Henrik Ibsens skrifter

I 1875 sendte Ibsen den nye utgaven av Catilina til «højvelbårne herr hofmarskalken herr Erik af Edholm» (brev 10/3 1875). Erik af Edholm var teatersjef ved Kongl. Dramatiska Theatern, men Ibsen presiserte at intensjonen med oversendelsen bare var at boken måtte «nyde den ære at optages i herr hofmarskalkens private bogsamling». Det var nemlig ikke forfatterens mening å innlevere stykket til teateret; «til opførelse egner det sig ikke», skrev han i brevet.

Det gikk 32 år fra Catilina forelå i førsteutgave til stykket ble satt opp ved noe teater, og da var det den omarbeidede teksten som lå til grunn for oppførelsen. Initiativ til urpremieren kom fra Ludvig Josephson (1832–99), som var teatersjef ved Nya teatern i Stockholm. Han henvendte seg til Ibsen i et brev av 28. september 1879. Av Ibsens svar fremgår at Josephson ønsket retten til å oppføre Ibsens siste skuespill, Et Dukkehjem (1879). Av Ibsens svarbrev 17. november fremgår det at «Det kgl: theater har allerede for længe siden fået løfte på mit nye skuespil med udelukkende ret til at opføre samme i Stockholm». Josephson fikk i stedet tilbud om rettighetene til Kjærlighedens Komedie, Brand og Kejser og Galilæer. Josephson besvarte Ibsens tilbud 10. januar 1879.

Om rettigheten til Catilina skrev Ibsen at han var

Catilina ble ikke oppført innen denne fristen. Først ett år senere, 3. desember 1881, foregikk urpremieren på Nya teatern i Stockholm (Blanc 1906, 1). Til grunn for Nya teaterns svenske oversettelse lå «den 1875 utgifna andra, öfverarbetade upplagan» av Catilina (Nya Dagligt Allehanda 5/12 1881).

Tittelrollen Catilina ble fremført av Emil Hillberg, Aurelia ble spilt av Jenny Maria Stenberg, Furia av Louise Fahlman, Curius av William Engelbrecht og Manlius av Sven Eduard Nilsson. Richard Henneberg hadde komponert musikk til oppførelsen, men notene gikk trolig tapt i brannen ved teateret i 1925. Ifølge teaterplakaten ble det også fremført annen musikk i tilknytning til oppførelsen, nemlig «Ouverture och Entreacter till ‹Prometheus› af Beethoven». Dette er musikk fra balletten Die Geschöpfe des Prometheus, op. 43, men formuleringen «Ouverture och Entreacter» er ikke helt entydig. Beethovens ouverture til verket ble spilt før Catilinas første akt. Etter ouverturen har Beethovens komposisjon en «Introduction» til ballettens første akt. Denne er trolig spilt før Catilinas annen akt. Balletten har imidlertid bare to akter, og det er ingen introduksjon til annen akt. Beethovens musikk består ellers av forholdsvis korte dansesatser, med unntak av «Finale» i annen akt. Det er en lengre sats og bringer det berømte temaet som brukes i hans Eroica-symfoni. Det er mest sannsynlig denne finalen som ble spilt før Catilinas tredje akt.

Som honorar for Catilina førte Ibsen i regnskapet for 1882 kr 400, som tilsvarte hans krav (NBO Ms.fol. 3222, 65).

Etter urpremieren ble ikke Catilina oppført flere ganger i Ibsens levetid.

Etter urpremieren på Nya teatern i Stockholm 3. desember 1881 ble stykket anmeldt i flere svenske aviser 5. og 6. desember. Noen av anmeldelsene er gjengitt i det norske Morgenbladet, nr. 338 A (HFL 3, 31). Stockholms Dagblad opplyser at urpremieren foregikk «för fullsatt salong» (Anonym 1881d). Ifølge Aftonbladet var «en del af publiken ganska belåten och gaf äfen oförbehållsamt luft åt denna känsla» (A.F. 1881). Men anmelderne var likevel ikke tilfredse etter urpremieren. Anmelderen i Nya Dagligt Allehanda hevdet at «Stycket kan utan tvivel vara af interesse för litteraturhistorikern ex professo, men att det ej har med scenen att göra, inser man bäst efter dess uppförande» (Anonym 1881b).

Det var flere forhold ved Catilina som ikke tilfredsstilte anmeldernes forventninger. Komposisjonen var ikke like konsekvent som Ibsens senere dramatikk (Post och Inrikes Tidningar 5/12 1881), og ifølge Aftonbladet led karaktertegningen «af det felet, att vara alt för fullfärdig på förhand, så att om någon egentlig utveckling är här ej tala» (A.F. 1881).

Anmelderen i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning undret seg over Til tross for innvendinger som ble reist mot oppsetningen, mente anmelderen i Post och Inrikes Tidningar at Catilina likevel var «ett stycke af stort interesse och väl värdt att ses», og at oppsetningen som helhet var «[…] vacker och vårdad» (Anonym 1881c), mens Stockholms Dagblad påpekte at den var «gjord med mycken omsorg» (Anonym 1881d).

Ludvig Josephson underrettet Ibsen om kritikernes mottagelse av urpremieren på Catilina. Ibsen uttrykte i brev til Ludvig Josephson 25. januar 1882 sin reaksjon på følgende måte: