| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Peer Gynt
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
I 1867 ble det ikke lenge å vente før responsen meldte seg. Den første som ytret seg offentlig om Peer Gynt, var Bjørnson. Han oppholdt seg i København, og allerede dagen etter at boken var kommet ut, hadde han sin anmeldelse klar og sendte den til Norsk Folkeblad, der den stod på trykk 23. november 1867. Bjørnson mener at Ibsens dikteriske evne utfolder seg best innen satirisk komedie eller lystspill, noe man kan få bekreftet i det verket som nå foreligger:
Per Gynt er en Satire paa norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, Selvgodhed, og saadan udført, at jeg ikke alene har Gang paa Gang maattet stormle, ja ret storhauke, men har i mit Sind (som nu her offentligen) maattet takke den, som har gjort dette (Bjørnson 1867).
Anmelderen kunne ha ønsket seg et mer sammenfattet og avrundet dikt, og han synes at fem akters egoisme på 259 sider unektelig er for langt. Språket finner han «bredt, saftigt, undertiden voldsomt; men ogsaa plettet af unødig Uhøviskhed, ligesom selve Forestillingerne, der vel ere yre, kaade, stærke, saa det er en Fryd, men ogsaa kunne være ækle; man ved undertiden ikke, om man kan lade Alle læse Bogen» (Bjørnson 1867). Likevel er dette en meget viktig bok: «den indeslutter i sine Enkeltheder som i sin Helhed et saa stort og modigt Ord ind i hele vort Røre, som vi aldrig tilforn have faaet.» Slutten er uklar, synes Bjørnson, men det hindrer ikke at dette er diktning som rammer vårt folks egoisme, spesielt ved at vi ikke har villet dele andres (dvs. det danske folkets) fare. Nordmennene har villet «være sig selv nok».
Den første danske anmeldelsen av verket var skrevet av Clemens Petersen og ble offentliggjort i København-avisen Fædrelandet 30. november 1867. Petersen opererer med visse krav til kunsten, hvorav det viktigste er at kunsten skal fremstille idealet. Dette manglet i Brand, og det viser seg å mangle også i Peer Gynt. Likevel vil ikke kritikeren belaste Peer Gynt like mye som Brand på dette punktet: «Der er mere Lune, mere virkelig Aandsfrihed, og mindre Voldsomhed, mindre Anstrengthed i dette Digt end i ‹Brand›. Det har ligget naturligere i Digterens Sind og gjør et friskere, jevnere og derved mere poetisk Indtryk» (Petersen 1867). Noe av det som gjør at idealet svekkes, er handlingsutviklingens mangel på streng følgeriktighet. Dette er i Petersens øyne særlig tydelig i fjerde akt. Den «falder ganske udenfor Digtets egenlige Tankegang og Stemning; det er et Indfald, der uden videre er kastet ind i Udviklingen, og som kun ved halv forpinte og ofte helt virkningsløse Hentydninger er sat i Forbindelse med det Foregaaende og det Følgende». Ellers pekes det på at dikteren har en hang til å oppløse personene i abstrakte forhold, noe som ikke bidrar til en poetisk virkning. Som eksempel trekker han frem den fremmede passasjeren, som har til oppgave å vekke alvoret i hovedpersonen:
Dette opløser Hr. Ibsen saa i et Forhold: den blege Passager, der svømmer ved Peer Gynts Side, er nemlig Angsten, og Samtalen mellem dem klarer hans Forhold til denne nye Factor, til Angsten, og klarer det godt; men Opgaven var, uden denne Opløsning at give det Hele i et plastisk Udtryk, der viste Skikkelsen ganske gjennemsigtig, thi kun dette er at gjengive Virkelighedens Liv; det Andet er blot at tydeliggjøre dens Love (Petersen 1867).
Petersen baserer sin dom på en estetikk som krever at skikkelsene skal appellere til fantasien og ikke bare til forstanden. Allegoriske virkemidler, som tidligere generasjoner svermet for, har ingen fremtid, mener han. Det blir lett tomme gåter når diktet kombinerer Dovregubben og Memnonstøtten, eller når Bøjgen identifiseres med sfinksen. Slikt er mer refleksjon enn poesi.
