Henrik Ibsens skrifter

Tidens kunstnere og intellektuelle kunne ha ulike oppfatninger om hvor tyngdepunktet skulle ligge. De to nokså motsatte posisjonene som bød seg frem, betegnes gjerne som nasjonalisme og individualisme. De hadde sitt filosofiske eller estetiske grunnlag i hver sine tradisjoner og skrifter. Antikkens tenkere hadde lagt stor vekt på teorier omkring organiseringen av staten, mens ideen om at statens dannelse best kunne legitimeres ut fra hensynet til individet og dets rettigheter, fikk større betydning under renessansen. Fra nyere tid kan vi nøye oss med å peke på Johann Gottfried von Herder og hans arbeid Stimmen der Völker in Liedern (opprinnelig fra 1778) som et ideologisk utgangspunkt for den romantiske dyrkelsen av begrepet folk. Her fant man inspirasjon til å gå i gang med studier i og innsamlinger av folkeminne av mange slag. Fra samme tid kan vi nevne Adam Smith og hans hovedverk Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776), hvor individets egeninteresse blir betraktet som den fundamentale motivasjonen for borgeres og nasjoners økonomiske virksomhet. Smiths sosialøkonomiske teorier innebar betinget legitimering av en viss moderat egoisme, slik at individualismen ikke bare ble sosialt akseptabel, men kunne betraktes som en fornem og fullt ut respektabel åndsretning; dermed ble romantikkens dyrkelse av det unike og (kunstnerisk) skapende individet styrket. En mer ekstrem variant av individualismen ble senere utviklet av Max Stirner i hans hovedarbeid Der Einzige und sein Eigenthum (1845). Stirner avviser alle ideelle verdier som abstraksjoner og oppfatter jeget med dets ubegrensede rettigheter som den sosiale sfærens basis. Ytterliggående individualisme kan i sin konsekvens få visse likheter med anarkisme.

Idéhistorisk sett er det mulig å finne konturene av en overgang fra det ene ideologiske tyngdepunktet til det andre i løpet av 1800-tallet. Den første fasen er dominert av nasjonale reisninger og statsdannelser i kjølvannet av Napoleons fall. Den betegnes oftest som nasjonalromantikken og preges av individets solidaritet med og bidrag til fellesskapets kulturelle utvikling. I den andre fasen legges det større vekt på individets statsborgerlige rettigheter, politiske reformer og økende merkantile og kulturelle friheter. Denne fasen kan vi betegne som liberalromantikken. Det historiske skiftet mellom de to fasene kan grovt sett tidsbestemmes til 1860-årene, etter at den store europeiske frihandelsbevegelsen hadde fått sitt gjennombrudd med den fransk-engelske handelstraktaten i 1860 (jf. Salmonsen Frihandel). De store politiske utopiene hører især den første fasen til, mens den andre fasen med sin sterkere individualistiske farve synes å ha mer sans for at det enkelte mennesket kan ha interesser som ikke alltid samsvarer med samfunnets. Den filosofiske anarkismen, som i det 20. århundres organisasjonsdominerte samfunnsutvikling gradvis kom til å bli skandalisert, var i siste halvdel av det 19. århundre en respektert om ikke dominerende samfunnsoppfatning.

Epokens diktning er ikke nødvendigvis en gjenspeiling av denne slags ideologiske og handelspolitiske utviklingsprosesser, men diktere og tekster som skaper debatt, kan være indikasjoner på at forestillinger som har vært dominerende, blir utfordret av nye prioriteringer. Ibsen hadde startet sin forfatterbane (når man ser bort fra hans første skuespill Catilina 1850) med en tydelig nasjonalromantisk profil, og for hans del kom overgangen til den individualistiske åndsretningen i siste halvdel av 1860-årene. Dobbeltdramaet Kejser og Galilæer er et historisk verk, men det har ikke desto mindre et klart individualistisk preg. Som romersk keiser får Julian det for seg at han skal snu utviklingen bort fra det han opplever som kristendommens livsfornektende asketisme i retning av antikkens mer gledesfylte livs- og gudsdyrkelse. Han får ikke folket med seg, og forsøket får en tragisk utgang. Ibsens første liberalromantiske drama, hvor både sannhetens og frihetens ånd etter en moralsk krise i hovedpersonen kommer triumferende ut av handlingen, er Samfundets støtter, hvor det sterke, men moralsk klanderverdige individet forsoner seg med folket i småbyen.

Da Ibsen på sin første utenlandsreise i 1852 kom over den tyske dramaforskeren Hermann Hettners bok Das moderne Drama (1852), leste han den med stor interesse, og vi kan finne spor etter Hettners dels genrehistoriske og dels programmatiske verk i flere av Ibsens skuespill fra 1850-årene (jf. HIS 1k, 356; HIS 3k, 14, 22). I det første kapitlet, «Die historische Tragödie», legger forfatteren stor vekt på William Shakespeares historiske dramatikk som mønster og forbilde for denne typen skuespill. Men Hettner er omhyggelig med å peke på at det dreier seg om to typer historiske skuespill av den engelske dikteren. De som henter sitt emne fra engelske dynastikonflikter, er ikke helt på høyden genremessig; de betegnes gjerne som «histories». Derimot er skuespillene med stoff fra romersk historie i en klasse for seg. Disse stykkene oppfyller de strengeste kravene man kan stille til gjennomførte karaktertragedier, og de hører til de mest virkningsfulle av Shakespeares dramaer; de er nemlig blitt til i hans modne periode (jf. Hettner 1959, 177–78).

Den første av de romerske tragediene Hettner undersøker, og den han behandler mest utførlig, er Coriolanus. Her har Shakespeare gjort bruk av sagnmateriale fra Romas historie i tilknytning til en periode preget av hunger og dyrtid som tidfestes til ca. 490 f.Kr. Konflikten tilspisser seg mellom plebeierne, med to folketribuner som sine talspersoner, og patrisieren Caius Marcius, en fremragende hærfører med støtte i senatet. Han har utmerket seg i krigen mot volskerne, et folk i Latium, blant annet ved heroisk opptreden i slaget om volskerbyen Corioli, og er belønnet av romerne med æresnavnet Coriolanus. Han ønsker å bli romersk konsul og få avskaffet det nylig innførte folketribunatet, da han mistror folkets evne til å velge ledere. Senatet utpeker ham til konsul, men valget må godkjennes av plebeierne, og i møter med folket kommer hans forakt for det romerske borgerskapet så klart til uttrykk at han blir dømt til landsforvisning. Han går over til volskernes side og rykker frem mot Roma i spissen for volskerhæren. Romerne forsøker å appellere til hans fedrelandssinn, men først da de sender en delegasjon bestående av blant andre hans mor, hans hustru og hans lille sønn, oppgir han beleiringen. Etter dette blir Coriolanus anklaget for forræderi og deretter drept av volskerne.

Det har vært vanlig, hevder Hettner, å oppfatte skuespillets tragiske motsetning som en kamp mellom den aristokratiske reaksjonen og det våknende borgerskapets politiske fremskritt, men dette er en oppfatning han ikke deler. Shakespeare er altfor aristokratisk innstilt til at han vil vite av noen folkelig basert statsdannelse. Når Coriolanus faller, er det ikke fordi han er en ubøyelig aristokrat, men fordi han på grunn av krenket stolthet lar seg drive til den verst tenkelige forbrytelsen, forræderi mot fedrelandet. Spørsmålet er hvordan vi aksepterer at det kommer så langt:

Dramateoretikerens sterke ros har neppe unngått den unge Ibsen, og han har nok hatt idealet for øye under arbeidet med verk som Fru Inger til Østeraad, Kongs-Emnerne og Kejser og Galilæer. Men noe av poenget med rosen er at dette genreforbildet ikke begrenser seg til historisk dramatikk; det har like stor gyldighet for andre former for drama med en sentral hovedperson. Tanken går blant annet til Brand, hvor hovedpersonen har et anstrengt forhold til myndighetenes representanter, og etter hvert får han også menigheten mot seg fordi folket ikke er i stand til å etterleve de ideelle kravene han stiller. I en artikkel fra 1936 argumenterer A.E. Zucker for det synet at Ibsen var påvirket av Shakespeares omtalte romerske tragedie da han skrev sitt dramatiske dikt i 1865–­66: «It would be hard to find two other characters in the works of great dramatists who are spiritually so closely akin as are Brand and Coriolanus» (Zucker 1936, 103). I en avsluttende note drøftes innflytelsen fra Coriolanus også på En folkefiende. Zucker nevner at Ibsen kan ha funnet betegnelsen «folkefiende» i den danske oversettelsen av Coriolanus (1936, 106–07).

