Henrik Ibsens skrifter

Det renskrevne manuskriptet til Fruen fra havet (KBK Collin 262, 4°, III.3) ble sendt fra München 25. september 1888. Ting kan tyde på at avslutningen av renskrivingen har tatt lenger tid enn forutsatt; Ibsen har nemlig ikke hatt noen tid å miste, og har sendt fra seg den eneste korrekte avskriften av det ferdige stykket. Dagen etter skriver han til Jacob Hegel at det «vilde […] være mig til stor beroligelse gennem et par ord på et brevkort at få visshed for at pakken rigtig er fremkommet». Han ber også om at tittelen foreløpig ikke gjøres kjent, og at tittelsiden blir trykt sist. Det var tydeligvis ønskelig med et visst hemmelighold, slik at publikums nysgjerrighet og forventning ble holdt ved like så lenge som mulig.

Den 3. oktober 1888 sendte Jacob Hegel brev til Ibsen hvor han informerer om at skuespillet er antatt til utgivelse, og at det allerede er overlevert til trykkeriet. Samtidig kommer han med sitt tilbud om honorar og størrelse på opplaget. Han forsikrer dikteren om at han og hans frue omfatter det nye arbeidet med personlig interesse. Brevet er ikke bevart, men at innholdet svarer til det som her er antydet, kan uten vanskelighet leses ut av Ibsens svarbrev datert 6. oktober 1888, hvor han aksepterer tilbudet og gir uttrykk for glede over forleggerens positive respons. Det var tydelig at Jacob Hegel la stor vekt på å bevare det gode forholdet som var blitt etablert mellom Ibsen og Gyldendal i hans fars tid.

Ikke før i brevet 8. november til August Larsen gir Ibsen forlaget tillatelse til å informere om skuespillets tittel. Skulle man innhente forhåndsbestillinger av boken, måtte tittelen selvsagt være kjent.

Fruen fra havet : skuespil i fem akter forelå trykt i København 28. november 1888, i et førsteopplag på 10 000. Det var 2000 mer enn for de to foregående skuespillene Vildanden og Rosmersholm. Ibsen skriver 11. desember til Jacob Hegel:

Som vanlig med nye samtidsskuespill av Ibsen var det i Tyskland en betydelig interesse. Flere oversettere og forlag konkurrerte om å komme først på markedet. Dikteren hadde i januar 1887 fått kontakt med en krets av beundrere i Berlin, blant annet en dansk professor, Julius Hoffory, som var fonetiker og filolog og dessuten en kvalifisert oversetter. I et brev av 27. september 1888 til Hoffory viser han til «den mellem Dem og mig trufne aftale» som gjelder oversettelse til tysk av det skuespillet han nettopp er ferdig med. «Manuskriptet er for et par dage siden sendt til København og de trykte ark vil derfra efterhånden blive Dem tilstillede hurtigst muligt». Den 16. november kan Ibsen kvittere for brev fra Julius Hoffory, hvor denne opplyser at oversettelsen til tysk er ferdig. Dermed ser Ibsen en mulighet for at Berlin-utgaven kan foreligge som bok samtidig med originalen, «nemlig ved udgangen af denne eller i begyndelsen af næste måned». Han har en sterk tro på Hofforys evner som oversetter av dette skuespillet. Det er en språklig krevende tekst ved at flere av personene har spesielle måter å uttrykke seg på: «jeg ved ikke nogen anden, end Dem, som kunde tænkes at sidde inde med alle betingelser for at løse opgaven fuldt ud tilfredsstillende.» Det var nok for optimistisk å tenke seg at den tyske utgaven ville kunne foreligge samtidig med originalen, men det var ikke mange dager om å gjøre: Den 6. desember 1888 kom Die Frau vom Meere : Schauspiel in fünf Akten. Utgaven innledet Fischer-forlagets serie Nordische Bibliothek, utgitt av Julius Hoffory, og kom i tre nye opplag i 1889, før den i 1890 ble innlemmet i «Henrik Ibsen’s Werke» i serien Moderne Dramen (jf. Beck 1986, 17, 21). Etter hvert kom det flere oversettelser til tysk og til andre språk (jf. Oversettelser i Ibsens levetid).

