dokumenter og en annen type tekster enn litterære verk, og også blir brukt på andre måter, er prinsippet om ikke å kommentere fremover sterkt modifisert når det gjelder brevene. Der Ibsen for eksempel uttrykker forventninger eller planer eller stiller spørsmål, er det ofte kommentert hva som faktisk kom til å skje, eller hva slags svar han fikk. Der saksforhold får sin oppklaring i senere brev, blir det vist fremover til disse, og kommentering av historiske eller biografiske forhold kan gå noe utover brevets dato. Det kan også være opplyst om relevante forhold som hverken Ibsen eller brevmottageren nødvendigvis kjente til, eller Ibsens saksfremstilling kan bli supplert og korrigert i lys av det vi i dag vet. Men også her har hovedmålet vært å rekonstruere samtidskonteksten, eller rettere: kontekstene (noe som riktignok ikke kan skje fra noe annet ståsted enn vår egen samtid, og som derfor nødvendigvis i seg selv er en historisk fortolkning), og hovedregelen har derfor vært tilbakeholdenhet med å etablere meningssammenhenger som forutsetter kunnskap om fremtidige hendelser.

Når kommentaren «ikke kjent» brukes, er det i betydningen: «ikke kjent for denne utgiver».

Bokutgaven av Henrik Ibsens skrifters brevbind inneholder kommenterte registre over omtalte personer og brevmottagere. Personopplysningene er på denne måten skilt ut fra de øvrige sakkommentarene. Personnavn finnes likevel blant ord- og sakkommentarer der det er behov for spesielle opplysninger av relevans for det aktuelle tekststedet, der navnelikhet, feilskrivning eller bruk av fornavn kan gjøre det uklart hvem det siktes til, eller der identifikasjonen av hvem det er tale om, er usikker. I det siste tilfellet er kommentaren brukt til å angi grader av sikkerhet eller sannsynlighet. Der en navngitt person ikke lar seg identifisere, vil dette derimot oftest bare fremgå av biografidelen.

I bokutgaven var det av flere grunner nødvendig å begrense de biografiske opplysningene til i hovedsak de periodene hvert bind dekket. I den elektroniske utgaven er ikke lenger bøkenes kronologiske inndeling i tiårsbolker en relevant enhet. For e-utgaven er derfor de biografiske opplysningene og de to registrene redigert sammen. Mange biografier inneholder i e-utgaven noen flere opplysninger enn i bokutgaven, for eksempel om Ibsen-roller eller Ibsen-relevante publikasjoner. I de tilfeller der nye opplysninger korrigerer eller endrer det som står i bokutgaven, er de oppført i e-utgavens errata-liste. Ellers er de bare lagt stilltiende til.

Ut over de mest basale opplysningene som tjener til å identifisere personene, er det opplysninger med Ibsen-relevans som er prioritert. Det innebærer at tettheten av opplysninger kan være større for én periode enn for andre, avhengig av i hvilke perioder vedkommende er omtalt i brevene, eller i hvilke perioder vedkommendes biografi er tettest sammenflettet med Ibsens. Mindre kjente personer kan gjerne ha fått langt bredere omtale enn mer betydelige: Her står for eksempel langt mer om den i dag nesten ukjente tyske forfatteren Paul Heyse, som Ibsen en periode hadde bortimot daglig omgang med i München, enn om Goethe. Når det gjelder personer som det ellers er lett å skaffe seg informasjon om, som Cicero eller Shakespeare, er det opplysninger om Ibsens lesning av, kunnskap om og forhold til dem som er vektlagt. For delvis samtidige har det ikke vært noe mål å følge opp biografiene ut over Ibsens levetid. Her står en del om den unge James Joyce, men ingenting om den eldre. Det er likevel for mange av personene gitt opplysninger også for perioden etter 1906 når disse oppfattes som relevante for Ibsen-litteraturen og Ibsen-forståelsen.

Biografiene kan inneholde opplysninger som isolert sett kan virke helt perifere, men som er motivert av innholdet i brevene. Her er for eksempel gjerne opplysninger om rangtitler; det skyldes at Ibsen oftest bruker dem. Utdannelse og akademisk grad er det også gjennomgående opplyst om. Det er ikke så direkte motivert av brevene, men snarere av to viktige historiske forhold. For det første var den norske staten 1814–84 styrt av embetsstanden; akademisk grad var altså adgangsbillett til den politisk herskende klasse. For det andre var det i begynnelsen av Ibsens karriere en tett forbindelse mellom litteratur og akademia, en forbindelse som kanskje var enda tettere og mer langvarig i Tyskland. En viktig del av kulturhistorien i denne perioden er historien om litteraturens gradvise løsrivelse fra akademia.

