| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Samfundets støtter
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
OPPFØRELSER
I god tid før skuespillet var utgitt, var Ibsen med hjelp fra sin forlegger i gang med å planlegge henvendelsen til teatrene i Norden. De hadde regnet med stor interesse fra teatrenes side, og dette slo til. Samtidig som Ibsen 29. juli 1877 sendte de første heftene med trykkmanuskript til forlaget, slik at trykkingen kunne begynne, uttrykker han håp om at han innen slutten av august kan få de eksemplarene han trenger til å levere inn til teatrene. I sitt svar går Hegel ut fra at Ibsen i god tid vil sende ham de brevene han vil teaterstyrene skal motta samtidig med skuespillets tekst (jf. brevkonsept 2. august 1877, KBK NKS 3742, 4°, II). Ibsen sender de aktuelle følgeskrivelsene til Hegel 23. august; det gjelder bare to teatre, Det kongelige Theater i København og Stora Teatern i Göteborg. Siden han skal til Stockholm tidlig i september, vil han personlig forhandle med Kongl. Dramatiska Theatern. Med teateret Bergens Nationale Scene haster det ikke så mye, siden han der har fast kontrakt; å sende et eksemplar dit før boken er utgitt, kan føre til at dette eksemplaret går på omgang blant de interesserte, slik at salget der kan bli svekket.
Med hensyn til Bergen ombestemte Ibsen seg før én måned var gått. Den 20. september 1877 sendte han stykket til Bendix Edvard Bendixen i styret til Bergens Nationale Scene, og i følgeskrivet har han en bønn: «Jeg beder Dem indstændig ikke at lade exemplaret komme til udlån hverken nu eller efter at bogen er kommen i handelen».
Han ønsker ikke å levere stykket til Christiania Theater med det første, og begrunnelsen for det er nokså spesiell:
Den nye direktør er en komplet uduelig mand og så snart mit stykke kommer i handelen agter jeg i et norsk blad at erklære at jeg under denne mands direktionstid afbryder enhver forbindelse med dette theater. Jeg har grund til at tro at Bjørnson vil gøre det samme. Efter mit kendskab til forholdene deroppe tør jeg forsikre at denne fremgangsmåde så langt fra vil skade bogens afsætning at den snarere vil bidrage til at stykket bliver så meget mere læst og købt (brev til Hegel 23. august 1877).
Ibsens boikott av Christiania Theater hadde sammenheng med teaterstyrets holdning til Ludvig Josephson, teaterets kunstneriske leder fra 1873 til 1877, især hans operaplaner, som ble avvist. Dermed forlot Josephson teateret. Ibsen hadde hatt et meget positivt forhold til Christiania Theater under Josephsons ledelse, ikke minst var oppsetningen av Peer Gynt i 1876 en stor seier for alle parter, og videre hadde Josephson hatt planer om å oppføre første del av Kejser og Galilæer. Fra 1877 ble en ung litterat, Johan Vibe, ansatt som artistisk direktør. I et åpenhjertig brev til Hartvig Lassen, teaterets konsulent, skriver Ibsen (2. november 1877): «Efterfølgeren var her i München isommer, og han talte som et femårs barn om den stilling, han skulle tiltræde. Hvorlænge tror I det kan gå med dette sørgelige og fuldstændig ubrugelige individ? Ikke sæsonen ud.»
