Henrik Ibsens skrifter

Under pseudonymet Brynjolf Bjarme ble enakteren på forsommeren 1850 innlevert til Christiania Theater med spørsmål om den kunne oppføres. På teaterdireksjonens møte 22. juli ble følgende vedtak, trolig stilet til Ole Schulerud, fattet: «At det av Dem indsendte Stykke Kjæmpehøien er antaget til Opførelse meddeles herved, med Tilføiende at man forventer de manglende Musiknumre» (NBO TS ark A2 25).

De mannlige skuespillerne ved Christiania Theater var alle danske. En av dem, Christian Jørgensen, fikk ansvaret for sceneinstruksjonen og rollen som Bernhard. De øvrige rollene ble fordelt slik: Gandalf ble spilt av Anthon Smidth, Asgaut av Jean Nielsen, Hemming av Theodorus Rasmussen, Jostein av Carl Hagen og Hrolloug av Carl Thornam, mens den eneste norske medvirkende var Laura Svendsen (senere Gundersen) i rollen som Blanka (Rudler 1981, 297). Premieren var først planlagt til 8. september, men ble utsatt i flere omganger. Endelig, 26. september 1850, kunne teppet for første gang gå opp for et skuespill av Henrik Ibsen (jf. NBO TS ark A2 25).

På programmet stod også to andre enaktere: lystspillet Lises Halvstøvler av Paul Aimé Chapelle Laurencin, Lucien Desvergers og Gustave van Nieuwheysen Vaëz og den dramatiske idyllen Til Sæters av Claus Pavels Riis. Disse stykkene var tidligere fremført henholdsvis ni og tretten ganger, slik at de knapt hadde nyhetens interesse nå. På plakaten fra førsteoppførelsen sies det ikke noe om musikken til forestillingene, ikke engang at F.A. Reissiger hadde skrevet musikken til Til Sæters. Musikken til dette stykket bestod av norske folketoner som Reissiger hadde arrangert. Det eneste som opplyses, er at «Musiken til ‹Til Sæters› faaes i W. Lindorff & Hansens Musikhandel».

Kjæmpehøien, slik den ble oppført på Christiania Theater, stiller små krav til musikalsk medvirkning. Bare én sang er angitt av Ibsen: Kort før slutten kommer Hemming med en harpe, og «han synger til Harpen»: «Klippen der kneiser».

Det er ikke noe som tyder på at det har vært komponert egen musikk til Kjæmpehøien, og Ibsen har ikke angitt noen melodi. Teksten har imidlertid samme strofeform som Carl Plougs «Længe var Nordens herlige Stamme» med melodi av Bernhard Crusell. Denne sangen hadde en viss popularitet rundt midten av århundret, og den var med i den første utgitte samlingen av mannskorsanger: Udvalgt Samling af norske, svenske og danske flerstemmige Mandssange, «udgiven ved en Del Studenter. Andet Bind. Kristiania 1845», som J.D. Behrens stod bak. Denne samlingen fikk betydelig spredning i mannskormiljøene, og det er god grunn til å anta at Ibsen kjente sangen og melodien. Han kan også ha kjent til «Rings Drapa» fra Esaias Tegnérs Frithiofs Saga (1825), som Crusells melodi opprinnelig ble komponert til (nr. 11 av 12 Sange av Frithiofs saga).

Både utgaven i Behrens’ samling og Crusells egen utgave er skrevet for mannskor. Det er klart fra teksten i Kjæmpehøien at «Klippen der kneiser» skal synges av en solostemme akkompagnert av harpe. Det er sikkert meningen at orkesteret skal spille akkompagnementet, eventuelt som harpeetterligning. Crusells melodi forutsetter at to tekststrofer brukes til en melodisk enhet. Formen er |:A:| |:B:|, og både Crusells originalutgave og Behrens’ utgave har repetisjonstegn for begge delene. Da Ibsens tekst har fem strofer, lar den seg ikke uten videre tilpasse til Crusells melodi.

Om vi godtar som sannsynlig at Ibsen har tenkt seg Crusells melodi til «Klippen der kneiser» på tross av de fem strofene (det burde altså ha vært fire eller seks), kan en mulig musikalsk realisering rekonstrueres omtrent som eksemplet nedenfor. Det forutsettes da at Ibsen har oversett at Crusells melodi krever to tekststrofer av den lengde Ibsen bruker. Problemet er i eksemplet løst ved å la første repetisjon av A synges til andre tekststrofe. Alle andre repetisjoner må synges med gjentatt tekst, men ved en oppførelse er det muligens bedre å utelate alle eller noen av de andre repetisjonene. Akkompagnementet bygger på Crusells harmonisering.

To sanger av Gandalf («Maalet er vundet!» og «Naar udi Barmen») i 1850-utgaven er trukket frem som egne dikt i Hundreårsutgaven (HU 14, 90). Det er imidlertid ikke noe fra Ibsens hånd som tyder på at disse avsnittene er blitt sunget eller skulle synges.

Ved denne aller første oppførelsen av et Ibsen-skuespill var det 557 betalende tilskuere. Av i alt 103 spillekvelder på Christiania Theater i løpet av sesongen 1850–51 var det bare 15 med flere tilskuere enn ved forestillingen 26. september. Publikums interesse gjaldt trolig først og fremst urpremieren på Kjæmpehøien, et nytt norsk skuespill. Forestillingen gikk også 29. september og 24. oktober. Ibsen var til stede ved urpremieren. Han skal ha beskrevet sin opplevelse slik: «jeg gjemte mig i den mørkeste krok, – det var fryktelig!» (Koht 1928–29, b. 1, 81).

