Henrik Ibsens skrifter

Den engelske Ibsen-forskeren Inga-Stina Ewbank har vært inne på slike synspunkter. Hun peker på at alle Ibsens tekster preges av en spesiell form for gjentagelse, et eget språklig liv, der ordvalg, syntaks og rytme er styrt av dikterens trang til å fullføre bestemte tematiske og språklige mønstre. Slik oppstår det hun ser som en form for intertekstualitet, både den Ibsen selv skaper internt i det enkelte verk («internal intertextuality»), og i form av en underliggende forbindelse mellom enkeltverkene («the plays speaking to each other»). Skuespillene kommer dermed seg imellom til å utgjøre «one vast dialogue» (Ewbank 1997, 39, 44–45). Resultatet av en slik språklig praksis blir: «‹stamp of his [Ibsen’s] own personality› which he insists makes his texts his ‹spiritual property› – as being essential […] to his practice as a writer» (1997, 37). Ewbank antar dessuten at når Ibsen bevarte sine manuskripter så omhyggelig, viser det at han ønsket at ettertiden skulle se forarbeidenes betydning for de trykte tekstene, der hvert ord og hver setning etter møysommelig arbeid hadde nådd sin definitive form. Det har vi også dikterens egne ord for: «Og til sin hustru og sin søn sa han mer end én gang, idet han pegte på den store pakke med arbeidsmanuskripter som han omhyggelig bevarte: ‹Dette er meget viktige ting›, eller endog: ‹Dette er det vigtigste af det altsammen›» (ES 1, V–VI). Mye taler altså for å betrakte forholdet mellom Vildanden, Hvide heste og det senere Rosmersholm som et eksempel på en slik «ibsensk» intertekstualitet. Grensene mellom de ulike verkene er ikke absolutte, og de kan oppfattes som ulike variasjoner over en beslektet tematikk.

Avgrensningen i behandlingen av Hvide heste og det endelige Rosmersholm er vanskelig. Likevel er forskjellene mellom de ulike versjonene av de to verkene så store at HIS har valgt å betrakte dem som ulike verk. Ulikhetene gjelder forholdet mellom hovedpersonene, men skyldes også at den forhistorien som rulles opp i det senere Rosmersholm, er særegen for dette stykket. I det første dramatiske utkastet til Hvide heste (NBO Ms. 4° 1291b) er den mannlige hovedpersonen enkemann og far til to døtre, mens den kvinnelige hovedpersonen er barnas guvernante. Den senere versjonen (NBO Ms. 4° 1291c) åpner med at de to hovedpersonene er gift med hverandre. Her nevnes ikke barna fra det tidligere ekteskapet. I løpet av teksten endres relasjonen mellom hovedpersonene tilbake til at kvinnen er ansatt i huset, nå sannsynligvis som husbestyrerinne. Det fremkommer ikke i Hvide heste hvilket forhold hun eventuelt har hatt til den tidligere hustruens død.

Vi vet at Ibsen allerede i oktober 1884 hadde begynt å tenke på et nytt skuespill, jf. Tilblivelse. Hans arbeid med de to verkene kan ha tatt form av en glidende overgang, slik Bull og Ewbank antyder.

Politisk var Norge i årene 1884 og 1885 preget av dyp strid, knyttet til forholdet mellom Stortinget og den selvsupplerende embetsmannsregjeringen. Stortinget hadde i tre etterfølgende ting vedtatt en grunnlovsendring som ville gi statsrådene adgang til nasjonalforsamlingen, men kongen nektet å sanksjonere endringen. Venstreflertallet i Stortinget reiste riksrettssak mot statsrådene, og 27. februar 1884 falt dommen mot statsminister C.A. Selmer og deretter de andre regjeringsmedlemmene. Den radikale politikeren Johan Sverdrup ble i 1884 statsminister i den første regjering med utgangspunkt i stortingsflertallet. Motsetningene mellom liberale og konservative var uvanlig sterke og førte til at den offentlige debatten ble sterkt politisert. I løpet av 1884 resulterte dette i de første partidannelsene i norsk politikk, med stiftelsen av Venstre i januar 1884 og Høyre i august samme år (jf. Om brevene, avsnittet om Dobbelt brudd under Ibsen og det moderne gjennombrudd samt innledningen til Rosmersholm, under Bakgrunn, med en mer utførlig beskrivelse av disse forholdene).