Etter at de øvrige aktuelle teatrene hadde fått et eksemplar av skuespillet til vurdering, tok det ikke lang tid før det kom positive svar. Under oppholdet i Uppsala fikk Ibsen melding fra teatersjef Edvard Fallesen ved Det kongelige Theater i København om at man der hadde et forslag til godtgjørelse og håp om at man kunne komme til enighet om en oppførelse. Ibsen svarte telegrafisk: «Betingelserne lidt fordelagtige, men antages dog. Naermere mundtlig. Hurtig Forberedelse forventes» (telegram 7. september 1877). Han hadde merket seg Hegels bemerkning i brevet 2. august om at «vort Theater, som bekjendt, arbejder meget langsomt» (brevkonsept, KBK NKS 3742, 4°, II), derfor ber han om hurtig forberedelse. På hjemveien til München via København har Ibsen trolig truffet ledelsen ved Det kongelige Theater og nevnt 15. november som et passende tidspunkt for boksalgets begynnelse, slik Hegel hadde anbefalt. I alle fall fikk han etter hjemkomsten en anmodning om å utsette boksalget til 30. november; teateret trengte mer tid til innstuderingen. Han sendte straks et telegrafisk avslag: «Ønsket utsettelse umulig nærmere per brev» (telegram 4. oktober 1877). Dagen etter postlegger han et lengre brev med begrunnelse for avslaget. Både forfatter og forlag risikerer å tape penger på en sen utgivelse, siden det nettopp er i de to siste måneder av året boksalget er av betydning i de nordiske land. Et slikt pengetap kan ikke oppveies ved det honoraret som teateret har tilbudt ham. I det samme brevet peker Ibsen også på at dramatiske arbeider ikke er tjent med at oppførelsen kommer før bøkene er tilgjengelige. Et nytt skuespill bør bli bedømt som diktning, og det skjer lettest dersom førsteinntrykket er rent litterært og ikke avhengig av skuespillernes og teatrenes prestasjoner (jf. brev til Fallesen 5. oktober 1877). Det kongelige Theater måtte dermed finne seg i at boken ville være i bokhandlene før teppet kunne gå opp for skuespillet.
Straks de aktuelle teatrene hadde bestemt seg for å anta Ibsens nye skuespill, begynte kampen om urpremieren. Den 31. oktober 1877 meldte Bergens Tidende at Det kongelige Theater i København hadde kommet i gang med leseprøvene på Samfundets støtter (Anonym 1877c). Bergensposten kunne den 6. november følge opp med å fortelle at «Efter Forlydende skal ‹Samfundets Støtter› allerede i Slutningen af denne Maaned komme til Opførelse paa vor Scene» (Anonym 1877b).
Urpremieren for Samfundets støtter fant ikke sted ved noen av de nordiske hovedscenene, men i den danske provinsen, ved Odense Teater 14. november 1877, fire dager før Det kongelige Theater i København var klar med sin forestilling. Teateret i Odense hadde på denne tiden ikke noe fast ensemble, men ble leiet ut til vekslende teaterselskaper. I sesongen 1877/78 var det August Rasmussens teaterselskap som holdt til i Odense. Dette selskapet hadde i årene 1871–76 for det meste oppholdt seg i Bergen og ellers reist rundt i den norske provinsen. Rasmussen var en dyktig teaterleder, og et av hans største varp var at han 21. januar 1875, på kong Oscar 2.s fødselsdag, kunne oppføre Bjørnsons En fallit på Bergens Nationale Scene – før noe annet teater i Norge (jf. Wiers-Jenssen & Nordahl-Olsen 1926, 46) og bare to dager etter urpremieren på Nya teatern i Stockholm. Dette var før skuespillet var utgitt. Også for nye stykker av Ibsen var det på 1870-tallet betydelig interesse blant norske teatergjengere, og det samme kunne sies om publikum i Danmark. Rasmussen hadde skaffet seg en viss godvilje hos Ibsen, blant annet ved en vellykket oppførelse av Hærmændene på Helgeland i Bergen i februar 1876. Vel var Ibsens honorar ved den anledningen, hundre kroner, ikke imponerende, men i brevet hvor han takker for beløpet, nevner han at han er beskjeftiget med et nytt stykke «behandlende forholde af vort moderne liv […] Stykket kræver et temmelig stort personale, men vil, hva dekorationer, dragter og andet udstyr betræffer, ingen vanskelighed frembyde» (brev til Rasmussen 26. februar 1876). Dette stykket vil Ibsen sende både til ham og til de øvrige nordiske teatrene så snart det er ferdig. Rasmussens teaterselskap ble altså likestilt med de faste teatrene, og det glemte han neppe. Det er ikke kjent om eller når Rasmussen tok ny kontakt med Ibsen høsten 1877, og vi vet heller ikke når boken ble sendt til Odense, men fra München sendte Ibsen følgende erklæring 12. november: «Undertegnede erklærer herved, at jeg har givet herr theaterdirektør August Rasmussen eneret til at opføre mit skuespil ‹Samfundets støtter› overalt i Danmark udenfor København.»
