Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Kjærlighedens Komedie
ført i pennen av Vigdis Ystad
UTGIVELSE
Den 20. juni 1862, fire dager før Ibsen dro ut på sin fotreise til Vestlandet, undertegnet han kontrakt med eieren av Illustreret Nyhedsblad, sakfører Jonas Lie, om utgivelse av en komedie i tre akter som nyttårsgave til bladets abonnenter. Ibsen mottok 100 spesidaler (400 kroner) i honorar. Kjærlighedens Komedie ble sendt bladets abonnenter 31. desember 1862 og utgitt som utgave for salg i bokhandelen. Opplagstallet for denne varianten kan ha vært det samme som for nyhetsbladet, det vil si 2200 eksemplarer. Jonas Lie hadde rett til både å trykke en gratisutgave til nyhetsbladets abonnenter og til å produsere et visst antall bøker for ordinært salg («nogle Separataftryk» til salg i bokhandelen; jf. Ibsens brev til Frederik Hegel av 5. oktober 1866). Disse ble solgt i kommisjon hos Jacob Dybwad til en pris av 48 skilling = 1,60 kroner (Thuesen 1924, 11).
Bare fire år senere utkom verket på ny, denne gang i Danmark. De to utgavene avviker ikke mye fra hverandre. Når begge utgivelsene omtales her, skyldes det at annen utgave inneholder et forord av dikteren, og at denne utgaven ble viktig i resepsjonssammenheng.
Ibsen ønsket åpenbart å forfølge suksessen med Brand (1866), og under påskudd av at Kjærlighedens Komedie var vanskelig å få tak i for danske lesere, foreslo han for sitt nye forlag Gyldendalske Boghandel en ny utgave av boken. Den 24. august 1866 skrev han til Frederik Hegel:
Jeg har taget «Kjærlighedens Komedie» for mig, har gjennemlæst den paany og er bleven fuldt bestyrket i min Tro paa at den med Fordel kan udgives igjen. Jeg er begyndt at rette og forandre i Bogen ligesom jeg har Forordene udarbejdede i Tanken, men overlader naturligvis Afgjørelsen till Dem uden paa nogen Maade at ville søge at indvirke paa Deres Besluttning. Kun vil jeg bemærke at jeg i et Nummer af Illustr. Nyhedsblad ser en Artikkel hvori det blandt andet heder at Red: har erfaret at anseede D‹ans›ke, som for nylig har gjort sig bekjendte med Bogen, har udtalt sin Forundring over at den ikke er bleven udbredt i Danmark.
I brev til Ibsen 12. september 1866 sier Frederik Hegel seg villig til å utgi Kjærlighedens Komedie i «et andet gjennomset Oplag» under forutsetning av at Ibsen selv «er Ejer af Restoplaget af 1. Udg, som Dybwad jo har i Forhandling». Dette restopplaget må eventuelt makuleres, «thi begge Udg. maatte ikke paa engang være i Handelen». Hegel tilbyr seg å utgi boken med samme utstyr som til annen og tredje utgave av Brand og vil gi Ibsen et honorar på 30 riksdaler arket, mot at forlaget får bestemme opplagets størrelse (KBK NKS 3742, 4°, II).
Ibsen svarte i brev 5. oktober 1866:
De tillbudte Betingelser modtager jeg med Takknemmelighed; Opplagets Størrelse er altsaa overladt till Dem […] Forordene till 2den Udgave skal jeg sende om nogle Dage; de bliver korte, en halv eller hel Side omtrent.
Hegel svarer 17. oktober 1866 at han vil utsette trykkingen til over nyttår, for å unngå kollisjon med utgivelsen av en diktsamling av Chr. Richardt og en del andre bøker som skal ut til jul, dessuten fordi «den efter min Erfaring [vil] bevirke Standsning i Afsætningen paa Brand og bortlede Opmærksomheden fra denne» (KBK NKS 3742, 4°, II).