For noen personer er sammenhengen med Ibsens liv og forfatterskap så intim og vedvarende at det har vært vanskelig å gjøre et utvalg av opplysninger om for eksempel utgivelser, reiser og oppholdssteder; de er blitt bortimot komplette. Dette gjelder i første rekke for Bjørnstjerne Bjørnson og Georg Brandes. Det kan innvendes at disse opplysningene alt finnes i norske og danske biografiske leksika. Men for det første måtte en god del av disse opplysningene uansett ha vært med. Og for det andre har tanken vært at biografiene skal kunne være til hjelp også for studenter og Ibsen-interesserte utenfor Skandinavia som behersker norsk såpass at de kan ha nytte av dem, men som sannsynligvis ikke har lett adgang til skandinaviske oppslagsverker. Dette hensynet, sammen med voksende tidsavstand, ligger også til grunn for at en rekke skandinaviske politikerbiografier er nokså fyldige. Den dansk-tyske konflikt, krigen i 1864 og striden om Slesvig spilte en helt dominerende rolle i skandinavisk politikk og kultur i flere tiår og var ikke minst en avgjørende begivenhet i Ibsens forfatterliv. Mange av de direkte involverte i denne striden har fått fyldigere omtale enn hyppigheten de er omtalt med, i og for seg skulle tilsi. Det samme gjelder norske politikere og deres forhold til den konstitusjonelle striden og riksrettssakene i 1870-80-årene og unionskonflikten i 1890-årene. I svært mange tilfeller er dette også personer som Ibsen kjente og hadde et forhold til som teatermann og forfatter - eller som Susanna Ibsens ektemann og Sigurd Ibsens far.

Biografiene inneholder opplysninger om det de omtalte og/eller brevmottagerne måtte ha skrevet om Ibsen, og, for skuespillere og teaterfolks del, hvilke Ibsen-roller de har spilt eller Ibsen-oppsetninger de har vært involvert i. Når det gjelder den første typen opplysninger, har hovedkildene vært Den internasjonale Ibsen-bibliografien fra Senter for Ibsen-studier (http://www.nb.no/baser/ibsen) sammen med Hjalmar Pettersens Henrik Ibsen bedømt af samtid og ettertid (Pettersen 1928) og Ibsen-artikkelen i J.B. Halvorsens Norsk Forfatter-Lexikon (HFL 3, 1-89). Når det gjelder Ibsen-roller og Ibsen-oppsetninger, har hovedkilden vært Repertoardatabase, www.ibsen.net. Både når det gjelder publikasjoner og Ibsen-roller, inneholder imidlertid biografiene også opplysninger ut over det som er registrert i disse kildene.

En person er registrert som omtalt ikke bare der det er brukt egennavn, men også der en person er omtalt gjennom familierelasjon (for eksempel «din hustru»), yrkesbetegnelse («min forlegger») eller på annen indirekte måte. I brev til L. Passarge 16. desember 1886 skriver Ibsen: «Da Deres store kritisk-biografiske værk kom mig ihænde og jeg deraf erfarede at De havde hentet væsentlige oplysninger hos de to mænd, der blandt alle mine literære norske venner og bekendte måské mindst har forstået at trænge ind i det, som jeg selv betragter som kernen i min digteriske livsgerning, – da følte jeg mig unægtelig noget betænkelig tilmode.» Etter all sannsynlighet er «de to mænd» Lorentz Dietrichson og Hartvig Lassen; Passarges bok er tilegnet dem. Dette stedet er derfor oppført blant «omtalt i»-referansene under Dietrichsons og Lassens biografier. Men om leseren går fra biografien til brevet, vil han eller hun altså ikke finne navnene Dietrichson eller Lassen i Ibsen-teksten. For de fleste vil det sannsynligvis være nødvendig å gå via sakkommentarene til brevet for å finne stedet der de er omtalt.