Den første som pekte på likheten mellom den nevnte Shakespeare-tragedien og Ibsens En folkefiende, var den finlandssvenske Ibsen-forskeren Valfrid Vasenius. I sin anmeldelse av Ibsens skuespill i Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri 1882 vier han nesten halvparten til en sammenligning med Coriolanus. For det første ser Vasenius en slående likhet i de to dramaenes oppbygning. Helten er i begge tilfeller et rikt begavet individ som har gjort sin hjemby en betydelig tjeneste, uten å ville ta imot en offentlig æresbevisning som takk for det. Begge handler mot sine medborgeres økonomiske interesser, og begge erklæres som folkefiende på grunn av det. Coriolanus blir allerede i første scene i første akt, før han har trådt frem på scenen, av en borger betegnet som «chief enemy to the people» (Shakespeare 1974, 1396), mens doktor Stockmann mot slutten av annen akt av sin bror byfogden sies å være noe i likhet med en «samfundets fiende» , og mot slutten av folkemøtet i fjerde akt av en mann i mengden betegnes som «en ren folkefiende» ; i begge tilfeller får karakteristikken tilslutning fra de øvrige borgerne. Begge hovedpersonene oppfatter en slik utmerkelse som høyst uberettiget, og de slår verbalt så sterkt tilbake at de i realiteten nærmest blir landsforvist – Coriolanus bokstavelig talt, Doktor Stockmann i mer billedlig forstand, siden han i praksis fraskrives tak over hodet og levebrød. Det er også en parallell i kvinnenes reaksjoner; de inntar i begge tilfeller en form for meglerrolle. De to stykkene stiller det samme problemet: Hvordan kan individets opplevelse av sin selvstendighet forenes med det å være medlem av samfunnet, og hvordan kan kvinnen opptre som megler når det er oppstått en konflikt mellom samfunnet og individet (jf. Vasenius 1882, 59–60)? Blant de viktigste forskjellene mellom de to skuespillene nevner Vasenius først og fremst at mens Shakespeares helt får en tragisk skjebne fordi han ikke kan vike for massen, har Ibsens helt en mindre tragisk og mer menneskelig dimensjon. Doktor Stockmann styres av ideen mer enn av lidenskapen. Dermed kan striden i hans tilfelle – blant annet ved kvinnenes medvirkning – finne sin avslutning i en utvikling mot høyere klarhet i hans verdensanskuelse, og ikke i individets absolutte tilintetgjørelse.

Senere har også Kristian Smidt pekt på at doktor Stockmann ikke er helt ulik Shakespeares romerske hærfører i hans konflikt med hjembyens borgere. Ibsen kan ha lest Coriolanus så tidlig som i Grimstad-tiden, da han skrev sitt første skuespill. Smidt minner om Paul Botten-Hansens anmeldelse av Catilina i det håndskrevne Samfundsbladet i april 1850, hvor visse likheter mellom Ibsens portrett av den romerske opprøreren og Shakespeares stolte patrisier Coriolanus blir påpekt (jf. HIS 1k, 44; Smidt 2004, 20). Når det gjelder doktor Stockmann, er Coriolanus og han like urokkelige og sta overfor sine motstandere, like fulle av forakt for det jevne folket og like mye ute av stand til å besinne seg når kvinnene ber om det. I begge tilfelle opptrer to særdeles aktive talsmenn for mengdens avvisning, de to folketribunene Sicinius og Brutus i Roma og redaktør Hovstad og boktrykker Aslaksen i den norske kystbyen (jf. Smidt 2004, 58–59).

Et påfallende trekk i doktor Stockmanns språkbruk, spesielt i talen han holder på folkemøtet i fjerde akt, er de mange eksemplene på ordbilder hvor dyrearter nevnes for å karakterisere menneskelig adferd eller for å illustrere tanken på at enkelte av både mennesker og dyr kan kultiveres og foredles ved dertil egnede midler. Disse innslagene i doktorens argumentasjon vitner om at Ibsen tidlig på 1880-tallet hadde et visst kjennskap til Charles Darwins utviklingslære. Darwins hovedverk, On the Origin of Species by Means of Natural Selection (1859), var kommet ut i dansk oversettelse ved J.P. Jacobsen i 1872, og de eksemplene på visse dyrearters endringer som doktor Stockmann kommer med, kan betraktes som en popularisering av noen av Darwins observasjoner angående effekten av systematisk husdyravl (jf. Aarseth 1999, 111). I sitt essay «Ibsen-minder» (1911) forteller Gunnar Heiberg fra sitt opphold i Roma omkring 1880 at Darwin da var det store samtaleemnet blant skandinavene, ikke minst mellom Ibsen og J.P. Jacobsen (Heiberg 1995, 130).

