| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Samfundets støtter
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
UTGIVELSE
Ved sankthans 1877 kan Ibsen fortelle sin forlegger at han 15. juni ble ferdig med det nye skuespillet, og at han nå er i gang med renskriften (jf. brev av 24. juni 1877). Hegels svar viser at han har tenkt nøye igjennom hva som vil være mest lønnsomt for forfatteren med hensyn til teatrenes honorar i forhold til boksalget:
Det var mig en stor Glæde af Deres venlige Brev af 24 d. erfare [sic], at De nu er færdig med Deres nye 4 Akts Skuespil og at jeg om ikke lang Tid kan vente Manuskriptet. Kunde Stykket blive indsendt til de forskj. Theaterbestyrelser i August Maaned, saa det kunde blive opført hen i Oktober Maaned, omtrent samtidigt i alle tre Lande, vilde det være heldigt. Bedst var det vel i ethvert Tilfælde, at De betinger Dem Ret til at udg. Stykket i Boghandelen efter 15 Novbr, selv om det ikke er opført, uden at det skal have Indfl. paa Beregningen af det Honorar, der tilkommer Dem efter Theaterets Regulativ for orig. Arbejder. Mon det skulde være nødvendigt, at De tager Afskrift til Theateret i Stockholm? Naar Stykket trykkes og indsendes med haandskrevet Titelblad, og det derhos bemærkes, at det ikke vil komme i Boghandelen før efter 15 Novbr. burde det indsendte Ex. dog fuldstændig gjælde som Manuskript (brevkonsept 28. juni 1877, KBK NKS 3742, 4°, II).
Forholdet var at mange teatre, spesielt i Sverige, gjerne betalte høyere forfatterhonorar for skuespill som ved oppførelsestidspunktet ikke var utgitt som bok. Forlaget kunne av hensyn til dette være villig til å utsette utgivelsen til etter teateroppførelsen. Om forlaget sendte en trykt kopi, men med håndskrevet tittelside, til Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm, ville det gjelde som et ikke-utgitt skuespill, og det ville spare Ibsen for avskriftarbeidet. På den annen side ville hverken forfatter eller forlag være tjent med at utgivelsen ble utsatt i lengre tid, derav forslaget om 15. november som utgivelsesdato til orientering for teatrene (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 198).
Ved olsok samme år sender Ibsen de fire første heftene av manuskriptet til Hegel, og lover at resten vil følge i regelmessige sendinger utover i august:
Jeg håber at De straks ved modtagelsen af denne første sending påbegynder trykningen, så at jeg kan få de fornødne exemplarer indleverede til theatrene i slutningen af August. […] Jeg tror med sikkerhed at turde sige at vi begge vil have tilfredsstillelse af dette arbejde; det er nyt og tidsmæssigt i enhver henseende, og måske det med størst kunst komponerede af alle mine arbejder (brev til Hegel 29. juli 1877).
Hegel kvitterer for mottagelsen av de fire heftene, som han straks har levert til boktrykkeren. Han forteller at August Larsen har lovet å ta seg av korrekturlesningen, og han foreslår at førsteopplaget blir på 6000 eksemplarer. Så legger han til:
Da vort Theater, som bekjendt, arbejder meget langsomt, er der Rimelighed for, at man i Norge spiller Deres nye St. nogle Uger før her. – For dette Tilfælde burde De hos vort Theater betinge Dem Ret til at lade Bogen udkomme i Sverige og Norge før d. 15 Nvbr., saafremt Stykket spilles tidligere der (brevkonsept 2. august 1877, KBK NKS 3742, 4°, II).
Dette siste avslo Ibsen; det var et fellesnordisk bokmarked han skrev for, og da skulle ikke noe land diskrimineres (jf. brev til Hegel 6. august 1877). Det store opplaget var han tilfreds med; det var mer enn Hegel hadde gått inn for noen gang tidligere. Dette passet Ibsen, som fryktet for at han kunne tape på at boken tidlig ble utsolgt, fordi mange kjøpere i ventetiden kunne ombestemme seg (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 197).
Hegel hadde ikke vært i tvil om dikterens leveringstempo, og trykkingen var blitt satt i gang så snart de første heftene med trykkmanuskript var kommet. Den 20. august kan Ibsen med stor tilfredshet melde til Hegel: «Herved sender jeg Dem slutningen af manuskriptet. […] Den nye bog tror jeg jeg tør sige at både De og jeg vil få glæde af» (brev av 20. august 1877).
I sitt brev til Ibsen 30. september 1877 kan Hegel fortelle at han har hørt at Edvard Fallesen, sjef for Det kongelige Theater i København, har til hensikt å la Samfundets støtter bli oppført der i løpet av november. Teatersjefen hadde også henvendt seg til forleggeren om å vente med bokutgivelsen til stykket hadde vært spilt. Det var vanlig å anta at interessen for en teateroppførelse ville bli svekket etter at skuespillet var utgitt som bok. Hegel hadde svart at en slik utsettelse ikke var mulig, fordi han hadde en avtale med forfatteren om at utgivelsen skulle skje i første halvdelen av oktober. Han skriver videre:
skulde Theaterchefen henvende sig direkte til Dem, troer jeg at De gjør rettest i at lade det blive som det nu engang er bestemt. De har Ret til at lade Bogen udk. naar som helst og De vil i pekuniær Henseende kun kunne tabe ved at udsette Udgivelsen i en uvis Fremtid; thi der kan let indtræffe Forhindringer for Opførelsen saa denne først kan finde Sted ind i Decbr., paa hvilken Tid Forsendelsen til de fjerne Byer i Norge gaaer langsomt og ofte er forb. med store Vanskeligheder (brevkonsept 30. september 1877, KBK NKS 3742, 4°, II).
Den 11. oktober 1877 var den offisielle dato for utgivelsen av Samfundets støtter : skuespil i fire akter (HFL 3, 57). Imidlertid var boken ferdig trykt om lag én måned tidligere. Ibsen, som var reist fra München til Stockholm for å delta i 400-årsjubileet for Uppsala universitet og i den anledning motta utmerkelsen Doctor honoris causa, fikk et eksemplar av boken tilsendt dit, og takker for det i brev 12. september. Han nevner samtidig at skuespillet er antatt til oppførelse ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm, etter at et eksemplar med håndskrevet tittelblad noen dager tidligere var levert dit (jf. brev til Hegel 4. og 12. september 1877). Tilbake i München skriver han til Hegel blant annet om forhandlingene med Stora Teatern i Göteborg, hvor honorarkravet var 1000 kroner. Når dette var godtatt, kunne boken godt legges ut for salg åtte dager deretter, forutsatt at Hegel var enig. Det var trolig forhandlingene med Stora Teatern som avgjorde tidspunktet for utgivelsen. I det samme brevet ber han sin forlegger om å kunne «foranledige en notits i de københavnske blade om at stykket samtidigt udkommer i en af forfatteren foranstaltet tysk udgave; jeg frygter nemlig for at nogen ellers kunde skynde sig at oversætte det» (brev av 21. september 1877). I brevet 4. september hadde Ibsen bedt om at et eksemplar av boken måtte sendes til Emma Klingenfeld i München; hun hadde nylig oversatt til tysk både Hærmændene på Helgeland og Fru Inger til Østråt.
Blant andre bekjente som Ibsen ønsket skulle få et eksemplar før salget startet, var kong Oscar 2., som i Stockholm hadde bedt om å få boken snarest mulig (jf. Ibsens brev til Hegel 12. september 1877), og Elise Aubert, som han hadde truffet på prestegården i Lom i 1862, og som han nå hadde møtt igjen som professorfrue i Stockholm. Hun var meget velorientert og interessert i litteratur, og i brevet han sendte samtidig med boken, skriver han at han ønsket at nettopp hun skulle ha adgang til å lese hans nye bok
forinden den falder i mængdens klør. Jeg har søgt at holde den tilbage så længe som muligt; thi hvergang jeg skal give et nyt arbejde i boghandelen har jeg en fornemmelse, lig den jeg kan tænke mig må ytre sig hos forældre, der skal gifte en datter bort; der er som en art skinsyge deri; man synes ikke at man fuldt ud ejer, hvad man ikke længer ejer ganske alene (brev til Aubert 30. september 1877).
Salget i de nordiske land gikk over all forventning. Hegel skriver til Ibsen mindre enn tre uker etter den første utgivelsen:
Igaar havde jeg den Fornøjelse at sende Dem et Ex. af andet Oplag af Samf. Støtter, som allerede blev udtrykt i Søndags. Jeg har deraf taget 4000 Ex. og har godskrevet Dem som Honorar herfor 2981 Kr. 25. Det er enest. i Boghandelens Hist., og har vakt Opsigt, at et Oplag p. 6000 Ex af et dram. Arbejde kan tages og at det kan udsælges paa faae Dage (brevkonsept 30. oktober 1877, KBK NKS 3742, 4°, II).
Ibsens bekymring for at oversettere og forlag i Tyskland ville la seg friste av mulighetene til å tjene penger på hans nye skuespill, siden de ikke ville være bundet av noen avtale om forfatterrettigheter, viste seg å være vel begrunnet. Foruten den tyske originalutgaven av Samfundets støtter, med tittelen Stützen der Gesellschaft, som ble publisert i München i november 1877 og foranstaltet av forfatteren under medvirkning av Emma Klingenfeld, kom det på samme tid to andre tyske utgaver – én i Leipzig i desember 1877, oversatt av Wilhelm Lange og senere utgitt i Reclams Universal-Bibliothek, og én i Berlin i januar 1878, oversatt av Emil Jonas og utgitt i serien Jankes Haus-Bibliothek, begge med tittelen Die Stützen der Gesellschaft (jf. Oversettelser i Ibsens levetid). Emil Jonas henvendte seg til Ibsen, trolig i januar 1878, ikke for å be om tillatelse, men for å orientere dikteren om at en tysk oversettelse var i arbeid, og at den ville bli benyttet ved Stadttheater Berlin. Brevet er ikke bevart, men av Ibsens skarpt avvisende svar går det frem at Jonas også må ha nevnt noe om bearbeidelse og strykninger, i alle fall i første akt:
En oversættelse fra Deres hånd er […] ganske overflødig, og en bearbejdelse, således, som De stiller den i udsigt, må jeg på det bestemteste frabede mig.
