Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Kongs-Emnerne
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
UTGIVELSE
Denne gangen gikk det uvanlig raskt å finne en forlegger som ville gi ut det nyskrevne verket. I brev fra Dresden 12. februar 1870 til Frederik Hegel om forlagsretten til Kongs-Emnerne forteller Ibsen om hvordan han inngikk avtale med forleggeren Johan Dahl om utgivelse av sitt nye skuespill:
En af de første Dage i September Maaned 1863 mødte jeg, med Renskriften till «Kongs-Emnerne» under Armen, Johan Dahl paa Gaden i Christiania, fortalte ham at jeg havde skrevet et nyt historisk Skuespil og tilbød ham samme i Forlag. Hertill erklærede Dahl sig strax villig og indgik ligeledes uden Indvending paa mit Forlangende om et Honorar af 150 Spd for 1ste Opplag. Dahl modtog Manuscriptet, Trykkningen paabegyndte ufortøvet, og den 15de s: M: underskrev jeg i Dahls Boglade Kontrakten, ifølge hvilken jeg erholdt en Vexel paa 150 Spd, betalbar i den norske Kreditbank.
Kontrakten (som er gjengitt i Ibsen 1979–81, b. 1, 97) spesifiserer vilkårene, som foruten honorarets størrelse gjelder en bestemmelse om korrekturlesning og antall frieksemplarer. I en notis i Illustreret Nyhedsblad 20. september 1863, hvor det blir opplyst at Kongs-Emnerne er antatt til oppførelse på Christiania Theater, nevnes det også at stykket vil komme ut til jul på Johan Dahls forlag. At det var Johan Dahl som ble forlegger for førsteutgaven av Kongs-Emnerne, var neppe så tilfeldig som Ibsens fortelling kan tyde på. I november 1862 hadde han inngått en avtale med Dahl om at denne skulle være forlegger for en samling av sagn, mest fra Nordfjord og Sunnmøre, som Ibsen bragte med seg tilbake fra innsamlingsferden sommeren 1862 (jf. HU 19, 78). Av uklare grunner kom samlingen aldri ut (noen få sagn er senere trykt i HU 19, 86–126). Det var derfor nærliggende for Ibsen å la Dahl få forlagsretten til Kongs-Emnerne i stedet (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 106).
Illustreret Nyhedsblad, som ble redigert av Ibsens gode venn Paul Botten-Hansen, holdt publikum underrettet om det nye sagaskuespillet i en notis 1. november 1863: «Paa Johan Dahls Forlag er idag udkommet Kongs-Emnerne. Historisk Skuespil i fem Akter af Henr. Ibsen. 217 S. 8, foruden et Musikbilag, Margaretes [sic] Vuggesang, komponeret af Emma Dahl» (Anonym 1863a). Emma Dahl var forleggerens hustru – hun har også satt musikk til flere av Bjørnsons dikt. At utgivelsen skjedde 1. november, skal ikke oppfattes bokstavelig. Ibsen kunne nemlig allerede 26. oktober sende et eksemplar av sitt nye skuespill til sjefen for Det kongelige Theater i København.
Johan Dahl (1807–77) var født i København, opplært i Gyldendalske Boghandel, og kom til Kristiania som medhjelper i J.W. Cappelens bokhandel i 1829. I 1832 etablerte han sin egen bokhandel og begynte tidlig med forlagsvirksomhet. Hans betydning var stor i 1830- og -40-årene, men etter hvert som flere bokhandlere og forleggere startet opp, fikk Dahl økonomiske problemer. Som forlegger var han ikke ensidig opptatt av utgivelsenes merkantile muligheter, og han var ansett for å være generøs overfor forfatterne. Av Ibsens bøker var det bare Kongs-Emnerne som kom på Johan Dahls forlag. På denne tiden var det ikke vanlig at et norsk skjønnlitterært verk kom i flere enn ett opplag, og det var sjelden behov for å bruke skriftlige kontrakter. Det var således ikke forleggeren, men forfatteren som utformet kontrakten om salget av forlagsretten til Kongs-Emnerne (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 106; se for øvrig biografi om Johan Dahl).
