Henrik Ibsens skrifter

Hva som beveget seg i norsk litteratur i disse årene, var han ikke spesielt opptatt av. Han fulgte godt med i hva Bjørnson og Jonas Lie gav ut, og i et brev datert 4. mars 1887 til sin agent, bokhandler Nils Lund i Kristiania, ber han om å få tilsendt Arne Garborgs roman Mannfolk, som han har hørt rosende omtalt. Hans Jægers «rå bog» Fra Kristiania-Bohêmen har han lest, mens Christian Krohgs Albertine har han ingen interesse av å lese. Dette var bøker han helst ville distansere seg fra; sosial tematikk tiltalte ikke Ibsen. Det han kalte dragningen mot det store åpne havet, pekte i en helt annen retning. Sammen med sin hustru valgte han å tilbringe sommeren 1887 i Sæby, en liten kystby i Nord-Jylland, ikke langt fra Frederikshavn. I et brev til Hegel 12. juni hadde han skrevet at både hans hustru og han «glæder os overordentlig til at få sé havet igen», og i et nytt brev, postlagt i Sæby 13. august, skriver han at Jylland er et deilig land å tilbringe sommeren i, at menneskene er vennlige og elskverdige, og utsikten er han også tilfreds med: «det åbne hav har vi daglig for øje i umiddelbar nærhed». Oppholdet i Sæby varte halvannen måned, og det er ikke overraskende at det neste skuespillet Ibsen gav ut, har menneskets forhold til havet som et altoverskyggende emne. Det kommer også til uttrykk i verkets tittel, Fruen fra havet.

Under arbeidet med å planlegge et nytt verk var Ibsen vanligvis åpen for inntrykk og impulser som stammet fra lesning av andre forfattere. Samtidig var han kritisk til at en forfatter skulle opptre i samsvar med doktriner eller programmer som var formulert av aktuelle moteretninger. I et brev til Hegel 27. desember 1883 hadde han kommentert «en literær borgerkrig oppe i København» i sammenheng med at Holger Drachmann hadde brutt med sin gamle venn Georg Brandes: «Jeg for mit vedkommende kan for øvrigt ikke se nogen ulykke deri, om det literære venstre skulde blive sprængt. Jeg tror at disse mange højt begavede forfattere er bedst tjent med at arbejde hver for sig uden at skotte til siden efter et fælles program». De tidlige 1880-årene hadde stått i den såkalte naturalismens tegn, men Émile Zolas profilerte litteratursyn var innrettet primært for å gjelde fiksjonsprosa og dramatikk og tiltalte i mindre grad lyriske diktere som Drachmann. Ibsen var først og fremst dramatiker, men ikke en gang i samtidsskuespillene hadde han vist noen utpreget naturalistisk tilbøyelighet. Som individualist gikk han sin egen vei, og bare slik kunne han oppnå den virkningen han søkte, å overraske og kanskje aller helst forbløffe sine lesere.

