| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Rypen i Justedal
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Det dramatiske prosjektet Ibsen gikk i gang med etter at han sommeren 1850 hadde fått antatt Kjæmpehøien ved Christiania Theater, eksisterer som et renskrevet manuskript av én fullført og én nesten fullført akt, med påskriften «Rypen i Justedal, nationalt Skuespil i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850». Det er ikke noen referanse til dette arbeidet i Ibsens korrespondanse, og vi vet ikke om han hadde ferdig noe utkast til alle fire akter da arbeidet ble avbrutt. For så vidt må det betegnes som en blindgate i Ibsens dramatiske diktning. Likevel har det interesse som et vitnesbyrd om hvilken retning hans fantasi var i ferd med å orientere seg i på dette tidlige stadiet i karrieren. Med Kjæmpehøien hadde han nærmet seg sagaens verden og møtet mellom kristendom og hedendom i en oehlenschlägersk fortolkning; det var et tema fra Nordens heroiske fortid, men stedet var en fremmed kyst. Med Rypen i Justedal ville han gå et skritt lenger i nasjonal retning; handlingen ble lagt til en norsk fjelldal og tidfestet til senmiddelalderen.
Vi kjenner ikke grunnen til at Ibsen i 1850 valgte å ikke fullføre dette skuespillet. Han kan ha kommet til at det var for lite selvstendig, for eksempel i forhold til Heibergs Elverhøi. At det inneholdt tydelige lån fra Fayes sagnsamling og fra Welhavens nasjonalromantiske lyrikk, har neppe vært medvirkende til at prosjektet ble lagt til side; det var genremessig noe helt annet. Da det viste seg utover på 1850-tallet at interessen for norsk folkediktning holdt seg, må Ibsen ha fått ny tro på at stoffet omkring Alfhild-skikkelsen og hennes møte med menneskene utenfor dalen kunne brukes til et scenisk verk. En god del av det finner vi igjen i skuespillet Olaf Liljekrans, som ble skrevet i 1856.