Den første norske premieren på skuespillet var 30. november samme år ved teateret i Bergen, mens Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm hadde premiere 13. desember. Ibsen var meget tilfreds med at skuespillet hadde møtt en så stor velvilje ved teatrene, og han skriver til Hegel:
Tillad mig på det venskabeligste at takke Dem for al den opmærksomhed, De i denne tid har vist mig ved tilsendelse af telegram, aviser og skriftlig meddelelse angående opførelsen af mit nye stykke. Det må jo siges at være bragt på scenen med usædvanlig hurtighed, og efter den modtagelse, det har fåt, er det at håbe at det kan gives en hel del gange i denne vinter. Gid nu blot ingen sygdomsforfald måtte træde hindrende ivejen! (brev 24. november 1877).
I det samme brevet nevner Ibsen at den tyske utgaven er kommet ut og nå blir sendt til en hel del teatre i Tyskland. I et senere brev til Hegel gir han en oversikt over hvor i Tyskland hans skuespill vil bli oppført: «Af ‹Samfundets støtter› existerer der nu tre tyske oversættelser; de to tror jeg jeg før har nævnt for Dem; den tredje er af en skrækkelig literær bandit, som heder Emil Jonas og som kalder og underskriver sig ‹kgl: dansk kammerråd›» (brev til Hegel 28. januar 1878).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSENE
Teaterselskapet i Odense var nok godt i gang med prøvene da erklæringen fra Ibsen kom om enerett til Samfundets støtter i den danske provinsen; urpremieren fant sted allerede 14. november 1877. Fyns Tidende bragte en forhåndsomtale og averterte at stykket skulle spilles tre dager på rad. I Fyens Stiftstidende skrev signaturen W to omtaler av urpremieren som ble trykt 15. og 16. november. Den første omtalen gir en skisse av handlingen, og peker ellers på at man vil bli skuffet dersom man venter krasse angrep på samfunnsforholdene, noe Ibsen av og til har vært kjent for. Forestillingens kjerne er heller «indre Brøst i Kamp med Sandheden og Friheden, en Kamp, hvori disse sidste længe kunne holdes nede, men skulle og maae bryde sejrende frem, omend Frembrudet sprænger Mangt og Meget, der hidtil gav den løjede Tilværelse Glans og Magt» (W 1877, 15/11). Den dramatiske stigningen er ellers jevn og sammenhengen god. Den andre omtalen gjelder mer utførelsens enkeltheter. «Næsten enhver Person, der træder op i ‹Samfundets Støtter›, er en Type, der skal gives fuld og helstøbt for at komme til Gyldighed,» skriver anmelderen, som synes at dette var blitt klart oppfattet både av skuespillerne og ledelsen (W 1877, 16/11). I rollen som konsul Bernick bestrebet Wilhelm Dall seg på å unngå hul patos; han ville forsøke «at være saaledes, som Folk ere i det daglige Liv». Oppsetningens utstyr finner kritikeren meget rosverdig, især med tanke på at dette er et teater som ikke rår over de store teaterhusenes ressurser. Et bakteppe som var utført av hr. Aagaard, «hilstes med velfortjent Bifald». Mottagelsen var «overordentlig god og gav sig saavel under som efter Opførelsen tilkjende ved stærkt Bifald». Det var tydelig at publikum var fullt tilfreds med det man hadde sett. Anmelderen konkluderer med at urpremieren «geraader Theatret og Personalet til Ære» (W 1877, 16/11).