Samme dag som originalutgaven av Fruen fra havet ankom Helsingfors, begynte Helsingfors Dagblad uten samtykke av forfatteren i sin «Udklipningsføljeton» å offentliggjøre en oversettelse til svensk. Mot dette nedla Zacharias Topelius en protest i bladet Finland (jf. Morgenbladet 1888, 29/12 nr. 731 og Dagbladet 1889, 4/1 nr. 3). I USA ble verk av nordiske diktere på denne tiden straks trykt i nordisk-språklige aviser og tidsskrifter og deretter utgitt i særtrykk. Det første heftet av Samfundet : illustreret Maanedsskrift for skandinavisk Literatur, Familie- og Foreningsliv, som kom ut i mai 1889 i Chicago, åpnet med Ibsens Fruen fra havet (jf. HFL 3, 79). Slike ettertrykk skyldtes manglende internasjonale konvensjoner om forfatterrettigheter og innebar tapte inntekter for Ibsen som for andre forfattere.

Ibsen fulgte som alltid interessert med i hva som ble skrevet, og noen ganger er hans kommentarer til det han leste, bevart. I en serie artikler i Morgenbladet fra 5. til 12. desember 1888 var Fruen fra havet gjenstand for en lang, anonym omtale. Om denne anmeldelsen skriver Ibsen i et post scriptum til et brev av 6. februar 1889 til teatersjef Hans Schrøder:

Anmelderen uttrykker innledningsvis glede over at Ibsen med det nye skuespillet synes å ha forlatt den gåtefulle og dystre menneskeskildringen som preger de foregående skuespillene, og nå har skrevet et verk som er «frit for Pessimismens trykkende Mare» (Sinding-Larsen 1889c, 2). Etter å ha gitt et grundig referat av handlingen omtaler han stykkets personer en for en, rangert etter deres betydning. Ellida har den sentrale posisjonen i handlingen, og spørsmålet kan stilles om denne skikkelsen kan bære den interessen som hun omfattes med. Det finner anmelderen at hun kan. Hennes egenskaper er slik at de sikrer henne vår sympati. Hun er syk, men hun er samtidig ærlig og åpen. Det er ikke patologien som blir hovedsaken, men det at mennesket er utstyrt med en vilje og har et valg. Hvordan hun er havnet i sin ulykkelige situasjon, er ikke avgjørende – etter anmelderens syn blir ikke stykkets fremstilling i seg selv mer dramatisk fordi dikteren «har formaaet at gjennemtrænge det med Noget af Nordlandshavets dunkle og dystre Eventyrpoesi» (1889c, 27). Både i forholdet til Den fremmede og til Wangel er hennes grunnleggende konflikt frivillighet mot tvang. At sinnslidelse kan fungere utmerket som dramatisk motiv, vet man av Ophelia i Hamlet. I Ibsens stykke er det ikke bare et motiv, men det er både utgangspunkt og hovedtema, og utviklingen av Ellidas kasus gjennom fem akter er virkningsfullt fremstilt, med de to scenene med Den fremmede som høydepunkter.

I doktor Wangel ser anmelderen klare karaktersvakheter, men viktigere er hans styrke, som er kjærligheten til hustruen. Det er ikke hans legekunst, men hans uselviske kjærlighet som utvirker helbredelsen, at han tenker på henne mer enn på seg selv. Den fremmede er på sitt vis frastøtende og gåtefull, men i sin ærlighet er han ikke ond. Han er dominert av en naturmakt. For Ellida (og for Ibsen, antar anmelderen) kan denne møtes bare med «den frie, selvstændige, ansvarlige Menneskevilje» (Sinding-Larsen 1889c, 38). Dialogene mellom Arnholm og Bolette ser Sinding-Larsen som «en ikke uvelkommen Hvile» (1889c, 40) for tilskueren. Bolette er som en stille karussdam i forhold til Ellidas brusende hav. Hun er tenksom, hun nøler, men tror til slutt «at dette her maa kunne gaa» (1889c, 47) – og det samme tror anmelderen. Lyngstrand er stykkets naive egoist, mens Hilde er «et lidet Trold, kvik og hensynsløs» (1889c, 52), men samtidig med lengselen etter å komme til forståelse med sin stemor. Ballested representerer komedien i stykket og bidrar til den forsonlige helhetsvirkningen. I sin oppsummering slår Sinding-Larsen fast at emnet i Fruen fra havet som så mange ganger før hos Ibsen er ekteskapet. I motsetning til Nora velger Ellida å bli. Hun opplever at mannen oppgir sitt eget, og han er sånn sett den første av Ibsens ektemenn som ikke er egoist. For en gangs skyld ender ikke stykket med et spørsmålstegn, men med et punktum.

Dagbladets anmelder Johan Irgens Hansen ser Fruen fra havet primært som Ibsens tolkning og omdiktning av «den gamle nordiske Saga om Havets underfulde Magt over Sindene», slik den har vært overlevert i den danske folkevisen «Agnete og Havmanden». Også han finner det nødvendig å ofre stor plass på et referat av handlingen, et dramas fabel er nemlig «det væsentlige». Samtidig ser han det slik at «Fabelen er af indre Art», og da blir den dramatiske komposisjonen utslagsgivende: «i jo højere Grad Handlingen er psychologisk pointeret, desto mere føler man, at det kun er Dramaet selv, der kan give den fulde Forstaaelse.» Den fremmede har en underlig makt over Ellida. Dette må man som leser akseptere slik dikteren har fremstilt det. Enkelte vil kanskje stirre seg blind på noen enkeltheter og ikke se «den indre, store Handling», men forholdet er at det uutgrunnelige i Ellidas psyke er introdusert, motivert, utviklet og løst på en så å si «naturalistisk» måte (Hansen 1888).

En romanforfatter kan utpensle bakgrunn og miljø, mens en dramatiker må få frem stemningen og lokalfarven ved hjelp av noen få, nesten umerkelige strøk. Ibsen er en mester i denne kunsten, men det krever at leseren anstrenger seg for å gripe helheten. Også i dette skuespillet «kastes der Strejflys fra Sidehandlingerne ind over Hovedmomentet». Og hovedmomentet er Ellidas psykologiske utvikling. Det er den man må forsøke å se trinnene i, slik de synliggjøres gjennom replikkene. Her medgir Irgens Hansen en vanskelighet. Han forstår Ellida når hun sier at Den fremmede er som havet, at han er grufull, skremmende og lokkende. Men når Wangel sier om Ellida at hun er som havet, blir bildet av henne ikke klarere, synes anmelderen: «det kommer vel af, at hvor vi ser hende, er hun lidende, vistnok vexlende i Stemningen, men det dragende, det lokkende ved hende synes af en helt anden Art» (Hansen 1888).

Om løsningen skriver Irgens Hansen at den er «saa enkelt ført og saa sublim tænkt, at kun Mesteren kan vove den – og klare den». Både Wangel og Arnholm er i slekt med Rosmer fra det forrige skuespillet. De er edle karakterer, beredt til å ofre. Ellida er formet av havet og naturen til å kreve noe umåtelig og uutgrunnelig, men da hun opplever menneskekjærlighetens evne til å ofre, ser hun naturkjærlighetens begrensning, og hun gir avkall på havmannen. Ibsen har sett sine landsmenns «umaadelige Hang til Krav ud over Evnerne, til Krav med Glemsel for den nærmeste Kjærlighed». Hans mening rettes ikke bare til nordmennene – «den gaar til alle Folk». Men handlingen er plassert i «vor Natur», og det er «Mennesker af vort Slag» som føler og handler i dette skuespillet (Hansen 1888).

Professor Bredo Morgenstierne, som Ibsen hadde truffet både i Kristiania i 1874 og i Stockholm og Uppsala i 1877, hadde skrevet Aftenpostens usignerte jubileumsartikkel i anledning Ibsens 60-årsdag 20. mars 1888. Den 21. november samme år sender Ibsen et takknemlig brev til ham som artikkelens formodede forfatter. Han nevner at han har bedt sin forlegger om å sende professoren et eksemplar av det nye skuespillet, som var ventet en uke senere. Morgenstierne kvitterte for boken med en anmeldelse signert –V.– i Aftenposten 5. desember 1888. Her slår han fast at Ibsen er «Overraskelsernes Digter». I det foregående skuespillet syntes man at «alting ramlede ud i Møllefossen», og man korset seg over Rebekka Wests frigjorte moral. Nå «præsenterer Digteren os et overmaade dydigt og i sine Perspektiver harmonisk Livsinteriør». Overraskelsen holder seg imidlertid ikke lenge. Tankestoffet og resultatene skiller seg egentlig ikke fra det man vil kjenne fra Ibsens tidligere diktning. Dersom Fruen fra havet betegner en epoke i forfatterskapet, er det at den store spørsmålsstilleren denne gangen gir et svar, idet han peker på den veien han ser som den rette: «det Frihedens, Ansvarets, Livsglædens og Kjærlighedens ‹tredie Rige›, som han saa ofte har ladet os skimte i Baggrunden» (Morgenstierne 1888).

Som så ofte hos Ibsen er det en kvinneskikkelse som står i sentrum. Og denne gangen blir den utbredte oppfatningen at kvinnens edleste oppgave er å tjene mannen i hans livskall, trukket frem til offentlig avstraffelse. Hovedsaken er likevel Ellidas karakterutvikling og sjelekamp. Hennes lengsel etter havet og hennes kretsing omkring et intimt samliv med naturen gir skuespillet en grunntone som etter Morgenstiernes syn svarer til den i Jonas Lies Den Fremsynte. Ellidas psyke er slik at hun lett kommer under den pågående fremmede sjømannens hypnotiske herredømme. Det at hun opplever sin situasjon i Wangels hjem som marginalisert, gir ekstra næring til hennes frihetstrang. I det øyeblikket Den fremmede opptrer på skueplassen og gjør krav på henne, opplever hun ufriheten ekstra sterkt. I det øyeblikket båndene løses og hun i frihet og under eget ansvar får velge sitt liv, opplever hun frihetslengselen som et selvbedrag, og hun innser at det finnes indre bånd som er sterkere enn den ytre tvangen. Anmelderen ser Ellidas utvikling som psykologisk skildring «af betydeligt Værd». Enkelte vil kanskje reagere på alt det mystiske og abnorme som kommer til uttrykk, men ifølge Morgenstierne svekker ikke det den psykologiske tegningen. Som et eksempel på den mesterlige fremstillingen av Ellidas urolige karakter trekker han frem den scenen i tredje akt hvor Ellida i det ene øyeblikket – tydeligvis under påvirkning av morfinen hennes mann har gitt henne – føler seg så lykksalig at hun ikke kan sette seg ned. I neste øyeblikk har hun problemer med å se ektemannen for seg, og blir besatt av angst.

Om ikke den psykologiske sannheten svekkes av disse trekkene, av Ellidas meget spesielle tilstand, kan det likevel tenkes at skildringens typiske betydning reduseres, slik at samfunnsmoralen ikke kommer til sin rett. Like fullt er det ifølge denne anmelderen positivt at verdien av den menneskelige valgfriheten med innebygget ansvar betones i en tid da man taler så mye om determinisme at ansvarsløshet for individet lett kan bli en utbredt lære.

Når det gjelder den ekteskapskritikken som ligger implisitt i Ellidas vanskelige situasjon, finner ikke Morgenstierne den helt overbevisende. Det kan nok skje at en kvinnes vilkår fører til at hun går inn i et ekteskap uten den store pasjonen, men også et slikt valg skjer i frivillighet. At valget senere kan vise seg å være uheldig, betyr ikke at det har skjedd av tvang. Når det for eksempel gjelder Bolette og Arnholm, «saa kan det neppe siges, at man forlader dem med den sørgelige Forvisning, at deres Livslykke skal strande paa denne Forbindelse». Bolettes valg er frivillig, og hun tror «at dette her maa kunne gaa». Det samme tror leseren. Hva Ibsen tror, er derimot ikke helt klart for anmelderen. Dialogene mellom dem, ikke minst i siste akt, er nokså lange og gjør «et mattere Indtryk» enn man er vant til fra Ibsens side. Anmelderen misunner ikke den skuespilleren som skal opptre i Arnholms rolle. Bifigurene Hilde, Lyngstrand og Ballested byr på mer takknemlige oppgaver. Wangel er ingen sterk og markant karakter. Han viker unna vanskelighetene og vil helst ha glade ansikter omkring seg. Ikke desto mindre finner anmelderen adskillig sant og treffende i skildringen.

Vanligvis forbindes Ibsen med billedspråk og personenes dobbelttydige replikker – anmelderen finner mindre av slikt denne gangen. Det er liksom renere luft og lysere perspektiver over Fruen fra havet enn man har sett på en stund fra Ibsens side, og det er grunn til å tro, «som altid hos Ibsen», at stykket kommer enda bedre til sin rett ved scenisk oppførelse enn ved lesning (Morgenstierne 1888).

Bergens Tidende hadde 7. desember 1888 en usignert anmeldelse av skuespillet, hvor det fremheves at det også denne gangen, liksom i flere av Ibsens foregående skuespill, er kvinnene «Digteren lader gaa forrest». Det er kvinner som kjemper både for frihet i sinnet og for ytre frihet. I Fruen fra havet er frihetstrangen særlig sterk. Den fremmede er den første som sier til Ellida at hun må velge å følge ham frivillig, og det virker sterkt på henne. For Bolette er ønsket om å få komme ut i verden og se og lære så sterk en frihetstrang at hun er i stand til å forlove seg med en mann hun ikke elsker, fordi dette betyr frihet for henne. Åpningsscenen, med Ballested som forklarer ideen med at hans fjordmaleri skal ha en halvdød havfruefigur i forgrunnen, gir en lettfattelig symbolikk, og anmelderen hevder at ikke noe annet skuespill av Ibsen har fra første linje av stått så klart for våre øyne som Fruen fra havet. Bolette og Hilde, så forskjellige som de er, «er to af de nydeligste unge Pigeskikkelser, nogen Literatur kan opvise». Også Arnholm, den peppersvennaktige og sirlige overlæreren, er «en usigelig vellykket Figur», synes anmelderen. Wangel har trekk som kan minne om en Rosmer eller kanskje en Helmer, men får sin rette farve når han står ved siden av sin hustru. Det er den gåtefulle Ellida og Den fremmede fra det store havet som gjør størst krav på vår interesse, og vi fryder oss over den havfriske luften som strømmer over oss, utløst av dikterens vaiende frihetsbanner (Anonym 1888c).

