| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Bygmester Solness
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Om Ibsen kan ha fått ideen til skuespillet om byggmesteren mens han ennå bodde i München, finnes det ingen bevarte notiser eller utkast som vitner om det. Den første opplysningen om at han er begynt å tenke på planen om et nytt arbeid, finnes i et brev til forleggeren Jacob Hegel, skrevet i Kristiania 5. september 1891. Han nevner at han har leid en bolig, og at han ikke har tenkt å flytte tilbake til München med det første: «jeg har planlagt et stort nyt dramatisk arbejde, som det under alle omstændigheder er min agt at fuldføre heroppe.» I et nytt brev 5. oktober samme år forteller han at det går en del tid med til å innrede leiligheten, som må være klar før hans hustru kommer: «Så snart jeg er kommen nogenlunde i orden, agter jeg ret for alvor at gå ivej med mit nye skuespil og hvis intet uforudsét skulde indtræffe kan manuskriptet påregnes at være færdigt i betimelig tid til efteråret.» William Archer hadde arbeidet med en samlet utgave på engelsk av Ibsens prosadramaer, og det femte bindet av denne utgaven hadde Ibsen fått tilsendt høsten 1891. Archer hadde i et brev av 21. oktober spurt om det var noe nytt skuespill under utgivelse, og om Ibsen i så fall kunne være villig til å inngå en kontrakt om en engelskspråklig utgave av dette verket. Ibsen svarer i brev av 11. november at det ikke vil komme ut noe nytt skuespill av ham før neste november, og at han ikke ønsker å inngå noen bindende avtale så lenge i forveien, men at han vil passe på at det ikke skjer noe som vil vanskeliggjøre en slik engelsk utgave.
I den videre korrespondansen, for det meste med forleggeren, er det flere ganger omtale av skrivearbeidet som later til å gå jevnt og trutt fremover: «Dette arbejde beskæftiger mig nu helt og holdent og optager, som sædvanlig, al min tid og alle mine tanker» (brev til Hegel 4. mai 1892). Det betyr ikke at det ikke hadde vært tvil og selvkritikk underveis. Ifølge Francis Bull hadde Ibsen en dag vært så utilfreds med verket sitt at han ødela alle tidligere utkast og begynte helt forfra igjen (Bull 1957, 50). Om dette stemmer, og eventuelt når det skjedde, er uvisst, men faktum er at det er lite av forarbeidet som er bevart til dette stykket. Diktet «En Kirke» kan ikke sees i sammenheng med planene om dette skuespillet (jf. Bakgrunn), men et annet dikt, «De sad der, de to –», trykt første gang i Samlede værker 1899, er av Ibsen betegnet som «Første forarbejde til ‹Bygmester Solness›» og datert 16. mars 1892:
(FU 4, 436)
De sad der, de to, i så lunt et hus
ved høst og i vinterdage.
Så brændte huset. Alt ligger i grus.
De to får i asken rage.
For nede i den er et smykke gemt, –
et smykke, som aldrig kan brænde.
Og leder de trofast, hænder det nemt,
at det findes af ham eller hende.
Men finder de end, de brandlidte to,
det dyre, ildfaste smykke, –
aldrig hun finder sin brændte tro,
han aldrig sin brændte lykke.
At det samme diktet også finnes blant forarbeidene til Lille Eyolf, og på et tidspunkt er tenkt brukt i dialogen der, hindrer ikke at det har en klar relevans for forholdet mellom ektefellene Solness.
Tidligere omtaler av planene om et nytt skuespill betyr ikke at selve skrivingen var kommet i gang; det nevner han eksplisitt første gang i et brev av 7. mai 1892 til sin franske oversetter, den litauiske diplomaten grev Moritz Prozor: «Jeg er […] begyndt at skrive på et nyt skuespil i fire akter, hvilket arbejde kommer til at lægge beslag på min tid hele sommeren udover.» Kanskje hadde han begynt noen dager før. I et brev til forleggeren 4. mai skriver han at det nye arbeidet nå opptar all hans tid og alle hans tanker, og han legger til at «jeg arbejder jo dog bedst her i min egen bolig og ved mit eget skrivebord». Alt tyder på at arbeidet gikk sin jevne gang ut over sommeren. Således skriver han igjen til forleggeren 13. juli: «Arbejdet på mit nye skuespil går let og godt fra hånden, hurtigere end i München ved sommertid. Jeg sætter også al min kraft og tid ind på dette og indskrænker mig derfor idag til disse få linjer.»
Den 22. august skriver Ibsen igjen til Jacob Hegel og nevner at den danske avisen Politiken noen uker tidligere har trykt en usannferdig notis om arbeidet han holder på med. Dette har han sørget for å få dementert, siden stykket ikke har noe med politiske eller sosiale spørsmål å gjøre. Flere tyske, franske og engelske aviser har henvendt seg til ham om dette, men han har avslått å gi noe som helst svar. Ellers skriver han: «Jeg arbejder daglig uafbrudt og med levende interesse på mit nye skuespil. Manuskriptet vil forhåbentlig kunne være i Deres hænder ved udgangen af September måned.» Den 4. oktober kan han i brev til Hegel opplyse om at stykket (dvs. arbeidsmanuskriptet NBO Ms.4° 1292) ble fullført 20. september, og at han siden har arbeidet med trykkmanuskripet: «Manuskriptet vil komme Dem ihænde snarest mulig, antagelig lidt efter midten af denne måned. Det er mit håb at vi begge vil få fornøjelse af dette arbejde.»
Renskrivingen gikk av en eller annen grunn ikke fullt så raskt som dikteren hadde forutsatt. Den 30. oktober skriver han til Hegels høyt betrodde medarbeider og forlagets korrekturleser August Larsen at han hadde håpet å kunne levere manuskriptet noe tidligere, men det var ikke mulig. Nå håper han at det er kommet vel frem. Han vil at tittel og innhold som vanlig holdes hemmelig inntil videre, og skriver at trykkingen for hans del kan settes i gang når som helst. Han ber om at korrekturarkene fortløpende sendes til den engelske og den franske oversetteren, og opplyser at den tyske utgaven skal besørges av sønnen Sigurd Ibsen, som må få arkene sendt til Lillehammer.
