Henrik Ibsens skrifter

Sommeren 1874 besøkte Ibsen Norge for første gang etter utreisen i 1864. Han var nå en etablert forfatter, men hans økonomi var fremdeles vanskelig, og han var avhengig av fortløpende å kunne sende eldre (omarbeidede) og nye verker ut på bokmarkedet, samtidig som han arbeidet aktivt for å få sine tidligere stykker satt opp ved ulike teatre. Økonomiske hensyn, kombinert med at han under arbeidet med Kejser og Galilæer (1873) nettopp hadde fordypet seg i studiet av romersk historie, var sannsynligvis medvirkende årsaker til at han foreslo for sin forlegger å markere sitt 25-årsjubileum som forfatter med en ny utgivelse av debutdramaet Catilina 1850. I et brev til Frederik Hegel datert 23. november 1874 skriver han:

Før nyutgivelsen foretok Ibsen en grundig revisjon av sitt ungdomsverk. Omarbeidelsen gjaldt langt mer enn den språklige form, og var så gjennomgripende at da Catilina utkom på ny i 1875, var ikke bare originalens noe haltende versifikasjon rettet i samsvar med metrikkens krav, han hadde også endret ordvalg og billedbruk og korrigert originalens av og til feilaktige referanser til romerske forhold. De omfattende endringene kan skyldes at Ibsen på grunn av sin nye lærdom, og på bakgrunn av sine egne erfaringer de fire årene i Roma (1864–68), nå hadde ervervet seg kunnskaper som gjorde at han ønsket å korrigere sitt debutdrama.

Det generelle inntrykk av Ibsens revisjonsarbeid er at han som regel holder seg til de opprinnelige forestillinger og intensjoner. Utskiftning av uttrykk er som regel språklig, metrisk og billedmessig betinget. Ibsen fikk kritikk for den skjødesløse metrikken i Catilina 1850, og i 1875-utgaven er så godt som alle uregelmessigheter i forhold til femfotsjambene/blankverset rettet opp. Slike uregelmessigheter kunne være over- og undertallige verslinjer, manglende opptakter, substitusjon (flere trykksvake stavelser etter hverandre) og reduksjon (manglende trykksvake stavelser). Følgende passasje fra 1850-utgaven gir et godt inntrykk av hele verkets revisjon til regelrett form : I 1875-utgaven er det endret til : Det store antall «ha» er fjernet og erstattet med mindre svulstige uttrykk i 1875-utgaven. Det er også en betydelig reduksjon i bruk av utropstegn (jf. i begge tilfeller eksemplet ovenfor). Dette er betegnende for endringen i stilnivå fra den yngre til den eldre Ibsen.

En rekke endringer i annen utgave er knyttet til realia. Et eksempel er «Den lille Villa mellem dunkle Træer», som blir til «Den hvide villa mellem mørke trær» . Med bedre kjennskap til Italia har Ibsen kanskje visst at romerske villaer var store og flotte; den mest berømte, Hadrians villa nær Tivoli, til og med et mektig kompleks av mange bygninger. I første utgave taler Furia om den druknede Tullias «Tangkrands». Men det at «hendes Liig paa Tibervoven svømmed», betyr at hun druknet i ferskvann – og følgelig retter Ibsen til «sivkrans». At liket «svømmed», er tilsvarende endret til «da hendes lig flød op ved Tibers munding» . Når Ibsen også endrer «et bedre Fødeland vi ville finde» til «et nyskabt fædreland vi vil os finde» , kan det henge sammen med at fødeland er knyttet til betydningen «land der en selv er født», og det stemmer jo ikke her. «Meteoret» i første utgave er blitt til «en stjerne i sit fald», dvs. en utskiftning av species-betegnelser til fordel for én (mer enhetsskapende) genus-betegnelse. I annen utgave har Ibsen også vært opptatt av dels å variere, dels å erstatte flere av forekomstene med andre begreper: «fædrelandets velfærd» (erstatter «dets gamle Frihed»), «nyskabt liv» (erstatter «Frihedssindet»), «borgerfrihed […] borgerånd» (erstatter «Frihed! Frihed»). Det er snarest tale om en berikelse, ikke en dreining av talens innhold.