Å definere personomtale på denne måten reiser flere avgrensningsspørsmål. Én vanskelighet er knyttet til bruk av betegnelse for slektskaps- eller familierelasjon. Hovedregelen er at referansene må være spesifikke og til enkeltpersoner; referanser til familiegrupper, som gjerne er mer ubestemte, blir ikke regnet som personomtale. Dette prinsippet har f.eks. den konsekvensen at det er oppført «omtalt i»-referanser under Jacob Hegel der Ibsen ber Frederik Hegel hilse «Deres søn», mens det ikke er oppført referanse etter at Jacob Hegel i 1874 giftet seg og Ibsen gikk over til å be F. Hegel hilse «Deres familie», «Deres børn», «Deres kjære» o.l. Særlig fra 1880-årene bruker Ibsen mange steder genitivsformen «Griegs», «Bjørnsons» osv. Mannen var familiens hovedperson og hans familienavn ble også hustruens. Med tilføyd genitivs s blir navnet en kortform av «Griegs familie», «Bjørnsons familie» osv. Disse stedene er regnet som omtale (bare) av de to ektefellene (Edvard og Nina Grieg, Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson).

En annen vanskelighet gjelder personnavn knyttet til institusjoner, bedrifter o.l. Hovedregelen som har vært forsøkt lagt til grunn, er at det i disse tilfellene må være tale om referanser like mye til personer som til virksomheter, at det med andre ord er tale om stor grad av identitet mellom person og foretak. Når Ibsen skriver om «tollkasserer Schæffers legat» eller «det Schæffer’ske legat», er det ikke regnet som omtale av Henrik Schæffer (1794–1865). «[D]et Hanfstängelske fotografi» (F. Hegel 10. april 1878) er heller ikke regnet som omtale av atelierets grunnlegger Franz Hanfstängel (1804–77). Tilsvarende gjelder flere bankforretninger i Roma nevnt i brev til N. Lund 5. november 1878, som det dessuten har vært vanskelig å finne opplysninger om. Grenseoppgangene vil imidlertid ofte være hårfine og diskutable. En særlig utfordring i denne sammenhengen er bokhandlere og forleggere. Skandinaviske forleggere er for det meste regnet som personer. Problemstillingen aktualiseres imidlertid i og med Frederik Hegels død i slutten av 1887. Da Jacob Hegel overtok Gyldendal, endret Ibsens forhold til forlaget seg: Det ble mindre personlig og gikk fra nå av hyppigere gjennom August Larsen. Likevel blir både «herr Hegel», «boghandler Hegel» og «min forlægger» fremdeles registrert som personomtale, nå av Jacob Hegel. Blant tyske forleggere blir «Fischer» oppfattet på tilsvarende måte som omtale av Samuel Fischer. Derimot er «Reclam», det andre betydelige tyske Ibsen-forlaget, overalt regnet som firmaet Philip Reclam jun. Dette gjelder selv der Ibsen skriver «herr Reclam» (J. Hoffory 26. februar og 17. desember 1888). Man kunne muligens ha skilt mellom disse stedene og de øvrige. Spørsmålet er imidlertid om vi da skulle regne «herr Reclam» som Philip Reclam eller Hans Heinrich Reclam. Det var den siste som var ansvarlig for Universal-Bibliothek, der Ibsens bøker utkom, og som hovedsakelig holdt kontakt med forfatterne. Som brevmottager er Philip Reclam jun., i tråd med dette, plassert under Brevmottagere – institusjoner, organisasjoner, bedrifter. På tilsvarende måte er Theodor Ackermann regnet som person, mens «brødrene Paetels forlag» (M. Birkeland 9. april 1872) ikke er regnet som omtale av Elwin og Hermann Paetel. Også Ibsens viktigste engelske forlegger fra 1890, William Heinemann, er regnet som person, både på grunn av måten han drev forlaget på og fordi det var en person Ibsen selv møtte. Heinemann reiste selv til Kristiania i 1892 for å forhandle med Ibsen om Bygmester Solness (St John 1990, 120), og han deltok personlig i de copyrightfremførelsene han arrangerte av nye Ibsen-stykker i London i 1890-årene. Ibsen hadde ikke det samme forholdet til sin første franske forlegger Albert Savine, men også han er behandlet på samme måte, i motsetning til den senere forleggeren Perrin et Cie.