Hvad De skriver om Deres strygninger i første akt er komplet meningsløs tale og vidner om at De aldeles ikke har forstået det værk, som De har tiltroet Dem dygtighed nok til at bearbejde. Selv for den simpleste literære fusker synes mig dog det måtte være indlysende at i dette stykke kan ingen roller udelades og ikke en eneste replik stryges (brev av 18. januar 1878).
I Ibsens levetid kom det ytterligere to tyske utgaver – én i Leipzig og Wien i 1891, oversatt av Gustav Morgenstern og utgitt i serien Meyers Volksbücher, og én i Halle i 1897, oversatt av Helmine Fick og utgitt i Hendel-forlagets serie Bibliothek der Gesamtlitteratur des In- und Auslands.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Den første omtalen av Samfundets støtter som kom på trykk, er en lengre usignert artikkel i fire deler i Bergensposten fra 24. oktober til 4. november 1877. Den var skrevet av Nordahl Rolfsen (jf. HFL 3, 58), litteraturpedagog, skjønnlitterær forfatter og i 1877–78 elevinstruktør og estetisk konsulent ved Bergens Nationale Scene. Det er en grundig gjennomgang og vurdering av stykkets aspekter; hovedvekten ligger på dets egenskap av karakterskildring. Det er mulig at skuespillet ikke vil vekke like stor oppsikt i vide kretser som flere av dikterens tidligere verker, til det har det for liten berøring med religiøse og politiske spørsmål, skriver anmelderen. Men for en litterær betraktning vil Samfundets støtter være «et Kunstværk af overordentlig Betydning; og det vil desuden bidrage kraftigt til at løfte den Misforstaaelsernes Taage, der nu i en Aarrække har indhyllet den Ibsenske Digtergenius» (Rolfsen 1877, 24/10). Man har sett denne dikterens polemiske anlegg, men det er viktig å understreke at polemikken ikke er politisk betinget. Ibsens harme gjelder usselheten og småligheten, uansett på hvilket nivå den finnes.
Artikkelen viser hvordan konsul Bernicks soliditet og uangripelige posisjon i byen hviler på en gyngende myr av uoppgjorte forgåelser, og hvordan denne overflaten i et kritisk øyeblikk for Bernicks forretningstransaksjoner trues av at to gamle kjente dukker opp etter 15 år i Amerika. Hans forsøk på å beholde sin makt innebærer at han utsetter sin svoger for livsfare, en fare som vendes mot hans egen sønn og vekker den største fortvilelse i konsulen. Så griper hans «trofaste, men forsmaaede og tilsidesatte Hustrus Haand» inn, faren avverges, og rystelsen har den virkningen på konsulen at han blir et nytt og bedre menneske; han bekjenner «den moralske Deficit i det Bernickske Huses Regnskab». Dette kan synes som et effektjagende sensasjonsdrama, skriver anmelderen, og handlingen er virkningsfull, men ikke sensasjonell:
den er med dramatisk Mesterskab udspændt som en fin Mosaik over det hele Skuespil og Sammenføiningen af dens enkelte Dele røber en realistisk Fuldkommenhed, som ganske vist ikke er overtruffen i noget dramatisk Værk inden den nordiske Literatur (Rolfsen 1877, 26/10).
Karakterdramaet setter fokus på Karsten Bernick. Anmelderen trekker frem især to hovedmomenter. Det første er kampen som føres i hans indre mellom den anklagende samvittigheten og den kyniske bedriftslederens selvforsvar. Det andre momentet er individets forhold til samfunnet. Satiren vender seg som et tveegget sverd mot begge sider:
mod Individet, fordi det under Paaskud af at arbeide for det almene Bedste tager Skade paa sin Sjæl, fordi det lukker Øiet for den Sandhed, at den Enkelte skal ofre Staten Alt – undtagen sin egen Sjælefred, at Hundreders timelige Velfærd Intet har at betyde ligeoverfor Individets egen moralske Sundhed; mod Samfundet rettes Satiren, fordi det ved sin usigelige Bornerthed frister de svage Sjæle over Ævne (Rolfsen 1877, 28/10).
Kritikeren vil se selvtilstrekkeligheten, representert blant andre ved adjunkt Rørlund, i lys av satiriske trekk i Ibsens tidligere forfatterskap, den nasjonale selviskheten og bornertheten som han utrettelig har stilt til skue. I de tidligere verkene med sine ofte overstrømmende satiriske vers kunne dramaets skranker enkelte ganger stå i fare for å sprenges. Denne gangen er det ingen slik fare; disse skrankene slutter seg naturlig «om en Støbning, der i sin rolige Harmoni og plastiske Klarhed minder om de antike Kunstværker». Han er ikke i tvil om at den ibsenske satiren på denne måten har vunnet i objektivitet uten å miste styrke. Ibsen har her nådd lenger enn noen gang før i sine satirer i det å la handlingen selv tegne karakterene, og «lade Replikkerne med den høieste Grad af Naturlighed afspeile den Talendes – ikke Forfatterens – Eiendommelighed». Anmelderen kommer også inn på skildringen av Bernick-familiens kvinner. Her er ingen emansipatoriske innlegg, men i stedet har dikteren fått frem kvinnens stille heltemot, hennes forsakelse og underkuelse på en måte som er fyldigere og varmere enn om det hadde skjedd gjennom belærende betraktninger. Det står om kvinnens frigjørelse, «en Frigjørelse, der løfter hendes Aands og Hjertes skjulte Skatte frem i Lyset og stiller hende op ved Mandens Side som hans Medkjæmper i Livets Strid» (Rolfsen 1877, 4/11).
Ibsen leste de fire artiklene, som hadde vært offentliggjort anonymt i Bergensposten. I brev til Bendix Edvard Bendixen, formann i styret for Bergens Nationale Scene, takker han for mottatt honorar for oppførelsen av Samfundets støtter. Samtidig takker han for tilsendte utklipp av Bergens-avisene:
Og så endnu et. Med den mest levende interesse har jeg læst den rekke af fortræffelige artikler, som har ståt i «Bergensposten». Disse er uden sammenligning det åndfuldeste, stilfuldeste, rigtigste og mest udtømmende, som hidtil har været skrevet om dette stykke. Det er ingenlunde artiklernes venlige og anerkendende tone, som har bestukket mig til at stille dem forrest i første række. Disse artikler indeholder til belysning og rigtig forståelse af stykket alt det, som jeg helst vilde skulle bli sagt, alt det, som af andre kritikere enten slet ikke er bleven bemærket eller også urigtigt opfattet. Nu er jo forfatteren formaliter anonym, og jeg har således ikke adgang til at henvende mig direkte til ham; men særdeles kært skulde det være mig om De kunde finde anledning til at bringe ham min hjerteligste tak for den velvillige, kyndige og fornødne håndsrækning, han har ydet mig (brev av 21. desember 1877).
I ukebladet Fedraheimen, som var begynt å komme ut 6. oktober 1877, skriver grunnleggeren og redaktøren Arne Garborg (jf. HFL 2, 362) med signaturen G bladets første bokanmeldelse i to deler, 27. oktober og 3. november, om Samfundets støtter. Han har tidligere vært meget positiv til Ibsens diktning: «Det er ikkje Mange, som kann syna fram slik ei Rad av store Skaldeverk som han kann» (Garborg 1877). I anmeldelsen fremheves det at dikteren oftest nok har vært sterkest i det negative, men denne siste boken er på visse måter ulik de andre: «Der er ikkje detta Sjuke og eitrande Sure i den som i dei hine. Du fær ikkje vondt av henne, naar du les. Ho ender ikkje slik reint burt i Villska helder som dei andre.» Kanskje Ibsen er blitt lei av all nedrivingen og nå vil forsøke seg med en mer byggende diktning; det ville i så fall være et stort vendepunkt i hans dikterliv. Men den som har fått tvilens gave, kan risikere å møte vanskeligheter når han skal prøve seg i mer positiv retning. Anmelderen er ikke helt overbevist om at en så etablert dikter som Ibsen kan makte å gå nye veier: «‹Samfundets Støtter› gjev meg og som ei Kjenning av, at han er paa Nedvegen. Der er liksom ikkje den Eld og Brann og Sprett i den som i dei hine. Ho er meir spak av seg.» Det er kanskje ikke overraskende, om så var: «Mannen hev diktat so lengje no, at han lyt tømast, han au, og verta utbrend.» Ellers er det tydelig at Ibsen er kommet frem til det samme standpunktet som Bjørnson i dette at samfunnslivet i landet vårt er gjennomtrukket av løgn. Og det gjelder ikke minst i de høyere lagene. At de to har det samme synet, må vel få en virkning: «No lyt væl Klokingarne vaare tru? – Imindsto er det merkjelegt, at Morgenbladet tigjer.» Konsul Bernick er den som til slutt oppdager hvordan det står til i den norske småbyen. Ibsen viser frem en idé om Amerika som noe helt annet: «Folk er kannhenda ikkje so ‹pyntelege› og smaa-finslege der; men so er dei meir naturlege, […] og ikkje so forpinte av ‹Hensyn› og Ræddhug; der er friare og friskare, større Rom liksom, og dermed større Tankar.» Den byggende tanken som Ibsen har nådd frem til, er ikke ny, men den er god. Det er frihetens og sannhetens ånd som mangler i det norske samfunnet. Og slik slutter Garborg sin anmeldelse:
Me treng um aa høyra detta her, der so mange vil halda Samfundet uppe med kunstige Støttur og Stengslur og Stellingar, og trur, at Fridomen er faarleg fyr Samfundet. Vil Ibsen halda paa aa dikta ut av slike Tankar, daa lyt Ein storleg ynskja, at det ikkje var sant, som eg sist sagde, at han er paa Nedvegen som Skald (Garborg 1877).