Under omarbeidelsen tok han (slik han allerede hadde gjort i Digte 1871 og Kejser og Galilæer 1873) hensyn til anbefalingene fra det nordiske rettskrivningsmøtet i 1869. Beretninger om det nordiske språkmøtet ble skrevet av sekretærene for møtet, Jakob Løkke for Norge og K.J. Lyngby for Danmark (begge 1870) og Arthur Hazelius for Sverige (1871). Løkke viser til at de foreslåtte endringer for lengst var anbefalt, særlig av Rasmus Rask for dansk-norskens vedkommende, at de til dels allerede var tatt i bruk, og at de ville forenkle hvert språks rettskrivning og samtidig nærme det ene språket til det andre og derved gjøre det lettere for Nordens folk å forstå og tilegne seg hverandres litteratur. Til dels var det snakk om å vende tilbake til tidligere skriveskikk, for eksempel små forbokstaver i substantiver. Videre var det bare snakk om endringer av skrivemåte, ikke uttale og bøyning. Endringene gjaldt også valgfrie former.

Catilina 1850 var trykt i fraktur. Den nye utgaven benytter antikva, som hadde vært skriftsnittet i alle Ibsens utgaver fra og med Brand (1866), og som også var anbefalt av det skandinaviske språkmøtet. Ved å sammenligne språket i Catilina-utgavene fra 1850 og 1875, vil man få et inntrykk av utviklingen i Ibsens språkbruk. Det vises i denne sammenheng tilbake til den språklige redegjørelsen i innledningen til første utgave.

Ibsen har helt ut sluttet seg til anbefalingene fra 1869, også de valgfrie: Han skriver for eksempel visshed med dobbel konsonant for å markere kort vokal. Samfunds-ånd og mange andre lange ord skrives med den anbefalte bindestreken. Han skriver liten forbokstav i substantiver og i 2. person entall av personlig pronomen («Du», «Dig» i 1. utg.; «I», «eder» i 2. utg.), men for eksempel stor R i Romer-, der han også bruker bindestrek når ordet forekommer i sammensetninger. Han regner altså personavledningen til landsnavnet som egennavn når den opptrer alene eller utskilt. Det var det ingen regel for, hverken fra 1869 eller i grammatikkene, men det var ikke uvanlig.

Norvagisering av fremmedord forekommer i form av at c blir til k (konsulatet, diktatoren). Endring fra hvidskende til hviskende er et eksempel på å sløyfe d foran s der d-en ikke er del av ordets rot.

Flertallsbøyning av verb er forlatt: «et bedre Fødeland vi ville finde» blir til «et nyskabt fædreland vi vil os finde»; i «sælsomt flamme dine Blikke» endres verbformen til flammer (uth. her). Dette var i samsvar med reglene i J. Aars’ ordlister, som også Kirkedepartementet la til grunn for offisiell rettskrivning. I 1866-utgaven opplyser Aars at flertallsbøyningen ikke brukes ved hans egen skole, og i 1874-utgaven skriver han om flertallsformene av verb at neppe noen forfatter lenger bruker dem konsekvent, og at det levende språk fullstendig har oppgitt dem. (Sitert hos Vinje 1978, 218.)

Det er ikke mange norvagismer i bøyningsverket utenom den utskiftede flertallsbøyningen av verb. Men de forekommer: «i sidste Gløden ifra Vestens Sol» endres til «ved sidste blinket ifra vestens sol» (uth. her). At dette skulle oppfattes som bestemt form, var uvisst i første utgave, men her er det sikkert, og utelatelsen av foranstilt artikkel er et ytterligere talemålstrekk, av Ivar Aasen (Norsk Grammatik § 311) hevdet å skje «naar en naturlig Egenskab ved Tingen bliver stærkt fremhævet ved Adjektivet». Andre norvagismer er «kom ihug» (uth. her): Hu er vanligst hos Ibsen, men Hug er ingen sjelden form. Det er ingen klar kronologisk eller betydningsmessig fordeling av formene. Hug var en foreldet form i dansk, og må her kunne regnes som en norvagisme. «Skynd Dig Gamle» endres til «skynd dig, gubbe» (uth. her); men selv dette finnes hos Molbech, som kaller det svensk og viser til «Bording; Moth; enkelte nyere Digtere».

