| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Rosmersholm
ført i pennen av Vigdis Ystad
TILBLIVELSE
I 1884–85 la Ibsen planer til et nytt skuespill som vi kjenner under tittelen Hvide heste, men inntrykkene fra sommeroppholdet i Norge kom til å forsinke arbeidet og var den sannsynlige årsaken til at han midt i juni 1886 la det til side til fordel for noe nytt. Den engelske Ibsen-forskeren James McFarlane ser Rosmersholms tilblivelse som en «almost total abandonment of the draft in hand at a relatively advanced stage and its replacement with what was virtually a new play»
(McFarlane 1989, 74). Forskjellene mellom de ulike versjoner av Hvide heste og det endelige Rosmersholm er så store at også HIS har valgt å se dem som ulike verk, selv om de utgjør ulike stadier i en sammenhengende tekstprosess. Tilblivelsen av Hvide heste er derfor behandlet separat, i innledningen til det tekstmaterialet. Ibsens arbeid med Rosmersholm tok til etter at han hadde lagt de uferdige utkastene til side og begynt konstruksjonen av et nytt drama der både personkarakteristikk og konfliktstoff på mange måter er nytt.
Våren 1885 hadde Ibsen flyttet fra Roma til München. Til sin forlegger skrev han i april at han planla å tilbringe sommeren enten i Tyrol eller ved Bodensjøen, men i stedet gikk altså ferden til Norge. Det ble dikterens første besøk i hjemlandet på elleve år. Kanskje var det lengselen etter havet som hadde fått ham til å endre ferieplanene. Til Frederik Hegel hadde han i alle fall skrevet at han drømte om å kjøpe seg «et landhus» ved Kristianiafjorden – for «Synet af søen er hvad jeg mest savner her ude og dette savn vokser år for år» (25. april 1885).
Sommerbesøket i Norge, som kom til å vare fra begynnelsen av juni til slutten av september 1885, ble preget av sterke opplevelser (jf. Bakgrunn ovenfor). Fra hovedstaden dro Ibsen nordover til Trondheim, der han møtte sin gamle venn fra de første Dresden-årene, Karl Bomhoff. De gjorde en utflukt til den dramatiske Leirfossen sammen med Sigurd og de to vennenes hustruer:
Fossen gjorde et stærkt indtryk paa Ibsen; han kunde ikke la sig overtale til at gaa ut paa den trædæmning, som stak ut i elven, men gik frem og tilbake i nærheten […] Sigurd og jeg [gik] ned den bratte, med smaaskog bevokste skraaning til den flate bergknab ved fossens nedre del […] den kommer styrtende med voldsomt brak, høist imponerende. Da vi kom op igjen, hørte vi, at Ibsen hadde været meget nervøs og bange for at der var tilstøt os noget, da han syntes, vi blev saa længe borte. […] Det stærke vandfald med de voldsomme, hvite fossesprøit og det utstaaende brokar finder vi igjen i Møllefossen (NBO Ms. 4° 4432).
Fra Trondheim reiste Ibsen den 30. juni videre til Molde, hvor han oppholdt seg det meste av sommeren. Her møtte han sin venn fra den første Roma-perioden, Lorentz Dietrichson, som også ferierte i byen sammen med sin hustru. Det oppstod misstemning mellom de tidligere vennene, og konsekvensene av dette skulle snart bli synlige i offentligheten. Det har vært antydet at Dietrichson kom til å tjene som en modell for rektor Kroll i det senere skuespillet (jf. også innledningen til Hvide heste, under Bakgrunn, der Susanna Ibsens tremenning Ludvig Ludvigsen Daa er omtalt som en annen mulig modell for Kroll). I Molde traff Ibsen også den svenske lyrikeren Carl Snoilsky, som senere har vært nevnt som en modell for Johannes Rosmer (jf. Bakgrunn). Reisen tilbake til München gikk via Kristiania og København. Etter et kort opphold i den danske hovedstaden var Ibsen tilbake i München i begynnelsen av oktober 1885.
Planene om et nytt drama meldte seg kort tid etter hjemkomsten. Midt i november 1885 fortalte Ibsen at han nå var klar til å begynne på et nytt verk som han håpet å få ferdig i løpet av vinteren (brev til Gerda Brandes 13. november 1885). Men foreløpig dreide det seg mer om tanker enn om konkret skrivearbeid, slik det også fremgikk av et brev til Ibsens forlegger før jul 1885: «Med planen til mit nye skuespil er jeg nu ganske på det rene og jeg begynder at skrive på det om nogle få dage. Det blir i fire akter og interesserer mig meget» (brev til F. Hegel 4. desember 1885). Grev Snoilsky fikk i februar 1886 vite av Ibsen at han under reisen i Norge hadde gjort nøyaktige studier til det skuespillet han nå planla (brev 14. februar 1886). Riktig så raskt som dikteren hadde tenkt, gikk det likevel ikke. Han strevde lenge med ulike utkast under tittelen Hvide heste. Det egentlige skrivearbeidet kom til å ligge et halvt år frem i tid i forhold til hva Ibsen meldte sin forlegger før jul 1885. Etter at Rosmersholm var fullført, skrev Ibsen til Hegel at stykket «er at betragte som en frugt af studier og iagttagelser, hvilke jeg forrige sommer under mit ophold i Norge havde anledning til at gøre» (brev 2. oktober 1886).