Trykking, korrekturlesning og innbinding gikk raskt unna, og boken, som på tittelsiden har 1864 som utgivelsesår, forelå i slutten av oktober 1863 (jf. HFL 3, 43; Halvorsen 1901, 15). Angående opplagets størrelse oppgir kildene to ulike tall. I brevet til Hegel av 12. februar 1870 skriver Ibsen at han av boktrykker J.Chr. Gundersen har fått opplyst at boken ble trykt i 1750 eksemplarer – et antall som «udgjorde mere end to sædvanlige Opplag i Norge paa den Tid». Imidlertid skriver Arthur Thuesen at dette må bero på en feilerindring eller misforståelse hos Ibsen. Han har selv sett i den gamle protokollen i J.Chr. Gundersens boktrykkeri at Kongs-Emnerne ble trykt i 1250 eksemplarer. Prisen for et uinnbundet eksemplar var 90 skilling, dvs. tre kroner (jf. Thuesen 1925, 13–14).
Salget var i første omgang skuffende (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 107). Noen år senere, da Ibsen hadde kommet med sine to dramatiske dikt, Brand og Peer Gynt, kom Johan Dahl på den tanken at han kunne selge restopplaget og forlagsretten til Hegel, som nå var Ibsens forlegger. Forhandlingen mellom Dahl og Hegel skjedde under forutsetning av at Ibsen ville godkjenne salget. Nå viste det seg at kontrakten som på Ibsens initiativ var blitt satt opp med Dahl, ikke inneholdt noen bestemmelse om at dens gyldighet var begrenset til ett opplag. Ifølge kontrakten gjaldt salget «Forlagsretten til mit Skuespil ‹Kongs-Emnerne›» (Ibsen 1979–81, b. 1, 97). Ibsen hadde i et brev til Hegel av 20. august 1868 nevnt at han hadde nye planer med Kongs-Emnerne, noe som forutsatte en viss assistanse fra Hegels side. Mottagelsen av skuespillet i 1863–64 hadde vært gunstig, skriver Ibsen, og det at det ikke var blitt antatt til oppførelse ved Det kongelige Theater våren 1864, måtte tilskrives den omstendigheten at dette var midt under Danmarks krig med Preussen. Uttalelsen av teaterets sensor Carsten Hauch hadde nemlig vært «over al Maade anerkjendende». Han hadde også pekt på at språket måtte rettes på. (Egentlig hadde Hauch dessuten fremført alvorlige innvendinger mot stykket, og disse hadde teatersjef Frederik Tillisch gjort til sine i begrunnelsen for refusjonen, jf. kommentar til brev til Frederik Hegel 20. august 1868 ; jf. også nedenfor, under Oppførelse). Straks språket er rettet, vil Ibsen innlevere skuespillet til teatrene i København og Stockholm. Dermed kom et spørsmål til Hegel: «Skulde nu Stykket ivinter paa disse Steder blive spillet, saa turde denne Omstændighed maaske være gunstig for en ny Udgave?!» Ibsen må ha gått ut fra at den videre forlagsretten til dette skuespillet var hans, og at han stod fritt til å selge den til sin nye forlegger. Imidlertid var ikke tiden inne for en ny utgave av Kongs-Emnerne, siden det var en god del igjen av førsteopplaget.
Kontraktens uklarhet førte til en del brevveksling, og Ibsen overlot til Hegel å forhandle med Dahl (Thuesen 1925, 9). Den 27. desember 1869 skriver Johan Dahl til Hegel:
Den juridiske Ret til at gjøre med Forlaget hvad jeg vil er upaatvivlelig paa min Side efter det Ibsenske Brev, men den moralske kan der vel være Spørgsmaal om da jeg troer at hverken Ibsen eller jeg havde Anelse om at et nyt Oplag muligt kunde tænkes paa. Da den udkom var Afsætningen kun ringe og det er først efter at Ibsen ved Brand fik et Navn fra Danmark at der ogsaa blev en livligere Afsætning paa Kongsemnerne (sitert etter Tveterås 1950–96, b. 2, 108).
Hverken Hegel eller Ibsen ønsket å støte Dahl. Ibsen skriver i brevet til Hegel 12. februar 1870: «Jeg holder meget af Dahl, og anser ham i hans inderste Væsen for en Hædersmand. Men mine Forholde er ikke saadanne at jeg kan forsvare at fravige min ubestridelige Rett lige over for ham.» Hegel var den som bragte saken til avslutning. Den 22. mars 1870 kom han med sitt tilbud om at Dahl skulle få en erstatning for å overlate forlagsretten til Gyldendal, noe Dahl godtok:
For at vise Dem min gode Villie til saa meget som muligt at tilfredsstille Dem, er jeg saa fri at foreslaa, at jeg for de c. 90 Ex. af Kongsemnerne og for Contracten med Deres Paategning erlægger 200 Rdl. (100 Sp.) (sitert etter Tveterås 1950–96, b. 2, 109–10).