Også Bergens Tidendes anmeldelse var delt i to og ble trykt 27. oktober og 3. november 1877. Den anonyme anmelderen fremhever den mesterlige dramatiske komposisjonen, med stigende spenning fra scene til scene. Skuespillets konstruksjon vitner om en virtuositet som det innen Nordens litteratur neppe finnes sidestykke til. Det er mest nærliggende å sammenligne med Bjørnsons En fallit. Bjørnson har ikke rendyrket den dramatiske formen slik som Ibsen, og sammenhengen mellom de fire aktene i En fallit er løsere enn den er i Ibsens stykke. Likevel er det åpenbart at det er Bjørnson som har vært først ute med denne formen for drama. Handlingen er i begge stykkene lagt til en mindre norsk kystby. Åpningsscenen i Ibsens stykke kan se ut til å være lånt fra selskapsscenen i annen akt hos Bjørnson. Slektskapet skal likevel primært søkes i hovedpersonenes situasjon. Både konsul Bernick og grosserer Tjælde lever på en løgn, og da de rives ut av den, er begge nær ved å begå drap. Anmelderen peker også på at begge har vært egoistisk opptatt av sitt eget og ikke har noen fortrolighet til sin hustru. Forskjellen er at mens Tjælde presses av advokat Berent til innsikt om sin sanne situasjon, blir Bernick rystet av angsten for å miste sin sønn, og når sønnen er reddet, er det gleden over dette som driver ham til selverkjennelse. Bjørnsons metode kan virke mer menneskelig, mens Ibsen får klarere frem inntrykket av styrke i Bernick, og dette er noe av kunstens vesen. Enkelte har ment at Lona Hessel er fortegnet. Kritikeren kan se at det er noe overdrevet over henne, men karakterutviklingen er godt motivert: «En uafhængig og sanddru Natur, der er udrustet med stærk Selvfølelse vil af et hyklerisk og snerpet Samfund tvinges saa vidt som Lona, den trodsige Protest mod Usandheden vil ofte drive Oprigtigheden ligetil Kynismens Grænse». Kritikken av denne stridbare skikkelsen har ifølge anmeldelsen sin grunn i en gammeldags kunstoppfatning, det synspunktet at idealitetens representanter skal være tiltalende og elskverdige. Ellers ser også denne anmelderen at Ibsen her mer enn tidligere betoner et positivt ideal, frihetens og sannhetens ånd. Det er grunnen til at handlingen ikke ender i en ironisk dissonans, «men i en skjøn og inderlig harmonisk Opløsning» (Anonym 1877a, 3/11).
I Aftenbladet ble Samfundets støtter anmeldt 3. november av avisens redaktør Ditmar Meidell. Han finner at konsul Bernick som stykkets helt er «en ualmindelig stor Slyngel og dog en Mand, der til tout le reste fortjener vor højeste Agtelse». Dette er i anmelderens øyne en motsigelse, og den forsøker dikteren å løse gjennom en karakterutvikling som det kan settes spørsmålstegn ved. Og spørsmålet er om Bernick viser seg å ha en sårbar samvittighet:
Foruroliges han af noget andet, end af, at hans gamle slette Streger skulle komme ham i Vejen og forstyrre ham i hans nye slette Streger? Hans Forhold til Sønnen skal endelig under en forfærdelig Konflikt afgive det frelsende Moment. Men til en stærk faderlig Kjærlighed end sige nogen ensidig overstrømmende Følelse for Sønnen, have vi jo ikke tidligere mærket noget, endog i dette Forhold er det Bernicks Forfængelighed som skal tjenes, han ser i Sønnen kun Arvingen, der skal fortsætte Firmaet (Meidell 1877).
En slik psykologisk forvandling er vel ikke utenkelig, medgir Meidell. Men at denne mannen, som med sin snedige og feige adferd i utgangspunktet har vekket vår dypeste forakt, i det avgjørende øyeblikket gripes av ærlig selverkjennelse og fylles av mandig frimodighet, har anmelderen vanskelig for å fordøye. Det kan også reises tvil ved om Lona Hessel, som kommer tilbake fra Amerika for å ordne opp i Bernicks uhederlige fortid og presse ham til å bli ærligere mot seg selv og sine medmennesker, går så langt som hun burde. I stedet vender hun seg mot sin halvbror Johan Tønnesen, offeret for Bernicks unnfallenhet i ungdommen, som er vendt tilbake fra Amerika for å renske sitt rykte. Hun krever at han må reise og tie. Lona går altså i kompaniskap med Bernick; hun forstår at fullstendig ærlighet fra hans side vil føre til at han taper medborgernes tillit. Det som gjør at Bernick går i seg selv og bekjenner både ungdommens feighet og de tvilsomme motivene for aksjespekulasjonene, er ikke Lonas formaninger, men sønnen Olafs flukt og deretter dens avbrudd. Dette ser Meidell som «en Fejltegning af Hovedfiguren», og dermed blir Samfundets støtter «et af Ibsens svagere Arbejder». Hans hensikt var å sende svogeren Johan til sjøs på et ikke sjødyktig skip – og det berettiger ikke konsulens avsluttende apoteose. Meidell har også positive ting å si om skuespillet. Det har «store og glimrende Fortrin», blant annet en rekke skikkelser som er individualisert på beundringsverdig vis, det inneholder på flere punkter en kraftig rammende satire, det byr på en fortrinnlig replikkbehandling, en spennende og raskt fremskridende handling og en rikdom av effektfulle opptrinn. Dikteren vil tåle å høre sannheten; han har nok av heder, og den tar ikke skade «om man ikke udelukkende strør Virak for ham» (Meidell 1877).