Kanskje strevde Ibsen med å gi sine inntrykk dramatisk form. Et tegn på at arbeidet gikk trått, var at han savnet mennesker rundt seg denne vinteren – noe som ellers ikke var vanlig i hans aktive skriveperioder. Hegel får vite at «Her lever vi nu hyggeligt og stille; næsten altfor stille. Vi vilde gerne at rejsende nordboer vilde besøge os lidt oftere» (brev 4. desember 1885). Da Ibsen så sent som sommeren 1886 fikk vite at hans Roma-venn den danske komponisten og musikeren Niels Ravnkilde (en sentral person i det skandinaviske miljøet i Roma) skulle reise nordover, bad han ham legge veien om München: «For mig, som nu arbejder på et nyt skuespil, vilde samværet med dig være en fortræffelig adspredelse […] Du er hjertelig velkommen til enhver tid på dagen. For mit nye arbejdes skyld vil vi neppe kunne rejse på landet i år» (brev [juli 1886]).
Den egentlige utarbeidelsen av Rosmersholm begynte ikke før midt i juni 1886. I et notat gir Ibsen en karakteristikk av Rebekka West som virker ny i forhold til det man kan se av utkastene til Hvide heste:
Hun er intrigant og hun elsker ham. Hun vil bli’ hans hustru og urokkelig forfølger hun dette mål. Da kommer han efter det og hun vedkender sig det åbent. Så er der ingen livslykke mere for ham. Det dæmoniske vækkes af smerten og bitterheden. Han vil dø, og hun skal dø med ham. Hun gør det (NBO Ms. 4° 1291a, bl. 5).
Her avklarer Ibsen forholdet mellom Rosmer og Rebekka, her antydes den døde hustruens skjebne, og personskildring, handling og konfliktstoff karakteriseres ved ordet «demonisk». Med dette manuskriptet regner vi at arbeidet med Rosmersholm begynner. Dette samsvarer med Ibsens senere opplysning til Georg Brandes om at han helt siden tilbakekomsten fra Norge i oktober 1885 hadde «vært plaget af et nyt skuespil, som absolut vilde frem», men at han ikke for alvor begynte å skrive på det før i juni 1886 (brev 10. november 1886).
Notatet kan altså oppfattes som en første, konsentrert fremstilling av konfliktstoffet i det endelige Rosmersholm. Etter midten av juni 1886 gikk skrivingen raskt fra hånden. Ibsen forteller at han «næsten ikke får tid til at læse aviserne» (brev til N. Lund 28. juni 1866), og midt i september sier han at han «har ikke været udenfor München i hele denne sommer. Her har i den sidste tid været kvælende hedt; men det har ikke hindret mig fra at arbejde» (brev til N. Lund 13. september 1886). Allerede midt i juli kunne Ibsen meddele forleggeren at «konceptet til mit nye 4 akters skuespil er færdigt». Det eneste kjente manuskript han her kan sikte til, er arbeidsmanuskriptet til Hvide heste (NBO Ms. 4° 1291c), som er avbrutt et stykke ute i tredje akt. Samtidig sier han at han også har rukket å omskrive de to første aktene. Denne omskrivningen, som startet 15. juni (jf. Tekstkritisk redegjørelse), er et arbeidsmanuskript (NBO Ms. 4° 1291d) som ligger til grunn for det senere Rosmersholm. Ibsen planlegger å begynne omarbeidelsen av de to siste aktene 14. juli, og deretter ta fatt på den endelige renskriften (trykkmanuskriptet), som han regner med å ha ferdig i slutten av august. Det som særlig vil ta tid, er at «hvert ord skal vejes og replikbygningen formes så fuldendt, som muligt» (brev til F. Hegel 13. juli 1886). Omskrivningen av tredje akt var fullført 24. juli, og arbeidet med fjerde akt regnet Ibsen å ha fullført omkring 1. august, «da slutningen altid plejer gå lettest og hurtigst for mig» (brev til Hegel 25. juli 1886). Det tok han ikke feil i; fjerde akt ble fullført 4. august, og første del av renskriften var ferdig 28. august. På dette tidspunkt regnet Ibsen med at trykkmanuskriptet ville være klart «Inden 3–4 uger» (brev til Hegel 28. august 1886). Rosmersholm ble fullført 27. september 1886, men Ibsen ønsket fortsatt å foreta noen rettelser i trykkmanuskriptet. Dette hadde han ikke avskrift av (jf. brev til Hegel 28. september 1886), men selv om han var urolig over å gi manuskriptet fra seg, ble det sendt til forlaget onsdag 29. september, i håp om at det «rigtig fremkommer» (brev til Hegel 2. oktober 1886). I brev torsdag 7. oktober kvitterer Hegel for å ha mottatt manuskriptet, som han etter gjennomlesningen hadde levert til trykkeriet søndag (!) 3. oktober – men uten å gjøre tittelen kjent for trykkerne. Han regner med at boken kan være i handelen midt i november (jf. brevkonsept, KBK NKS 3742, 4°, II).