Et noe annerledes problem har vi i brev der Ibsen skriver om personer i Kejser og Galilæer (til L.L. Daae 23. februar 1873, delvis også J. Løkke 23. november 1873). I disse brevene er det en rekke navn som på samme tid betegner personer i Ibsens drama og historiske personer. I brevet til Daae dreier det seg om skrivemåten av navnene. Det er da forsøksvis skilt mellom de stedene der det bare refereres til dramafigurer, og de stedene der Ibsen eksplisitt også omtaler de historiske personene med disse navnene; bare de siste tilfellene har ført til registrering i Omtalte personer og brevmottager.

Til omtalte personer regnes også medunderskrivere som står sammen med Ibsen i den publiserte brevtekst (jf. ovenfor, under En heterogen genre – om brevmaterialet), og personer som forekommer i enkelte adresser. I bokutgaven omfattet Omtalte personer dessuten «andre fremmede hender» (jf. Tekstkritisk redegjørelse). Disse er ikke regnet som omtalte i e-utgaven - i praksis gjelder det rundt ti personnavn fra perioden 1853-72, som dermed faller ut.

Kongen er regnet som både institusjonell og personlig brevmottager i og med at dette var en tid da kongen ennå hadde personlig makt.

En rekke avveininger er foretatt med hensyn til skrivemåten både av person- og institusjonsnavn. For eksempel er Ibsens hustru i den biografiske litteraturen nesten alltid omtalt som Suzannah Ibsen. Hun var imidlertid døpt Susanne, en form Lorentz Dietrichson bruker når han dediserer sitt erindringsverk Svundne Tider (1896–1907) til «Fru Susanne Ibsen, født Thoresen». Ibsen selv bruker alltid formen Susanna når han omtaler henne, men derimot Suzannah når han skriver til henne. HIS har valgt å bruke formen Susanna i kommentarene.

I de fleste andre tilfeller der Ibsens skrivemåte avviker fra den vanlige, er det tale om feil, misforståelser eller mer eller mindre bevisste avvik fra normen. I slike tilfeller har ikke kommentarene kunnet legge Ibsens variant til grunn. Skuespilleren Johannes Brun (1832–90) og hans hustru Louise, f. Guldbrandsen, (1830–66) blir av Ibsen lenge omtalt som «Bruun». Ibsen har da fulgt den tradisjonelle regelen om dobbeltskrivning av lang u. Johannes Bruns familie brukte imidlertid enkeltskrivning, slik det blant annet bevitnes av kirkeboken ved Johannes Bruns dåp i Verdal i 1832, og det er under denne formen av navnet skuespillerparet senere er kjent. Flere steder finner man at Ibsen har sløyfet forlengelses-e ved lang vokal: «Holmbo» for Holmboe, «Hefty» for Heftye og noen steder «Bergsø» for Bergsøe. Han følger her en fremvoksende praksis, men i prinsippet gjaldt ikke denne for navn, bare for det almene ordforrådet.

Når det gjelder personer som er å finne i nasjonale biografiske leksika, har hovedregelen vært å følge skrivemåten i de siste utgaver av disse. Et unntak er altså Susanna Ibsen, likeledes dobbel-s i (Snorre) Sturlasson, og en del regentnavn der tradisjonell norsk skrivemåte er fulgt (Karl, Vilhelm). Ellers er skrivemåten i de oppgitte kilder lagt til grunn. Alfabetiseringen i personregisteret går etter etternavn og deretter det vanlig brukte fornavnet, noe som ikke alltid er identisk med personens første fornavn.

Ved referanser til brev til Bjørn Bjørnson, Edith Brandes, Gerda Brandes og Caroline Sontum er mottagerne oppført med sine fornavn, mens B. Bjørnson = Bjørnstjerne Bjørnson, E. Brandes = Edvard Brandes, G. Brandes = Georg Brandes og C. Sontum = Christian Sontum.

Når det gjelder geografiske navn, kan man se at Ibsen selv for eksempel veksler mellom Stockholm og Stokholm. Den første formen bruker han helst når han skriver fra den svenske hovedstaden eller henvender seg til svensker, mens den andre følger dansk-norsk rettskrivning i førsteleddet (Stok-). Dette skaper imidlertid ikke problemer for kommentarteksten, i og med at det i vår tid ville være uaktuelt å bruke noen annen form enn Stockholm. Mer problematisk er navnet på den norske hovedstaden i og med overgangen fra Christiania til Kristiania i 1870-årene: Kristiania begynte å komme i bruk enkelte steder i den kommunale forvaltning midt i 1870-årene og i Statskalenderen i 1877, men noe formelt vedtak om ny skrivemåte ble aldri fattet (Myhre 1990, 360). HIS har her valgt å bruke bare den siste formen, Kristiania, når det er hovedstaden som skal betegnes.