Allerede 25. januar 1870, to måneder før avtalen mellom Hegel og Dahl var klar, gikk Ibsen i brev til Hegel ut fra at forlagsretten til Kongs-Emnerne var gått over til den danske forleggeren. Ibsen vil nå med tanke på en ny utgave gjennomse og rette teksten, og han vil vite hvordan Hegel ser på de nye rettskrivningsreglene som var blitt vedtatt på språkmøtet i Stockholm i 1869, med ham selv til stede (jf. brev til Frederik Hegel 25. januar 1870; og kommentar til brev til Frederik Hegel 12. februar 1870 ). Angående rettskrivningsreformen hadde Hegel ingen innvending, og da Gyldendal sendte ut annen utgave i november 1870, var det med å i stedet for aa og med liten forbokstav i substantivene. Opplaget var på 1575 eksemplarer, og Ibsen fikk et honorar på 200 spesidaler. Et par år senere var også dette opplaget utsolgt, og et tredje måtte trykkes (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 110). Når Halvdan Koht i sin innledning til Kongs-Emnerne i Hundreårsutgaven i 1928 skriver at ingen andre av Ibsens bøker er blitt trykt i så mange opplag og eksemplarer som denne, inkluderer han nok både originalutgaver og oversettelser helt frem til 1928 (jf. HU 5, 17).
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Den første anmeldelsen av Kongs-Emnerne stod på trykk i Aftenbladet 18. november 1863 og var skrevet av Ditmar Meidell. Han peker på at Ibsen har god innsikt i scenens krav, og dette kommer tydelig frem i en del opptrinn som har sterk scenisk virkning. Det gjelder blant annet åpningsscenen foran Kristkirken i Bergen og den følgende scenen med de tre kvinnene som gjennom et vindu er vitne til valget av Norges konge som skjer nede på tingvollen, utenfor scenen. Kvinnene gir løpende informasjon om forhandlingenes gang, samtidig som de røper sin karakter og sine følelser for de rivaliserende kongsemnene. Også scenen med Haakon og Margretes bryllup roses av anmelderen. Den har en virkningsfull stigning fra den begynnende ordvekslingen mellom jarlens og kongens tilhengere til Bisp Nikolas’ forsøk på å få Skule til å tvile på Haakons fødselsrett til tronen. Det er denne teknikken med stigning og i det hele tatt dramaets spenning som vokser fra begynnelse til slutt, som er dets styrke. Samtidig synes Meidell at Ibsen er for beregnende, for mye opptatt av å skape effekter. Ikke sjelden blir virkemidlene litt for grove. Det gjelder for eksempel scenen i granskogen ovenfor Nidaros i siste akt, hvor tåken letter og en skinnende komet kommer til syne og oppfattes av Skule som et gloende sverd på himmelen – like etter opptrer Bisp Nikolas’ gjenferd. Han hevder at dette er utvendige effekter, og at mye av det som skjer, ikke er psykologisk overbevisende (Meidell 1863b; jf. Hamre 1945, 122).
Den grundigste avisanmeldelsen av Kongs-Emnerne ble trykt i Morgenbladet i tre deler (14., 21. og 24. januar 1864). Den anonyme forfatteren var Marcus Jacob Monrad (jf. HFL 4, 97). Det er en overveiende positiv vurdering Monrad gir uttrykk for. Når man velger å fremstille viktige rikspolitiske begivenheter over et så langt tidsrom som fra 1218 til 1240, kan det medføre et behov for ny eksposisjon for hver handlingsdel, noe som kan innebære betenkelige avbrudd i handlingsgangen. Han synes imidlertid at forfatteren har klart å unngå dette, siden handlingen henger noenlunde godt sammen gjennom de fem aktene. Noen friheter har forfatteren tatt seg, for eksempel er de to riksmøtene i Bergen i 1218 og 1223 slått sammen til ett. Slike ting vil anmelderen ikke tillegge noen betydning. Det viktige er «at den rette historiske Kolorit er bevaret, og i denne Henseende forekommer Stykket os idethele at fortjene Roes». Han finner at det har sin styrke på det psykologisk-moralske området, at det «fornemmelig [er] et Charakteer-Stykke». Hovedpersonene Haakon og Skule er ifølge Monrad «vellykkede historiske Portræter», hvilket særlig gjelder den siste. Mens Haakon, som Skules motstander, fremtrer som det rette og ekte kongsemnet, utstyrt med «en aldeles urokkelig Tro paa sin Ret og paa sit Kald», har Skule med sine i og for seg glimrende egenskaper ingen idé som kan føre til avgjørende ofre:
han tør aldrig handle afgjørende, men tager stedse Hensyn og søger stedse at holde sig en Udvei aaben; derfor afbrydes Spidsen af alle hans Beslutninger og Alt maa tilsidst mislykkes for ham (Monrad 1864).