Mye av Ibsens bakgrunn for å skrive En folkefiende kan naturlig nok lokaliseres i fenomener som tilhører samtiden. Vi kan for eksempel stanse opp ved redaktøren, boktrykkeren og deres organ Folkebudet, representantene for det doktor Stockmann et stykke ut i annen akt betegner som «den frisindede, uafhængige presse» , men som han mot slutten av folkemøtet i fjerde akt påstår «dag ud og dag ind forkynder den vranglære, at det er massen og mængden, den kompakte majoritet, som sidder inde med frisindet og moralen» . 1860- og -70-årenes Norge hadde opplevd et markant oppsving i dagspressen. Under sitt opphold i hjemlandet i 1874, ti år etter at han reiste ut, hadde Ibsen hatt anledning til å observere de mange riks- og lokalavisene som nå konkurrerte om leserne, og dessuten fikk han i sin utlendighet tilsendt utklipp og referater, foruten at han abonnerte fast på enkelte aviser. Hvilken holdning han inntok til denne offentligheten i dens ekspansjon, vet vi ikke så mye om. Da avisene tidlig i 1880-årene, i takt med dannelsen av interessegrupper og politiske partier, i økende grad ble profilert som partiorganer, noen for regjeringen og andre for ulike grupper av opposisjonen, var han skeptisk til det han så. Vi ser uttrykk for denne skepsisen i de kommentarene han gir i enkelte brev til mottagelsen av Gengangere. Den 3. januar 1882 takker han Georg Brandes for anmeldelsen av stykket. Han beklager seg over nivået på anmeldelsene i norske aviser. Mange av anmelderne er teologer, og de røper svekket dømmekraft, hevder han, men de som ikke er teologer, er det heller ikke grunn til å glede seg over:

De ulike oppdagelsene doktor Stockmann presenterer i løpet av handlingen, aktualiserer spørsmålet om hvordan begrepet sannhet skal oppfattes. Den første oppdagelsen gjelder en mistanke om at vannet i kurbadet kan være helsefarlig. Dette er badelegens ansvar, og de prøvene som han sender til universitetet for kjemisk analyse, viser at vannet er akkurat så infisert og skadelig som han har trodd. Dette er en vitenskapelig sannhet som det ikke kan være legitimt å reise tvil ved. Her er bakgrunnen den moderne naturvitenskapens empiri og prestisje. Doktoren er vitenskapsmann, selv om han mangler relevante instrumenter og hjelpemidler til analyse av vannet og trenger assistanse av eksperter. I sin tale på folkemøtet i fjerde akt, etter at han blir nektet å snakke om sin oppdagelse av forurensningen av vannet, kommer han i stedet inn på et par nye oppdagelser han har gjort, men de er av en annen type og betegnes ved hjelp av metaforer. Den ene er at samfunnets åndelige livskilder er forgiftet av løgner og svineri som byens ledere har gjort seg skyldige i, og den andre er at majoriteten av befolkningen er sannhetens og frihetens farligste fiende. Dette er ikke sannheter av det slaget tilhørerne må bøye seg for; det er retoriske påstander som gir uttrykk for et opposisjonelt politisk syn. Bare et mindretall kan ha en slik overbevisning.

Ordet løgn brukes i denne scenen av doktoren, ikke i betydningen en påstand som er i strid med påstander om faktiske og observerbare forhold, men i betydningen en påstand som kan ha vært gyldig en gang, men som er blitt avfeldig på grunn av elde (jf. Wærp 2006, 67). Tankegangen er i slekt med noe av det fru Alving i Gengangere, annen akt, omtaler som «alleslags gamle afdøde meninger og alskens gammel afdød tro og sligt noget» . Med andre ord sier Ibsen noe tilsvarende i sitt brev til Bjørnson 9. desember 1867, hvor han kommenterer Clemens Petersens kritiske påstand om at det er for lite poesi i Peer Gynt : «Min Bog er Poesi; og er den det ikke, saa skal den blive det. Begrebet Poesi skal i vort Land, i Norge, komme og bøje sig efter Bogen. Der er intet stabilt i Begrebernes Verden». Når det gjelder Ibsens forhold til sannhetsbegrepet, ligger det nok også en innflytelse fra Søren Kierkegaard til grunn. En og samme holdning kan gjenfinnes i alle Kierkegaards skrifter: «Subjektiviteten, Inderligheden, den personlige Tilegnelse, er Sandheden» (Salmonsen Kierkegaard, Søren Aabye).

