Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til John Gabriel Borkman
ført i pennen av Asbjørn Aarseth, Vigdis Ystad (Oppførelse) og Thoralf Berg (Mottagelse av oppførelsene)
UTGIVELSE
John Gabriel Borkman : skuespil i fire akter kom ut i København 15. desember 1896, og samme dag forelå skuespillet også i bokhandlene i Kristiania og Stockholm. Opplaget var på 12 000 eksemplarer, det høyeste opplagstallet som noen førsteutgave av Ibsens skuespill hadde oppnådd. Forhåndsbestillingene var så mange at før boken var kommet i handelen, måtte en ny utgave på 3000 eksemplarer forberedes (den kom også ut 15. desember). På samme måte som med de umiddelbart foregående skuespillene ble det opplyst på forsatsbladet: «Omtrent samtidig med nærværende originaludgave udkommer en engelsk, en tysk, en fransk og en russisk af forfatteren autoriseret udgave. Noget senere følger oversættelser på hollandsk, ungarsk, bøhmisk, polsk og italiensk» (se tekstkritisk note til tittelsiden). I tillegg til dette kan det nevnes at forlaget W. Heinemann i London 12. desember sendte ut en engelsk originalutgave (identisk med den norske, dvs. ikke oversatt) i tolv eksemplarer. Heinemann hadde gjort det samme med alle Ibsens førsteutgaver siden Hedda Gabler i 1890, og formålet var å sikre forlagsretten for England (jf. Halvorsen 1901, 102).
I 1896 hadde Norge tiltrådt Bernkonvensjonen. Det var en internasjonal avtale, vedtatt i Bern 9. september 1886, og siden endret og utvidet ved en rekke konferanser, blant annet i Paris i 1896, da Norge ble med. Avtalen innebærer beskyttelse av opphavsmennenes rettigheter med hensyn til deres litterære og kunstneriske verker innen alle land som er med. Men Danmark ratifiserte ikke denne avtalen før i 1903, og siden Ibsen utgav sine bøker ved et dansk forlag, var hans litterære opphavsrett fremdeles ubeskyttet.
Oversetterne for de fremste europeiske kulturspråkene var stort sett de samme som hadde hatt oppgaven tidligere. Den engelske versjonen var oversatt av William Archer, og den forelå 6. januar 1897 i to ulike utgaver, en som ble kalt «original edition», og en annen rimeligere «popular edition» (jf. Halvorsen 1901, 121). Den franske versjonen var oversatt av grev Prozor og kom først i tidsskriftet La revue de Paris før den kom som egen bok med et forord av oversetteren i Paris i 1897. Sigurd Ibsen hadde som med flere av de tidligere skuespillene fått ansvaret for den første tyske utgaven. Den kom på Albert Langens forlag både i Paris, Leipzig og München i 1897. I Tyskland var Julius Elias Ibsens mellommann overfor forleggerne, og i brev til ham 1. november 1896 kommenterer Ibsen de tilbudene han hadde fått. Samuel Fischer hadde lenge vært Ibsens forlegger, men Ibsen var etter hvert lite tilfreds med vilkårene Fischer kunne tilby. Etter at Bernkonvensjonen omfattet også Norge, ville Fischer øke forfatterhonoraret fra 1000 til 1200 riksmark. Samtidig forelå tilbud fra Albert Langen i München på 5000 riksmark, foruten at han dekket omkostningene med oversettelser for teatrene. Da Fischer fikk kjennskap til Langens tilbud, økte også han sitt tilbud, slik at hans forlag fikk anledning til å gi ut det nye skuespillet, både som enkeltutgave i 1898 og som del av Henrik Ibsens Sämtliche Werke i Berlin i desember 1899 (jf. Meyer 1971, 750; B. Ibsen 1948, 177).
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Allerede 16. desember 1896, dagen etter at John Gabriel Borkman ble utgitt i København, bragte flere aviser i Norden anmeldelser av Ibsens skuespill. Blant de første var Norske Intelligenssedler i Kristiania, hvor Hans Aanrud gir uttrykk for at dette verket «i formel Henseende som i dramatisk Effekt maaske [er] det mest blændende, han har skrevet». Anmelderen tror nok at det vil fremkomme høyst forskjellige meninger om innholdet. De som vil betrakte stykket som «en realistisk Menneskeskildring», kan gjerne det, men da vil det bli en god del som vil klinge «opstyltet og affekteret». På den andre siden vil de som velger å se det som symbolistisk, oppdage at det blir så dypt at det er vanskelig å påstå at man forstår det i alle dets detaljer. For Aanrud er det ikke enten–eller, men «en Blanding af begge Dele». Og grunnideen er ikke til å ta feil av: «den, som dræber Kjærlighedslivet i sig selv eller andre, han begaar den Dødssynd, som ikke kan sones.» Blant de innslagene anmelderen trekker frem som særlig virkningsfulle, er samtalen mellom den forhenværende banksjefen og hans besøkende venn, sørgespilldikteren og kopisten Vilhelm Foldal. Scenen mellom disse to er glimrende, «i sin Tragikomik en af de bedste, vor Literatur eier» (Aanrud 1896).
I Dannebrog skriver en anonym anmelder at selv om det også i dette skuespillet er tale om en familietragedie, er det denne gangen ingen spor av mystikk eller symbolsk dobbeltbunn i teksten. Handlingen utvikler seg klart og anskuelig, og personene tegner seg med skarpe omriss for fantasien. Det er anmelderens oppfatning at Ibsen ikke på lange tider har skrevet noe drama med større logisk stringens eller med en mer ungdommelig varme. Det er også bemerkelsesverdig at dikteren har holdt seg så strengt til tidens og handlingens enhet at spillet foregår i ett trekk, slag i slag:
Naar Tæppet falder for de enkelte Akter, betyder dette ingen Pavse. Handlingen skrider strax videre i det samme Spor. Kunde de krævede Sceneskifter foregaa øjeblikkelig, burde Stykket spilles uden Ophold og Standsning. Det vilde være af en lige saa ejendommelig som mægtig Virkning uafbrudt at holde Tilskuerne i Aande den hele Aften (Anonym 1896c).
Kritikeren finner at det er sterke viljer som brytes i dette skuespillet, som han betegner som «Guldtørstens og Magtbryndens moderne Tragedie».
Under overskriften «Ibsens nye Bog» refererer Aftenposten et «Specialtelegram» fra København, hvor en del pressereaksjoner på John Gabriel Borkman blir formidlet til norske lesere. Dramaet har vakt «den sædvanlige Sensation, man kjender fra hver Gang, et nyt Arbeide af Dr. Ibsen udkommer». Korrespondenten har ikke sett noen reaksjon som ikke har vært gunstig for stykket. Han viser til anmelderen i Politiken, som mener at stykket uten tvil må regnes som et av Ibsens beste skuespill. En ting er at det er helt fritt for mystisisme. En annen ting er at tidens enhet er overholdt «som i intet andet dramatisk Arbeide. Ibsen har her atter vist sig som den store Seer, der, upaavirket af andre, vandrer sine egne Veie» (Anonym 1896d).
Nationaltidendes anmelder, referert i samme telegram, gir først et utførlig resymé av handlingen, og beskriver stykket som temmelig omfangsrikt, ikke minst når det gjelder tredje akt: «Med glimrende Teknik er det Spand af Lidenskaber, Lidelser og Liv, der opfyldte Hovedpersonerne gjennem et Tidsrum af et Snes Aar, forvandlet til en dramatisk Handling paa faa Timer.» Også denne anmelderen finner at stykket er mindre mystisk enn dikterens tidligere verk, men hevder at det ikke er mindre symbolsk. «Man tør vel savne noget i Retning af Friskhed, Munterhed og vittig Sarkasme, men det er baade teknisk set og i aandelig Henseende et Arbeide af uomtvistelig Overlegenhed og beundringsværdigt Mesterskab» (Anonym 1896d).
