Henrik Ibsens skrifter

Gossensass ligger i Sør-Tyrol like sør og nedenfor Brenner, i en høyde av 1100 meter. Stedet lå den gang i Østerrike, men har siden avslutningen av første verdenskrig tilhørt Italia. Brennerpasset hadde alltid vært den mest trafikkerte åren gjennom Alpene, med et høyeste punkt på 1370 meter. I august 1867 åpnet Brennerbanen mellom Venezia og München. Med jernbanen ble stedet langt mer tilgjengelig, og med den kom oppsvinget for Gossensass som turiststed.

I spissen for utbyggingen av Gossensass som turistmål stod Leopold Gröbner og sønnene Ludwig og August. Leopold drev jordbruk og vertshus med bryggeri. Gjennom salg av tjenester og grunn til jernbanen opparbeidet han seg midler som ble investert i gjestgivervirksomheten. Det ble bygd nytt vertshus på Markusplatz, det som i dag er Ibsenplatz. Rundt 1879/80 overtok Ludwig ledelsen. Bryggeriet ble flyttet til i nærheten av jernbanestasjonen, mens vertshuset gradvis ble utbygget til hotell under navnet Hotel Gröbner. Første tilbygg kom i 1883, et nytt i 1889. Fra 1884 ble sesongen utvidet til hele perioden januar–november, og med det økte det årlige antallet gjester fra 200–300 til 600–800. En stall ble omdannet til det såkalte Schweizerhaus, og dessuten hørte Wolfenburg og Wielandhof til hotellkomplekset. Wielandhof tilhørte August Gröbner og Wolfenburg den yngste av brødrene, Max (Amthor [s.a.], 1–4; Ennemoser 1998; Widmoser 1982–95, b. 2, 121).

Gjestene ved Hotel Gröbner var adelige og politikere, representanter for høyere borgerskap og embetsstand, vitenskapsmenn, forfattere og kunstnere. Tyskere utgjorde den største gruppen, østerrikere den nest største. En ikke helt fullstendig gjesteregistrering gir denne fordelingen for 1884-sesongen: Tyskland (363), Østerrike (114), keiserriket utenom Østerrike (38), England (20), Italia (14), Skottland (12), Nederland (5), Frankrike (4), Polen (4), Russland (4), USA (4), Norge (1), Sveits (1) og Spania (1) (Amthor [s.a.], 4).

Ibsen kom sannsynligvis første gang til Gossensass i 1876. Episoder fra denne sommeren er skildret av John Paulsen, blant annet i Mine erindringer (1900, 8–32) og Samliv med Ibsen (1906, 7–17). På denne tid bodde de i vertshuset og spiste i Bräuhaus. Ibsen-familien kom tilbake i 1878 på vei til Italia, og så var de her somrene 1882, 1883 og 1884. De ser ut til å ha bodd både i Schweizerhaus, Wolfenburg og Wielandhof, men inntok middager og kveldsmåltider i hotellets store spisesal (Ennemoser 1998, 15–16; jf. også K. Dilthey i Fulsås & Kühne-Bertram 2009). I 1884 var Susanna og Sigurd i Norge en stor del av sommeren. Fra denne sommeren er det bevart en rekke brev fra Ibsen til hustru og sønn, som blant annet gir et innblikk i hvilke gjester som var der. Ibsen skal ellers ha holdt avstand både til hotellgjestene og til folk i landsbyen. Han gikk aldri på fjelltur og foretok ikke lengre utflukter. Hans faste ruter var landsbyveien ned til Eisack og promenaden langs bredden av Pflerscherbach, alltid kledd i frakk og flosshatt (Ennemoser 1998, 16–17).

Ludwig Gröbner brukte Ibsen meget bevisst i sin merkevarebygging, og det gjorde han allerede før Ibsens store gjennombrudd i tysk offentlighet fra 1887. I brev til Susanna 4. juli 1884 skriver Ibsen at de fremmede gjestene, for det meste tyske damer, alle later til å kjenne ham. Den 19. august forteller han at Ludwig Passarge er kommet opp for å hilse på ham etter å ha lest i en avis at Ibsen ferierte i Gossensass. Besøket hos Bjørnson i Schwaz samme sommer ble omtalt i Neue Freie Presse i Wien (Bjørnson & Ibsen 1938, 116). I 1888 utgav Heinrich Noë Gossensass : Blätter der Erinnerung an die Gletscherwelt Tirols med illustrasjoner av Tony Grubhofer, som er omtalt flere steder i Ibsens brev. I denne boken heter det, med referanse til et lokalt sagn og uten at Ibsens navn nevnes: «En egenartet tilfeldighet har villet det slik at den fremste dikteren fra dette nordlandet, hvorfra en gang den trolldomskyndige smed kom flyvende, hører til de mest trofaste tilhengere av Gossensass.» Tross isbreer, jernbane, frisk luft og hotell, sier Noë, ville stedet aldri ha blitt det det er blitt «om ikke diktning og diktere hadde bidratt» (Noë 1888, 22–23; til norsk ved HIS). Ved siden av Ibsen var Oskar Redwitz den mest kjente av forfattergjestene, og begge fikk en plass oppkalt etter seg. For Ibsens del gjaldt det en plass i skogkanten ovenfor landsbyen. Ideen ble presentert for ham i 1886, og han hadde ikke noe imot den (brev til L. Gröbner 31. juli 1886). Da han kom tilbake igjen i 1889 etter fem års fravær, ble det 21. juli holdt en stor fest for ham. Deltagerne marsjerte til musikk opp til plassen. Der ble det fremført en tale skrevet av Noë, Ibsen takket, og om kvelden var det «musikalsk-deklamatoriske Foredrag» i hotellet der blant andre et par skuespillerinner fra Burgtheater deltok (Anonym 1889c).

Det var ved denne anledningen Ibsen ble kjent med Emilie Bardach, og møtet med henne og den senere korrespondansen mellom dem gjør 1889-oppholdet til det definitivt mest omtalte av Ibsens sommerbesøk i Gossensass. Derimot har det vært så å si ukjent at Ibsen dette året også ble kjent med filosofen Wilhelm Dilthey og hans hustru Katharina. Katharina Dilthey har skrevet om møtet i «Eine Erinnerung an Henrik Ibsen» (gjenopptrykt i Fulsås & Kühne-Bertram 2009). Diltheys estetiske oppfatninger gjorde ham lite sympatisk innstilt til alt som smakte av naturalistisk litteratur, og han stod helt fremmed overfor Ibsens individualisme og hans statsfiendtlighet. Men han likte Ibsen som person og hadde nesten daglig omgang med ham i fem–seks uker. Familiene møttes også etterpå i München. Dilthey og Ibsen opptrådte endatil sammen som vitner i et bryllup som fant sted i Gossensass 29. september 1889, dagen etter at Emilie hadde reist tilbake til Wien, og samme dag som Freie Bühne åpnet sin virksomhet i Berlin med Gespenster.

Som nevnt ovenfor (under Roma) gir ellers dagbøkene til Niels Ravnkilde mange opplysninger også om oppholdene i Gossensass. HIS har dessuten hatt tilgang til flere andre verdifulle kilder, blant annet gjestebøker fra Hotel Gröbner.