Bjørnson og Petersen var raskt ute med sine vurderinger, og andre fulgte. Den unge kritikeren Georg Brandes hadde i 1867 skrevet ferdig en artikkel om Ibsens diktning til og med Brand, og det var opplagt at han måtte skrive om Peer Gynt også. Brandes kom til å uttale seg om dette diktet ved flere anledninger, og hans beundring vokste, men i den opprinnelige anmeldelsen 16. desember 1867 hadde han i likhet med Clemens Petersen en hel del innvendinger. Han roser Ibsens versifikasjonstalent og hans herredømme over språket, men han har mindre sans for moralismen som gjennomsyrer verket: «Digteren har anden Bestemmelse end den at være Menneskenaturens Æreskjænder» (Brandes 1867). Egentlig ligger Brandes’ syn overraskende nær Clemens Petersens. Det gjelder både påstanden om manglende idealer og især kritikken av fjerde akt:
Kun 4de Akt er reent at opgive; den staaer udenfor Sammenhængen med det Tidligere og Senere, er uvittig i sin Satire og raa i sin Ironi, fuldstændig uforstaaelig i sine sidste Partier. Men i alle de øvrige Akter er der saa til Gjengjæld en Rigdom af Poesi og en Tankedybde, som maaskee ikke overtræffes i noget af Ibsens tidligere Værker (Brandes 1867).
Det er tydelig at Brandes liksom Petersen reagerer på abstrakte elementer som lett antar allegorisk eller symbolsk karakter. De to kritikerne ser ut til å være enige om at allegori og poesi er uforenlige størrelser. Poesi og tankedybde hører derimot sammen, og skal helst åpenbares i fantasifull fremstilling av det konkrete livet. Brandes er meget positiv til åpningsakten: «Den første Handling er en smuk, levende og fængslende Exposition; den er heelt fri for det halvsymbolske Spøgeri, hvorunder Bogen senere sukker». Og når han kommer til det «halvsymbolske», er han i tvil om hvordan det skal vurderes – det er som om hans estetiske dogmer og hans lesning av verket trekker i hver sin retning. Om femte akt skriver han blant annet at den har
stænkviis udmærket dybe og smukke Partier, som Scenen, hvor Peer Gynt skaller Løget op, den, hvor Stemmerne omkring ham minde ham om, hvad han skulde have gjort, men i sin Usselhed har forsømt, Indfaldet med det negative fotografiske Billede, Knappestøberen o.fl., men her har dog Allegorien i den Grad taget Magten fra Poesien, at selv det Ypperlige har ondt ved at gjøre sig gjældende midt i alt det Uklare og Uanskuelige (Brandes 1867).
Samtidens mottagelse av det dramatiske diktet Peer Gynt kan tyde på at en del representative kritikere stod til dels usikre og nølende til denne typen diktning. Den estetiske dannelsen som preget især ledende danske kritikere på 1860-tallet, var i liten grad tilpasset den skrivemåten Ibsen nå hadde utviklet. Clemens Petersen hadde konkludert sin anmeldelse med at Peer Gynt ikke er poesi, og begrunnet det med at dette dramaet «i Omsætningen fra Virkelighed til Konst halvt om halvt svigter baade Konstens og Virkelighedens Fordring» (Petersen 1867). Ibsen ble opprørt av denne dommen, og han protesterte umiddelbart i brev til Bjørnson 9. desember: «Min Bog er Poesi; og er den det ikke, saa skal den blive det. Begrebet Poesi skal i vort Land, i Norge, komme og bøje sig efter Bogen. Der er intet stabilt i Begrebernes Verden; Skandinaverne i vort Aarhundrede er ikke Grækere». I maktkampen mellom kritikerens begrep og dikterens praksis var Ibsen ikke et øyeblikk i tvil om utfallet. Han så det slik at styrkeforholdet avgjort var til hans fordel. Og til Brandes, som i sin anmeldelse hadde hevdet at Peer Gynt som dramatisk dikt hverken var skjønt eller sant, fordi det ved siden av mye positivt var bygget på menneskeforakt og selvhat, skrev han 15. juli 1869: «Angaaende de visse Partier af ‹Peer Gynt› kan jeg ikke være enig med Dem; jeg bøjer mig naturligvis for Skjønhedens Love; men dens Vedtægter bryder jeg mig ikke om.» Med andre ord hadde Brandes’ innvendinger sin basis i vedtekter, og vedtekter ville alltid kunne revideres. Om Ibsen ikke hadde vært det tidligere, var han i og med Peer Gynt blitt en selvbevisst dikter.