I Dagsposten, en ukeavis i Trondheim, skriver Kristian Elster sin anmeldelse av Samfundets støtter 13. november 1877. Han er ikke enig i at dette skuespillet behandler det samme emnet som Bjørnsons En fallit. Likheten er overfladisk. Bjørnsons grosserer har ligget under for en handelsmoral som er meget utbredt. Ibsens konsul opprettholder sitt firma ikke ved å skjule manglende soliditet, men ved å opprettholde et grunnløst rykte som i høyeste grad anfekter en svogers ære. Stykket viser hvilke konsekvenser en slik usannhet kan få. Dette er ikke primært samfunnssatire. Hovedinteressen i skuespillet ligger i «den dybe og anskuelige Skildring af den brødefulde Mands indre Udvikling, hans Fristelse, Fald og endelige Opreisning gjennem Anger og aaben Bekjendelse af sin Skyld» (sitert etter Elster 1981, 179). Ved siden av dette sjelelige perspektivet faller det streiflys på en rekke personer som setter farve på det omgivende samfunnet, og dette belyser «den Svaghed, vi alle har for Skinnet, den ydre Stilling, Rigdommen og Magten». Elster har mye godt å si om Samfundets støtter, men det er hans vurdering at dette skuespillet ikke kan måle seg med toppene blant Ibsens tidligere verk. Den som kjenner dramaer som Brand, Peer Gynt, Kejser og Galilæer og De unges Forbund, som alle «gløde af Lidenskab og funkle af Vid» (sitert etter Elster 1981, 180–81), vil kanskje bli skuffet ved lesningen av det verket som nå foreligger. Det kommer i så fall av at forventningene er stilt ekstra høyt, ikke at det er et middelmådig verk. Det har en dempet tone og en ensartet koloritt, men det har adskillige positive egenskaper, ikke minst ypperlige skikkelser, foruten konsul Bernick selv for eksempel den originale Lona Hessel og den eiendommelige driveren Hilmar Tønnesen. Stykket har også en dramatisk struktur som dikteren har all ære av.
I den danske pressen hadde man trolig av hensyn til hovedscenen i København stort sett ventet med å anmelde Samfundets støtter til etter at teateret hadde hatt sin premiere 18. november 1877. Hoveddelen av den anonyme anmeldelsen i Fædrelandet 19. november gjelder skuespillet som bok. Anmelderen slår innledningsvis fast at Ibsen er realist. Det er også Bjørnson, men på en helt annen måte. Bjørnson tror på det gode i menneskene; hva Ibsen tror på, er ikke godt å si, «men hvad han derimod ser og ser med stor, stundom uhyggelig, Klarhed, er Affaldet fra Idealet: Menneskenaturens Skrøbelighed og Fornedrelse, Vildfarelse og Brøde; med eet Ord: Livets Skyggesider» (Anonym 1877d). Og det han ser, det fremstiller han med stor dramatisk virkning. Konsul Bernick opptrer som en slags borgerlig enevoldshersker. Han mener at han av hensyn til småbyens borgere må kunne heve seg over vanlig borgerlig moral. Noen feiltrinn har han gjort seg skyldig i, men dem har han greid å laste over på ryktet til sin svoger i Amerika. Etter 15 år vender svogeren hjem. Nå, mer enn i sin ungdom, er det Bernick svikter; var han før en ubetenksom slyngel, viser han seg nå som en bunnfordervet egoist. Han nekter å gjenopprette svogerens rykte, og tror han kan slippe unna ved å se til at skipet svogeren vil seile med, ikke blir satt i sjødyktig stand på verftet han eier. Så vil hans 13 år gamle sønn rømme til Amerika og snike seg om bord på det uhellsvangre skipet, noe som avverges i siste liten. Rystet over dette trer konsulen frem og «kan aflægge en halv Syndsbekjendelse overfor det overraskede og flaue Borgerskab».
Teknisk sett er det ifølge anmelderen «en Triumf for Forfatteren». Det kan imidlertid reises spørsmål om denne triumfen er oppnådd uten at andre gyldige fordringer er satt til side, om karakterskildringen er overbevisende, og om den poetiske rettferdigheten er skjedd fyldest. Kritikeren kan ikke svare bekreftende på disse spørsmålene. Satiren er rettet ikke bare mot konsul Bernick, men mot standen han representerer, og den mangler noe som gjør at dikteren ikke helt treffer sitt mål:
Hans Skikkelser ere mere end skarpt nok opfattede, udmejslede med en energisk Kraft, klædte i grelle Farver, og Prosceniets Lamperække belyser dem stærkt nok fra den ene Side; men det er, ligesom de bevægede sig foran et tomt Rum, man savner en Baggrund af fast og klar Livsanskuelse, mod hvilken de skulde tegne sig; man savner et Lys fra oven, et Evighedens Skær, der skulde dæmpe Farverne, afrunde Kanterne og gjøre de grinende eller fortrukne Træk mildere og menneskeligere. Der er nok af Lidenskabens ætsende Glød, af Harmens eller Vredens hvinende Slag; men der er for Lidt af det godmodige Lune, og intet af ægte Humor; man hører bag den skærende Haan og de klingende Talemaader for lidt af et stort og varmt Menneskehjertes Banken (Anonym 1877d).
