Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Episk Brand
ført i pennen av Vigdis Ystad
IBSENS UFULLFØRTE OG FORKASTEDE MANUSKRIPT
Allerede i 1888 fortalte Ibsens biograf Henrik Jæger, med dikteren selv som kilde, at dramaet Brand opprinnelig hadde hatt en forgjenger i form av et ufullført utkast til et episk dikt (Jæger 1888, 200). Ibsen (ved Jæger) nevner ikke noe om at dette manuskriptet fortsatt skulle eksistere. Senere utkom Jens Braage Halvorsens Bibliografiske oplysninger til Henrik Ibsens samlede verker, der det om dramaet Brand opplyses at
Forfatteren skrev til en Begyndelse 3–4 Ark som en Fortælling i Versform, men forkastede igjen det skrevne, tilintetgjorde det og benyttede intet af det første Udkast, da han havde fundet den Form, hvori Digtet [dvs. Brand] Efteraaret 1865 blev sendt op til Kjøbenhavn for at bydes frem til Forlag hos Gyldendalske Boghandel (Halvorsen 1901, 19–20).
Ibsen skal selv ha lest korrektur på Halvorsens fremstilling, og vi kan derfor gå ut fra at han anså manuskriptet til det episke diktet som tilintetgjort eller tapt på annen måte. Det skulle da også forbli stort sett ukjent til etter at dikteren selv var gått bort.
Offentligheten fikk først kjennskap til manuskriptets eksistens i 1906, da den danske romanforfatteren Karl Larsen (nevø av Ibsens korrekturleser ved Gyldendalske Boghandel, August Larsen) snart etter Ibsens død publiserte et dikt av Ibsen med tittelen «Till de medskyldige» i bladet Juleroser (desember 1906). Året etter utgav Larsen både dette og en rekke andre etterlatte dikt av Ibsen under fellestittelen Ibsens episke Brand : udgivet efter Originalmanuskripterne (Ibsen 1907). Publiseringen vakte stor oppsikt og førte til en heftig debatt, både når det gjaldt utgiverens tekstedering og andre filologiske avgjørelser, og ikke mindre med tanke på selve funnet og den lange hemmeligholdelsen av det.
Det er fremdeles uklart under hvilke omstendigheter [Episk Brand] ble funnet. Den vanlige forklaring skriver seg fra utgiveren Karl Larsen, som i et forord til sin utgave forteller at en dansk «Kunstdilettant» og samler ved navn Andreas Reiersen Pontoppidan kom over Ibsens etterlatte manuskript til en episk diktsyklus «hos en romersk Antikvar, mellem uordnede Bøger og Makulatur, et større, samlet Manuskript og en Række løse, haandskrevne Ark, altsammen paa Norsk» (Ibsen 1907, 1). Manuskriptmaterialet omfattet [Episk Brand], et gjennomrettet manuskript til Peer Gynt samt ekserpter fra Norske Rigsregistranter med stoff om den norsk-færøyske opprører Mogens Heinessøn (Ibsen 1907, 1–2, 20). Funnet skulle ha skjedd en gang etter at Pontoppidan i 1891 hadde slått seg ned i Roma, men det blir ikke nærmere tidfestet. Ifølge Larsen fortalte Pontoppidan ham om funnet i 1898. Etter Pontoppidans død i juni 1901 fikk Larsen i 1902 papirene «i [sin] Haand» til gjennomsyn. Manuskriptene var da innpakket og bar påskriften «Tilhører efter min Død det kongelige Bibliotek i København» (Ibsen 1907, 2). Eksekutorene i boet leverte deretter, ifølge Larsen, manuskriptene til biblioteket 16. januar 1903, med ønske om at en eventuell fremtidig utgivelse skulle skje ved ham (Ibsen 1907, 5).
Som forklaring på hvordan papirene var havnet hos antikvarbokhandleren, sier Larsen at de kan ha vært deponert i en selskinnskoffert i Den Skandinaviske Forening i Roma da Ibsen forlot byen i 1868. Etter ti år var det gått møll i kofferten, og innholdet ble tatt ut. Da Ibsen senere ville ha det tilbake, var det forsvunnet. Larsen beskriver Den Skandinaviske Forenings daværende mørke og uhensiktsmessige lokaler og dens mangelfulle arkiv- og bibliotekordning, og ser – fantasifullt – for seg hvordan forsvinningsnummeret er skjedd: «Ibsens Koffert har sikkert staaet ude i Forstuen, og efter at Kofferten var aabnet, er hans Manuskripter lige saa naturligt bleven lagte hen i det just ikke pertenteligt ordnede ‹Arkiv›, hvor [de er gaaet] til Bunds» (Ibsen 1907, 7–8). I 1886 skal både arkivskapet og en del av foreningens boksamling ha blitt solgt, og Larsen antar at manuskriptene da tok samme vei som bøkene. Ibsen selv skal ha oppgitt å få tilbake koffertens innhold. Dette bildet må kanskje modifiseres ut fra en opplysning fra Aftenposten (nr. 20, 1908), der det sies at noen blad av manuskriptet til [Episk Brand] fortsatt befant seg i Den Skandinaviske Forening i Roma så sent som høsten 1899 (ES 3, 398).
Pontoppidan hadde også fortalt andre om manuskriptfunnet. Larsen selv beretter at det skjedde flere ganger i løpet av årene 1899–1900, men «kun, naar han var i animeret Lune». Da skal Pontoppidan ha opplyst at han var kommet over papirene «hos en Familje, hvor Ibsen havde boet» (Ibsen 1907, 10). Dette tillegger Larsen ingen vekt; han mener det har vært upålitelige opplysninger fra en beruset person, og holder i stedet på forklaringen om antikvarbokhandleren.