I et nytt brev til Ibsen 15. november 1866 skriver Hegel at han dagen før i et brev fra riksarkivar Birkeland har fått opplyst at første utgave av Kjærlighedens Komedie sammen med andre bøker «tilh. den forrige Ejer af Ill N. [Illustreret Nyhedsblad]» skulle selges ut. Hegel beretter at han umiddelbart sendte beskjed om at han på Ibsens vegne ville kjøpe restopplaget, for dermed å muliggjøre en ny utgave av verket. Han ber samtidig Ibsen skrive et forord til den nye utgaven. I brev 25. januar 1867 takker Hegel for at han sammen med Ibsens brev av 5. januar har mottatt forordet. Hegel bemerker at fortalen er «temmelig skarp; men trykkes i Bogen, da De ønsker det». Den 19. mars skriver Hegel igjen, samtidig som han sender et korrekturtrykk av ett ark for å forsikre seg om at teksten rettes etter Ibsens ønske. Han opplyser samtidig at boken er satt og kan trykkes ganske omgående.
Den 3. mai 1867 utkom Kjærlighedens Komedie ved Gyldendalske Boghandel i København i en lett revidert nyutgave og med et nyskrevet forord. Opplaget var på 1500 eksemplarer. I tillegg kom 50 eksemplarer og 24 «SKrp.» (som muligens står for særlig kraftig papir e.l.) (KBK Gyldendals arkiv A7). Ibsens honorar var 30 riksdaler arket. Totalt mottok han 322 riksdaler for utgivelsen.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
«Likegyldighet, taushet eller blind utskjelling, – det var hvad Ibsen møtte hos sine landsmenn, da ‹Kjærlighedens Komedie› utkom,» skriver Francis Bull i Hundreårsutgavens innledning til stykket (HU 4, 135). Og i sitt forord til den nye utgaven av verket (1867) skriver Ibsen selv:
Digtet vakte en Storm af Uvilje, voldsommere og mere udbredt, end de fleste Bøger skal kunne rose sig af i et Samfund, hvis overvejende Flerhed ellers betragter literære Anliggender som sig saa temmelig uvedkommende. […] Da jeg nu i min Komedie efter bedste Evne svang Pidsken over Kjærlighederne og Ægteskaberne, var det i sin Orden at de Mange skreg paa Kjærlighedens og Ægteskabets Vegne ( ).
Tre år senere (28. oktober 1870) skrev Ibsen til den danske journalisten Peter Hansen:
Denne bog gav anledning til megen snak i Norge; man blandede mine personlige forholde ind i diskutionen, og jeg tabte meget i det almindelige omdømme. Den eneste, som dengang billigede bogen, var min kone. Hun er en karakter, som jeg netop behøver, – ulogisk, men med et stærkt poetisk instinkt, med et storsindet tænkesæt og med et næsten voldsomt had til alle smålige hensyn. Alt dette forstod ikke mine landsmænd, og jeg skøttede ikke om at skrifte for de karle. Så lystes jeg da i ban; alle var imod mig.
Stykket ble altså oppfattet som et angrep på kjærligheten og ekteskapet, og enkelte antok at fremstillingen av forholdet mellom Falk og Svanhild hadde Ibsens eget ekteskap som modell. Et medlem av universitetets akademiske kollegium skal ha hevdet at «den som skrev en slik komedie, burde ha stokkepryl, og ikke det stipendium han søkte om» (sitert etter Bull; HU 4, 134). Også Ibsen selv mente at stykket var årsak til at han ikke fikk de stipendene han søkte om fra kirkedepartementet, som på denne tid var ledet av statsråd Hans Riddervold. Dette har også vært en oppfatning hos flere av Ibsens senere biografer, men det lar seg ikke fastslå med sikkerhet. I brev til forleggeren Frederik Hegel 8. mars 1867 berører Ibsen Riddervolds holdning til søknaden om diktergasje. I en artikkel om Ibsen i det danske Illustreret Tidende våren 1867 var det nemlig blitt hevdet at Riddervold hadde vært negativ til en slik tildeling. Det samme hadde Ibsens venn Paul Botten-Hansen antydet i Illustreret Nyhedsblad. I HIS’ kommentar til saken fremgår det at dette er tvilsomt (jf. kommentar til brev til Frederik Hegel 8. mars 1867 ). Men så sent som 30. juni 1872, etter at departementet hadde avslått Ibsens ansøkning om tildeling av midler fra Fondet til Videnskabsmænd og Kunstneres Rejser i Udlandet, skrev Ibsen i brev til vennen Michael Birkeland at «jeg betragter statsråd Riddervold som min personlige fiende».
