Henrik Ibsens skrifter

Raskest ute da boken forelå, var Schrøder på Christiania Theater. Han hadde skaffet seg et eksemplar i en bokhandel og umiddelbart lest det «med den mest levende Interesse». Han skrev til Ibsen 29. november for å høre om Christiania Theater kunne få oppførelsesretten, og på hvilke betingelser. Schrøder var overbevist om at stykket «vil kunne faa en tilfredsstillende Udførelse paa vor Scene». Teateret ville investere «al mulig Omhu paa, at det høist interessante Stykke skal komme til sin Ret» (Schrøders brevkonsept 29. november 1882, NBO TS ark A2 23a).

Etter utgivelsen sørget Hegel for privat å overrekke et eksemplar av En folkefiende til Edvard Fallesen, sjef for Det kongelige Theater i København. Uten å avvente sensor Erik Bøghs vurdering svarte Fallesen straks at om Ibsen ønsket stykket oppført, var det ingenting til hinder for det (jf. Neiiendam 1921–30, b. 4, 22). Ifølge Hegels brevkonsept 1. desember hadde Fallesen samme dag anmodet om å få sette opp En folkefiende på Det kongelige Theater på regulativets vilkår (KBK NKS 3742, 4°, II). Direksjonen for Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm reagerte også raskt. Den 1. desember meddelte direksjonen til Hegel at den «önskar och för sin del bestämt sig för att låta uppföra Henrik Ibsens nu utkomna skådespel En Folkefiende emot vanligt honorar derför» (Torsslow 1973, 27–28). Hegel svarte 3. desember at han ville videreformidle tilbudet til Ibsen. Den 5. desember 1882 svarte Ibsen telegrafisk på teatrenes henvendelser.

Svaret til Schrøder angående betingelse for oppførelsesretten lød på ikke mindre enn 4000 kroner (dvs. 215 600 kroner i 2007), og som det het i teaterets referat av Ibsens svar: «forøvrig som ved ‹Et Dukkehjem›» (NBO TS ark A2 183d:32). Dette var et betraktelig høyere beløp enn den summen Ibsen krevde for Et dukkehjem i 1879. Kanskje ønsket Ibsen å ta igjen for det «manglende» honoraret da det ikke ble noen oppførelse av Gengangere på Christiania Theater.

Til Det kongelige Theater i København og Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm svarte Ibsen i et fellestelegram med Hegel som mottaker: «Representation Copenhagen Stockholm permise». Ved å svare på alle henvendelsene samme dag gav Ibsen teatrene i de nordiske hovedstedene like muligheter til å konkurrere om urpremieren. Direksjonen ved Christiania Theater aksepterte umiddelbart vilkårene og vedtok 6. desember å anta stykket til oppførelse. Samme dag telegraferte Schrøder følgende til Ibsen: «Conditions acceptées. Remercîments du télégramme» (NBO TS ark A2 31). Bare Bendixen ved Bergens Nationale Scene måtte vente. Overfor ham var Ibsen ufravikelig. Samme dag Ibsen fikk vite at Christiania Theater hadde akseptert, besvarte han Bendixens henvendelse i et meget kortfattet brev datert 6. desember at han ikke så seg i stand «til at fravige de af mig opstillede, vel overvejede betingelser».

Også Ludvig Josephson på Nya teatern i Stockholm ønsket å oppføre En folkefiende. På henvendelse fra ham svarte Ibsen 8. desember: «Det gør mig ondt at måtte meddele Dem at jeg ikke kan overdrage Dem mit nye skuespil til opførelse.» Direksjonen ved Kongl. Dramatiska Theatern hadde ifølge Ibsen anmodet om eneretten til stykket i Stockholm, og det hadde den fått. Til dette er å si at direksjonen ikke eksplisitt hadde bedt om eneretten, og at telegrammet ikke ble sendt fra Roma før 12. desember kl. 20.30, hvor Ibsen meddelte Dramatens styre: «Oppførelse tillatt brev i morgen» (til norsk ved HIS). I brevet dagen etter presiserte han at utgifter ved oversettelsen måtte teateret selv stå for, og at han skulle ha sitt honorar utbetalt «uden nogensomhelst afkortning». Dessuten forventet han at oversettelsen ble utført av en «kyndig literatørs hånd». I samme brev fremmet Ibsen videre et ønske i forbindelse med oppsetningen, nemlig at de mindre rollene i folkemøtet i fjerde akt ble fremført av «virkelige, dygtige artister og ikke af underordnede personer ved teatret». Begrunnelsen er at «Jo flere karakteristiske, natursande skikkelser i mængden, desto bedre». Dessuten påpekte han en misforståelse i en avis i København som hadde oppfattet kaptein Horster som en gammel mann. Dette var feil; «kaptein Horster er en ung mand», og forholdet mellom ham og Petra må i femte akt fremføres på en slik måte at «man aner et begyndende varmt og inderligt forhold mellem disse to». I et brev dagen etter gir han også momenter til en «fjerninnstudering» av En folkefiende, men nå overfor teatersjef Schrøder ved Christiania Theater.

