Henrik Ibsens skrifter

Den 27. mars 1881 skrev Ibsen til stortingsrepresentant H.E. Berner og bad ham ta opp forslag om å øke diktergasjene til ham selv og Bjørnson. Begrunnelsen var at de ikke var beskyttet mot uautoriserte oversettelser utenfor Skandinavia. Den 1. februar 1882 satte Berner frem et slikt forslag, men bad så 3. mars om at saken ble utsatt inntil tapene var nærmere dokumentert. Da hadde han sannsynligvis alt mottatt brevet fra Ibsen datert 18. februar med oversikt over antatte tap. Tross utsettelsen ble det en debatt om saken i Stortinget allerede i 1882, og den viser hvor politisk omstridt de ledende forfatterne var blitt. En stortingsrepresentant sa, med referanse til blant andre Ibsen, at han anså dem som arbeidet for å rive samfunnet løs fra kristendommen, for å være «en Samfundets Fiende». I denne debatten viste Berner til arbeidet som pågikk for å få i stand en internasjonal konvensjon om forfatterrett (jf. kommentar til brev til H.E. Berner 18. februar 1882).

Saken ble aktualisert på nytt i forbindelse med 1880-årenes store strid om diktergasjer, forslaget fremsatt av Bjørnson og Lie om å tildele gasje til Alexander Kielland (jf. kommentar til brev til B. Bjørnson 22. desember 1885). Saken kom opp for første gang i 1885, og den 10. juni overvar Ibsen debatten fra stortingsgalleriet. Under debatten satte Johannes Steen frem et kompromissforslag som viste til de nylig avsluttede internasjonale forhandlingene om en litterær konvensjon. Hans forslag gikk for det første ut på å anmode regjeringen om å overveie om Norge burde slutte seg til konvensjonen og i tilfelle fremlegge forslag for neste storting, for det andre å bevilge 2000 kroner, senere nedjustert til 1600 kroner, til Kielland for budsjetterminen 1885–86, «som Erstatning for Tab paa Grund af manglende Beskyttelse for den litterære Eiendomsret». Resultatet av avstemningen over Steens forslag 10. juni ble at første del ble vedtatt med 70 mot 39 stemmer, annen del ble nedstemt med 56 mot 53 stemmer (Vestheim 2005, 79–80).

I 1886 la regjeringen, slik Stortinget hadde bedt om, frem proposisjon med forslag til endringer i Lov om Beskyttelse af den saakaldte Skrifteiendomsret av 1876 med sikte på å gjøre det mulig for Norge å tiltre Bernkonvensjonen. Men da hadde stemningen snudd, og hverken Norge, Danmark eller Sverige sluttet seg til avtalen.

Det var tatt flere initiativer for å få i stand internasjonal lovgivning på området. Et ytterpunkt er representert av den franske lov om forfatterrett av 1852. Den gav beskyttelse til alle verker uavhengig av utgivelsessted eller forfatterens nasjonalitet. Loven var motivert delvis av ønsket om at andre land dermed skulle tilby gjensidig beskyttelse av franske verker, delvis av det prinsipielle argument at dersom forfatterrett var en naturlig eiendomsrett, så måtte retten også være universell. De fleste andre stater tolererte uautorisert oversettelse så lenge det var til deres fordel. Rundt midten av århundret ble likevel litteratur mer og mer betraktet som eksportvare og som kilde til kulturell prestisje, og et komplisert system av bilaterale avtaler oppstod (Saunders 1992, 170–74).

Under verdensutstillingen i Paris i 1878 ble det etter initiativ av Société des gens de lettres (jf. brev til Sigurd Ibsen 30. august 1880 med kommentar) avholdt en internasjonal litterær konferanse under forsete av Victor Hugo, og det var dette initiativet som til slutt førte frem til en internasjonal konvensjon. Den opphavelige «franske» linje gikk ut på å arbeide for felles opphavsrettslig lovgivning i alle land som var innstilt på å beskytte forfatternes eiendomsrett. Denne linjen viste seg raskt å være altfor ambisiøs, og den ble snart erstattet av det såkalte likebehandlingsprinsippet: Hvert land som sluttet seg til en fremtidig konvensjon, skulle beskytte utenlandske opphavsmenn på samme måten som det beskyttet sine egne. Forarbeidene startet med kongresser i Lisboa 1880, Wien 1881 og Roma 1882. Deretter overtok Sveits lederskapet, og det ble holdt årlige møter i Bern fra 1883 til 1887.