Skrivemåten for institusjonsnavn reiser enda flere spørsmål, og ulike prinsipper kan legges til grunn og lede til ulike resultater: samtidens praksis, den form institusjonen selv brukte, det som er etablert av senere tradisjon, eller dagens normering. Ingen av disse prinsippene gir i seg selv noen entydig rettledning, for eksempel var samtidens praksis ofte sterkt sprikende. Her har det vært særlig aktuelt å etablere en skrivemåte for teaternavn, og hovedprinsippet har vært å bruke den formen institusjonen selv brukte i samtidens offentlighet, supplert med litterær tradisjon. Prinsippet om institusjonens egen bruk gir ikke alene noe entydig resultat; skrivemåten i institusjonenes etterlatte arkivmateriale kan variere, for eksempel avhengig av hvilket styremedlem som skrev på vegne av teateret. Derfor er mer stabile dokumenter lagt til grunn, som trykte brevhoder, kontrakter, årsberetninger, plakater og lignende. På denne bakgrunn er følgende former brukt om norske teatre: Christiania Theater, Det norske Theater i Bergen, Kristiania Norske Theater og Throndhjems Theater. Når det gjelder teateret som 1870–72 holdt til i Møllergaden i Kristiania under Bjørnsons ledelse, mangler det primærkilder, og i litteraturen eksisterer det flere navneformer. I avisannonser brukte dette teateret samme navn som teateret i Bergen, og for å skille det fra det siste vil det her bli omtalt som Det norske Theater, Møllergaden.

I Sverige var hovedscenens navn frem til 1863 Kongl. Theatern. Det året ble Edvard Stjernströms Mindre Theatern ervervet som lokale for den dramatiske virksomheten, som heretter, til 1898, hadde navnet Kongl. Dramatiska Theatern. Denne formen brukes for hele perioden, selv om h-en i Theatern gikk delvis ut av bruk allerede fra slutten av 1870-tallet. Med endringen i 1863 ble den gjenværende scenen, «operascenen», kalt Kongl. Stora Theatern, mens det felles institusjonsnavnet ble Kongl. Theatrarne. Da Ibsen første gang ble oppført i Sverige, skjedde det på Kongl. Theatern (altså det senere Kongl. Stora Theatern), der Gästabudet på Solhoug fikk premiere 4. november 1857. Senere ble Ibsen for det meste satt opp på Kongl. Dramatiska Theatern, men da Härmännerne på Helgeland kom opp i 1877, skjedde også det på Kongl. Stora Theatern. Alle tre navn (Kongl. Theatrarne, Kongl. Dramatiska Theatern og Kongl. Stora Theatern) er derfor brukt i kommentarene og i biografiene. Når det gjelder de brevene Ibsen skrev til «de kgl: theatre» i Sverige, er brevmottageren definert som Kongl. Theatrarne.

I Danmark hadde hovedteateret fra 1772 det offisielle navnet Det kgl. Teater. Likevel ble «Theater» skrevet med h både på plakater og i andre sammenhenger, og «kongelig» ble skrevet helt ut (av og til med stor K). På denne bakgrunn vil teateret her bli omtalt som Det kongelige Theater.

I Bergen ble profesjonell teatervirksomhet gjenopptatt i 1876 med åpningsforestilling av Hærmændene paa Helgeland 25. oktober (jf. kommentar til brev til J. Bøgh 30. september 1876). Teateret blir her omtalt som Bergens Nationale Scene, i samsvar med praksis i Ibsens levetid. Selve teaterbygningen på Engen ble gjerne kalt Bergens Theater eller Theatret i Bergen. Dagens navn, Den Nationale Scene, kom først med innvielsen av den nye teaterbygningen i 1909.