Ved Det kongelige Theater i København hadde teaterets sensor Erik Bøgh En folkefiende stadig til uttalelse. På bakgrunn av Fallesens positive interesse var det forholdsvis uinteressant hvilket resultat Bøgh ville komme til. Han leverte sin uttalelse 13. desember: «En Folkefjende. Skuespil i 5 Akter af Dr. Henrik Ibsen har jeg herved den Ære uden Bemærkning at indstille til Antagelse» (Agerholm 1910–11, 279–80).

Ved Christiania Theater fikk Johannes Brun ansvaret for innstuderingen av En folkefiende, og Schrøder fordelte rollene. Ibsen var så interessert i oppsetningen at han i siste halvdel av desember 1882, og før teateret startet innstuderingen, sendte Schrøder tre lange brev, datert 14., 24. og 31. desember. Selv om Ibsen i det første brevet forsikret om at det slett ikke var meningen «her på afstand at ville øve nogen indflytelse hverken på iscenesættelsen af stykket eller på rollefordelingen», var det nettopp det han ønsket å gjøre. Hans milde ord om hvorledes han har tenkt seg et og annet, er intet annet enn en tidvis svært detaljert instruksjon av En folkefiende pr. korrespondanse. Han konsentrerte seg om rollefordelingen og hvordan enkelte rollekarakterer krevde bestemte skuespillertyper. Konkret betydde dette for eksempel at Ibsen tok som gitt at Lucie Wolf skulle spille fru Stockmann. Denne skuespillerinnen var etter hans mening «utvilsomt den skuespillerinde ved Christiania teater, der besidder de fleste betingelser for at kunde gengive denne karakteren således, som jeg har set og skildret den» (brev 14. desember 1882). Hovstads rolle måtte ifølge samme brev overlates til en skuespiller uten «altfor heltemæssige legemsdimensioner». Dette forklarer Ibsen med at Hovstad stammer fra fattige husmannsfolk, har vokst opp i et usundt hjem under dårlige og utilstrekkelige ernæringsmessige forhold, har frosset og slitt ondt hele livet og som fattig opplevd mye savn. Ifølge Ibsen preger slike livsvilkår ikke bare menneskets indre, men setter også spor i dets ytre. Personen bør derfor ha noe tungt over seg, innta en lutende holdning, og vise usikre bevegelser. Om Billings replikker skriver Ibsen i brevet 14. desember at de er «således formede at de kræver østlandsk og ikke f.ex. bergensk dialekt». Videre i samme brev heter det at kaptein Horster var å oppfatte som en ung mann; hans interesse for Petra måtte allerede fra starten av «fint og let skinne igennem». Stockmanns to sønner burde fremstilles slik at forskjellen mellom dem ble tydelig. For fjerde akt, som fremstiller folkemøtet, ber Ibsen om at «alle disponible skuespillere uden undtagelse anvendes». Et nøkkelord i alle tre brev er «natursandhed». For folkemøtet innebærer dette et forbud mot enhver karikerende overdrivelse; det han heller vil ha er «karakteristiske skikkelser med virkelighedspræg i mængden».