Her ble det snart klart at nettoeksportører og nettoimportører av litteratur hadde ulike hensyn å ivareta. De første hadde en tendens til å argumentere for at oversetterrett måtte likestilles med opphavsrett til det originale verket. De mindre landene, med Sverige i spissen, argumenterte for at beskyttelsen bare måtte vare en kort periode fordi små land ellers ville bli stengt ute fra deltagelse i den kulturelle utviklingen. Resultatet ble at traktatteksten som ble undertegnet 9. september 1886, inneholdt en bestemmelse om tiårig beskyttelse mot uautoriserte oversettelser (Saunders 1992, 178–79).

I 1882 avsluttet Sverige-Norge og Frankrike en handelstraktat, og denne fikk en foreløpig artikkel om gjensidig beskyttelse av forfatterrett med tanke på en forestående konvensjon. Inntil videre betydde den ingenting siden svensk og norsk lov ikke inneholdt noe om beskyttelse mot oversettelser. I 1882, med gyldighet fra 1883, ble det i svensk lov innført en bestemmelse om at forfatteren hadde retten til oversettelser av sine verk, på det vilkår at han på tittelbladet forbeholdt seg oversettelsesretten til ett eller flere angitte språk, og at han innen to år benyttet denne retten. Hvis han gjorde det, hadde han enerett til oversettelser til dette språket i ytterligere tre år. På bakgrunn av denne femårsbeskyttelsen inngikk Sverige-Norge i 1884 gjensidighetsavtaler med Frankrike og Italia, den siste med virkning fra 1. januar 1885 (Rinman 1951, 399–401; Svedjedal 1993, 46–47). For Norge hadde traktaten fremdeles ingen betydning, siden den norske lov ikke ble endret på tilsvarende måte som den svenske (jf. Stortingsforhandlinger 1893, b. 3b, St.prp. nr. 26, 13; jf. nedenfor, Traktater: Frankrike og Italia).

I 1884 så det ut til at den internasjonale konvensjonen ville få tilslutning fra minst fire land: Frankrike, Tyskland, Sveits og Sverige. I 1885 kom dessuten Storbritannia mye sterkere med i arbeidet, som sterk tilhenger av gjensidighetsprinsippet. For Sveriges del krevde tilslutning at svensk lov ble endret slik at beskyttelsestiden ble utvidet fra fem til ti år. Da den endelige diskusjonen kom i Sverige, mobiliserte imidlertid forleggerinteressene så sterkt mot endring at Sverige til slutt ble stående utenfor unionen og først sluttet seg til den i 1904 (Rinman 1951, 401–05). De ti opprinnelige signaturstatene ble Tyskland, Belgia, Frankrike, Spania, Storbritannia, Italia, Sveits, Liberia, Tunisia og Haiti. Konvensjonen trådte i kraft 5. desember 1887 (Saunders 1992, 180).