I Verdens Gang ble dramaet anmeldt av Georg Brandes 19. desember. Han trekker forbindelsen tilbake til Ibsens ungdomsdikt «Bjergmanden», og ser den forhenværende banksjefen som en som har opplevd et ubetvingelig kall til å befri den ufattelig store rikdommen som har ligget bundet nede i gruvene og ellers i naturen. Det som har fanget hans interesse, er ikke så mye verdiene som det er makten som følger med rikdommen. Borkman sier at han har villet skape herredømme for seg selv for å kunne skape velvære for sine medmennesker, men anmelderen har en litt annen oppfatning av det: «I Virkeligheden har Magtbrynden og Virketrangen været den første Bevæger, Hensynet til de mange Tusenders Velfærd er først kommet med i anden Linje» (G. Brandes 1896). Den som går grundig inn på tittelpersonens karakter, finner at det ikke er mye å si til hans unnskyldning. Borkman tegner et bilde av seg selv som den overlegne, den talentfulle, som de andre har bruk for, men han overbeviser oss ikke om at han noen gang har vært i besittelse av ekte genialitet. Han har ofret sin ungdomskjæreste for å bli banksjef, og deretter har han spilt hasard med bankkundenes midler. Han har sittet inne, og han har trukket seg tilbake i isolasjon. Så har han utviklet seg til fantast. Den virkelige verden har han byttet ut med drøm og innbilning.
Ingen av stykkets øvrige personer forsikrer oss om Borkmans genialitet, hevder Brandes. Borkman ser på seg selv som et unntagelsesmenneske, en som ikke blir forstått av gjennomsnittet. Han resonnerer ved hjelp av hypotetiske situasjoner av typen hvis bare, og avslører derved at han tilhører «de mislykkede Halvtalenters umaadelige Skare», de som domineres av forfengeligheten. De beste menn er de «hos hvem Intelligens ingenlunde har udelukket Hjerte», og der hører ikke Borkman til. Gamle Foldal har av og til tvilt på sin dikterevne. Borkman har nok i gamle dager tvilt på sitt hell, men aldri på sin evne eller sin rett. Stykket er ellers bygget opp ved hjelp av en serie gjensyn. Søstrene gjenser hverandre, Borkman gjenser hver av dem, og han gjenser dessuten sin sønn. Nå står kampen om den unge Erharts lojalitet eller kjærlighet. Kravene som de eldre hver for seg stiller til ham, «preller af paa hans Ubetydelighed, paa hans unge, nydelseslystne Sind». Hans valg er et helt annet. Brandes finner at fru Wilton med ganske få penselstrøk er fremstilt på en mesterlig måte. Hun er også i besittelse av en viss praktisk visdom. Hun innser at Erhart og hun kan bli ferdig med hverandre. Da kan det være godt for ham at han har en yngre dame å falle tilbake på. Selv vil hun nok vite å ordne seg. «Det er umuligt at karakterisere en Skikkelse fyldigere i en hel Roman, end det her er sket i en halv Snes korte Repliker» (G. Brandes 1896). Dramaets konstruksjon er i det hele tatt hevet over ros, skriver Brandes. Han påpeker at dikteren ikke lenger er noen ung mann. Det er visdommens og samtidig mildhetens ånd som hersker, og det munner ut i stor overbærenhet med menneskelig feiling. Hjertenes hardhet får sin dom, men det skjer ikke uten dyp medlidenhet.