Ibsen hadde bodd i München i noen år fra 1875, og da hadde han og den tyske dikteren Paul Heyse vært omgangsvenner. Forholdet var mindre hjertelig da Ibsen igjen slo seg ned i München fra 1885. På grunnlag av en kommentar han kom med i et brev til Georg Brandes av 30. januar 1875, kan vi gå ut fra at Ibsen kjente Heyses Kinder der Welt (1873). Brandes hadde i sin anmeldelse av Kejser og Galilæer vært kritisk til nødvendighetslæren i boken, og Ibsen peker på en viss motsigelse mellom dette og «Deres godkendelse af noget lignende i P: Heyses ‹Kinder der Welt›». I femte bok av dette verket fortelles det om et gjensyn mellom Edwin, nå overlærer og gift, og hans tidligere kjæreste Toinette, som i mellomtiden har giftet seg med en greve. Toinette har fått et barn, men det lever ikke lenge. Etter barnets fødsel og død har hun ikke villet leve med greven som hans hustru, og hun har bedt ham om skilsmisse, noe han ikke kan gå med på. Hun er mentalt meget utilpass, ligger til sengs om dagen og går oppe om natten og kan ikke falle til ro. Greven kjenner til Toinette og Edwins tidligere forhold, og i et siste forsøk på å avvende den ulykken han frykter vil inntreffe, ber han overlæreren komme og observere grevinnen, og deretter gi ektemannen råd om hva han bør gjøre. Edwin samtykker i dette. Om natten går han ned i parken, hvor det er en slottsdam. Her får han se grevinnen, «den sælsomme Havfruskikkelse», kaste seg ut i dammen og svømme flere ganger frem og tilbake. Et øyeblikk slutter hun å svømme, og det virker som om hun vil la seg dra ned av bølgene, men så tar hun noen sterke svømmetak og kommer seg bort til badetrappen. Da Edwin senere får anledning til å samtale med henne og uttrykker medfølelse i anledning tapet av barnet, sier hun blant annet: «Jeg led, saa længe Barnet levede, og jeg hørte op at lide, da det døde» (sitert etter Bing 1906, 902–04). Hun sier også at barnet var så likt faren at det minnet henne om hvilken pris hun hadde fått det for. Hun opplever det som om barnet anklager henne fordi hun har solgt seg uten kjærlighet. Siden oppsøker Toinette Edwin på hans værelse og ønsker å erobre ham igjen, uten hensyn til deres respektive ektefeller, men møtet blir avbrutt. Edwins råd til greven er å gi henne friheten tilbake. Han frykter for at hun ellers vil ta livet av seg. Greven avslår å følge dette rådet, og Edwin reiser hjem.

Just Bing peker i en artikkel på de ytre likhetene mellom Kinder der Welt og Fruen fra havet, men legger større vekt på forskjellene mellom Heyses episke og Ibsens dramatiske handlingsrekke. Ibsen har benyttet mye av Heyses handling, men det vesentligste har han omformet. Det gjelder især grevens nokså konvensjonelle beslutning. Doktor Wangel griper dypere, idet han er i stand til å gi Ellida friheten. En annen omforming er at Ibsen ikke har kunnet stille en borgerlig overlærer opp som ektemannens jevnbyrdige motstander. Derfor fører han en skikkelse inn på scenen som tilhører en helt annen symbolsk orden, en orden som også Ellida relateres til, det åpne havet, som både drar og skremmer. Dramaet krever at den kvinnelige hovedpersonen stilles overfor et mer radikalt valg enn mellom en doktor og en overlærer. Kampen som utkjempes i siste akt må være «en Kamp mellem Naturmagt og Sjælsadel» (Bing 1906, 907).

Når det gjelder Den fremmedes hensynsløshet og sterke vilje, kan linjen trekkes tilbake til Rosmersholm, ifølge Bing. Rebekka kommer nordfra, mens Den fremmede sies å være kven. Rebekka går inn for å erobre den plassen som Beate har på Rosmersholm, liksom Den fremmede gjør krav på Ellida uten hensyn til at hun er en annen manns hustru. Det som skjer med Rebekka, er at hun ikke slipper unna virkningen av det rosmerske livssynet, og det er en ny Rebekka som opptrer i siste akt av Rosmersholm. Den demoniske makten er nøytralisert, slik det også skjer med Den fremmedes makt over Ellida. Ibsen har lånt trekk av handlingen fra Heyses bok, men han har satt sitt tydelige preg på personene og forholdet mellom dem.