Om man ser denne kritikken i forhold til anmeldelsens innledende karakteristikk av Bjørnsons tro og hjertelag motsatt Ibsens, forstår man at det er Bjørnson som er favoritten til denne skribenten.
Skuespillet fikk bare måtelig oppmerksomhet i Kristiania. Denne utgivelsen var «mindre paaagtet i den norske Hovedstadspresse, end Tilfældet har været med noget Ibsensk Skuespil efter 1864» (HFL 3, 58). Foruten Fedraheimen, Aftenbladet og Verdens Gang – den siste med en ganske kort anonym artikkel 25. oktober – var det i Kristiania bare Norsk Tidsskrift for Literatur som ofret spalteplass på utgivelsen. Redaktør Kristian Anastas Winterhjelm skrev 5. desember 1877 en anmeldelse av fire norske diktverk fra Gyldendal i København, deriblant Samfundets støtter. Han innleder sin artikkel med en konstatering av et historisk vendepunkt:
Det lader sig ikke længer negte og det lader sig ikke længer hindre: Realismen har havt sit første betydningsfulde Gjennembrud her i Norden gjennem den norske Literatur, og det ved tvende saa betydende Digtere som Ibsen og Bjørnson, hvis Arbeider i de senere Aar mere og mere afgjørende har stillet dem i Realisternes Række (Winterhjelm 1877, 257).
Samfundets støtter er nok anmelderens viktigste grunn for å bruke realismebegrepet, blant annet fordi skuespillet vil ramme samfunnet med sin kritikk, slik man også har sett tilløp til i tidligere verk av Ibsen. Likevel, «i mangt og meget kjender man dog ikke rigtigt Ibsen igjen». En ting er at det er en mer forsonlig stemning i dette verket enn man er vant til hos Ibsen. En annen ting er at man kan stille spørsmål «om Samfundet virkelig er medskyldig i en Mand som Bernick» (1877, 263–64). Winterhjelm er tilbøyelig til å si nei. Han ser skuespillet som psykologisk; det er tale om en beundringsverdig sjeleskildring. Dikteren får ros for fremstillingen av Bernicks skrittvise utvikling av virkelige forbrytertanker, som også går over til handling. Men selv om Ibsen har fått godt frem den sjelelige rystelsen som på slutten driver Bernick til forbedring, «er det dog ialfald meget modstrævende vi tror paa den temmelig braa Omvendelse eller paa dennes Varighed, ligesom ogsaa overhovedet den ‹poetiske Retfærdighed› staar noget tvilsom for os i Stykket». Alt i alt er dette likevel et av Ibsens beste arbeider når det gjelder handlingens tilretteleggelse, og det samme gjelder dialogen, som er «i høi Grad samstøbt og formfuld» (1877, 266).
I Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri anmelder Carl Rupert Nyblom, professor i estetikk, litteratur- og kunsthistorie ved Uppsala universitet, en rekke litterære verk utgitt i København og Stockholm i 1877, deriblant Ibsens Samfundets støtter. Han er klart positiv: «För den, som tror på mensklighetens fullkomning, finnes ingen mera uppfriskande syn än att se ett snille, som utvecklar sig till allt högre och högre klarhet» (Nyblom 1878, 180–81). Noen vil kanskje finne overdrivelser og støtende punkter, men ser man nærmere på teksten, viser det seg likheter med selveste William Shakespeare når det gjelder menneskekunnskap og dramatisk kraft i avsløringen av hjertets dypeste hemmeligheter. Skuespillet klassifiseres av Nyblom som et borgerlig drama, en genre som har sine aner tilbake til Shakespeares tid, men som mer enn noen annen form for dramatikk ser ut til å «motsvara vår tids behof» (1878, 181). Det gjelder for alle kunstarter, ifølge denne anmelderen, men i høyeste grad for den dramatiske kunsten, at den ikke er til bare for sin egen del, «utan är ett medel, äfven den, som menskligheten fått till sin egen förädling och lyftning» (1878, 182). Betraktet ut fra en slik estetikk er det for Nyblom ingen tvil om at man kan betegne det foreliggende skuespillet som et mesterverk av høy orden, ypperlig sammenføyet etter de strengeste dramatiske lover. Et drama som skal gi et konsentrert, medrivende og spennende bilde av et menneskelig handlingsforløp, må nødvendigvis inneholde et element av noe uvanlig, noe på grensen av det troverdige – som samtidig ikke er tilfeldig eller uvesentlig, men følgeriktig i sin dramatisk-logiske konsekvens. Behersker dramatikeren denne kunsten, oppstår det hos tilskueren en illusjon som gjør at han glemmer scene og spill, slik at det overdrevne eller det urimelige fremstår som aspekter av livet selv. På dette punktet overbeviser Ibsen nesten alltid. Noen få steder kan kritikeren reise en svak tvil om rimeligheten i det som skjer. Et eksempel gjelder Johan Tønnesens edelmodige oppofrelse og at han går med på å reise og tie selv om han kjenner til løgnen som er begått mot ham. Et annet eksempel er Dinas lettvinte bytte av tilbeder. Det tredje eksemplet er den tyngste innvendingen. Det gjelder Bernicks ufullstendige skriftemål, at han ikke bekjenner den forferdelige ideen han fikk, og som bare tilfeldigheter hindret realiseringen av, at han var villig til å sende sin offervillige svoger til bunns som en katt i en sekk. At slike ting for et øyeblikk kan fornemmes som urimeligheter, tynger ikke tilegnelsen for Nyblom. Han overveldes av den fint individualiserende personfremstillingen, man har liksom kjent disse menneskene fra tidligere. De talendes ulike måter å uttrykke seg på kan som i et lynblink gi innsikt i deres indre liv. Særlig er Ibsens kvinneskikkelser ofte slående. Anmelderen blir rørt av de to peppermøene Lona og Marta i den scenen i siste akt hvor de åpner seg for hverandre etter at de er forlatt av Johan og Dina: «Liksom hos Shakespeare hafva kvinnorna blifvit Ibsens hjältinnor, medan männen – just såsom i verkligheten – mest äro lumpna och ihåliga» (1878, 183).