I Norge ble det under diskusjonene 1886–87 brukt en rekke argumenter mot å slutte seg til konvensjonen. For flertallet i budsjettkomiteen i Stortinget var det viktigste motargumentet at Norge ikke kunne slutte seg til konvensjonen dersom Danmark og Sverige ikke gjorde det. Det ble oppfattet som særlig avgjørende at Danmark ikke hadde planer om å bli medlem. Om Norge skulle slutte seg til alene, ville oversatt litteratur bli dyrere å gi ut i Norge enn i Danmark, til skade både for norsk forlagsbransje og norsk folkeopplysning (Vestheim 2005, 118–19). For de fremste forfatterne var det Danmarks holdning som var avgjørende, siden konvensjonen regnet et arbeids hjemland som det landet der det var offentliggjort. Bjørnson gikk dessuten mot konvensjonen fordi den ikke tilbød mer enn ti års beskyttelsestid. Standpunktene fulgte ellers ikke noe entydig mønster. De konservative litteratene Hartvig Lassen og Johan Vibe stod for eksempel på hver sin side. Lassen, som redigerte Christiania Intelligentssedler, var bekymret både over konkurransen fra dansk oversettelseslitteratur og over fordyrelsen av utenlandsk essayistikk og lignende litterært stoff til aviser og tidsskrifter. Til de store statenes rettsargument innvendte han at for de mindre statene dreide det seg her om ren åndelig selvoppholdelsesdrift, tilsvarende den som på det materielle området «tvinger de store Stater til at bemægtige sig Kolonier uden mindste Retsgrund» (H.M. Lassen 1887). Vibe, som var formann i den norske journalistforening, kjempet derimot for konvensjonen og mente at frykten for økte kostnader var overdreven. Og om Norge sluttet seg til og Danmark ikke, skrev han, kunne jo det føre til at ikke bare norske forfattere så seg tjent med å søke norsk forlag, men at også danske gjorde det (Vibe 1886; 1887a).

Den skandinaviske debatten viser at forfatterrett stadig var et uklart og omstridt begrep, og at det ikke er tilfeldig at den norske lov het lov om den «saakaldte Skrifteiendomsret». Det «franske» standpunktet, at forfattere hadde samme rett til oversettelser som til originalen, var helt fremmed (Rinman 1951, 312). I den norske debatten hevdet Søren Jaabæk i 1886 fremdeles at diktning ikke kunne betraktes som eiendom på linje med materiell eiendom, og en oversettelse som ikke var utført av forfatteren selv, kunne det i alle fall ikke. Derfor kunne det heller ikke bli tale om tapte inntekter og erstatning (Stortingstidende 1886, 1171–72). I 1887 hevdet Emil Stang langt på vei det samme. Stang hadde vært Ibsens advokat i saken mot H.J. Jensen (jf. ovenfor), han var en av landets ledende jurister, og han var Høyres leder. Under debatten om diktergasje til Kielland i 1887 avviste han helt naturrettsargumentet om litterær eiendom. Da Odelstinget hadde drøftet tilslutning til Bernkonvensjonen, sa han, hadde det kommet til at forfattere ikke hadde noe ubetinget krav, og at offentlige hensyn da måtte komme først. Skrifteiendomsrett var i virkeligheten ikke en eiendomsrett, men «en Beskyttelse, man giver, naar man finder det hensigtsmæssigt under Hensyn til andre Forholde». Hvis Norge i fremtiden skulle slutte seg til konvensjonen, «giver vi dem en Ret, som nu ved Odelsthingets Beslutning er erklæret ikke at tilkomme dem i Kraft af Tingenes egen umiddelbare Natur». Derfor avviste han også at diktergasjer dreide seg om erstatninger. Han oppfattet dem heller som nasjonalbelønninger. Derfor kunne de bare gis til forfattere hvis fortjenester var uomstridte, og det gjaldt ikke Kielland (Stortingstidende 1887, 1116–17).

Det ble diskutert hvor mange skandinaviske forfattere som egentlig ville nyte godt av en konvensjon. Karl Warburg mente det dreide seg om fire norske, to–tre svenske og to–tre danske (Warburg 1887). Vibe føyde John Paulsen og den populære leiebok-forfatteren «Marie» (Antoinette Meyn) til den norske listen (Vibe 1887a). Det var uansett få. I denne situasjonen var det vanskelig også for forfatterne å stå ensidig på rettsprinsippet. Ibsen gjorde det i hvert fall ikke. I brevet til Berner 27. mars 1881 sier han uttrykkelig at som norsk samfunnsborger kan han ikke gå inn for at Norge slutter seg til en internasjonal konvensjon, men at staten likevel burde kompensere ham og Bjørnson. Under kampen for sin forfatterrett glemte ikke Ibsen at han også var leser.

I 1890-årene snudde holdningen, og som det første skandinaviske landet sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen i 1896. Danmark fulgte i 1903 og Sverige i 1904 (jf. nedenfor, Skandinavia og Bernkonvensjonen).