Ditmar Meidell anmeldte stykket i Aftenbladet. Han åpner med å si at norsk litteratur er inne i en overgangstilstand, preget av «mange falske og forcerede Tilløb», også hos «vore bedre Forfattere» (Meidell 1863a). De er drevet inn på «det Unaturliges og Manerens Gebet og til en Misagt for de sande æsthetiske Regler og Grundsætninger». Dette gjelder ikke bare Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson (med unntak av hans bondefortellinger), «ogsaa Henrik Ibsens sidste poetiske Julepresent ‹Kjærlighedens Komedie›, synes at være et bedrøveligt Produkt af litterær Stundesløshed». Ibsens språklige mesterskap, hans formsans og tekniske dyktighet, har i løpet av hans foregående forfatterår lokket ham ut i etterligning av en rekke forskjellige litterære retninger, men han hører ikke hjemme i noen av dem. Heller ikke hans seneste arbeider «tyde […] paa Fremgang eller paa, at han har ryddet sin egen Plads,» mener Meidell. Ibsen kalles en behendig rimsmed som har forsert sin språkevne og særlige poetiske retning over alle grenser og overgitt seg til et vilt effektmakeri. Dette gjelder især Kjærlighedens Komedie. Meidell leser verket som «et Stormløb paa en af de første Grundbetingelser for det sociale Liv […] rettet mod Familjelivet [og] Ægteskabet». Han beklager den «monstrøse Ide» stykket er bygget på, og er usikker på om Ibsen bare har ønsket å «lægge sin patristiske Iver for Dagen og søgt at imødekomme Tidens Krav» – men det skjer i alle fall ved at Ibsen kaster vrak på alle anerkjente estetiske prinsipper og på de forbilder han kan finne i «fremmede [udenlandske] Værkers ethiske og moralske Indhold». Resultatet blir «kavnorsk Unatur og Raahed». Omtalen slutter med å si at poetisk beåndelse preger mange deler av teksten, ikke minst de erotiske partier, og blandingen av humor og ironi i replikkene betraktes også som et pluss. Men det hele faller fra hverandre i brokker og danner ikke noe helt kunstverk. «Man kan ved at læse denne Bog og maatte erkjende den Begavelse, der hist og her aabenbarer sig, ikke andet end beklage de skjønne spildte Kræfter» (Meidell 1863a).
M.J. Monrad anmeldte stykket i to nummer av Morgenbladet. Hans hovedsynspunkt er at verket er upoetisk fordi det uttrykker en uforsonet livsanskuelse. Monrad hevder at dette følgelig er «en Komedie uden al Komik», idet Ibsen mangler evne til å se hvordan ideen kan forsones med virkeligheten, noe som er en forutsetning for enhver form for sunn humor. I stedet for å tro på ideens makt og mulige realisering i det virkelige liv, ser ikke Ibsen noen sunn kjerne i tilværelsen. Han henfaller i stedet til vittigheter og satire. Han har en skarp sans for «det Daarlige og Forkerte i Verden, men […] Ideen, det Sande og Gode, kun opfattes som et abstrakt Ideal, som Noget, der burde være, men som væsentligen ikke er» (Monrad 1863). De dårskaper som beskrives, blir dermed som ulegelige kreftskader, altfor alvorlige til å le av. Monrad hevder videre at stykkets sentrale idé, å se kjærlighet og ekteskap som uforenlige størrelser, er usann og i høyere forstand «usædelig», men den blir også «upoetisk» fordi den fremstiller et livsbilde uten idealitet: «Vi see heri en Forsyndelse mod Kjærlighedens Idee.» Det Ibsen viser, er ikke en forsakelse av kjærligheten ved at den bekreftes i evigheten, men en forsakelse som oppløses i selvmotsigelse og umulighet.
Har end Søren Kierkegaard Ret i, at den evige Kjærlighed, som Elskende tilsværge hinanden, ikke altid objektivt varer ret længe, saa er det dog plat umuligt, at dette kan komme til de Elskendes egen Kundskab, saa længe de endnu ere Elskende […] Og dog er det netop denne moralske og æsthetiske Umulighed, der udgjør Katastrofen i Kjærlighedens Komedie (Monrad 1863).
