Henrik Ibsens skrifter

I brev til forleggeren Frederik Hegel skrev Ibsen 31. oktober 1868 at hans nye skuespill «behandler Rivninger og Strømninger af Nutidens Liv». Det må sikte til at samtidige sosiale, økonomiske og politiske konflikter er viktige innslag i handlingen. Stykkets fremstilling av et norsk småbysamfunn virker dessuten realistisk i den forstand at en rekke detaljer også stemmer overens med hva vi vet om Ibsens egen hjemby, Skien, i det aktuelle tidsrommet. Det har videre vært pekt på flere mulige modeller for en rekke av dramapersonene, noe som i og for seg styrker tekstens realistiske preg (jf. nedenfor, samt kommentarer til rollelisten). Men realismen er ikke enerådende, og i en viss forstand heller ikke dominerende. Handlingen i stykket bygges nemlig over en serie kjærlighets- og forlovelsesintriger som er nært beslektet med tradisjonell komediestruktur, slik vi finner den for eksempel hos Ludvig Holberg (jf. Dramaform nedenfor).

Perioden 1859–69 var en politisk urolig periode, der liberale tendenser satte stadig sterkere preg på norsk samfunnsliv. Et par av de sterkeste konfliktene dreide seg om forholdet til unionspartneren Sverige og maktfordelingen mellom bønder og embetsmenn i den unge norske staten. Selv om det på dette tidspunkt ikke eksisterte politiske partier, resulterte slike motsetninger i klare politiske gruppedannelser både i Stortinget og i offentligheten for øvrig.

Etter at Stortinget hadde vedtatt lokalt selvstyre gjennom formannskapsloven av 1837, økte bøndenes representasjon i lokalforvaltningen. I 1862 var tallet på bondeordførere kommet opp i 73 prosent. Også sammensetningen av Stortinget ble etter hvert preget av nye og mer liberale tendenser. I 1859 oppstod den såkalte stattholderstriden. Ifølge grunnlovens § 14 kunne den norsk-svenske unionskongen utpeke en stattholder eller visekonge til å styre Norge i kongens navn. Stattholder Severin Løvenskiold fra Skien var død i 1856, uten at det ble utpekt noen etterfølger i embetet. I 1859 oppstod rykter om en ny utnevnelse – denne gang av en svenske. Samme vår forberedte man også et stortingsvalg, og resultatet av dette ble at velgerne sluttet seg sammen om å stemme på liberale kandidater. Det førte til en tydelig radikalisering av det stortinget som trådte sammen i oktober 1859. De norske tingmennene krevde nå opphevelse av stattholderembetet. Men nasjonalforsamlingens liberale (eller snarere radikale) holdning ble ikke konsekvent. I 1863 gikk et nytt storting med på et svensk ønske om å revidere de såkalte mellomrikslovene. Tinget nedsatte i 1865 en revisjonskommisjon som skulle se nærmere på spørsmålet om endring av grunnloven, med sikte på en sterkere forbindelse mellom unionsrikene. Da revisjonskomiteen i 1867 avgav sin innstilling, møtte den sterk motstand av menn som Ernst Sars, Johan Sverdrup, Ole Richter, H.E. Berner og Bjørnstjerne Bjørnson. Disse tilhørte alle den liberale fløy. Den rikspolitiske striden mellom liberale og konservative preget også de politiske forholdene på lokalplanet, og den kom klart til uttrykk i valgkampen foran stortingsvalget i 1868.

Handlingen i Ibsens nye stykke åpner «i Nærheden af en Kjøbstad i det søndenfjeldske Norge» ( ), noe som lett fører tankene til Ibsens fødeby Skien. Ingen andre av Ibsens skuespill har så mange tilknytningspunkter til barndomsbyen som De unges Forbund, «det gjelder både miljø, figurer og situasjoner,» skriver Oskar Mosfjeld, som mener at dette stykket «er utpreget skiensk i sitt miljø og i valg av situasjoner og personer» (Mosfjeld 1949, 189, 206).

Skiens sosiale og økonomiske liv var et godt bilde på den generelle situasjonen i norske småbyer i 1850- og -60-årene. «I det gamle Skien var det en utpreget klasseforskjell, så sterk at en nesten kunne kalle det et kastevesen» (Mosfjeld 1949, 16). Standsgrensene i småbyen ble strengt overholdt. Eldre mennesker bosatt i Skien regnet med seks tydelig adskilte samfunnsklasser: godseiere, embetsmenn, handelsmenn (konsuler og alminnelige kjøpmenn), håndverkere, små huseiere og arbeidere. I praksis «holdt omgangen mellom folk seg innenfor temmelig bestemt opptrukne grenser, som svarte godt til ovenstående skjema» (1949, 16).

Øverst i Skiens sosiale pyramide befant det seg «en kammerherre, nemlig selveste ‹Excelencen› Severin Løvenskiold til Fossum» (Mosfjeld 1949, 222). Løvenskiold ble i 1828 utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Han ble sittende som statsminister, og senere som stattholder i Norge fra 1841 til 1856. Da vendte han hjem til sitt gods Fossum utenfor Skien, hvor han døde i september samme år.

Skien hadde i 1865 i underkant av 5000 innbyggere og var en utpreget trelastby (jf. Østvedt 1958, 465). I første halvdel av 1850-årene hadde særlig sagbruk og trelasthandel gitt rikt utbytte. Etter avslutningen av Krim-krigen i 1856 ble de gode årene avløst av kriseår, og i siste del av 1850-årene gikk byens næringsliv klart tilbake. Handelsmennene i Skien hadde drevet vekselrytteri, og da det oppstod internasjonale pengeproblemer, ble virkningene store også lokalt (1958, 396). En rekke av byens ledende forretningsmenn gikk konkurs, og sagbruk, trelasthandler og store skogeiendommer måtte til auksjon, med arbeidsløshet og nød som følge (1958, 406–09).

En ny internasjonal krise førte også i løpet av 1860-årene til fallende trelastpriser. Brevigsposten varsler i 1868 at utsiktene for næringslivet i hele Skiensfjorden nå er dårlige, på grunn av at det utenlandske trelastmarked er overfylt. Tilstanden resulterer i «yderst flaue Trælastpriser». Dessuten er det et problem at «Trælastafskibningen i vort Land efterhaanden er udstykket paa en stor Del Handlende uden Kapital og uden faste Forbindelser i Udlandet» (sitert etter Anonym 1868a). Amtets rikeste mann, fogden F.C.S. Borchsenius, gikk konkurs i 1868 og mistet store jordeiendommer, blant annet gårdene Mela, Falkum, Århus og Venstøp. I siste del av 1860-årene ble også distriktets tre jernverk – Fossum, Ulefos og Bolvig – utkonkurrert av svenske jernverk, og Fossum ved Skien måtte i 1867 innstille etter 300 års drift (Østvedt 1958, 439).

Morgenbladet bragte 20. juni 1868 et innlegg med overskriften «Under de naaværende trykkende Forhold i Skien», der signaturen «Do.» melder at både banker og private nå var utsatt for store tap. Det vises dessuten til stadige avismeldinger om nye konkurser. På samme side, like foran dette innlegget, finnes også et annet, som handler om det tilstundende «Storthingsvalget i Bratsberg Amt». Her blir velgerne oppfordret til ikke bare å stemme inn nye og kanskje liberale representanter. Hovedpoenget må være å sikre at den erfarne og dyktige amtmann Aall gjenvelges.

Stemmeretten var på denne tid fortsatt begrenset. Før innførelsen av alminnelig stemmerett for menn i 1898 stilte loven krav om at en mann måtte eie skyldsatt jordeiendom for å ha rett til å stemme. (En slik rett gjaldt selvsagt ikke tilsvarende for eiendomsbesittende kvinner.) Det var indirekte valg, idet man først utpekte valgmenn som så i sin tur valgte representantene til Stortinget. Men var «det minimal interesse for kommunepolitikken, så var det nærmest likegyldighet som preget stortingsvalgene» (Østvedt 1958, 461). Ved stortingsvalget i 1868 deltok bare et mindretall av velgerne, og flertallet av de utpekte valgmennene var konservative. Likevel kunne man nå merke en ny tendens, ved at det for første gang ble drevet systematisk valgkamp. «Selv om det var dem som protesterte og kalte agitasjonsmåten en slags politisk misjonsvirksomhet, så var det tross alt tegn til at man nå ganske langsomt våknet til bevissthet om hva stemmeretten egentlig innebar» (1958, 495).