Samme dag som Brandes’ anmeldelse kom Carl David af Wirséns kritikk i Stockholmsavisen Post- och Inrikes Tidningar. Wirsén hadde anmeldt alle Ibsens samtidsskuespill fra og med Gengangere og var som oftest negativ til det idéinnholdet han fant i verkene, men han kunne ikke unngå å beundre den dramatiske virkningen som ble skapt. Også i John Gabriel Borkman finner han selvbevisste og stolte personer og mesterlig utførte samtaler. Slutten, med John Gabriels og Ellas vandring i vinternatten, virker på anmelderen «med underbar kraft och förfärande vemod». Han uttrykker likevel tvil om den psykologiske analysen av tittelpersonen: «Kan en man, som gjort och genomgått det, som han gjort och genomgått, vara så fri från ansvarighetskänsla och samvetsförebråelser?» Kritikeren sammenfatter sitt helhetsinntrykk av stykket med å gi uttrykk for at Ibsen her har ført oss opp i store høyder: «Men på dessa höjder är det kalt och ödsligt. Detta märkliga sorgespel skall knappast, hur genialisk det är, kunne glädja eller värma någon enda själ» (Wirsén 1901, 119–20).
I Aftenposten gir Kristofer Randers seg god tid med å presentere stykkets forhistorie og handlingen i de fire aktene. Deretter stiller han seg spørrende angående Ibsens «dybere Mening». Ser man handlingen i realistisk lys, virker den «saa besynderlig opkonstruert og søgt». En antydning til svar kan være at dikteren har villet fremstille «den kolde Egoismes Straf». En annen kan være at det er livsløgnen og «det daadløse Skinliv» som har vært angrepets mål. Det kan også tenkes at stykket bør oppfattes som en maskert selverkjennelse med tittelpersonen som «en fortvivlet Selvanklager». Her minner anmelderen om Ibsens ungdomsdikt «Bjergmanden», som gir et perspektiv som kan kaste lys over dunkle deler, kanskje særlig fjerde akt, «som ellers synes saa besynderlig uvirkelig og bleg». I alle fall finner Randers grunn til å hevde følgende:
dette er det mørkeste og trøstesløseste Drama, Ibsen endnu har skrevet. Det Billede af Livet, han i dette Stykke har oprullet, er ikke graat i graat, men sort i sort, og den Opfatning af Tilværelsen, som aander ud deraf, er en Tristhedens og Bitterhedens haabløse Nat, hvori kun Ellas smukke Skikkelse kaster et enkelt varmende Solstreif. Vanitas vanitatum, synes Digteren at udraabe, det er Tomhed altsammen (Randers 1896).
Og anmelderen runder av sin omtale med å uttrykke et håp om at denne dystre livsbetraktningen ikke blir den grånende mesterens siste ord.
Verdens Gang publiserte 21. desember enda en anmeldelse av John Gabriel Borkman, denne gang av Carl Nærup. Nærup mener at Ibsen etter noen skuespill med «midtpunktløse, faldefærdige Figurer», hvor drivkraften har vært stemningens vær og vind, nå har valgt å fremstille stolte og tragiske skikkelser som kan minne om personer han skapte i sin første manndom. Det er riktignok «ingen moralsk Mønstermand» han har valgt til hovedperson, men en som har tenkt, håpet og våget for stort og dristig, og som har tapt. Hans hjerte har vært fylt av én lidenskap, viljen til makt. For å få realisert denne viljen har han begått den dødssynden det er å svikte en kvinnes kjærlighet, og så har straffen rammet ham, og han er en ferdig mann. Ibsen har ifølge Nærup skapt et skjebnedrama, et stort og mektig verk som har noe av sagatidens blod- og jernmennesker, slik man kunne finne dem i Hærmændene paa Helgeland. Det er tale om hans gamle ideal, en «vildt voksende Menneskefølelse» med en guddommelig, rensende ild, som på ny er satt opp mot «en smaaskaaren, pedantisk moraliserende og ‹videnskabelig› ræsonnerende Nutid». Og atter kan den ensomme mester hylles (Nærup 1896).