Den første urpremieren på et Ibsen-skuespill ble anmeldt i tre hovedstadsaviser: Morgenbladet, Christiania-Posten og Krydseren. Anmelderen i Morgenbladet (28/9 1850) er den mest kritiske av de tre. Emnet «Kjærlighedens Seier over Vildheden» er ifølge anmelderen tidligere fremstilt på mesterlig vis så mange ganger at det skal mye til for å vekke interesse igjen. Anmelderen finner at stykket mangler viktige betingelser som drama. Det har poetisk fine passasjer, men det er ikke tilstrekkelig: «Paa Scenen skal fremstilles Charakterer og Situationer, der skulle være Grundlaget for den poetiske Bearbeidelse og ikke omvendt.» Som dikt eller lesedrama ville dette verket «have taget sig ret godt ud, da det aldeles ikke er blottet for Poesi og poetiske Skjønheder». Denne anmelderen legger stor vekt på et genremessig skille mellom poesi og drama: «En Digtning som denne vil man derfor nok med Interesse kunne gjennemlæse, men paa Scenen hører den ikke hjemme» (Anonym 1850d).

Anmelderen i Christiania-Posten (28/9 1850) er ikke tilfreds med det bildet stykket gir av de norske vikingenes liv og adferd. Fremstillingen virket «yderlig løs og skizzeret, og oven i Kjøbet har Forfatteren i sit Hastværk tillagt de gamle Vikinger Træk, som hverken vi eller vore Fædre kan være tjent med» (Anonym 1850b). Å hevne seg på vergeløse kvinner eller svi av en ussel eremitthytte var ifølge anmelderen neppe i deres stil. At kristendommen måtte seire over hedningenes sverd, blir ikke motivert på noen overbevisende måte. Også denne anmelderen finner mangler ved Kjæmpehøien som scenisk verk – han savner «sand dramatisk Effekt». På den annen side er han mer generøs med positiv omtale når det gjelder det dikteriske språket. Betraktet som «et episk-lyrisk Digt» er verket av «ikke ringe poetisk Værd». Anmelderen har merket seg at «næsten enhver Replik udmærker sig ved et lyrisk Sving, en Fylde af poetiske Tanker, hvoraf man rimeligvis vil finde endnu mere ved at læse Stykket end ved en enkelt Gang at se det opført». Det er tale om «særdeles smukke velklingende Vers, hvori Forfatteren synes at have ualmindelig Styrke». Konklusjonen blir for denne anmelderen at forfatteren av Catilina og Kjæmpehøien «vidne om et digteriskt Pund, som fortjener Opmærksomhed og som forhaabentlig med Tiden ogsaa vil kunne gjøre sig til Herre over den dramatiske Form» (Anonym 1850b).

Krydserens anmeldelse kom 5. oktober 1850, dvs. noen dager etter annen forestilling. Også denne anmelderen vurderer stykket på bakgrunn av den samme forfatterens nylig trykte skuespill Catilina: «Atter har Brynjolf Bjarme ved sit Drama, Kjæmpehøien, tildraget sig Publikums Opmærksomhed» (Anonym 1850c). Enakteren har sine svakheter; den viktigste er at den mangler «Mangfoldighed, Rigdom, maaske Dristighed og – for at bruge et tilsynelatende underligt Udtryk – literær Foretagelsesaand». Mer konkret hevder anmelderen at «Ideen er smuk; men Sujettet er ikke udviklet; det har formeget historisk Indhold til at concentreres i een Akt til enkelte smukke Tableauer». Videre påpeker anmelderen at begynnelsen har tilløp til spenning, men det hele etterlater en viss «Tomhed og Skuffelse, der maaske havde bortfaldt, hvis Stykket havde faaet en tragisk Ende». Anmelderen har inntrykk av at helheten er mer «romantisk» – og det ville i 1850-årene si tysk-lignende – enn «nordisk»; for eksempel viser skalden Hemming seg mer «som en ægte Troubadour end som ægte nordisk Skjald». Likevel har også Krydserens anmelder positive ting å si om Kjæmpehøien. Han anmoder forfatteren om «at beholde i sine fremtidige Arbeider […] de smukke og indholdsrige Vers, hvis rene Klang virkelig skjænkede os en ublandet Nydelse». Det var også grunnlag for mer generell ros: «Reenhed i Formen, ideal Værdighed og en ualmindelig ædel Holdning gaaer igjennem dette Arbeide saavelsom det forrige.» Anmelderen finner at teksten røper både lyst og evne til å gå i dybden i de aktuelle emnene, og stiller et spørsmål om forfatterens videre veivalg: «Skulde Forfatteren maaskee være mer disponeret for Tragedien?» (Anonym 1850c).

De tre anmeldelsene av førsteoppførelsen av Kjæmpehøien i 1850 vitner om at denne enakteren ikke ble oppfattet som en bagatell. I et tilbakeblikk fra 1883 skriver Henrik Jæger: I løpet av høstsesongen 1850 ble stykket sett av 1171 tilskuere; dette utgjorde den gang om lag fire prosent av Kristianias innbyggere (jf. Rudler 1963).