I en kortfattet omtale i Fyns Tidende 18. november er også signaturen V tilfreds: Oppsetningen «kunde gjort ethvert Theater Ære, særlig hvad de Rollehavendes Præstationer angik». Rollen som Lona Hessel, spilt av Fanny Dall, var takknemlig å spille fordi publikum følte «mere Sympathi for den ligefræmme, trohjærtige Lona end for Bernick, der vilde fræm, koste hva det vilde, skulde han endog føje en ny Løgn til den store, hvorpaa hans hele Fortid og Fræmtid hvilede». Mellom de øvrige roses særlig Hans Orlamundt, «der med den ham egne Begavelse havde faaet en særdeles god om just ikke meget tiltalende Person ud af Hilmar». Signaturen er i det hele tatt positiv til stykket. Det «turde være det bedste, Hr. Rasmussen i Vinter har ført fræm paa vor Scene, uagtet han stadig har haft et særdeles righoldigt og godt Repertoire» (V 1877).
Etter oppførelsen i Odense ble Samfundets støtter oppført av August Rasmussens teaterselskap i flere andre danske byer. Det viste seg snart at Rasmussen ikke var den eneste omreisende danske teaterdirektøren som hadde sett mulighetene med dette skuespillet. Thomas Cortes, som ikke hadde innhentet Ibsens tillatelse til å spille det, satte det opp med sitt selskap i Horsens og Vejle i desember 1877 og Aarhus i januar 1878. Rasmussen forsøkte å verne om sin enerett og begjærte forbud mot at Cortes skulle kunne oppføre stykket. Fogden i Horsens nektet ved kjennelse å etterkomme Rasmussens krav, med den begrunnelsen at fremmede forfattere ikke var beskyttet av den danske ettertrykkslovgivningen. Rasmussen henvendte seg til Ibsen i et (nå tapt) brev av 30. mai 1878 for å få en bekreftelse av sin enerett, og Ibsen bekreftet denne retten i brev til Rasmussen 7. juni. Imidlertid var det ikke mulig å få myndighetene til å stoppe Cortes (jf. også Ibsens brev til August Larsen 19. juli 1878). Dermed gikk Rasmussen høsten 1879 til sak mot Cortes, da det var klart at Ibsens fortsatte skuespillproduksjon ville kunne gjøre konflikten aktuell igjen. Dommen, som gikk i Rasmussens favør, må ha falt før 1. desember 1879 (jf. brev fra Ibsen til Rasmussen 1. desember 1879). Den slo fast at siden Ibsens skuespill er utgitt på et dansk forlag, er de beskyttet ved dansk lov. Den 17. november 1877 mottok han 600 kroner fra Rasmussen som honorar for Samfundets støtter (jf. kommentar til «theaterdirektør Rasmussen» i brev til Frederik Hegel 24. november 1877). Dette var også en grunn for Ibsen til å hjelpe Rasmussen i hans rettighetskamp. Fra Cortes fikk han intet honorar.
Forestillingen på Det kongelige Theater i København 18. november 1877 ble anmeldt anonymt i samme artikkel i Fædrelandet som anmeldte bokutgaven av skuespillet 19. november. Huset var fullt besatt, og bifallet var sterkt, især etter de to første aktene. I rollen som Bernick får Emil Poulsen meget god kritikk:
Allerede hans Maske betegner ham som den slebne, kolde Verdensmand, der bag sit glatte Ydre skjuler en ond Samvittigheds nervøse Pirrelighed, og Overgangene fra den første Forskrækkelse i Slutningen af første Akt gjennem Gnavenheden mod Hustruen og den forstilte Hjertelighed mod de amerikanske Slægtninge i anden, og videre gjennem den mere og mere overhaandtagende Spænding og febrilske Uro til Fortvivlelsens Udbrud i 4de Akt, gjør Hr. P. med en saadan Tænksomhed, Sikkerhed og fin Nuancering, at hele det uhyggelige, sjælelige Fysiognomi træder slaaende klart frem for Tilskuerne (Anonym 1877d).