I behandlingen av fremmedord foretar Ibsen av og til full utskiftning; Echo er endret til genlyd. Dette blir vanligvis regnet som «fornorskning» til forskjell fra norvagisering av skrivemåten. Men også Molbech fører opp Gienlyd (og ikke Echo), så det er like snart en fordanskning. Det samme gjelder Sympathi, endret til samklang. Også dette har Molbech, men som synonym har han Harmonie. Slik også NRO samklang 2 a: «samstemthet; innbyrdes forståelse; harmoni (2)», nettopp med dette stedet i Catilina som belegg. Videre er Bacchanal blitt drikkelag (også hos Molbech 1859).

Ut fra moderne norsk kan enkelte detaljer virke som norvagismer uten at de er det: «Saa lad os fly i dette Øieblik –» endres til «Så lad os nytte dette øjeblik!» (uth. her). Verbet nytte er godt belagt i eldre dansk (Molbech 1859, ODS). [M]undkrogene er en tilsynelatende norvagisme, men det finnes ikke spor av den i samtidig norsk; dette må tvert om regnes som en ny danisme hos Ibsen. Ordet er angitt i ODS: mundkrog (og -krig), men mangler hos Molbech.

Av de markante nye ord i 1875-utgaven kan nevnes drømmeløs, feltråb, giftfuld, halvglemt, ildflod, ildhav, luftsyn, taksomhed.

I et forord til den nye versjonen av Catilina skriver Ibsen om sin ungdommelige revolusjonslyst og sin kritiske distanse til kildematerialet (Cicero og Sallust) den gang han forfattet sitt første skuespill. Han I forordet understreker Ibsen at den nye utgaven ikke avviker fra originalen med hensyn til «ideerne, forestillingerne og det heles udviklingsgang». De to versjoner av dramaet følger hverandre scene for scene, oftest replikk for replikk, og nesten også linje for linje. Endringene, som blir mer gjennomgripende fra annen akt og utover, fører til en utvidelse av teksten; annen utgave er økt med 100 verslinjer, i form av tillegg i annen og tredje akt. Enkelte av de opprinnelige formene fra manuskriptet 1849 (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000) er også tatt inn igjen i annen utgave (jf. ES 3, 377). Ifølge Francis Bull «har dikteren også glattet og pusset mer enn ønskelig kunde være; men der er ingen inngripende endringer i opfatning eller i innhold» (Bull 1928a, 37).

Omarbeidelsen begrunner Ibsen i forordet med at førstetrykket (1850) ble til som «aftryk af mit ufærdige og urettede koncept eller af det allerførste rå udkast». Særlig er han misfornøyd med 1850-utgaven i rent formell forstand. Han finner nå at «formen [afgav] sågodtsom intetsteds […] et fyldestgørende udtryk for, hvad jeg havde villet». Det er da også på det rent formelle plan, det vil si i versifikasjonen, at endringene er mest gjennomgripende.

I forordet til annen utgave redegjør Ibsen for at han som ung apotekerbetjent måtte bruke sene nattetimer til dikterisk virksomhet. Han anser dette som den ubevisste årsaken til at nesten hele handlingen foregår ved nattetid. En merkbar endring i annen utgave er utvidet bruk av dagslys. «Som lette Luftgestalter de forsvandt» endres til «Som lette sommerskyer de forsvandt» , «fremtræder skarpt og klarlig for min Sjæl» erstattes av «fremtræder klart som solen for mit syn» . I stedet for «for Sværdet vil vi bløde» heter det nå «Til bad i kampens morgenskyer røde» . Den opprinnelige sluttreplikken «Himlens høie Guder skue med Forsoning ned» endres til «Morgnens milde magter skuer i forsoning ned» , «Du har Mørkets Magt beseiret ved din Kjærlighed!» blir til «du har nattens ånd besejret ved din kærlighed!» .

Noe av det mest interessante ved endringene fra første til annen utgave av Catilina er den tydelige kvalitetsforskjellen mellom de to versjonene. Billedbruken i annen utgave kan sies å være forbedret: «der pladsker Bølgen venligt imod Stranden» endres til «der triller bølgen lydløst imod stranden» , og «Kometens lig, der flygtig kom og svandt!» (uth. her) blir til «Lig stjerneskuddet alting kom – og svandt» (uth. her). I første utgave finner vi denne replikken : I annen utgave lyder den tilsvarende replikken : Ibsens omarbeidelse innebar så gjennomgripende endringer at Catilina 1875 må karakteriseres som et nytt verk i forhold til den opprinnelige utgaven fra 1850.