Dagen etter skriver Rasmus Steinsvik i Den 17de Mai at den store byggmesteren i John Gabriel Borkman har maktet å få alle de fire aktene inn på den samme kveldsstunden, på knapt så lang tid som en oppførelse vil ta. Anmelderen gjør rede for handlingen og finner at den er grei å forstå: «Det er ingen mystik i denne boki. Ingi gaate. Det er eit stykke liv, so storlagd framsynt som berre Ibsen kan magte det. Kjenslorne er dei djupe sterke som me kjenner fraa hans gamle verk.» Skal man ha respekt for hovedpersonens selvforståelse? Borkman skryter av at han står over alle gjennomsnittsmenneskene: «Men det gjer han nok ikkje. Hans moral er den vanlege, elder under den vanlege. Han tok pengarne avdi han var i knipe – plent som ein annan gjennomsnitssnytar vilde ha gjort.» Og scenen der Borkman har moro av Foldal, synes anmelderen er kostelig komisk: «Men forfattaren og lesaren hev ikkje mindre moro av Borkman» (Steinsvik 1896).
Nils Vogt skriver i Morgenbladet 24. desember at han har vanskelig for å finne en klar idé som skuespillet kan være utsprunget av. Det hele gir inntrykk av å fremstille et bilde av «moralsk Jammerlighed i en Familie, i hvis Hjem Skjønhedens og Kjærlighedens Guder aldrig har været tilhuse». Han synes heller ikke det er lett å innordne John Gabriel Borkman som ledd i forfatterskapet. Man kan kjenne igjen de to kvinnene som har kjempet om den samme mannen:
Men det, der skulde være den røde Traad i Ibsens Digtning, Kaldet, Ansvaret, Kravet til Personlighedens fri og uafhængige Udfoldelse, det mangler. Er det Meningen, at disse Krav er afløste af Kjærligheden som Livets største Magt, at den, der svigter Kjærligheden, svigter sit Kald, forøger sit Ansvar og taber sin Personlighed? (N. Vogt 1896).
Heller ikke denne anmelderen kan tro på noe genialt hos Borkman, som har fullført en ordinær svindlers løpebane og nå sitter på ruinen av sitt liv, uten anger eller selverkjennelse. Familiens øvrige medlemmer finner han ikke særlig mer tiltalende. Gunhild virker frastøtende i sin hardhet, Ella kunne ha vært et lyspunkt, men hun har mistet kjærlighetsevnen, Erhart betegnes som «dette Lommeformat af en Levemand», mens Foldal er en prektig figur og «saa rørende og troskyldig, at han i en god Kunstners Hænder kan blive et Glansnummer af scenisk Kunst». Aldri har Ibsen rullet opp et dystrere livsbilde enn i dette skuespillet, men han har heller ikke noen gang nådd høyere som dramatisk byggmester (N. Vogt 1896).
Etter avisene, som la vekt på å være raske med sine vurderinger, var det tidsskriftenes tur. De trengte lengre produksjonstid og leverte sine bidrag et stykke ut i 1897. Blant de mest kritiske reaksjonene var Yngvar Bruns anmeldelse i For Kirke og Kultur. Han hevder at det egentlig ikke foregår noen handling i dette stykket. Han finner et hovedmotiv, som er følgene av Borkmans forbrytelse, og dessuten et bimotiv, som er Erharts reise ut i verden med de to kvinnene. Bimotivet har etter anmelderens oppfatning fått en altfor bred plass, og dermed splittes interessen, noe han betegner som «en utilgivelig feil» (Brun 1897, 114). Skuespillet er med andre ord dramateknisk svakt, og dessuten er personene uten egenskaper som påkaller leserens sympati: Borkman selv er en forbryternatur, besatt av menneskeforakt og begjær etter penger, Erhart virker som en overfladisk levemann, Ella er preget av sitt livs dype skuffelse i forholdet til Borkman, og Gunhild har lite annet enn hat og forakt å vise frem. Fru Wilton derimot er godt tegnet, idet hun legemliggjør 1890-årenes spesifikke kvinnetype, «den intelligente, religions- og moralløse hetære» (1897, 115). Foldals diktersnakk har ikke noe fengslende ved seg. Borkmans død kunne kanskje ha dannet den dramatiske katastrofen, men den kommer uventet og er uten sammenheng med stykkets konflikt. Det er håpløst å lete etter en etisk grunntanke i et skuespill med slike uinteressante og til dels frastøtende personer, mener anmelderen, men dersom det har vært Ibsens hensikt å fremstille en samling usympatiske skikkelser i sørgelige situasjoner, vil han ikke nekte at det har lyktes dikteren i fullt mål.