En kjent engelsk roman som kan nevnes som mulig del av bakgrunnen for Fruen fra havet, er Emily Brontës Wuthering Heights (1847). I første halvdel av denne romanen fortelles det om funnet av et hittebarn i Liverpool, en gutt som får navnet Heathcliff, og som blir adoptert og vokser opp på en ensomtliggende gård i Yorkshire. Han og datteren på gården, Cathy, blir som én sjel, der de løper sammen hele dagen på den ville heden. Cathy blir etter hvert betatt av den kultiverte Edgar Linton og det behagelige livet han lever på en herregård i dalen, men hun mister ikke sin følelse av egentlig samhørighet med Heathcliff. Da denne rømmer og blir borte, gifter Cathy seg med Edgar og lever fredelig sammen med ham og hans søster. Noe senere dukker Heathcliff plutselig og uventet opp igjen og vil treffe Cathy. Den første som møter ham, er husholdersken Nelly Dean. Først kjenner hun ham ikke igjen, men så husker hun øynene hans, noen egenartede øyne som gjør et sterkt inntrykk. Cathy kommer i sjelekvaler, og Edgar stiller henne overfor valget mellom Heathcliff og seg selv. Hun klarer ikke å svare på dette, men blir syk og drømmer seg tilbake til friheten på heden. Den betydningen heden har i Brontës roman, svarer til havets plass i Ibsens skuespill. Ibsen leste ikke engelsk, og vi vet ikke om han kjente dette verket, men han kan ha blitt introdusert for det i den tyske oversettelsen, Die Sturmhöhe, som kom ut i 1851.

I det danske månedsskriftet Tilskuerens septembernummer 1887 offentliggjorde Georg Brandes en avhandling om naturalismens ledende romanforfatter: «Virkeligheden og Temperamentet hos Emile Zola». Brandes hadde påvist en klar divergens hos Zola mellom hans litterære program og hans litterære kunst i flere av romanene. Tradisjonelt har man i litteraturhistorien pekt på den store avstanden mellom naturalisme og symbolisme i fransk litteratur fra 1880-årene, men Brandes viser med flere eksempler hvordan Zolas fremstilling er preget av symboliserende trekk, både ved at detaljer kan få en utvidet betydning, og ved at hovedpersoner kan bli til store symboler. Et av eksemplene tar han fra Nana (1880), en roman som i liten grad er resultat av observasjon og erfaring: «Fra først af er denne Nana et tilfældigt Individ, et løst, utugtigt Væsen, født i et Baghus. Men alt som Romanen udfolder sig, stiger hun, bliver større og større, indtil hun tilsidst ses som den Løsagtighedens Aand, der svævede over Kejserdømmets Paris» (G. Brandes 1887, 668). En annen symbolistisk strategi er å velge en gjenstand og la alt dreie seg omkring den, slik at den får liv som et overnaturlig vesen, slik for eksempel haven i La faute de l’abbé Mouret (1875) blir til en guddommelig og begjærfylt paradishave der den ligger i Sør-Frankrike (jf. G. Brandes 1887, 674). Når Zola på denne måten anvender et slikt symboliserende virkemiddel, er formålet «at holde alle Enkelhederne sammen og tilvejebringe den Enhedsvirkning, han attraar» (1887, 678). Blant dem Brandes sendte dette arbeidet til, var Ibsen. Det gikk mer enn ett år før Ibsen i brev av 30. oktober 1888 takket for det, og da med en kanskje symptomatisk feilerindring med hensyn til tittelen, «Temperamentet og Virkeligheden hos Emile Zola». Man kunne nemlig få inntrykk av at «Virkeligheden» ifølge Brandes var noe sekundært i forhold til det dikteriske bidraget hos Zola. Ibsen forsikret at han «gentagne gange» hadde lest avhandlingen med levende interesse. Francis Bull har pekt på denne avhandlingens sannsynlige betydning for Ibsen under planleggingen av Fruen fra havet, og han hevder at den kan ha virket oppmuntrende på dikteren, slik at han denne gangen «gav symbolikken en større og mere central plass enn han nogen gang tidligere hadde gjort» (HU 11, 36).