Monrad mener at Ibsen er inne på en farlig vei som forfatter når han på denne måten gjør seg til talsmann for «Tidens Sønderrevethed og aandsslappende praktiske Vantro». For en slik «poetisk Undergang, […] dertil er Ibsen vistnok for god».
Bjørnson reagerte på denne anmeldelsen. I et brev av 1. juli 1863 til Ibsens svigermor, Magdalene Thoresen, skriver han:
Nu har jeg læst hans Stykke. Det umoralske deri kan ikke jeg se. Han hverken kjæmper mod Forlovelse eller Giftermaal. Der skal et saadant Bæst som Monrad til forat opdage denne Fare […]. Ibsen kjæmper blot mod Vrøvlet og især Vrøvlet i Forlovelse med Tanter og Giftermaal paa Gjødestien. Han holder lige saa lidt med Falk som med Straamand eller Styver; han lader kun Yderlighederne rive hinanden op. – Han er uretfærdig mod vor Tid, synes mig, og det røber sig især deri, at han intet Mellemled har, som gaar sejrrig ud af Kampen, frelst gjennem Vrøvlet, saavist som der gaar flere tilgrunde deri (Bjørnson 1970–74, b. 1, 238–39).
Den største og kanskje viktigste anmeldelsen av førsteutgaven av Kjærlighedens Komedie kom fra Bjørnsons venn, den toneangivende danske kritikeren Clemens Petersen. Den ble publisert i Fædrelandet sommeren 1863 og åpner med formelle argumenter, der Petersen blant annet roser Ibsens verskunst: «Verset er hans Evne, hans Talent og følgelig hans Form» (Petersen 1863). Men fullendte vers er ikke tilstrekkelig garanti for stor kunst, og hjelper lite når forfatteren mangler «tilstrækkelig Smag» i sine valg av rimord. Det er særlig to- og trestavelsesrimene Petersen kritiserer, han mener de utarter til «den blotte Lydlighed» og «en vilkaarlig Prydelse» som opererer på egen hånd og blir til «Løier for Øret». Det formløse preger også stykkets replikker, dialoger og dramatiske oppbygning, og kommer blant annet til uttrykk ved manglende sceneinndeling. Petersen krever av en dramatisk scene at kun to motsatte forhold eller synspunkter kan være representert av gangen, men en slik begrensning overholder ikke Ibsen. Stemningsmassen i dramaet er derfor «embryonisk», forvirret og formløs:
hvad der nu findes af Tankeindhold i dette Digts Stemningsmasse, har hverken Sandhed eller Klarhed, og er følgelig formløst; det Hele skrumper sammen til et saaret Instinct, der farer afsted og gjør Larm i en ranglende Mechanisme (Petersen 1863).
Også til det innholdsmessige er Petersen sterkt kritisk. Han hevder at det er uttrykk for affektasjon og uklarhet når de to elskende, Falk og Svanhild, frivillig forlater hverandre. For Petersen betyr dette «noget Usundt». «Det er den saakaldte platoniske Kjærligheds Læresætninger, optagne i en kraftløs, pessimistisk Anskuelse af Livet», villedende for den menneskelige intelligens, «men den har aldrig været en Følelse i det menneskelige Hjerte». Ibsen er stor bare når han arbeider i ly av et anerkjent forbilde, mener Petersen, men i dette tilfellet savnes et slikt forbilde. Ibsen har nemlig ikke «forstaaet at sætte sine Ævner og sin Opgave i det rette Forhold til Bjørnstjerne Bjørnson» (Petersen 1863). I stedet har han tatt opp en konkurranse med dikterkollegaen, og resultatet er ifølge Petersen blitt noe sært og påfallende.