I 1887 hadde Norsk Kvindesagsforening begynt å gi ut tidsskriftet Nylænde, og i tidsskriftets tredje årgang ble Fruen fra havet anmeldt av redaktøren, Gina Krog. Hun synes at doktor Wangel er «bogens skjønneste skikkelse» – hans sinn er edelt og fint og hans kjærlighet sterk og lutret, samtidig er han fremstilt «uden spor af helteudstyr, jevn og virkelig og hverdagslig». Anmelderen ser også hans passivitet og rådvillhet, men han viser mot, kraft og offervilje når det kreves. Kvinners hengivelse og offervillighet for menn mangler ikke i litteraturen, men her har man et sjeldent eksempel på det motsatte. Den motsatte mannsskikkelsen finnes i Lyngstrand, «det evindelig mandfolkagtige i sin latterlige ubevidsthed, egoismen i sin naive ynkværdighed». Hos de tre kvinnene Ellida, Bolette og Hilde ser anmelderen «det livfulde, det udviklingsdygtige og fremtidsrige». Likevel er det i fremstillingen av paret Ellida og Wangel dikteren mest bestemt peker mot fremtiden, en tid da kjærlighetens komedie endelig skal være utspilt, og «da aarene og samlivet ikke skal forsløve og forringe kvinder og mænd, men hæve og forædle dem» (Krog 1889).

I Et dukkehjem går det opp for Nora at hun har levd sammen med en fremmed mann, og hun velger å forlate ham. I Fruen fra havet velger Ellida også å forlate Den fremmede, men her er bevegelsen motsatt: «fra det grænseløse og uopnaaelige kommer hun hjem til den, hun elsker, fordi han kan lade ‹det vidunderligste› ske.» Nå kjenner de hverandre til bunns, og ingenting kan skille dem. Her har Ibsen markert sin tro på mannen og kvinnen, og «paa menneskers evne til gjennem frihed at adles til ansvar og offervillig menneskekjærlighed» (Krog 1889). Av Krogs begeistring kan det se ut til at dikteren denne gangen hadde truffet midt i den samtidige kvinnesakens hjerte.

I 1889 kom det ellers ut en egen publikasjon Om ægteskabsidéen i Fruen fra Havet av pseudonymet «En kvinderøst», identifisert som Hanna Andresen Butenschøn (jf. bl.a. HFL 3, 80). Hovedspørsmålet som søkes besvart i dette bidraget, er hvilke tanker om ekteskapet Ibsen har gitt form i sitt nye skuespill. Forfatteren er skeptisk til at dikterens tanke skulle være «i forholdet mellem Arnholm og Bolette at pege paa et nyt grundlag for ægteskabet. Dette forhold er jo dog, nøiere seet, kun baseret paa én éneste ting: – kjøb og salg» (Butenschøn 1889, 5). At Ibsen hyller sine tanker og ideer inn i merkelige og «dystert-uforstaaelige fantastiske klædebon» som hypnotismen, må man ikke la seg forvirre av – det er bare et middel. Ved siden av Ellidas litt sagnaktige skikkelse har han satt Wangel, en «fuldt ud nutids- og virkelighedsperson» (1889, 15). Wangel observerer hvordan Ellida blir mer og mer syk og urolig, og han ser med forskrekkelse hvordan skyggen fra hennes fortid, et fantom som har fått makt over halve sjelen hennes, «faar med én gang virkelighedens skikkelse og stiller sig pludselig ligeoverfor hende krævende som sin ret, gjennem hendes ungdoms løfter, at hun skal følge ham, at hun fra nu af helt skal tilhøre ham» (1889, 17).

Etter at Den fremmede er kommet med sitt krav og samtidig har poengtert at kravet skal innfris i frivillighet, blir både Ellida og hennes mann nødt til å se tilbake på deres ekteskaps begynnelse, og ifølge Butenschøn ser de at de har forspilt «personlighedens selvbestemmelsesret» (1889, 19). Ellida forstår at hun ikke skulle ha solgt seg selv. Idealet for ekteskapet må være: «Ingen egennyttige, udenfrahentede motiver, intet kjøb og salg, ingen former og love – kun én éneste ting: To frie, selvstændige mennesker, der har lukket alt ude, og staar alene, ganske alene, kun de to, ligeoverfor hinanden, øie i øie, haand i haand» (1889, 20). Det er Ellida som først kommer til denne innsikten. Wangel har tatt saken for lettvint, men etter hvert innser også han at hun må få valget. Han ser samtidig noe mer og noe høyere: «Uden nogen egenkjærlighedens beregning, uden at han er sig det selv bevidst, har han ledet hendes første skridt paa den nye vei. ‹Under eget ansvar, Ellida›.» Forvandlingen som gir løsningen, er et dobbelt begrep: friheten og ansvaret. «Og saa – har havfruen akklimatiseret sig» (1889, 25–26).

I Danmark slapp man dampskipsforsinkelsen. Der forelå boken den 28. november som planen var. Dagen etter kom København-avisen Social-Demokraten med sin anmeldelse, signert C.E. (den 23 år gamle forfatteren Carl Ludvig Emil Jensen). Han noterer at Fruen fra havet ikke følger opp dikterens tidligere oppgjør med sosiale spørsmål, men at det ikke av den grunn betegner noe fremskritt. Det virker heller som om stemningen fra Rosmersholm er blitt sittende igjen i hans hjerne: «Der svøber sig om Stykket en uklar og hemmelighedsfyldt Luft, som er vanskelig at gennemtrænge.» Ibsen har denne gangen skapt personer som taler «halvt som almindelige Mennesker, halvt som overnaturlige Væsner». Handlingen har noe sagnaktig ved seg, og når dampskipet til slutt siger utover fjorden, synes anmelderen at det representerer en annen og mer moderne verden. Han forsøker å finne en overført mening i det som skjer, og det bildespråket som omgir handlingen:

Medutgiver av det danske ukebladet Enhver sit, J.P. Kristensen-Randers, som Ibsen hadde truffet i Sæby sommeren 1887, anmeldte Fruen fra havet ved årsskiftet 1888/89. Han tenker seg at havet i dette skuespillet representerer noe av menneskenaturen med dens sterke frihetstrang, «et Mulighedernes Dyb paa godt og ondt», mens den faste og fruktbare jorden representerer ansvarsfølelsen. I tråd med dette ser han det slik at Ibsen har gjort en velgjerning overfor tidens mennesker, som har vanskeligheter med å forlike sin frihetstrang med samfunnets krav. Det er nødvendig å ha syn for begge sider. Dette er en dialektikk som anmelderen knytter an til dikterens begrep om «det tredje rige». Som kristen ønsker Kristensen-Randers å peke på en bibelsk spådom (Åp 21,1) om at havet skal forsvinne. Da kan Ibsens verk leses slik:

Skuespillet ble gjenstand for en mer inngående vurdering av forfatteren Erik Skram i hans oversiktsartikkel «Moderne Forfattere» i Tilskueren 1889. Skram finner anledning til å reflektere over spørsmålet om hva som karakteriserer moderne litteratur. Tidligere var det tilstrekkelig at forfatteren selv hadde funnet på det teksten skulle fremstille, og at det var et godt påfunn. En moderne forfatter baserer derimot sitt arbeid på erindring og erfaring:

Likevel er ikke Ellida-skikkelsen resultat av dikterens hjernespinn, men av «en Sjælekundskab, der er videre end den borgerlige, de fleste Forfattere maa lade sig nøje med». Med sine ord kaster de andre personene lys over tittelfiguren på en meget fin måte, selv om man «maa have Lov til med nogen Undren at erfare, at der kan ligge saa meget i dette Wangels Tilbud til Ellida om, at hun herefter kan vælge ‹i Frihed og under Ansvar›» (1889, 196). Skram roser skildringen av Hilde og Bolette. Om den siste og hennes forbindelse med sin tidligere lærer finner han en viss parallellitet til de faktorene som i sin tid fikk Ellida til å gifte seg med Wangel. Også kunstneraspiranten Lyngstrand «med sin trange Egenkjærlighed» (1889, 197) er treffende skildret. Imidlertid har anmelderen en del innvendinger mot dialogen i skuespillet. Dikteren lar ikke personene tale ut med hverandre, men legger inn tilfeldige avbrytelser. Det skjer i påfallende grad i Arnholm og Bolettes forhold, og det skjer i Ellidas første møte med Den fremmede – her er det ektemannen som kommer til og avbryter underholdningen. Ikke minst i siste akt «er den vilkaarlige Sønderhugning af Optrinene saa aabenlys, at det virker forstyrrende» (1889, 184).