At Ibsen også forsøkte å følge med i samtidens naturvitenskapelige teorier og forskningsresultater, og ønsket å gjøre bruk av dem i sine skuespill, er det en del eksempler på, blant annet i Vildanden, hvor vi kan se at han har satt seg inn i deler av Charles Darwins utviklingsteori (jf. innledningen til Vildanden, under Bakgrunn). Også når det gjelder Fruen fra havet, kan Darwins hovedverk On the Origin of Species by Means of Natural Selection (1859) – i J.P. Jacobsens danske oversettelse fra 1872 – føres opp blant kildene. Ballesteds betoning av nødvendigheten av å akklimatisere seg, et ord han har vanskeligheter med å artikulere, kan trolig tilbakeføres til kapittel 5 («Varieringslove») i Darwins verk, hvor han drøfter nødvendigheten av «Akklimatisation» hos plante- og dyrearter, deres evne til å tilpasse seg endringer i levevilkårene, ikke minst vekslinger i temperaturen. Når det har vist seg at mennesket og dets husdyr kan tåle meget ulike former for klima, tyder det på et betydelig anlegg for tilvenning, mens det også kan ha sammenheng med artenes kvalitetsvalg i formeringsprosessen (Darwin 1872, 183–87). Darwins interesse for akklimatisering som en utfordring for artene i plante- og dyreriket blir av Ibsen på en humoristisk måte overført til fremstillingen av dekorasjonsmaleren Ballested, som er blitt værende igjen i den lille fjordbyen, mens de øvrige medlemmene av det oppløste teaterselskapet har forlatt stedet flere år tidligere. Ballested har visst å tilpasse seg det lille samfunnet han er havnet i: Han trives, og han føler seg «knyttet til stedet ved tidens og vanens bånd» ( ). Han er aktiv som amatørmaler, frisør, danselærer og formann i «Hornforeningen», og dessuten gjør han seg nyttig ved å yte hjelp i ulike praktiske forhold, som flaggheising.

Også på andre måter har Ibsen lagt inn henvisninger til samtidens debatt om Darwins utviklingsteori. En av Darwins mest kjente tilhengere, den tyske biologen Ernst Häckel, professor i Jena, hadde i 1868 gitt ut en samling forelesninger over darwinismen, Natürliche Schöpfungsgeschichte. Dette verket var populært i formen, kom raskt i flere opplag og ble oversatt til andre språk, blant annet til dansk i 1877: Skabelseshistorien fra et naturvidenskabeligt Standpunkt. Häckel betoner den nære sammenhengen mellom organisk og uorganisk natur og går inn for å trekke evolusjonens tråder fra de enkleste encellede organismene til mennesket og dets åndsliv. Om man tenker seg utviklingen av livet på jorden i dets forskjellige fremtredelsesformer som en rekke trinn, vil det være særlig interesse knyttet til overgangen fra et trinn til et annet. Tidlig på 1800-tallet hadde franskmannen Jean Baptiste de Lamarck hevdet at artene har evnen til å forandre seg, og at alle organismers livsytringer har sin opprinnelse i et felles kjemisk stoff som han kalte urslim (jf. Häckel 1877, 48). At livet i en fjern urtid oppstod i havet, ble etter hvert en utbredt forestilling blant biologene. For eksempel hevder Häckel med henvisning til den sveitsiske zoologen Louis Agassiz’ studier av fiskefossiler at «af Hvirveldyrene har der først kun existeret Fisk, dernæst Krybdyr og først senere Fugle og Pattedyr» (Häckel 1877, 38). Populært uttrykt kunne en slik teori innebære ideen om at mennesket som art hadde sin opprinnelse i havet. Dette er en tanke som Ellida i sin vantrivsel finner mening i: «Jeg tror, at dersom menneskene bare fra først av havde vænnet sig til at leve sit liv på havet, – i havet kanske, – så vilde vi nu ha’ været ganske anderledes fuldkomne end vi er. Både bedre og lykkeligere» ( ).