I brevet av 24. desember kommenterer Ibsen en notis i Morgenbladet (jf. Anonym 1882g) om rollebesetningen i En folkefiende; han er langt fra tilfreds med valgene teatersjefen har foretatt. Etter å ha mottatt en orientering av Schrøder 30. desember har han ytterligere kommentarer. At det er tanken at guttene skal spilles av to skuespillerinner, har gjort ham urolig. Han mener å se av dette «et vidnesbyrd om at man ikke har været tilbørlig opmærksom på den ånd, hvori dette stykke er skrevet og hvori det kræver at fremstilles» (brev 31. desember). At gutteroller spilles av damer, ser man i en del genrer, for eksempel i operetten, men for Ibsen er dette ikke akseptabelt i et stykke som En folkefiende: «Tilskueren skal føle sig som om han var usynlig til stede i doktor Stockmanns dagligstue; alt må her være virkelig; begge gutterne også.» Til nød kan han tenke seg de to rollene spilt av et par småpiker som er opplært i guttemanerer.

Ibsens instrukser angående det som skulle gå for seg på scenen, hadde Brun trolig med seg da han startet innstuderingen av En folkefiende på nyåret 1883. Blant annet ønsket dikteren «et overmåde vel indøvet sammenspil, altså mange og omhyggeligt ledede prøver» (brev 14. desember). Den 4. januar kunne Aftenposten melde at «Kristiania Theater har allerede havt tre Prøver paa Henrik Ibsens ‹En Folkefiende›» (Anonym 1883b, 4/1). Dagen etter meldte samme avis at det også i København ble arbeidet iherdig med iscenesettelsen, og at «Akten med Folkemødet vil blive af stor scenisk Effekt» (Anonym 1883b, 5/1). I den andre uken av januar kom flere av Kristiania-avisene med biter av informasjon om teaterets forberedelser til premieren. Interessen var velvillig, og forventningene var store. Onsdag 10. januar ble det gjort kjent at generalprøven på En folkefiende ville finne sted fredag 12., og premieren var bestemt til lørdag 13. januar 1883 kl. 7–10. Dagen før generalprøven kunne Christiania Intelligentssedler fortelle at En folkefiende for det første var blitt «mere end almindelig omhyggelig prøvet», for det andre at det var malt «tildels nye Dekorationer», og for det tredje at «der vil blive anvendt særlig Omhu paa Iscenesætningen af ‹Folkemødet› i 4de Akt, for at faa det saa overensstemmende med Virkeligheden som muligt» (Anonym 1883a). Regning datert 15. januar fra teatermaler Olaf Jørgensen viser at det ble malt «et nyt Kabinet (Redaktionsværelset)» (Næss 2005, 165). Andre regninger dokumenterer at det også ble anskaffet rekvisitter til redaksjonen, blant annet en håndpresse og pult til setteren.

Den 12. januar, samme dag som generalprøven foregikk, redegjorde Schrøder i et brev til Ibsen for endringer han hadde foretatt angående forhold Ibsen hadde tatt opp i brevene 14., 24. og 31. desember. Han hadde skiftet ut Hans Brun med den langt yngre Berent Schanke i rollen som Horster. Når det gjaldt de to guttene Eilif og Morten, hadde Schrøder lyktes i å finne «to Gutter, som noksaa kjækt og naturligt og med glødende Interesse» kunne opptre i disse rollene. Samtidig poengterte Schrøder at «de to Damer, som jeg i Nødsfald havde tænkt at bruge, er forøvrigt meget unge og meget smaa af Væxt». Ibsen hadde vært skeptisk til valget av Arnoldus Reimers og Sigvard Gundersen som henholdsvis Tomas og Peter Stockmann, men disse hadde teatersjefen beholdt, selv om han gav Ibsen rett i at de to herrenes ytre ikke helt svarte til rollebeskrivelsene. Det Ibsen i sitt brev 31. desember hadde skrevet om dette, hadde Schrøder «gjort vedkommende Herrer bekjendt». Med hensyn til Ibsens ønske om «natursandhet» forsikrer Schrøder om at «der er gjort alt muligt for at tilveiebringe det størst mulige Virkelighedspræg». Han hevder at «Dekorationerne til 3die Akt – Redaktionskontoret og ‹Officinet› – er meget virkningsfulde, og Salen i 4de Akt vil enhver, som er kjendt i vore Smaabyer, med Lethed finde sig tilrette i». Teatersjefen kan også fortelle at «Hr. Brun har anvendt særdeles Flid og Omhu baade paa Indstuderingen og Iscenesætningen», og at det ikke kan være tvil om at oppsetningen «vil faa en Modtagelse, som den høitærede Forfatter kan være tilfreds med» (Schrøders brevkonsept 12. januar 1883, NBO TS ark A2 23a).