I Stockholmspublikasjonen Tidskrift för hemmet skriver signaturen A– Str– (August Strömbäck) en anmeldelse der han mener at Ibsen har fremstilt hovedpersonen og hans omgivelser på en måte som viser at det er samfunnet som helhet han ønsker å kritisere. Den store anklagen som rettes mot personene, er at det er løgnen som dominerer. Det har også Bjørnson lagt stor vekt på i sine senere arbeider, men Ibsen har visst å knytte dette motivet til forholdet mellom kvinner og menn på en helt annen måte enn Bjørnson. I Samfundets støtter ser anmelderen to forhold som bidrar til den lykkelige slutten: Det er sannhetens idé, og det er kvinnens bidrag til handlingens utvikling. Ibsen har funnet løsningen, ikke bare for sitt skuespill, men for samfunnslivet: «det är hans qvinnor som i det afgörande ögonblicket stödja mannen med deras förenade skatter af förstånd och känsla, som de äfven i det dagliga lifvet böra göra det» (Strömbäck 1878, 103). Man finner hos Ibsens kvinneskikkelser noe storslagent, også i dette siste verket hans. Det gjelder Lona Hessel og Marta Bernick, men det gjelder også fru Bernick og Dina Dorf: «alla hafva de sjelfva ur sitt eget hjertas djup tillkämpat sig rätten att vara hvad de äro: familjens och derigenom samhällets skyddade genier, utan att derför sjunka ned till sentimental pjunkighet». Den tendensen skribenten finner i Ibsens nyeste skuespill, formuleres slik: «Mannens och qvinnans samverkan i sanning är hvad som skall rädda samhället, der det är ruttet» (1878, 104). Dette er et program som Tidskrift för hemmet kan slutte seg til. Anmelderen trekker opp linjer fra Ibsens tidligere diktning som viser sammenheng, men det er også trekk som antyder en ny fase i hans forfatterskap. Han vil piske; det har han alltid villet, men nå vil han dessuten forsone. Og i dette siste skuespillet går det forsonende elementet seirende ut. En sammenligning mellom Agnes i Brand og fru Bernick i Samfundets støtter mener anmelderen kan illustrere denne utviklingen hos Ibsen. Agnes må se sitt barn dø, og blir også nektet å sørge over det. Fru Bernick griper inn i handlingen og redder sitt barn, og samtidig vinner hun sin ektemann for seg. Hun er oppskaket av at gutten er i fare, og så ser hun at hun har rett til å handle. Når kvinnene i de tidligere skuespillene har ønsket å gripe inn i handlingens gang, slik som Inger Gyldenløve og Hjørdis, har resultatet blitt tragisk. Nå sender Ibsen nye signaler, og dette siste skuespillet kan få en vesentlig betydning for samfunnslivet.
Samtidens mottagelse av Samfundets støtter var overveiende positiv. Et unntak er Ditmar Meidell, som stiller spørsmål ved Karsten Bernicks moralske forvandling; det er også enkelte andre som finner at selvoppgjøret i Bernicks tale ikke går dypt nok. Anmelderne er stort sett enige om at Ibsen har fått impulser fra Bjørnson, men de fleste mener at hans dramatiske teknikk er overlegen den bjørnsonske i En fallit. Spørsmålet om det er en ny dramaform som blir lansert med dette verket, drøftes av en del, men mange trekker linjer tilbake i forfatterskapet. Det kan observeres en viss usikkerhet omkring samfunnsskildringen: Er dette samfunnskritikk, eller er det snarere moralsk kritikk hvor individet er i fokus? At Ibsen nå tydeligere enn noen gang synliggjør kvinnenes positive betydning i familielivet, blir alment notert og akseptert.
