| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Hærmændene paa Helgeland, 1. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
UTGIVELSE
Mot slutten av 1857 hadde Ibsen inngått en avtale med eieren av Illustreret Nyhedsblad, boktrykker Hans Jacob Jensen, om utgivelse av Hærmændene paa Helgeland. Mot et honorar på 30 spesidaler (120 kroner) fikk Jensen rett til å trykke skuespillet i et opplag på 2200 eksemplarer. Det meste av opplaget ble distribuert som tilleggshefte for bladets abonnenter, og det kom ut sammen med nr. 17, 25. april 1858 (Thuesen 1924, 8–9, 12). Resten av opplaget solgte eieren for egen regning.
Mangelen på klare lovbestemmelser om en forfatters eiendomsrett til sitt verk ble årsak til en strid om opptrykk av et nytt opplag av Hærmændene paa Helgeland. Da opplaget for lengst var utsolgt og boktrykker Jensen ikke lenger eide Illustreret Nyhedsblad, skrev han i et brev til Ibsen i 1871 at han var i ferd med å gi ut et nytt opplag av Fru Inger til Østeraad og Hærmændene paa Helgeland, de to skuespillene som dikteren i 1857 og 1858 hadde solgt til bruk for Illustreret Nyhedsblad. Ibsen var av den oppfatning at Jensen ikke lenger hadde noen eiendomsrett til skuespillene, og han truet med å gå til rettslige skritt dersom planen ble realisert (jf. brev 17. september 1871). Begge bøkene var på samme tid planlagt utgitt i ny og revidert utgave på Gyldendalske Boghandels forlag i København, og Ibsen ville ikke vite av noen ny Kristiania-utgave. Jensen bøyet ikke av og fortsatte arbeidet med å utgi Hærmændene paa Helgeland. Saken verserte i rettssystemet i flere år. Først i april 1876 kom den endelige avgjørelsen i høyesterett. Jensen ble dømt til bot og erstatning, og restopplaget av Jensens utgave fra 1871 ble beslaglagt (jf. Ferguson 1996, 179–81). Da hadde annen utgave av skuespillet foreligget hos Frederik Hegel på Gyldendal i København siden 1873.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Som en følge av at Ibsen høsten 1857 hadde levert stykket til Christiania Theater med tanke på å få det oppført, og at det hadde trukket ut med en positiv avgjørelse, utfoldet det seg en avisdebatt om teaterets holdning til ny norsk dramatikk (jf. Oppførelse). Debatten bidro til at skuespillet ble møtt med en god del interesse straks det forelå på trykk, og det ble anmeldt i flere aviser. I Morgenbladet 1. mai 1858 gir signaturen J.L. (Jens Lieblein) en meget positiv vurdering, idet han legger hovedvekten på det historiske bildet som blir tegnet:
Man ser de vigtigste Figurer og Charakterer fra vor Oldtid repræsenterede, hvori de mest betydningsfulde Momenter i vore Forfædres Liv ere gjengivne. Det Hele er klart og rigtigt tænkt og anskuet, og ligesaa klart og levende fremstillet for os i en helstøbt Skikkelse. Det oldnorske Liv staar her for os i sin Helhed; det er ikke Brudstykker, ikke Enkeltheder, vi se; vore Forfædre vise sig for os i sin hele aandige og legemlige Habitus; deres Indre og Ydre er afdækket, afsløret; de staa op af sine Grave livagtige, med Kjød og Blod, og vandre blandt os (Lieblein 1858).
Etter å ha omtalt dramaets viktigste personer kommer anmelderen inn på nordmenns behov for å bli kjent med sine forfedre og den tiden de levde i, og med både de onde og de gode sidene ved deres tilværelse. Nå vil ikke bare oldtidsforskere, men alle som ønsker det, få muligheten til å lære litt om tidligere tiders levevilkår. Forutsetningen er at teateret velger å oppføre stykket. Dermed benytter anmelderen anledningen til å angripe den repertoar-politikken som Christiania Theaters ledelse har valgt å føre:
vi taale ikke længere dette Regimente af Fremmede, denne Underkuen af vort Eget; have vi naaet op til en saa klarnet Selvbevidsthed, til en saadan aandig Dannelse, at Værker som Hærmændene paa Helgeland og Halte-Hulda kan fremtræde, kan vi umulig taale en saadan Umyndighedstilstand. Det er ikke Digteren Ibsen alene, som er krænket, idet hans Arbeide er vist tilbage af usle Pengehensyn, det er den hele Nation, det er Nordmændene som et aandigt myndigt Folk, der er krænket. Hærmændene paa Helgeland er nemlig ikke Digterens Eiendom alene, det er fra nu af en Nationaleiendom, det er Kjød af vort Kjød, Blod af vort Blod, det er det knæsatte, erkjendte Barn, som vi vil skal indsættes i sine fulde Rettigheder (Lieblein 1858).
Kritikeren legger til at en oppførelse av et så utpreget nasjonalt skuespill på et teater med danske skuespillere uansett ville komme til å gi et falskt og forfeilet resultat: «Ordet er allerede forhen tydeligt og bestemt udtalt i dette Blad: ‹det danske Theater kan ikke længer bestaa hos os›; dette dristige og i rette Tid udtalte Ord gjentage vi af fuld Røst.» Det finnes etter hvert tilstrekkelig med respektable norske krefter til at teaterkunsten vil bestå i Norge uten dansk medvirkning, og at den vil bidra til å «udvikle og klargjøre den norske Aand, det nationale Liv» (Lieblein 1858).
Også i Danmark ble Ibsens sagadrama behørig anmeldt da det kom ut. Særlig utførlig var Meïr Goldschmidts vurdering i hans tidsskrift Nord & Syd. Han finner eksempler på uttrykk og reaksjoner som ikke helt svarer til det man er fortrolig med i den islandske sagalitteraturen. Enkelte ganger er personene mer snakkesalige enn sine forbilder, og andre ganger er adferden i voldsomste laget. Hjørdis-skikkelsen har forfatteren ikke beregnet godt. Han har «ved at stille hende i det dæmonisk-fjendtlige Forhold til Ørnulf gjort hende vildere og mere uskjøn, end rigtigt er, naar vi skulle have Sympathi med hendes Lidelse» (Goldschmidt 1858, 198). Anmelderen synes ellers at Ibsen har forsynt seg godt av de gamle tekstene:
Det ville vi dog bede de gode Normænd om, at de ikke hugge løs og forbruge af Sagaerne, saadan som man siger, at de gjøre ved deres Skove. Man tør ikke saaledes skjære ud af en Saga for at hidskaffe en piquant eller interessant Enkelthed, men skal digte i dens Aand og Tone. I Meget har Hr. Ibsen unægtelig efterkommet denne Pligt, og efter at have udhævet de formentlige Feil og Anstød maae vi sluttelig gjøre opmærksom paa et helt, aldeles vellykket Parti, nemlig Alt, hvad der angaaer Forholdet mellem Sigurd og hans Hustru, den blide Dagny. Til hende har han benyttet Hrefna; men det er gjort paa rette Maade (Goldschmidt 1858, 199).