Monrad bruker mye plass på å tegne et bilde av Skule som en tviler, en som vakler mellom det gode og det onde. Skal han utføre en handling, må han anspores og støttes utenfra. Denne oppgaven deler Bisp Nikolas, som på et vis utgjør den åndelige siden av Skules karakter, med den unge presten Peter, Skules sønn, som representerer den fysiske siden, slik Monrad ser det: «Den Ene indblæser ham Motiverne til hans onde Handlinger […] den Anden bliver Midlet til Handlingernes Udførelse» (Monrad 1864). Stort sett finner anmelderen en mønsterverdig klarhet i den psykologiske motiveringen av Skules adferd. Bare når det gjelder det avgjørende vendepunktet mot slutten, beklager han at det ikke blir tilstrekkelig belyst.
Større vekt legger Monrad på en innvending som gjelder scenen med Bisp Nikolas’ gjenferd:
man taaler neppe at see et Spøgelse saa aldeles hjemme og ligesom rodfæstet midt i Realitetens Verden; saadanne overnaturlige Aabenbarelser maa kun vise sig som enkelte Glimt eller idetmindste stilles i en egen Tryllebelysning eller omgives med et Skjær af Tvetydighed (Monrad 1864).
Som eksempel på en vellykket litterær åpenbaring nevner han scenen med Auden i Oehlenschlägers Hakon Jarl.
Ibsen er etter Monrads skjønn flink til å legge sine personer ord i munnen som er i samsvar med deres karakter og med situasjonen de taler i. Han har bare funnet noen få unntak fra dette. Det gjelder for eksempel Haakons første og siste replikk i skuespillet. I det første tilfellet blir Haakon oppfordret til å be til Gud mens moren bærer jernbyrden, men han svarer: «Behøves ikke; jeg er viss paa ham» ( ). Anmelderen synes dette er støtende irreligiøst – alle mennesker bør føle trang til å be, særlig i betydningsfulle øyeblikk. I det andre tilfellet sier Haakon, etter at Skule er falt, at det var en gåte ved ham. Da han blir bedt om å utdype dette, svarer han: «Skule Baardssøn var Guds Stedbarn paa Jorden; det var Gaaden ved ham» ( ). Til dette har Monrad den innvendingen at Gud ikke har noen stebarn, «uden de, som selv gjøre sig dertil» (Monrad 1864).
Det viktigste ankepunktet Monrad har mot «dette idethele vellykkede Arbeide», gjelder prosaformen. Han ser det som en moderne uskikk at et historisk skuespill på dette nivået viser seg i prosaisk drakt:
I det historiske Drama skulle vi jo i Regelen være løftede over det Hverdagsligt-Reelle; der spilles paa en Skueplads, der ligger høiere, end den, hvorpaa vi, Tilskuerne, med vore sædvanlige Tanker og Idrætter befinde os (Monrad 1864).
Å la personene på en slik scene tale et metrisk språk er et vesentlig virkemiddel til å skape en sann og harmonisk illusjon av historien. Derimot er det etter Monrads oppfatning «en ganske falsk Tanke at ville forhøie Illusionen ved at lade Heltene tale i Prosa, fordi de nemlig have talt saa i Virkeligheden». Ibsen har tidligere vist at han behersker verskunsten, og anmelderen formoder at en av grunnene til at han denne gang har valgt prosa, er at han ikke stoler på at skuespillerne ved Christiania Theater, etter å ha spilt så mange vaudeviller og franske konversasjonsstykker, evner å uttale versene slik det skal gjøres. Diktverkets språk er ellers overveiende rent og godt, men Monrad liker dårlig at verbenes entallsform blir gjennomført også i flertall. Det er vanlig i dagligtalen, men det må anses forkastelig i høyere stil. Et slikt trekk kan være et tegn på «en indbrydende Sølv- eller Kobber-Alder i Literaturen». Dette er likevel småting, medgir anmelderen. Ibsen viser seg i stigende grad som en god forfatter. Kongs-Emnerne må uten tvil betraktes som «en sand Berigelse for vor Literatur» (Monrad 1864).