Skrivemåte for teaternavn, og institusjonsnavn generelt, blir ytterligere komplisert når vi beveger oss utenfor Skandinavia. Prinsippet om å anvende den navneformen som ble brukt i samtidens offentlighet, er noe oppmyket når det gjelder Tyskland. De to største gruppene av teatre i Tyskland var Hoftheater og Stadttheater. Navneformene var nesten like mangfoldige som tallet på institusjoner: Großherzogliches Hoftheater zu Darmstadt, Königliches Hof- und Nationaltheater in München, Hoftheater zu Dresden, Karlsruher Hoftheater osv. I Tidstavle er den navneformen som institusjonen selv brukte på plakater og lignende, benyttet, så langt det har vært mulig å bringe den på det rene. I sakkommentarene er det derimot som hovedregel brukt kortformen «Hoftheater i X», «Stadttheater i X» o.l. Tilsvarende skrivemåte er også ofte brukt for noen andre institusjoner, som katedralskoler og kunstakademier.

I enkelte tilfeller er imidlertid andre former valgt. Ett er Wittelsbachdynastiets hoffteater i München. Sammenstillingen Hof- und Nationaltheater er her beholdt i kommentarene fordi den avspeiler en sentral spenning i hele århundrets teaterhistorie, nemlig motsetningen mellom hoffets representasjonsinteresser og det borgerlige opplysningsprosjekt som er knyttet til begrepet nasjonalteater (Brauneck 1993–2003, b. 3, 30–31; jf. nedenfor, under Teaterforhold). Et annet tilfelle er det teateret som er alminnelig kjent som Burgtheater i Wien (eg. «Theater nächst der Burg»; jf. Salmonsen). Også dette ble på et tidspunkt omdøpt til Hof- und Nationaltheater (1776), og i den perioden som er relevant for oss, synes navneformen på plakater o.l. å ha variert mellom K.K. [Kaiserlich-Königliches] Hof- und Nationaltheater (april 1848 – juni 1852), Hof- und Nationaltheater (september 1852 – oktober 1888) og Das Burgtheater (oktober 1888 – d.d.) (jf. Obzyna red. [s.a.]). I kontrakten mellom Ibsen og teateret i forbindelse med oppførelsen av Nordische Heerfahrt i 1876 brukes formen «k.k. Hofburgtheater» (og «k.k. Hof-Burgtheater») (jf. brev til F. Dingelstedt 24. juni 1876). I dette tilfellet er formen Burgtheater så innarbeidet at det vil virke forvirrende å velge den navneformen som var lengst i bruk i Ibsens levetid, Hof- und Nationaltheater. Siden også formen Hofburgtheater på denne tiden ble skrevet på ulike måter, er konklusjonen at vi her bruker den alment innarbeidede og enkleste formen, altså Burgtheater.

Ved omtale av verk i kommentarene brukes vanligvis bare hovedtittel, også for oversettelser, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Vanligvis blir utgivelsestidspunkt oppgitt samtidig, slik at man lett skal kunne finne fullstendige verktitler i Tidstavle. Titlene blir skrevet i samsvar med den form som ble brukt i den utgaven eller oppsetningen som omtales, eller som ligger nærmest forut i tid. Det innebærer for eksempel at kommentarene benytter både Kjærlighedens Komedie (første og annen bokutgave 1862 og 1867 og oppsetningen på Christiania Theater 1873) og Kærlighedens komedie (tredje bokutgave 1873), likeledes De unges Forbund (første og annen bokutgave 1869), De Unges Forbund (Christiania Theater 1869 og Bergens Nationale Scene 1877) og De unges forbund (fra og med tredje bokutgave 1874). Når det refereres til teateroppsetningene, følger skrivemåten av titlene i hovedsak opplysningene i Repertoardatabase (Rep.base), <www.ibsen.net>. Datoer og årstall for teateroppførelser i biografiene angir premieretidspunkt eller tidspunktet da den aktuelle skuespiller overtok den nevnte rollen.

Brevtekst og kommentartekst vil ofte skille seg fra hverandre i bruken av betegnelsene utgave og opplag. Etter at Ibsen gikk over til Gyldendal i 1866, er mønsteret at bøker som først var utkommet hos Hegel, senere ble utgitt med betegnelsen «oplag» på tittelbladet, selv når det var tale om store tekstendringer, mens bøker som opprinnelig var publisert i Norge, utkom i nye «udgaver» (jf. Tidstavle). HIS bruker imidlertid «opplag» bare om uendrede opptrykk (trykt med samme sats). Siden det ikke er det vi har å gjøre med, brukes betegnelsen «utgave» i kommentarteksten.