Wilhelm Wiehe spiller Johan Tønnesen, og han får også ros; riktignok er han noe eldre enn rollen forutsetter, men han gir den hele sin noble personlighet, slik at den får den vekten som handlingen forutsetter. Figuren Hilmar Tønnesen kunne godt ha vært gjort morsommere av dikteren, skriver anmelderen, men Adolph Rosenkilde leverer replikkene så affektert og karakteriserende som man kan kreve. I rollen som den hederlige, men bornerte og selvrettferdige pietisten adjunkt Rørlund har Peter Jerndorff greid å holde seg innenfor de grensene som gjelder. Den emansiperte Lona Hessel er en skikkelse anmelderen finner noe problematisk. Ibsen skal ha bedt om Louise Jacobson i denne rollen (jf. DBL 7, 1981), og hun gjør det beste ut av den:
Fru Jacobsons Entrée er fortræffelig, og saa længe L.H. bliver i Karakteren som den hensynsløse, djerve, i Udtrykkene noget raa Kvinde, gjengiver Fru J. hende ogsaa paa en paaskjønnelsesværdig Maade, saaledes at det Tækkelige i Personligheden mildner det Grovkornede i Rollen. Men naar Digteren siden bryder Karakteren itu og gjør hende til en sentimental gammel Jomfru, saa temmelig ud ad Landevejen, saa er det naturligvis ikke muligt for Fru J. at bringe nogen Helhed eller Enhed tilveje, og derfor vækker hendes Spil i den sidste Halvdel af Stykket mindre Interesse end det maaske fortjener (Anonym 1877d).
Iscenesettelsen roses, hyllesttoget i siste akt er «fortræffelig ordnet», men man ser mindre til illuminasjonen, ifølge Fædrelandets anmelder.
På Bergens Nationale Scene, hvor oppførelsen av De unges Forbund hadde vært en viktig begivenhet i den foregående sesongen, gikk man under Niels Wichströms ledelse i gang med innstuderingen av Samfundets støtter umiddelbart etter at boken var utgitt. Også Nordahl Rolfsen tok del i personinstruksjonen. Det var en produksjon man hadde store forventninger til. Av styreprotokollen til Bergens Theaterforening går det frem at styret 30. oktober bevilget 200 kroner til «Sceneudstyr og Dekorationer m.v.» (Tark UiB DNS 27). Også med leseprøver og arrangementsprøver gjorde teateret seg ekstra flid. Den første leseprøven ble holdt 26. oktober 1877, og premieren var opprinnelig planlagt til 26. november. Uvisst av hvilken grunn ble den utsatt til fredag 30. november. Ingen annen oppsetning fikk så mange prøver i sesongen 1877/78.
Det var stykkets første oppførelse i Norge. I Bergens Tidende skriver den anonyme anmelderen 1. desember 1877 at dersom man tar stykkets vanskelighetsgrad i betraktning – det forutsetter en dempet konversasjonstone som ikke er lett å treffe – må man fastslå at utførelsen alt i alt var meget tilfredsstillende. Det var en jevnhet og ærlighet over fremstillingen og en sikkerhet over samspillet som gjorde at publikums interesse ble vedlikeholdt. Både utstyr og iscenesettelse var vellykket. Den 3. desember kommer anmelderen tilbake med en vurdering av de enkelte opptredende. Jacob Asmundsen som konsul Bernick får anerkjennelse for sin evne til å trenge inn i rollens ånd. Over Octavia Speratis Lona Hessel er det friskhet, sympati og varme. Adjunkt Rørlund blir fremstilt av Bernt Johannessen som en helstøpt figur hvor både tonefall, mimikk, replikkbehandling og bevegelser virker sammen og bidrar til en naturtro type. Også de andre skuespillerne blir nevnt på overveiende positiv måte, selv om en og annen kanskje virker litt for ung for sin rolle. Oppførelsen var en seier ikke minst for sceneinstruktør Wichström. Også økonomisk ble det en av de bedre produksjonene. I løpet av åtte dager hadde man seks fulle hus (jf. Wiers-Jenssen & Nordahl-Olsen 1926, 102).
