Henrik Ibsens skrifter

Sammen med juristen og forfatteren Ernst Wichert var Paul Heyse initiativtager til en forening av dramatiske forfattere og komponister som ble stiftet 17. mai 1871 i Nürnberg og fikk sete i Leipzig. Inntil 1857 var det ikke vanlig at teatre betalte for stykker som allerede var trykt, noe som førte til at mange stykker heller ikke ble publisert i bokform. Det var bare de store hoffteatrene i Berlin, München og Wien og Thalia-Theater i Hamburg som betalte tantiemer; for helaftenstykker vanligvis 10 % av bruttoinntekten, for kortere stykker forholdvis mindre, uavhengig av om stykket var trykt eller ikke. 12. mars 1857 ble det innført en lov som beskyttet dramatiske verker. Etter dette tidspunktet betalte de fleste teatre imidlertid bare et fast honorar, ikke tantiemer, og ved mindre teatre utgjorde det sjelden mer enn 50 thaler (133 kroner). Ved tantiemehonorering ble prosentsatsen avtalt i hvert enkelt tilfelle: For kassestykker kunne kjente dramatikere forlange 10–15 % eller mer, mens mindre kjente forfattere måtte nøye seg med 5–6 %. Det oppstod også en rekke teateragenturer som tok seg av oppgjøret mellom forfatterne og teatrene, og som ble anklaget for å utnytte forfatterne. De var særlig interessert i langvarige kontrakter med forfattere av lystspill og farser, og etter at teaternæringen ble fri 1869/71, fikk de stor innflytelse på repertoarpolitikken (BBBD 1, 81, 106; Wittmann 1982, 175–76; Moisy 1981, 188).

Deutsche Genossenschaft dramatischer Autoren und Componisten ble registrert som juridisk person i Leipzig. Det skulle ivareta medlemmenes interesser når det gjaldt oppførelser og honorarer, og opptrådte selv som agentur mot en fast provisjon på 10 %. Foreningen strebet etter å få kontroll med alle offentlige oppførelser av medlemmenes verker og skulle også virke til å bedre den generelle lovgivning og forfatternes stilling overfor teatrene. Den var åpen for alle med opphavsrett til et dramatisk eller musikalsk verk som var bestemt til oppførelse. Inngangskontingenten var 15 mark (vel 13 kroner), deretter en årskontingent på ni mark (åtte kroner). Foreningens offisielle organ var Neue Zeit, først med undertittelen Wochenschrift für Theater, Kunst und Literatur, senere Wochenschrift für Deutsches Theater und Urheberrecht, utgitt i Leipzig 1871–99 (jf. Meyers Konversationslexikon 7, 103).

Rent juridisk var tyske forfattere allerede beskyttet av loven om opphavsrett av 1870/71 (jf. ovenfor, under Forfatterrett). Medlemstallet i foreningen kom også til å bli relativt beskjedent. Det var i starten 63 medlemmer, deriblant Robert Benedix, Friedrich von Bodenstedt, Gustav Freytag (som Heyse brukte en del tid til å overtale), Emanuel Geibel, Rudolf Gottschall, Franz Grillparzer, Karl Gutzkow, Hans Hopfen og Paul Lindau. I den første medlemslisten trykt i Neue Zeit 12. oktober 1871 var medlemstallet økt til 101, i april 1876 til 283, i juli 1878 til 323, men i 1884/85 var det sunket igjen til 229. Foreningen greide ikke å rekruttere de kommersielt mest suksessrike forfatterne, muligens var forretningskompetansen hos ledelsen også for svak, og den fikk dermed ikke noen stor betydning og en relativt kort levetid (oppløst 1899). Den var likevel i disse årene den eneste forfatterforening som fungerte over lengre tid (Meyers Konversationslexikon 7, 103; Moisy 1981, 188, 193; Wittmann 1982, 182; Neue Zeit).

Ibsens tilknytning til foreningen har ikke vært undersøkt tidligere. Her som flere ganger før gikk han i Bjørnsons fotspor. Bjørnson ble medlem 24. desember 1874, mens Ibsen ble tatt opp som medlem 10. mars 1876 (Neue Zeit 24. desember 1874 og 17. mars 1876). Foreningen forenklet Ibsens forhold til tyske teatre ved at den tok seg av utsendelse av de tyske originalutgavene og innkassering av honorarer, dermed har vi heller ikke noen omfattende korrespondanse mellom Ibsen og tyske teatre. I og med samarbeidet med W. Lange om oversettelse av Et dukkehjem (jf. ovenfor, under De tyske originalutgavene) kom imidlertid Lange til å fungere som teateragent for dette arbeidet (jf. kommentar til brev til A. Larsen 10. oktober 1879). De følgende år bokfører Ibsen teaterinntekter for Et dukkehjem som er kommet inn både gjennom Lange og gjennom Genossenschaft dramatischer Autoren (NBO RB 1870). I løpet av 1870-årene var imidlertid de tyske teaterinntektene beskjedne (jf. ovenfor, under Ibsens økonomi 1870–79).

Foreningen og ukeavisen Neue Zeit bidro til å gjøre Ibsens navn kjent blant tyske teatre og dramatikere. Allerede i den første notisen omtales Ibsen som den berømte norske dikteren (Neue Zeit 28. april 1876). I årene etter omtales han med jevne mellomrom, og 30. mars 1878 skriver han et åpent brev i avisen om Samfundets støtter. Etter en lengre anmeldelse av Nora oder Ein Puppenheim i Neue Zeit 16. april 1880 er det imidlertid ingen omtaler av stykkene hans. Ibsen meldte seg ut av foreningen 26. mai 1884, etter at Bjørnson alt hadde meldt seg ut 4. januar samme år (Neue Zeit 4. januar og 30. mai 1884).