Også i Sverige ble utgivelsen av Ibsens nye skuespill betraktet som en viktig nyhet. Månedsskriftet Ur dagens krönika bragte ikke bare én, men to omtaler av det. Den første, av Daniel Fallström, kom i desemberheftet. Han ser det slik at dramaet handler om friheten og kjærligheten – kvinnens frihet til å velge den hun elsker, og det at hun må elske den hun velger. Dette illustreres av forholdet mellom Ellida og doktor Wangel, og deres historie tjener også som en indikasjon på hvordan det kan gå med forholdet mellom Bolette og Arnholm, antyder Fallström. Ellidas situasjon er imidlertid ikke så enkel som Bolettes, legger han til. Hun holdes på en hypnotisk måte fast av Den fremmede. Når han ser på henne med sine sjøgrønne øyne, blir hun viljeløs. Ibsen lar dette bli med antydningen, han tar ikke skrittet fullt ut, det vil si at Den fremmede må gi slipp på havfruen. Bipersonene er ypperlig tegnet, spesielt Hilde, den trossige ungpiken, Lyngstrand, det naive stemningsmennesket, og Ballested, med den utrolige tilpasningsevnen. Den siste vil gjøre seg utmerket på scenen, tror anmelderen (Fallström 1888).

Til slutt i sin omtale av skuespillet hadde Fallström antydet at rollen som Ellida måtte være lokkende for skuespillerinnen Olga Fåhræus, som altfor tidlig hadde forlatt scenen. I niende årgang av samme månedsskrift tok man inn en ny artikkel om Fruen fra havet, og i en redaksjonell note kommenteres dette: «Oaktadt vi redan en gång haft en analys, hafva vi velat bereda plats för denna uppsats, då som man vet, förf. står den talangfulla framställarinnan af Ellidas roll så nära som möjligt, och som derför bör hafva sitt intresse.» Forfatteren av den andre artikkelen er Klas Fåhræus. Han vil ikke gå inn på hva skuespillet måtte ha av brister eller feil, men heller se på hvilke kvaliteter det byr på. Det første inntrykket hadde vært en stemning av naturpoesi knyttet til havet og fjordlandskapet. Senere kom studiet av personene, og dermed kom det menneskelige problemet i sentrum. Ellida har gått inn i ekteskapet uten ekteskapets forutsetninger, og det er grunnen til at hun nå lider. Hun tror at det er Den fremmede mannen som har skylden, og når han kommer, viser det seg at det er et selvbedrag. Hvem er han? spør Fåhræus. Og svaret er at han er en abstrakt figur, eller en naturlov som er blitt objektifisert: «Och hur öfvar han denna dubbla tjusning på Ellida? Derför att han representerar naturens egna fria ärlighet, mot hvilken Ellida känner sig ha brutit, med hvilken hon i sin själs grund dock är [i] slägt» (Fåhræus 1889, 354).

Fåhræus vektlegger kontrasten mellom Wangel, det borgerlige mennesket, som legger vekt på formene, og Den fremmede, som ignorerer former. For ham er det viljen som er det essensielle, og Ellida skal følge ham frivillig. I siste liten innser Wangel at hans tale om vigsel og ekteskapelige bånd ikke nytter. Det er den frie viljen som må lede Ellida. Derfor må han slippe henne fri, og det gjør han av kjærlighet til henne. Ved at Ellida får valget, har ikke Den fremmede makt over henne lenger. Hun velger å bli. «Den främmande är ju blott ett fantom, en symbol, han har gjort sin tjenst och kan gå» (1889, 356). Fåhræus ser dramaet som en preken om falskheten og tomheten i samfunnets former sammenlignet med menneskehjertets gyldighet.

Den kjente kritikeren Carl David af Wirsén, medlem og sekretær i Svenska akademien, stilte seg i hovedsak avvisende til det han så som essensen i Fruen fra havet, liksom han hadde gjort til de øvrige av Ibsens samtidsskuespill på 1880-tallet. Ikke desto mindre skrev han hele tre anmeldelser av skuespillet i 1888 og 1889, alle opptrykt i hans samling Kritiker (1901). Det tredje bidraget presenteres som en anmeldelse av Kongl. Dramatiska Theaterns oppførelse av skuespillet i 1889, men fire av fem sider er en omtale av Ibsens verk. I den første anmeldelsen tar Wirsén innledningsvis et overblikk over forfatterskapet i det siste tiåret med en rekke verk som har tatt opp viktige etiske problemer. Ibsens dramatikk har ved dette tiltrukket seg stor oppmerksomhet, men måten han stiller opp problemene på, og de løsningene han skisserer, har gjort kritikeren betenkt:

Ved Den fremmedes ankomst i tredje akt og hans siste opptreden i femte akt er Ellida igjen fanget av hans makt. Løsningen på krisen innebærer etter Wirséns syn både fortjenester og feil: «Först och främst märker man Ibsens gamla förkärlek för ‹kuriositeter›; det abnorma, det hemlighetsfulla lockar honom […] det ligger något ‹chargeradt› i hela apparaten af magnetiskt hypnotiska inflytelser.» Havsymbolikken er meget dunkel, og det kaotiske og ubegrensede i menneskets tilværelse stiller krav som synes å være dels berettiget og dels uberettiget. Samtidig finner anmelderen noe tiltalende i at et lysere livssyn seirer, og at Ellidas frihet til å velge blir en vekkelse for hennes moralske kraft; hun velger «ett ordnadt pliktlif» (1901, 92). Wirsén har likevel sine innvendinger: Hadde ikke Ellida denne friheten tidligere? Wangel er vel ikke skildret som en despot? Og er friheten i og for seg tilstrekkelig til å trygge et lykkelig samliv på et sedelig grunnlag? Wirsén savner et element av troen på ekteskapets hellighet i begrunnelsen for Ellidas beslutning.

I sitt andre bidrag, «Ellida Wangels karaktär i Ibsens skådespel ‹Fruen fra havet›», legger Wirsén frem stort sett de samme innvendingene som i det første. Det er etter hans vurdering noe tvetydig i Ibsens dramatiske kunst: «den förkärlek för dels det patologiska, dels för psykologiska anomalier, som här visar sig, har nog något fängslande men tillika något sjukligt och bisarrt» (1901, 95). Også i det tredje av Wirséns bidrag, hvor anledningen er teateroppførelsen i Stockholm, kommer betenkelighetene klart til uttrykk. Dels er kritikken moralsk begrunnet, dels har den en viss dramaturgisk innretning: «Hypnotiska ‹suggestioner› bilda dessutom intet lämpligt stoff för ett drama, ty dramats väsen kräfver af de handlande personerna en viss tillräknelighet, hvilket naturligtvis under hypnotiska inflytelser blifver en omöjlighet» (1901, 99).

Urban von Feilitzen, en annen svensk litteraturkritiker som har anmeldt de fleste av Ibsens skuespill fra 1880-årene, er adskillig mer positivt stemt enn Wirsén, både til forfatterskapet og til Fruen fra havet. Han benytter en del av plassen til å peke på det han ser som misforståelser og innskrenkende lesninger av tidligere skuespill. Denne gangen finner han liten grunn til å frykte for villedende oppfatninger. Det som utgjør handlingen i det nye stykket, er hovedpersonen Ellidas individuelle utvikling. Det finnes natursymbolikk, men dikteren har ikke lagt skjul på symbolenes betydning. Å komme frem til et svar på spørsmålet om hvem Ellida til slutt kommer til å velge av de to mennene, doktor Wangel eller Den fremmede, bør ikke oppfattes som handlingens mål. Det er rett forstått en privatsak for Ellida. Interessen samler seg om å oppdage vilkårene for at hun skal kunne velge selv. Hittil har hun ikke kunnet foreta noe fritt valg. Omstendighetene har medvirket til at hun er blitt stående i den ufullstendig oppvåknede individualiteten som normalt hører den første ungdommen til, «lifvet i dess ännu ej konkret och personligt bestämda form». I det øyeblikket hun får velge fritt, uhindret av andre mennesker og ytre hensyn, opplever hun at begrepene frihet og ansvar er uskillelige. Da er utviklingen hennes fullført, «och lifvet med hela sin fullhet, sin värme och sin skapande makt har begynt» (Feilitzen 1889, 277). Nå først opptrer hun som personlig myndig, og hun kan treffe sitt valg «med magt i stemmen», slik det er formulert hos Ibsen ( ). Feilitzen, som i sine tidligere artikler om Ibsen hadde lagt stor vekt på ekteskapsspørsmål og kvinnefrigjøring, fokuserer her på dette som et avgjørende øyeblikk for Ellida: Nå har hun frihet, og samtidig er hun en ansvarlig kvinne. Til slutt kommer anmelderen med et par antydninger: Det kan være at hele skuespillet skal forstås symbolsk, og det kan være at Ibsen har hatt en bestemt hensikt med å sende ut dette verket nå. Kanskje har han merket at det er inntruffet en generell tretthet etter at det så lenge har hersket uenighet og strid. Så har han som en prinsippenes talsmann ønsket å slå til lyd for en grunnakkord i kulturens dannelse, at tvang innebærer ansvarsløshet, og at frihet innebærer ansvar.