I Dansk Maanedsskrift kom det allerede i februarheftet 1864 en anmeldelse, skrevet av litteraturhistorikeren Carl Rosenberg. I tillegg til Kongs-Emnerne tar han for seg Andreas Munchs Hertug Skule og Ibsens Kjærlighedens Komedie, og han peker på at det for tiden kan se ut som om Norge er i ferd med å ta luven fra Danmark når det gjelder dramatisk litteratur. En sammenligning mellom Munchs og Ibsens måte å bruke det samme historiske stoffet på faller klart ut til Ibsens fordel. Han går den historiske virkeligheten langt nærmere inn på livet, og han holder seg i det vesentlige til den politiske motsetningen mellom hovedpersonene og viser hvordan den har vokst gradvis, helt fra eksposisjonsscenen med Inga fra Vartejgs jernbyrd – en scene «der udmærker sig ved en storartet og gribende Virkning» (Rosenberg 1864, 114). Rivaliseringen mellom de to ledende pretendentene blir integrert i sinn og adferd:
Det historisk Betydningsfulde i Striden lægges altsaa ikke Læseren paa Sinde ved blot Omtale, men det gjennemtrænger de stridende Personer, bliver til et Hovedmotiv i Handlingen og i det Tragiskes Udvikling (Rosenberg 1864, 115).
Det hele er storartet og dypsindig anlagt. De viktigste personene trer frem «som marvfulde, store Skikkelser, med Lidenskabens Højhed og Inderlighed». Skule er på den ene siden besatt av et opphøyet mål, men på den andre siden hemmet av tvilen på sin rett, og dette er «den interessante psychologiske Opgave, Digteren har stillet sig og som han har løst paa en saadan Maade, at man ræddes for Mandens Skjæbne og Skyld og lider med ham» (1864, 114). Kritikeren vil ikke ubetinget rose alle karakterene. Han mener at dikteren har gått for langt i å «gjøre Stykkets Skurk til et sandt Vrængebillede af Afskyelighed» (1864, 115). Bisp Nikolas er blitt en djevel i menneskeskikkelse, og den redselen som dikteren har ønsket å fremkalle, «slaar over i Modbydelighed: man staar ligeoverfor noget Fortrukkent og derfor Uskjønt». Dette gjør at leseren ikke tror på det. Også bispens gjenferd er det vanskelig å forholde seg til, fordi man hele tiden har beveget seg «paa den fasteste Virkeligheds Grund og i klart historisk Lys» (1864, 116).
I stilen kan Ibsen virke hardere enn for eksempel Bjørnson, som har mer av det klangfulle og følelsesfulle. Ibsen er ute etter en annen type effekt, og det hender at det leder ham på ville veier. I skogsscenen mot slutten av skuespillet, hvor Skule er fredløs og nødlidende, sier han: «Jeg er sulten! Laa her en Ulv og gnog paa min Moders Lig, jeg slogs med ham om det» ( ). Dette betegner Rosenberg som «fransk Romansnak og en Trivialitet». I en annen scene hvor Skules hustru ved sine uttalelser om Haakon provoserer birkebeinerne, blir hun tatt i forsvar av sin datter, Haakons dronning, som sier: «Hatten af for en Hustrus Sorg!» ( ), en platt talemåte som ikke passer så godt i den aktuelle situasjonen, og som kritikeren regner som «Fejl» (1864, 116). Likevel er Kongs-Emnerne «et storladent Værk, som efterlader et alvorligt og stærkt Totalindtryk». Det som mangler, er harmoni, og Rosenberg har en fornemmelse av at dette ikke så mye skyldes mangel på smaksdannelse hos dikteren som det skyldes «Mangel paa en sund og harmonisk Livsanskuelse» (1864, 117).