Det stortinget som var blitt valgt etter en turbulent valgkamp i 1882, behandlet i 1885 et forslag om å tildele Alexander Kielland diktergasje. Før saken kom til avstemning i Stortinget, hadde den også vært heftig debattert i pressen gjennom mer enn et halvt år. Bønder og representanter fra lavkirkelige miljøer gikk mot en tildeling til den radikale samfunnskritikeren Kielland, som i sine romaner hadde angrepet embetsstanden, lavkirkelige grupper og viktige samfunnsinstitusjoner som kirke og skole, mens forslaget om diktergasje ble støttet av de radikale med forankring i byene. Partiet Venstre, som samlet både bønder, tilhengere av lekmannsbevegelsen og de mer radikale velgere i byene, delte seg i saken. Ved stortingsbehandlingen falt forslaget.

Ibsen var ingen beundrer av Kielland, men under sitt besøk i Norge sommeren 1885 overvar han debatten om diktergasje og Stortingets avvisning av søknaden. Han harmet seg over utfallet, som han oppfattet som uttrykk for manglende tros- og tankefrihet. Da han snart etter besøkte Trondheim, holdt han en tale til byens arbeidere, hvor han blant annet sa:

Både forarbeidene og Hvide heste handler om politisk strid mellom gammelt og nytt, mellom konservatisme og frisinn. Et av de tidlige prosautkastene til stykket kan være fra årsskiftet 1885/86 (jf. HU 10, 332–33 og manuskriptbeskrivelsen). Det bærer overskriften «Hvide heste» og gir en skissemessig karakteristikk av to hovedpersoner:

I dette første dramautkastet er «han» (vekselvis kalt Boldt-Rømer og Rosenhjelm) relativt utførlig fremstilt. Han har en større landbrukseiendom, er tidligere prest og enkemann med to døtre. Første akt åpner som en samtale mellom ham og frøken Badeck/Radeck, som er guvernante for barna. De taler om hans avdøde hustrus selvmord og om at han er blitt fritenker og har frasagt seg sitt presteembete. Boldt-Rømer sier om seg selv at han tidligere hadde vært «uden synsvidde; uden nogensomhelst forståelse af det virkelighedens liv, som kæmper og arbejder rundt omkring os», men hun svarer at det nok ikke er så lett å frigjøre seg fra fortiden som han tror: «alt det nedarvede […] har sat sine mærker i Dem». Da den konservative rektor Hekman ankommer, dreier samtalen inn på aktuell politikk. Rektoren fordømmer «massehøvdingernes statskup [og] alle disse uheldsvangre tendenser» (NBO Ms. 4° 1291b, s. 10, 13–14) – en mulig henspilling på venstrekreftenes betydning for riksrettssaken i 1884 (jf. ovenfor). I dette utkastet er konflikten konsentrert til spenningen mellom konservatisme og radikalisme, og det fremgår ikke klart om frøken Radeck har hatt noen innvirkning på Boldt-Rømers/Rosenhjelms utvikling.

Det seneste og mest utførlige manuskriptet består av to fullførte og en tredje uavsluttet akt (NBO Ms. 4° 1291c). Denne versjonen bærer tittelen «Hvide heste», og er den som gjengis i HIS 8. Her er både innholdet og navnene sterkt endret i forhold til tidligere. I de første to aktene er mannen og kvinnen gift med hverandre og bærer etternavnet Rosmer, men mot slutten av annen akt er forholdet igjen at kvinnen er frøken og kalles Rebekka Dankert. I den uavsluttede tredje akten har hun fått etternavnet West (jf. Tekstkritisk redegjørelse, under Bemerkninger om grunnteksten). Konflikten i dette stykket er mer sammensatt enn i det tidligere utkastet. Dels berøres Rosmers frafall fra troen og hans avgang som prest, dels den oppfatning han har av tidens sterke politiske motsetninger, der han nå deler syn med de radikale. I tillegg bringes spørsmålet om seksualmoral inn som del av konfliktstoffet.

Den konservative rektor Gylling, bror av Rosmers avdøde hustru, anklager Rosmer for religiøst og politisk frafall og mener at hans nye hustru er årsaken til begge deler. Han betrakter henne som husets onde ånd. Konflikten tilspisses når Gylling antyder at det tidligere må ha vært et utenomekteskapelig forhold mellom Rosmer og henne, fordi fri kjærlighet og radikale meninger etter Gyllings syn hører sammen. Det er først etter disse anklagene om Rosmers utroskap og et utenomekteskapelig samliv mellom ham og Rebekka at Ibsen endrer tilbake til at kvinnen er frøken og da sannsynligvis husbestyrerinne (ikke guvernante) i huset.