Det som for den vitenskapelige tenkemåten fremstod som en komplisert prosess med mange ledd, kunne for folk flest fortone seg som en overgang fra mennesket som havvesen til mennesket som landvesen. Ibsen har moret seg med å flette inn i handlingen en situasjon som kan oppfattes som et radikalt forenklet bilde, nærmest en karikatur av denne tenkte overgangen fra havet til landjorden. Det er i innledningen til femte akt, hvor fire av bipersonene har vært en tur i båt på fjorden og nå staker seg frem langs stranden:

I romantikkens fascinasjon over forestillingen om havmennesker og deres problematiske forhold til landmennesker er det gjerne tale om dysfunksjonell erotikk, billedlige fremstillinger av mentale blokkeringer av en eller annen art, slik vi også finner det i skuespillet om Ellida Wangel. Hun taler om den makten som Den fremmede har over henne, særlig når han fester sine øyne på henne, og hun taler om det grufulle, det «som skræmmer og drager». I samtalens løp blir ektefellene Wangel enige om at hun er syk. Ellidas psykiske problemer og doktor Wangels forsøk på å forstå hennes tilstand er kjernen i Ibsens drama. Bakgrunnen for denne interessen er blant annet studiet av hypnose, som ble drevet ved enkelte vitenskapelige institusjoner, ikke minst aktivt i 1880-årene. I 1883 hadde Bjørnson gitt ut sitt drama Over Ævne I, hvor hovedmotivet er en prests forsøk på å helbrede sin syke hustru på overnaturlig vis, ved bønn, salmesang og kirkeklokkeringing. Til videre opplysning om de kreftene som hadde vært i aksjon, er førsteutgaven forsynt med henvisning til to aktuelle verk av franske forskere: «Leçons sur le système nerveux faites par J.M. Charcot. Recueillies et publiées par le Dr. Bourneville. 3e édition. 2 vol. Paris 1881, chez A. Delahaye et E. Lecrosnier. Études cliniques sur l’hystéro-épilepsie ou grande hystérie par le Dr. Richer. 1 vol. Paris 1881, chez A. Delahaye et E. Lecrosnier» (Bjørnson 1883, [100]). Av de to forskerne var især Jean Martin Charcot kjent for sine forelesninger og kliniske forsøk ved det gamle kvinnehospitalet La Salpêtrière i Paris, hvor han hadde hatt sin virksomhet fra 1862. Bjørnson var blant hans publikum under sitt Paris-opphold tidlig på 1880-tallet. Ibsen fulgte også trolig interessert med i tidens debatt omkring hypnosen og dens muligheter i behandlingen av visse sykdommer. I et brev fra Gossensass 17. september 1884 til Susanna forteller Ibsen at han har overvært noen forsøk som ser ut til å ha med hypnose å gjøre:

I tråd med synspunktene i artikkelen om hypnotisme skulle man kanskje vente at skuespillet ville legge opp til en helbredelse av Ellida ved bruk av hypnose. Imidlertid har ikke Ibsen valgt en slik løsning. Snarere kan man si at det er en hypnoselignende relasjon som ser ut til å være noe av problemet. En vesentlig side ved Ellidas situasjon er den virkningen som Den fremmede – især ved sine øyne – har på henne. Dette peker ham ut som hennes hypnotisør. Han anvender all sin kraft på å få bøyd henne under sin vilje, for å få henne til å reise bort sammen med ham. Det får til følge at hun ikke kan velge om hun vil bli værende, eller om hun vil reise. Dette maktforholdet er gjenstand for noe av samtalen mellom doktor Wangel og overlærer Arnholm midt i fjerde akt:

En rekke faktorer avgjør formvalget. For det første kan det selv hos Ibsen (eller hans korrekturlesere) opptre tilfeldigheter og inkonsekvens. Når Rosmersholm har trode, trod og Fruen fra havet har trode, tro’d, kan det knapt være annet enn tilfeldig, hva det neppe ville vært den andre veien: nytt fravær av apostrof eller bokstav, som når Ibsen i Fruen fra havet for første gang skriver spurt i stedet for spurgt ( , ). For det andre kommer det an på situasjonen. Når Hilde roper «La’ mig være!» ( ), men «Lad os prøve der borte på den andre siden» ( ), er det naturlig at hun sløyfer d-en i imperativ i den første replikken. Lyngstrand sier sige ( ), men «De må endelig ikke si’e hende, at De véd om det» ( ), der replikken vel kommer raskt og «si’e hende» nærmest blir «si’henne». Arnholm sier sige, men har imperativen si’ mig ( ). For det tredje kan formen skifte med betydningen. Lyngstrand sier «så drivendes våd, som de dra’r en op af sjøen»; Ellida sier «det, som skræmmer og drager» ( , og tilsvarende drager, , ). For det fjerde kan ordet inngå i en fast forbindelse og derfor kreve (eller av Ibsen tillegges) en form som avviker fra hva personen ellers sier. Arnholm sier si’, men «med skam at sige» ( ), Wangel sier ta, men «i det hele og store taget» ( ), og Bolette sier sige, men «Det vil si’» ( ).

Ballested har setningsemner, det vil si ytringer uten subjekt og/eller verbal, i hans tilfelle begge deler, som et markant innslag i de tidlige replikkene: «Mand af faget måské?» ( ); «Nyde badelivets behageligheder? Hvad?» ( ); «Dog vel ikke svagelig?» ( ). Det passer med inntrykket av en mangfoldig flottenfeier med en viss fasade, men uten dyperegående kultur, noe Ibsen lar ham demonstrere med tre mislykkede forsøk på å si «akklimatisere».

Den til dels eksalterte Ellida har ikke en tilsvarende språkbruk; «urolig livlighed» (sceneanvisning ) gjelder mer opptreden enn ordvalg. Men hun har et muntlig innslag i sin polysyndetiske oppregning av sine venner blant havdyrene ( ). En muntlig detalj er også dobbeltbestemt substantiv i «de andre sjøfuglene» og det etterstilte adverbialet i «i havet kanske» ( ) og «Ja, det er sygt. Og jeg tror det gør én syg også» ( ). Markant er også en del innledende interjeksjoner: «Uh, – hvor kvælende hedt her er under dette taget» ( ); «Å hvad! Lad de gamle triste erindringer fare» ( ); «Nå da! Jeg får prøve på det» ( ); «Nå! Og så!» ( ); «Ja vel! Ja vel!» ( ); «Puh, – hvor lummert her er i dag» ( ).

Bolette opptrer fornuftig og snakker fornuftig. Hun prøver å holde faren tørrlagt, og flere replikker som ender med utropstegn, går ut på å holde Hilde noenlunde i tømme. Utropstegnene for øvrig gjelder hennes første reaksjon på å skulle gifte seg med Arnholm, og særlig hennes lengsel etter å komme ut. Hun faller litt ut av rollen ( ) ved det første synet av Arnholm: «Tror du den halvgamle fyren er Arnholm!», når hun refser Lyngstrand: «Å, De véd ikke selv, hvor egenkærlig De er!» ( ), og kanskje særlig i avstanden til stemoren, som hun ellers har omtalt i nøytrale vendinger og til og med dempet Hilde («Å, men hun er da i grunden snil alligevel» ( )): «Der er så mangt og meget, som denne her ikke ser» ( ).

Hilde gir en selvkarakteristikk etter at Bolette har kalt henne «rigtig en styg unge»: «Det vil jeg også være. På trods!» ( ). Hun har noen kraftuttrykk som «guds død» ( ) og «så gu’» ( ), og hun sier: «Jeg tør næsten bande på, at han går og frier» ( ). Hennes mest markante enkeltord er «spændende», som hun bruker syv ganger (samme antall fire år etter i Bygmester Solness, noe som underbygger at dette kan være den samme Hilde). Ingen av de andre bruker ordet uten i reaksjon på eller tilsvar til Hildes replikk. Hun er også alene om adjektivet «fristende», men bruker det bare én gang. At hun spør: «véd du, hvad jeg så på Arnholm ved middagsbordet?» ( ), er en anerkjent morsomhet, idet tilhøreren, basert på vanlig bruk av «å se noe på en», for eksempel at vedkommende er sint, sulten eller har et bestemt yrke, ikke venter at hun skal svare «Tænk, – håret begynder at falde af ham – her midt oppe i hodet», der «på» peker ut det som befinner seg på en – Arnholms – overflate.