I likhet med flere andre anmeldere uttrykker den anonyme anmelderen i Stockholmstidsskriftet Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri stor respekt for Ibsens evne til å bygge opp en dramatisk struktur. For eksempel er fremstillingen av personene så dyktig utført at «sedan Moliéres tid har ingen så kunnat handtverket och känt scenens villkor». For Ibsen kan det på samme måte som for andre virtuoser bestå en fare i at virtuositetens mesterskap blir til virtuosens mål. Hvis leseren ikke får noen etisk belysning av personene, kan han bli skuffet: «Till och med då teckningen är så enkel, så rättfram och utan all symbolik som i John Gabriel Borkman, så gör det hela ett tomt, ihåligt intryck» (D. 1897, 160). Vi opplever ikke noen medfølelse med disse personene, hevder anmelderen, og dermed blir vi ikke berørt av det som skjer. Det er bare skyggesidene av de handlende dikteren er opptatt av. I sluttscenen lar han det riktignok skje et tilløp til forsoning mellom de to tvillingsøstrene, men kritikeren synes at forsoningen er nokså tafatt. Han bekjenner seg som idealist, og avslutter med å hevde at «det att sträfva, äfven med risk att gång på gång svika och svikas, är bättre än att icke sträfva. Utan ideal ingen sträfvan, – utan sträfvan intet lif» (D. 1897, 162).
Valdemar Vedel, som anmeldte skuespillet i februar-nummeret av Tilskueren, er til å begynne med usikker på om John Gabriel Borkman kan sies å høre til de svakeste, de middels eller de beste av Ibsens stykker. En avgjørelse av dette spørsmålet vil han overlate til ettertiden, men han kan slå fast at kjennemerkene fra mesterens verksted er til stede. Vedel stiller seg åpen til spørsmålet om det er tale om en dypere mening under personenes konkrete livshistorie. Han mener å se i Ibsens kunst at han først isolerer personene hver for seg og lar dem gå ensomme mellom hverandre, og deretter kan de bli skjebne for hverandre og bære ansvar for hverandres ve og vel. De to ektefellene lever i hver sin etasje med et frosset hjerteliv. Ella rystes ved å få innblikk i tilstanden, og hun forstår at John Gabriel har forbrudt seg mot henne i høyere grad enn hun var klar over. Vedel sammenfatter dramaet mellom de tre eldre personene som «en Digtning om Hjertekulden, Forhærdelsen, Indtørringen af Hjertets Kilder» (Vedel 1897, 170). Men dramaet har også et innslag av ungdom: Erhart, som også er selvsentrert, flykter fra stueluften i hjemmet og velger fru Wilton, med Frida som en mulig erstatter i sin tid. Dessuten har dramatikeren satt inn en rørende og komisk skikkelse, Vilhelm Foldal, «som med troskyldig Godmodighed lader sig køre over af Livet og af sin Datters Lykkekaret» (1897, 171). Anmelderen legger til en betraktning om stykkets genremessige egenskaper. Emnet kan ha en viss likhet med en roman. Han ser det slik at det er Ibsens originalitet som dramatiker at han først dikter en romanhandling og deretter dramatiserer den på en vellykket måte. Det er tale om en rekke suksessive avsløringer av fortidige hendelser, som ved hjelp av dialogen blir til like mange ledd i en dramatisk nåtidshandling.