Den første oppførelsen av Samfundets støtter i Sverige fant sted på Kongl. Dramatiska Theatern 13. desember 1877. Det var ifølge August Strömbäck «en bland de mest glädjande företeelser, man der på länge haft tillfälle att bevitna» (Strömbäck 1878, 109). Ferdinand Thegerströms spill i rollen som konsul Bernick er et rosverdig eksempel på god karakteristikk: «Den kallt beräknande affärsmannen, den sjelfviske maken och familjfadern och den på skilda sätt uppskakade brottslingen äro allt skiftningar i karaktären, hvilka för åskådaren framstå i lika tydligt ljus» (1878, 110). Skuespilleren har innsett nødvendigheten av at interessen for personen holdes jevnt stigende utover i stykket. Det samme kan med enda større rett sies om Elise Hwasser som Lona Hessel. Hun hadde spilt Selma Brattsberg i De unges Forbund på det samme teateret i 1869, og Ibsen så henne som ideell for Lona Hessels rolle. Dette var grunnen til at han holdt fast ved at Stockholmspremieren på Samhällets pelare skulle være på Kongl. Dramatiska Theatern, selv om det hadde vært sterke fremstøt fra Nya teatern om å få eneretten til stykket (jf. Forser red. 2007, b. 2, 227). Tidskrift för hemmets anmelder har visse betenkeligheter ved at forfatteren «gått något väl långt» i å understreke kvinnens frihet i Lona Hessels skikkelse, men skuespillerinnen behersker kunsten å få frem rollens karakter på en måte som gjør at det emansiperte ved henne ikke støter. Elise Hwassers spill i de siste aktene er «prägladt af en finhet och styrka i framställningen af det sant och stort qvinnliga, som väl endast hon är mäktig» (Strömbäck 1878, 110–11).
Vi kan gå ut fra at alle parter hadde glede av oppførelsen av Samhällets pelare ved Kongl. Dramatiska Theatern, både publikum, forfatter, skuespillere og teaterets ledelse. Ibsen skriver i brev til Hegel 16. desember 1877 at han to dager tidligere har fått telegram fra Stockholm som forteller om meget sterkt bifall ved premieren. I et senere brev til Hegel, 6. mars 1878, nevner han at stykket den 19. februar ble spilt for 25. gang i Stockholm. Den 24. mars 1878 kvitterer han for honoraret fra Kongl. Dramatiska Theatern, og legger til i brevet til teatersjefen Erik af Edholm:
Det er med levende glæde at jeg har erfaret den over al forventning store fremgang, som mit seneste skuespil har havt i Stockholm. Et sådant resultat kan ikke opnåes uden en ualmindelig dygtig, velvillig og indsigtsfuld bistand såvel fra theatrets embedsmænds som fra dets artisters side, og jeg beder herr hofmarskalken være forvisset om at jeg aldrig skal glemme dette. Det særdeles rigelige honorar, der er tilfaldet mig, var det mig dobbelt kært at modtage fordi jeg deri så et vidnesbyrd om den livlige deltagelse, hvormed Stockholms almenhed også dennegang er kommet mig imøde (brev 24. mars 1878).