I artikkelen «Dramatiske Arbejder» i Dansk Maanedsskrift i februar 1864 skrev kritikeren Carl Rosenberg om Ibsens to seneste skuespill, Kjærlighedens Komedie og Kongs-Emnerne. Rosenberg er her en usedvanlig klar talsmann for idealismens harmonisøkende estetikk. Hans hovedinnvending er at stykkene mangler «Smagsdannelse» og «sund harmonisk Livsanskuelse» (Rosenberg 1864), noe som kommer sterkest til uttrykk i Kjærlighedens Komedie. Stykkets kritikk av et velkjent sosialt misforhold – nemlig det at forlovelsenes og ekteskapenes trivialiteter er en fare for ethvert kjærlighetsforhold – omtales rett nok som velbegrunnet og i tråd med hva som behandles i andre aktuelle nordiske diktverk, f.eks. Camilla Colletts Amtmandens Døttre og Johan Ludvig Heibergs De Uadskillelige. Hos Ibsen treffer vi Heiberg-figurene Klister og Malle (Amalie) under andre navn, men med flere og mer utdypende karaktertrekk, hevder kritikeren, uten at han har noe å innvende mot en slik mulig inspirasjon. Rosenberg mener også at det har vært klokt av dikteren å velge versets form, idet denne lettere enn en prosadialog vil kunne utlevere alle de prosaiske dramapersonene. Det er altså riktig nok at sosiale konvensjoner og dagliglivets trivialiteter lett kan forhindre kjærlighetens evige skjønnhet og idealitet i å komme til utfoldelse. Men Ibsen har grepet dette problemet an på en frastøtende måte. For det første lider stykket av slike dramatiske mangler som stillestående handling og alt for brede dialoger; for det andre er det dypt upoetisk i sitt innhold. Det siste av disse momentene tillegges størst vekt. Rosenberg mener at Falk oppfatter idealets fordring aldeles skjevt og lider av en villfarelse når han ser det som en naturlov at kjærligheten er dømt til å dø og avpoetiseres i ekteskapet. Falk viser med det at han mangler troen på «Kjærlighedens Evighed», og han makter heller ikke å se kjærligheten i religiøst perspektiv. Ekteskapets «Hellige Plikter» er nemlig ikke bare prosaiske, men uttrykk for kjærlighetens evne til å tåle alt – dens evige, guddommelige idealitet. Uten en slik tro blir kjærligheten mellom mann og kvinne bare usedelig, og skuespillet som fremstiller den, upoetisk. Det hele fremstilles også gjennom bitter harme og gir inntrykk av disharmoni. Også av slike mer formelle grunner mener Rosenberg at stykket er dypt upoetisk (Rosenberg 1864).
Det danske Illustreret Tidende bragte i januar 1867 Axel Falkmans omtale av Kjærlighedens Komedie. Synsmåtene virker beslektet med Clemens Petersens. Det hevdes at versene er skrevet «let, næsten flot, ofte pikant, men ikke altid smagfuldt, dog i det Hele med ualmindeligt Herredømme over Sproget». Stykket uttrykker «en skarp Satire over adskillige Repræsentanter for Selskabslivet», men satiren rammer ikke Falk og Svanhild. Slutten kalles typisk for Ibsen: «ved Overgangen til det Positive […] taber han [dvs. Ibsen] Holdningen [og] ender […] i Fortvivlelse, idet Maalet opgives som helt uopnaaeligt» (Falkman 1867).
Videre var en anonym omtale i Illustreret Tidende senere samme år svært negativ. Det ble hevdet at verket synder mot den sanne dannelse og angriper den sunne sans. Skribenten mener at Ibsen allerede ved bokens nye forord «snarere vil lægge sig ud med den norske Læsekreds end vinde den danske». Verket kalles «umodent» og så
ungdommeligt, at det ikke mer kan godkjendes af en Digter med Ibsens Udvikling, og paa den anden Side, sammenholdt med Tidens aandelige Standpunkt, saa forældet, at det kun kan passe ind i en langt mere forfinet Cultur end vor danske. En fortvivlet Livsanskuelse gjennemsyrer det (Anonym 1867).
På grunn av sin polemiske tendens sies stykket å miste karakteren av drama. Likevel roses forfatteren for verkets «Spil af Aand og Vid […] dets Rigdom af slaaende Pointer og Stikord, og over den epigrammatiske Fynd i Repliken […] og ualmindelig og overlegen Brug af de rimede Vers» (Anonym 1867).
I brev av 21. august 1867 skriver Frederik Hegel til Ibsen:
Den nye Udg. af Kjærlighedens Komedie er gaaet vel godt af navnlig her i Landet, hvor den ogsaa har været omtalt med Anerkjendelse i flere Blade. I Norge og Sverig har Afsætningen ikke været synderlig; men jeg troer ikke at De behøver at frygte for at jeg skulde have Tab ved Udgivelsen (KBK NKS 3742, 4°, II).