Mens Dagbladets anmelder konstaterte at Berent Schanke over forventning hadde lyktes i rollen som kaptein Horster og ikke minst overfor Petra spilte både «varmt og smukt» (I. Hansen 1883), mente H.W. at Schanke kunne gjort rollen «lidt mere betydende og navnlig præcisere Forholdet ligeoverfor Petra lidt mere» (H.W. 1883).

Signaturen C.K. skrev 10. februar 1883 i en korrespondanse til Finnmarksposten at «De to Smaagutter, som spillede Stockmanns Børn gjorde et godt Indtryk» (C.K. 1883); derimot mente signaturen -en. i sin korrespondanse til Fædrelandsvennen 19. januar 1883 at begge var «nogle træklodser, stive som pinder» (-en. 1883).

På bakgrunn av forhåndsomtalene knyttet det seg ekstra stor spenning til folkemøtet. I sin kritikk uttrykte Irgens Hansen forståelse for at det var vanskelig å iscenesette denne akten. Ifølge H.W. knyttet problemene seg især til å få så mange mennesker instruert. Med samme utgangspunkt fant Hansen at Bruns iscenesettelse av folkemøtet «hører […] til det bedre, vi har paa vor Scene af den Slags» (I. Hansen 1883). For H.W. svarte løsningen ikke til forventningene. I Fædrelandsvennen konstaterte signaturen -en.- simpelthen at «Kolossalere har neppe nogen skuffelse været end den, der her gjorde sig gjældende» (-en. 1883).

Det som var uheldig ved iscenesettelsen av folkemøtet, var ifølge Hansen for det første «hele det tomme Rum paa skraa over Scenen», og for det andre at «Hovstad kan spankulere saa frit om, hvor de andre staar tætpakkede» (I. Hansen 1883). H.W. er inne på det samme ved sin konstatering at det var «altfor stor Ubevægelighed i Mængden. Man gjorde sin pligt upaaklagelig, peb, hvor der skulde pibes, kastede ud, hvor der skulde kastes ud, men en jevn stadig aktiv Deltagelse saa man ikke fra de mange Statisters Side» (H.W. 1883). Nettopp statistene grep -en. fatt i da han kritiserte teatersjef Schrøder som i «ubegribelig uforstand [havde] nægtet at engagere extrastatister, saa der var neppe 80 personer inde paa scenen i denne akt. Scenen kunde ha rummet og burde ha været fyldt af det tredobbelte antal». Dessuten så anmelderen i møtedeltagerne

Som helhet mente H.W. i Christiania Intelligentssedler at iscenesettelsen ikke mindre enn spillet var «Theatret til megen Ære» (H.W. 1883). Dagbladets Hansen slo fast at Brun hadde gjennomført iscenesettelsen «med stor Omhu» (I. Hansen 1883), mens Aftenpostens c. fremhevet at «hva Scenearrangementet angaar, fortjener Hr. Johs. Brun megen Anerkjendelse for Stykkets heldige Iscenesætning» (c. 1883). Korrespondenten C.K. sluttet seg til sine medkritikere i konstateringen av at «Scenearrangementet var særdeles heldigt» (C.K. 1883). Forestillingen høstet rikelig applaus. Fædrelandsvennens anmelder skriver:

Kritikerne var jevnt over begeistret, likevel trakk ikke oppsetningen et stort publikum. Ingen av de 27 fremførelsene av En folkefiende i vårsesongen 1883 gikk for utsolgte hus. Teateret hadde 915 plasser, og urpremieren hadde flest solgte billetter med 730 (NBO TS ark A2 143). Men skuespillet var blant de mest spilte helaftens stykker denne sesongen. (Gustav von Mosers Vore Koner ble spilt 35 ganger og Victorien Sardous Odette 19 ganger, innførsel 15. november 1883 i NBO TS ark A2 31). At publikumsoppslutningen ikke ble bedre, kan forklares ut fra hard konkurranse fra andre teater- og underholdningstilbud i Kristiania i januar 1883. Samme dag som urpremieren på En folkefiende foregikk, ble det annonsert i Dagbladet at Olaus Olsens teaterselskap spilte Émile Zolas folkekjære Faldgruben til nedsatte priser på Folketheatret i Møllergaten. Tivoli Theater på Klingenberg bød på et sammensatt program bestående av Nytaarsnatten, «Balletdivertissement» og Oxehandleren fra Småland. Dessuten var Cirkus Schumann i byen. På lørdag 13. januar var det ifølge annonsen «Stor brillant Forestilling, Rigt udvalgt Program» som ble avsluttet med pantomimen Amor i Kjøkkenet. En forklaring som stor konkurranse innen teater- og underholdningsfeltet i Kristiania ville signaturen Sambo i Christiania Intelligentssedler neppe akseptert. Vedkommende undret seg over at det bare hadde vært «godt, men – mærkelig nok – ikke udmærket godt Hus» på En folkefiende. Dette var særlig overraskende fordi januar ble regnet som en av de beste spillemånedene i en teatersesong, videre fordi et nytt stykke av Ibsen stod på plakaten, og fordi pressen hadde med «sjelden Enstemmighed hævet det dygtige Spil til Skyerne». Signaturen mente at den sviktende oppslutningen måtte oppfattes som et uttrykk for «en besynderlig Mangel paa litterær Nysgjerrighet» (Sambo 1883).

Man kan trygt gå ut fra at oppførelsen av En folkefiende på Christiania Theater i 1883 bidro avgjørende til å bedre teaterets omdømme blant publikum. En årsak var den enstemmige og positive pressen. Viktigere var det trolig at teateret med denne oppsetningen rettet opp inntrykket etter at Gengangere var blitt refusert høsten 1881 (jf. brev fra Schrøder til Ibsen 20. desember 1881, NBO TS ark A2 30). Kanskje var det hovedgrunnen til at teatersjef Hans Schrøder ivret så sterkt for å kunne presentere urpremieren på En folkefiende.

Christiania Theater betalte et forholdsvis høyt honorar for å få spille En folkefiende. Dessuten hadde man investert mer enn vanlig i nye dekorasjoner. Stod teaterets inntekter i forhold til utgiftene? Bergensposten refererer 6. februar 1883 en Kristiania-korrespondent til Stockholms Dagblad som forteller at En folkefiende på Christiania Theater, til tross for godt spill, særlig for hovedrolleinnehaverens vedkommende, ikke trekker hus. Ifølge korrespondenten hadde kun én forestilling gitt over 1000 kroner; det vanlige var langt mindre (Anonym 1883c). Ser man billettinntektene samlet, er bildet likevel mer positivt. I gjennomsnitt spilte hver av de 25 oppførelsene av En folkefiende våren 1883 inn 723 kroner. Dette lå godt over gjennomsnittet på 588 kroner på de 246 forestillingene som Christiania Theater gav denne sesongen. Med en samlet brutto inntekt på over 18 000 kroner kan fremførelsen av En folkefiende neppe karakteriseres som et tapsprosjekt for Christiania Theater, som meldingen i Stockholms Dagblad kunne gi inntrykk av.

For Ibsens økonomiske situasjon gav oppsetningene av En folkefiende positive utslag. Oversikten over regnskapsåret 1883 viser at han foruten oppsetningshonoraret på 4000 kroner fra Christiania Theater mottok 250 kroner fra Nya Teatern i Helsingfors, 2204 kroner fra Det kongelige Theater i København, 800 kroner fra Bergens Nationale Scene, 500 kroner fra Stora Teatern i Göteborg og 950 kroner fra Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm. Samlet gav det en inntekt på 8704 kroner fra oppsetninger av En folkefiende (jf. M. Meyer 1971, 528). Det tilsvarer mer enn 470 000 kroner i dagens pengeverdi (2007). I tillegg kom inntekter av boksalget og honorar for oppførelser av andre skuespill (jf. Om brevene, under Økonomi, avsnittet om Ibsens økonomi 1880–89).