Bakgrunnen for den sammensatte konflikten, der både seksualmoral og politikk spiller en rolle, kan som sagt søkes i de politiske samtidshendelsene i Norge i første halvdel av 1880-tallet. I begge de dramatiske utkastene nevner rektor Gylling «massehøvdingerne». I det første utkastet bruker han betegnelsen i forbindelse med ordet «statskup», mens det i den seneste versjonen heter at «massehøvdingerne har vundet en midlertidig sejr». Her utvider han også sin kritikk av de radikale tendensene ved å sette likhetstegn mellom radikal politikk, religiøst fritenkeri og fri kjærlighet: «Jeg ved ikke hvad der skulde hindre en mand fra den stund han har sagt sig løs fra moralbudene» (NBO Ms. 4° 1291c, s. 28, 55).

Når konflikten mellom konservatisme og radikalisme også får et tydelig seksualmoralsk innslag, kan det skyldes impulser fra tidens seksualdebatt. Allerede Alexander Kielland hadde berørt dette problemområdet i sin skandalepregede bok Arbeidsfolk (1881), en roman som behandler emner med relevans for det senere Gengangere (jf. innledningen til dette stykket). Debatten fikk sine krasseste uttrykk i Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen (1885), Christian Krohgs Albertine (1886) og Arne Garborgs Mannfolk (1886). I desember 1885 ble Jægers roman inndratt av Justisdepartementet, og året etter ble forfatteren «avsatt fra sin stilling, utestengt fra Universitetet og dømt til 60 dagers ‹arrest› av Høyesterett» (E. Beyer & H. Beyer 1978, 239). Jægers roman var et angrep på det borgerlige ekteskap og gikk inn for fri kjærlighet og aksept av prostitusjon. Også Krohgs roman Albertine, som handler om at en ærbar sypike blir drevet ut i prostitusjon på grunn av fattigdom, ble beslaglagt. Eivind Tjønneland har ment å se «en åpenbar sammenheng mellom Tematikken [sic] i Rosmersholm og bohêmens levesett» (Tjønneland 1992, 76). En slik mulig sammenheng gjelder også tematikken i Hvide heste.

I den siste, mest omfattende dramaversjonen anklager den konservative rektoren frøken Dankert for brudd på almene morallover. Ibsens svigermor og Susanna Ibsens stemor, forfatterinnen Magdalene Thoresen, kan ha gitt trekk til et slikt portrett. Den unge Anna Magdalene Kragh fra Danmark ble i 1842 ansatt som guvernante for presten og enkemannen Hans Conrad Thoresens fem barn, og året etter giftet han seg med henne. I 1842 hadde hun fått et utenomekteskapelig barn med en islandsk student. Mens ekteparet Thoresen bodde i Bergen, stod hun sannsynligvis i forhold til overlege Daniel Danielssen ved byens leprahospital. Danielssen var med i styret for byens teater, der fru Thoresen søkte å få stykker oppført, og hvor hun fulgte godt med i hva som ble spilt. Under sine år som prestekone i Bergen, og senere etter ektemannens død, vakte hun oppsikt med sine radikale meninger og sin erotisk dristige livsførsel. Astrid Sæther skriver om henne at hun «brøt med tidens konvensjoner på de fleste plan og representerte for sin tid mange trekk av en moderne kvinne: splittet og fantasirik, sterk og uavhengig […] Å være en ærverdig prestekone lå ikke for henne. Hun brøt med alle gamle dagers forventninger […] og dette med mannens velsignelse» (Sæther 2008, 28, 44).

Også en annen person med tilknytning til familien kan ha gitt Ibsen impulser både til skuespillets politiske konflikt og kanskje også til trekk ved skikkelsen Gylling. Under Ibsens besøk i Norge sommeren 1885 møtte han igjen en av sine bekjente fra tidligere år, filologen og historikeren Ludvig Ludvigsen Daae, Susanna Ibsens tremenning. Sammen med Ibsen hadde Daae deltatt i vennekretsen Det lærde Holland. I likhet med flere andre av dette selskapets medlemmer hadde han senere utviklet seg i klart konservativ retning. Daae var en av Høyres fremste folketalere i 1882 og skal selv ha oppfattet seg som modell for rektoren i det senere Rosmersholm. Etter at Ibsen vendte hjem til Norge for godt i 1891, holdt Daae seg på avstand fra dikteren. Ibsen skal da ha sagt (gjengitt i Aftenposten 14. mars 1928): «han er fornærmet på mig fordi han tror han er modell for rektor Kroll. Men jeg har ikke tenkt på ham» (sitert etter HU 19, 228; jf. Koht 1954, b. 2, 244).