Stykket ble spilt på Stora Teatern i Göteborg i februar 1878, og senere samme år kom det opp på det svenske teateret Nya Teatern i Helsingfors. I Kristiania tok det lengre tid før publikum fikk se familien Bernick på scenen. Den første oppførelsen skjedde ved et svensk ensemble, direktør Keys selskap, på Folketheatret i Møllergaten fra 6. november 1878. På Christiania Theater måtte man på grunn av Ibsens kritiske holdning til teaterets ledelse vente til 7. mars 1879.
I mellomtiden hadde Samfundets støtter gått sin seiersgang også utenom Norden, først og fremst i Tyskland. Primo februar 1878 var interessen så stor at det på et tidspunkt ble spilt på fem Berlin-teatre samtidig, i tre ulike tyske oversettelser. Dette var Belle-Alliance-Theater med premiere 25. januar, Stadttheater Berlin 2. februar, Nationaltheater 3. februar og Ostendtheater og Reuniontheater 6. februar. Den uvanlige interessen spredte seg til det øvrige Tyskland, hvor det innen utgangen av samme år stod på repertoaret til ytterligere 26 teatre (jf. Friese red. 1976, XI). Den senere kjente teaterlederen og forfatteren Otto Brahm forteller i Frankfurter Zeitung 10. mai 1904 om sitt første sterke teaterinntrykk som 22-årig student i Berlin:
Da hendte det en dag at vi havnet i det bittelille byteateret i Lindenstrasse, til Samfundets støtter: Og med en gang fikk vi den første anelsen av en ny poetisk verden, vi følte oss for første gang stilt overfor mennesker av i dag, som vi kunne tro på, og ut fra en altomfattende sosial kritikk av samtiden så vi frihetens og sannhetens idealer stige seierrikt opp som samfunnets støtter. Fra første stund av tilhørte vi denne nye virkelighetskunsten, og vårt estetiske liv hadde tatt imot dets innhold (sitert etter Gimmler 2000, 162; til norsk ved HIS).
Fra de ikke-nordiske teateroppførelsene var det lite å hente i form av honorar for dikteren. Ikke desto mindre hadde han betydelige inntekter av dette skuespillet. For de to utgavene som kom i 1877, med et opplag på til sammen 10 000 eksemplarer, kunne Ibsen heve et honorar på 7618,75 kroner. En tredje utgave med et opplag på 1000 eksemplar kom i 1893 og innbragte 662,50 kroner, og en fjerde utgave, med et like stort opplag, kom i 1900 og var like innbringende. Inntektene av bokens fire utgaver lød dermed på 8943,75 kroner. Boksalget var mest lønnsomt, men også de viktigste nordiske teateroppførelsene var innbringende. Fra August Rasmussens teaterselskap mottok Ibsen i 1877 et honorar på 600 kroner. Fra Det kongelige Theater fikk han samme år 500 kroner. Bergens Nationale Scene betalte 400 kroner. Fra Stora Teatern i Göteborg fikk han ved årets utgang 997,50 kroner. I 1878 fikk han to ekstrahonorarer fra Det kongelige Theater i København på til sammen 1000 kroner, og et ekstrahonorar fra Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm på 2425 kroner. Fra Trondhjem kom det er honorar på 400 kroner. Til sammen mottok Ibsen 6322,50 kroner fra de nordiske teatrene i 1877 og 1878. Dessuten fikk han honorar også fra München Hoftheater, som i første halvår av 1878 hadde spilt både Samfundets støtter og Hærmændene på Helgeland, på til sammen 818 kroner. Fra det tyske dramatikerforbundet fikk han samme år honorarer på til sammen 626 kroner, trolig det meste for oppførelser av Samfundets støtter ved de øvrige tyske teatrene. Til sammen hadde han dermed innkassert 7766,50 kroner for teateroppførelsene av dette stykket inntil 1878 (jf. M. Meyer 1971, 446, 453; KBK NKS 2423, 2°).