Lyngstrand er den som har fått tildelt flest karakteristiske språklige trekk. Han slår straks an en tone av språklig beskjedenhet: «Måtte jeg ikke få lov at komme lidt indenfor?» ( ); «Ja, jeg tog mig den frihed at gå lidt indenfor» ( ). Da han har sagt «geburtsdagen» til Ellida, og hun svarer med «fødselsdag», går han straks over til «fruens ge – fruens fødselsdag» ( ). Slik er det også når han omtaler seg selv og sin tilstand: «Jo, jeg er ligesom lidt svagelig af mig. Men det er ikke noget videre farligt. Det er bare sådant noget med trangpustenhed for brystet» ( ); «Ja, jeg synes næsten, jeg er ligesom noget træt af mig. Jeg tror så sandelig, jeg får sætte mig en liden smule» ( ).

Den språklige beskjedenheten ytrer seg også i selvkorrigering eller «sproglig selvkritik» (Diderichsen 1962, 197): «Ja, jeg har også tænkt på at gøre et besøg. Sådan en visit at kalde for» ( ); «Sådan en gruppe, som de kalder det» ( ); «jeg har også oplevet dette her. På en måde, at sige» ( ). Enda en type er grads- og forsikringsadverbialer: «Ja, det vilde jeg så svært gerne» ( ); «Det skal jeg så inderlig gerne gøre» ( ); «Jeg skal så sandelig ikke nævne det til noget levendes menneske» ( ); «Å, det traf sig så svært heldigt» ( ); «Men netop derfor har jeg fåt slig svær lyst til at gøre et kunstværk af det» ( ); «Dette her er da rigtig løjerlig morsomt!» ( ); «Det synes jeg måtte være så rent dejligt for en kvinde» ( ).

Lyngstrands folkelige opphav kommer til syne særlig ved den ene tilbakevendende detaljen at han, i likhet med snekker Engstrand og flere, lar presens partisipp ende på -es: levendes, gåendes, drivendes, godgørendes, oplivendes, velhavendes.

I tillegg til at Lyngstrand virker beskjeden, fremstår han også som naiv. Dette uttrykkes blant annet gjennom strømmen av spørsmål fra begynnelse til slutt. Men etter hvert kan man kanskje ane noe mer. Han har greid å skaffe seg en «velgjører», han er helt klar på mannens og sin egen overordnede rolle overfor kvinnen og en eventuell hustru, og han har et kall (billedhugger) og en plan for hva kallet skal realiseres i, «et stort værk. Sådan en gruppe, som de kalder det» ( ). Han forteller om «knekket» og får samtidig anbragt at det er derfor «alle mennesker er så snille og venlige og så godgørendes imod mig» ( ) – et ganske effektivt grep for å sikre seg fortsatt godhet og vennlighet.

Wangel og Arnholm er begge middelaldrende og uttrykker seg som man kan vente. Den gåtefulle Friman / Alfred Johnston, er også middelaldrende. At han dessuten er kven, merkes ikke på noe han sier i teksten. At Wangel gjerne vil ha døtrene som barn lengst mulig, uttrykker Ibsen gjennom en språklig detalj. Wangel kaller dem «småpigerne», mens Arnholm etter å ha kalt dem «pigebørn» ( ) blir stadig tydeligere på at han gjerne vil anse Bolette som voksen og heller vil være hennes «fordums» lærer enn «gamle» ( ).

I brev til Julius Hoffory 27. september 1888 skriver Ibsen om oversetterutfordringene i Fruen fra havet: «Der hører f. ex. en intim fortrolighed med det dansk-norske sprog til for at opfatte det usikre og seminaristisk halvdannede i Lyngstrands udtryksmåde eller det lette anstrøg af pædagogisk pedanteri, som nu og da giver sig tilkende i Arnholms yttringer og talevendinger.»