Grunnen til at hverken Larsen eller andre gjorde dikteren selv kjent med funnet av manuskriptet, var angivelig hensynet til Ibsens daværende sykdom, i samsvar med en anbefaling fra fullmektig August Larsen i Gyldendalske Boghandel. Ikke mer enn 14 dager etter dikterens død henvendte så Larsen seg i brev av 10. juni 1906 til arvingene (Susanna og Sigurd Ibsen) og bad om tillatelse til publisering. Etter at Sigurd Ibsen først hadde hatt anledning til å se manuskriptene, gav han sin tillatelse i brev av 30. juni 1906 (Ibsen 1907, 6).
Til dette har den danske litteraturforskeren Hans Brix følgende kommentar: «Det kan synes underligt» at pakken ikke – som arvelater hadde bestemt – umiddelbart (dvs. i 1901) ble overlatt biblioteket, men at manuskriptene først befant seg mer enn halvannet år hos Karl Larsen – «men anderledes staar der ikke at læse i Professorens Fortale». Og når så biblioteket i 1903 endelig mottar manuskriptene, «sidder jo Digteren lyslevende [oppe i Christiania]», uten at han får beskjed om funnet. I stedet for å henvende seg til ham eller familien søker Larsen og biblioteket råd hos en funksjonær i Gyldendalske Boghandel. Brix anser en slik fremgangsmåte som sterkt kritikkverdig: «Manuskripterne […] var Henrik Ibsens retmæssige Ejendom» (Brix 1908, 308–09). Disse bemerkningene danner innledningen til Brix’ grundige gjennomgang av tekstgenesen og hans klare avvisning av deler av den rekkefølgen Larsen hadde ordnet manuskriptet i (jf. nedenfor om teksten, samt Tekstkritisk redegjørelse).
Det er likevel ikke usannsynlig at funnet av manuskriptene kan ha skjedd nettopp på den måten Larsen avviser. I Verdens Gang skriver den norske forfatteren Bernt Lie at A.R. Pontoppidan en gang i 1897–98 fortalte ham at han var kommet over manuskriptet til [Episk Brand] «hos en Kone i München, i hvis Hus Henrik Ibsen i sin Tid havde bodd, – i en Kasse eller Kuffert paa Loftet» (Lie 1908). At Larsen skulle ha kjøpt papirene hos en antikvarbokhandler, kommenterer Lie slik: «Denne Beretning lyder i enhver Henseende eventyrlig». Han forteller videre: «Jeg fik Indtrykket af, at han forholdsvis nylig før Meddelelsen til mig havde gjort sit mærkelige Fund. Uopfordret af mig kom Pontoppidan derefter op i min Bolig i Via della Stelletta og fremviste Manuskripterne for min Hustru og mig.» Materialet viste seg å være bruddstykker av [Episk Brand] og Peer Gynt. Lie skal deretter ha sagt at dette var Ibsens eiendom, som han straks måtte få tilbake. «Jeg har aldrig likt at mindes denne Oplevelse,» skriver Lie, som senere flere ganger selv hadde i sinne å meddele funnet til Ibsen selv, men som ikke gjorde det av frykt for at papirene da kanskje ville bli tilintetgjort. Dette skal også ha vært Pontoppidans egen begrunnelse for hemmeligholdelsen (Lie 1908).
Også nordmannen Hans Eitrem er sterkt kritisk til Larsens utgave og hans redegjørelse for funnet av manuskriptene. Larsens innledning er «saa overbevisende og klart fremstillet, som blot en Kunstner kan gjøre det», slik Eitrem syrlig uttrykker det i Morgenbladet. Han peker også på at historien om funnet som Larsen avviser som «animeret» snakk (se ovenfor), «virkelig var Sandheden» (Eitrem 1908a).
Etter utgivelsen i 1907 ble altså Larsen utsatt for sterk kritikk fra flere hold. I danske aviser ble det skrevet at Pontoppidan, Larsen og Det Kongelige Bibliotek manglet pietet overfor dikteren ved å forholde ham manuskriptene. Danske skjønnlitterære forfattere arrangerte en demonstrasjon, og da det senere skulle holdes valg på ny formann i forfatterforeningen, fikk ikke den sittende formann Larsen tilstrekkelig antall stemmer. Hovedangrepet ble formulert av forfatteren Helge Rode: «En Mand som ikke respekterede andre Forfatteres Eiendomsret [kunde umuligt] blive staaende som Formand i en Forfatterforening» (Rode 1908). Ifølge referatet fra foreningens møte innrømmet Larsen i sitt forsvar «at man i sin Tid burde have skrevet til Ibsen angaaende Manuskriptet, men [han] henholdt sig til det kongelige Biblioteks og Ibsens Efterladtes Samtykke til Udgivelsen». I en separat redegjørelse sier Larsen: «Naar en saadan officiel Meddelelse ikke har fundet sted i 1903 eller senere, bliver det selvfølgelig Bibliotekets Ansvar». Senere kommenterer han direkte Bernt Lies opplysninger, og det later nå til at han mener at Pontoppidan kunne ha løyet overfor ham om funnet. Men «Naar baade Hr. Louis Pontoppidan [Andreas Pontoppidans bror] og jeg troede Andreas Pontoppidans Forklaring, var det fordi vi ellers ikke havde havt Leilighed til at tvivle paa hans Ord». Larsen legger til: «Andreas Pontoppidan har handlet urigtig ved i 1897 ikke at henvende sig til Henrik Ibsen, og Hr. Bernt Lie kunde godt eventuelt ha gjort det paa egen Haand» (Rode 1908). Utgiveren legger altså ansvaret på andre, både når det gjelder omstendighetene rundt funnet og tilbakeholdelsen av manuskriptene.