Den mest kjente av de danske anmelderne som kommenterte Kongs-Emnerne i 1864, var Clemens Petersen. Han skrev en lengre artikkel i danske Fædrelandet 2. april, hvor han åpner med å slå fast at det er mye åndelig dyktighet og mye kunstnerisk sans i stykket. Likevel må han konstatere at det ikke når til en fullstendig hengivelse. Petersen tar til motmæle mot Morgenbladets anmelder, som hadde beklaget dikterens valg av prosa. Bemerkningen at versformen ville ha virket løftende i et skuespill med et slikt emne, beskriver dansken som «kun en Floskel fra en svunden Tids Æstetik». Ibsen har ønsket å legge hovedvekten i det psykologiske, og det er slikt som uttrykkes langt klarere og skarpere i prosa enn i vers. Denne oppfatningen kan nok ha sammenheng med brevet Ibsen hadde skrevet til Clemens Petersen 10. august 1863, etter at denne hadde anmeldt Kjærlighedens Komedie i Fædrelandet 18. juli samme år. Når den oppgaven dikteren har stilt seg denne gangen, i og for seg berettiger valget av prosa, måtte vel Petersen være tilfreds? Imidlertid var ikke dansken lett å gjøre til lags. Ibsens valg av oppgave måtte påtales. Det var uten tvil
en Miskjendelse af hans egen Originalitet, og hvor dygtigt og interessant hans Arbeide end er, vil «det Sidste» dog bestandig mangle. Fra hvilket Synspunkt man end betragter det, viser der sig altsaa noget Tvivlsomt (Petersen 1864).
En dramatiker må ha evnen til å sette sin fantasi i scene, hevder Petersen. Mangler denne evnen, blir resultatet enten episk eller lyrisk i stedet for dramatisk. Åpningsscenen er således «fuldstændig episk, og forsaavidt aldeles utheatralsk». Derimot er den neste scenen, «En Hal i Kongsgaarden», tilrettelagt for scenen «med stor Konst». Gjennom et lavt vindu i forgrunnen kan tre kvinner se ned på tingvollen, hvor forhandlingene mellom de fire kongsemnene finner sted. Kvinnene meddeler hverandre hva de ser:
denne Meddelelse giver i korte, kraftige Træk et slaaende Billede af, hvad der skeer, men tillige aabenbarer hver enkelt Qvinde sit individuelle Forhold til Sagen, og derigjennem sin eiendommelige Charakter ved den Maade, hvorpaa hun gjør Meddelelsen (Petersen 1864).
Imidlertid er heller ikke denne scenen tilstrekkelig dramatisk, etter denne anmelderens syn. Handlingen deles i to aspekter, et episk og et lyrisk. Man får vite hva som foregår på tinget; det er det episke. Og samtidig blir man kjent med de følelsene som tildragelsen utløser i betrakteren i samsvar med vedkommendes karakter; det er det lyriske. Skal karakterskildringen bli dramatisk, må den vise seg som karakterutvikling, et viktig premiss for anmelderen.
Clemens Petersen har flere genreteoretisk funderte innvendinger mot Kongs-Emnerne. De to store gildescenene gir anledning til mange replikker som fremviser karakterinnhold, men de er udramatiske siden karakteren ikke begrunnes.
Man skal see Bevæggrunden stige i Stemning til Beslutning, og Beslutningen stige i Situationen til en bestemt Villie, der kjæmper; fra denne Spids falder Begivenheden som en virkelig Handling, men ogsaa kun saaledes er det, der skeer, virkelig dramatisk (Petersen 1864).
Han siterer et par eksempler fra Bisp Nikolas’ dødsleie i tredje akt, hvor bispen i sine replikker overfor kongen og hertugen redegjør for sine ambisjoner og svakheter gjennom et langt liv. Petersen slår fast at de siterte replikkene ikke er
en plastisk Fremstilling af et Menneske, der lever og rører sig for vore Øine, men en kritisk Opfattelse af ham, og paa mange Punkter, netop hvor Hr. Ibsens Psychologi er allerfinest, kommer dette igjen: den er ikke Poesi, men Kritik (Petersen 1864).
Dikterens oppgave er å vise personen i handling, så er det opp til kritikeren å komme med sin analyse av karakteren.
På grunnlag av en nokså dogmatisk fundert genreteori, hvor især begrepet dramatisk blir konstruert som et ideal Ibsen praktisk talt ikke klarer å realisere i Kongs-Emnerne, kan ikke denne anmelderen gjøre annet enn å legge hovedvekten på innvendingene. Samtidig er det både i begynnelsen av artikkelen og flere steder i gjennomgangen så mange positive bemerkninger om dikterens kunstneriske sans og rikt begavede natur, om dyktig utførelse, om dristighet og om styrke, at Ibsen kunne være tilfreds med Fædrelandets anmeldelse. Dagen etter at artikkelen hadde stått på trykk, 3. april 1864, kom han til København, og blant dem han møtte under sitt opphold her før han reiste videre til Italia, var nettopp Clemens Petersen (jf. Tidstavle). Om de utvekslet synspunkter på skuespillet eller på anmeldelsen, er ikke kjent.