Den mest nærliggende grunnen til at Ibsen i 1882 skrev En folkefiende, kan godt ha vært at han hadde behov for å reagere dikterisk på den sterkt fordømmende mottagelsen Gengangere var gjenstand for i norsk og dansk presse vinteren 1881–82. Georg Brandes er inne på en slik mulighet i et brev til Frederik Hegel etter at En folkefiende var utgitt:

I 1870- og -80-årene hadde den mediehistoriske utviklingen gjort avisredaksjonene til en maktfaktor i den politiske debatten, og dette ble snart tatt opp som et motiv i tidens diktning. I skuespillet Redaktøren (1875) hadde Bjørnson kommet med kritikk av visse tendenser i avisene, blant annet personforfølgende journalistikk som han, ut fra sin erfaring som pressemann, forbandt især med den konservative pressen. Ibsen ønsket å vise at det ikke stod bedre til med den politiske opposisjonens presse. Den oppdagelsen at også den liberale pressen foretrakk å distansere seg fra moderne, radikal diktning, kunne Ibsen gjøre bruk av i En folkefiende, hvor redaksjonen i «Folkebudet» er gjenstand for en klart ironisk belysning.

Det lar seg også gjøre å peke på mer personhistoriske forbilder for handlingen i En folkefiende. Halvdan Koht nevner en ung tysk dikter, Alfred Meissner, som Ibsen var blitt kjent med i München. Hans far hadde vært lege i badebyen Teplitz i Böhmen i 1830-årene. Byen ble utsatt for en koleraepidemi, og legen gjorde dette kjent for offentligheten. Dermed sviktet besøket av badegjester det året, og borgerne la skylden for det på dr. Meissner. Legens bolig ble stenet, og han ble nødt til å reise sin vei (jf. Koht 1928–29, b. 2, 213). En mer nærliggende affære, også nevnt av Koht, gjaldt den norske apotekeren Harald Thaulow, som i en årrekke lå i strid med styret for Christiania Dampkjøkken. Det var hans oppfatning at man hadde sviktet den opprinnelige oppgaven overfor byens fattige og gitt etter for de velstående gjestenes krav. Han publiserte i 1880 et skrift mot styret, og kalte det «Samfundets Støtter i Prosa». På et møte i februar 1881 leste han opp et tillegg til dette skriftet, hvor han ønsket å overbevise tilhørerne om at Christiania Dampkjøkken var byens største humbug. Det førte til et voldsomt oppstyr, og til slutt ble han nektet ordet. Han forlot møtet i fullt sinne med noen ord om at de burde skamme seg. To uker senere ble det kjent at apotekeren plutselig var død, og det gjorde et visst inntrykk, trolig også på Ibsen (1928–29, b. 2, 214; jf. også ES 1, XCVII). En tredje sak som blir trukket frem i denne sammenheng, er striden omkring det rene norske flagget våren 1879, da Bjørnson og noen likesinnede på et debattmøte i Arbeidersamfundets sal i Kristiania hadde fått først byråkratiet og deretter et stort flertall av tilhørerne mot seg, og det endte med at mobben stenet huset til en av Bjørnsons kampfeller, Hagbard E. Berner (1928–29, b. 2, 216). I mange situasjoner kunne Bjørnson offentlig vise et mot som gjorde sterkt inntrykk på Ibsen, og som også kan ha ligget til grunn for den uforferdede Stockmann-skikkelsen.

Våren 1882 ble det i Stortinget fremsatt forslag om å øke Bjørnsons og Ibsens diktergasjer med henvisning til at deres litterære eiendomsrett ikke var beskyttet i andre land. Forslaget ble trukket tilbake fordi forslagsstilleren, Hagbard E. Berner, var blitt oppmerksom på at en internasjonal konvensjon var i emning etter den internasjonale litterære kongressen i Lisboa 1880. Det ble likevel en debatt om saken i Stortinget 1. mai 1882. Blant annet uttalte representanten Fredrik Schiørn at Stortinget ved å anerkjenne, belønne og oppmuntre Bjørnsons og Ibsens diktergjerning ikke kunne unngå «at vi derved tillige anerkjender, belønner og opmuntrer deres oppositionelle Stilling til Kristendommen». Han ville anse enhver som forsøkte å rive samfunnet løs fra kristendommen for å være «en Samfundets Fiende» (Stortingstidende : forhandlinger i Stortinget 1882, 554; jf. for øvrig Om brevene, under Ibsen som teater og som bok – 1880-årene, avsnittet om Diktergasjer, forfatterrett og Bern-konvensjonen).