Dette gir også de samtidige spaltene i riksavisen Morgenbladet inntrykk av. Ibsen kan ikke ha unngått å merke seg en del av denne valgpropagandaen, siden han var regelmessig leser av avisen. (I brev til svogeren Johan Herman Thoresen skriver han 29. mai 1869 at hans «Abonnement paa ‹Morgenbladet› er ude med Maj Maaned; tør jeg bede Dem om at fornye samme for ½ Aar saa betimeligt at ingen Standsning i Forsendelsen sker».) I ganske stor grad hadde innleggene i Morgenbladet form av ren personfokusering. I juni 1868 bringer så avisen et inserat av A.J. Veum, der det blant annet heter: Tendensen var den samme i Skiens lokalaviser. Der konkurrerte de to avisene Bratsberg Amtstidende og Correspondenten (Bratsberg Amts Correspondent, stiftet i 1844). Den siste av disse var byens største avis og ble utgitt og redigert av den uredde radikaleren, bondevennen og embetsmannskritikeren Herman Bagger. Baggers avis var et opposisjonsorgan, «likså særpreget som sin redaktørs personlighet» (Tønnessen 1956–57, b. 2, 225). Det ble «for alvor liv i ‹de lokale forholde› i Skien» etter at denne avisen kom til, og allerede i 1844 førte Correspondenten «en stormende valgkampanje som innledning til alt det spetakkel som en tid framover forårsakes i kommunepolitikken av den radikale nykomling Herman Bagger» (Mosfjeld 1949, 54). Correspondenten kom blant annet med sterk kritikk av presten Gustav Adolph Lammers’ pietistiske vekkelseskristendom, slik den utfoldet seg i Skien i første del av 1850-årene (jf. innledningen til Brand, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie). Avisen fikk i årene frem mot 1870-tallet voksende utbredelse og sterk innflytelse i byen og distriktet, og den har vært kalt «en maktfaktor i byens offentlige liv» (Østvedt 1958, 226). I tidsrommet 1855–61 og på ny fra 1864 av trykte Bagger avisen i sitt eget boktrykkeri (1958, 452). Bagger var medlem av bystyret 1844–70 og hadde ordførervervet i mange år. Dessuten hadde han i flere perioder vært distriktets stortingsrepresentant. Einar Østvedt karakteriserer ham som «en utpreget strebertype, en lykkejeger og opportunist, og hans ærgjerrighet er hevet over enhver tvil. Men det må også være rent saklige hensyn som bestemte hans radikale holdning» (1958, 226). Bagger røpet fra sin første ferd «en politisk kynisme og en hensynsløshet i valg av fremgangsmåte som gjorde ham til en fryktet fiende, men også til en kraftig forbundsfelle» (1958, 223).

Herman Bagger har vært ansett som en av flere mulige modeller til dramapersonen Stensgaard (jf. kommentar til rollelisten ). Det samme gjelder Bjørnstjerne Bjørnson, som i perioden 1859–70 kom til å spille en sentral rolle som politisk agitator og avisdebattant. Dette tidsrommet i norsk historie har vært kalt «den nye æra – partikampenes tid», og Bjørnson var en av de ivrigste partistifterne og kamphanene. I sin biografi om den unge Bjørnson karakteriserer Christen Collin Bjørnson som «stridvækker og forbundsstifter, som den kampivrige og vennesæle […] mer end nogen anden enkelt mand [har han] været en legemliggjørelse af de stærkeste drivkræfter i sin tids norske historie» (Collin 1907, b. 2, 481).

Bjørnsons såkalte «forbundsstiftende trang» (Collin 1907, b. 1, 298) utfoldet seg i løpet av 1850-årene særlig innenfor Det Norske Studentersamfund og i en offentlig kamp for fremveksten av et norsk teater. Men han grep også inn i dagens aktuelle politiske strid. I mars–april 1859 publiserte han en serie valgkampartikler i Bergensposten, der han foran dette årets stortingsvalg ivret for at man skulle velge liberale representanter inn på tinget. Artiklene var preget av at Bjørnson så valget som et vendepunkt: Man forlot nå en fredelig og idyllisk periode der regjeringen og Stortinget tjente næringslivets interesser, og gikk over «til en mere stormfuld politisk kamptid, med skarpere parti-deling, men ogsaa med et ideellere sving og videre utsyn» (1907, b. 2, 337). Under valgkampen denne våren opptrådte Bjørnson dessuten som «en stor politisk agitator og folketaler» (1907, b. 2, 284). Høsten 1859 vendte han fra Bergen tilbake til Kristiania, der han overtok som redaktør for den liberale avisen Aftenbladet. Også her skrev han en rekke oppsiktsvekkende artikler, der han blant annet tok åpent til orde for å stifte politiske partier og argumenterte for å etablere et liberalt reformparti (jf. Bjørnson 1859). Artikkelen utløste en hard avisstrid med Morgenbladet og dets redaktør Christian Friele, som fikk støtte av professor Marcus Jacob Monrad og daværende lektor Torkel H. Aschehoug. Morgenbladet advarte mot at partipolitikk ville innebære majoritetstvang og dermed bety en fare for individets frihet. Opprettelsen av et liberalt politisk parti skjedde først ti år senere, i 1868–69, og da som en følge av at unionsstriden i 1866 hadde blusset opp på ny (jf. revisjonskomiteen av 1865 og dennes innstilling fra 1867, omtalt ovenfor).

På denne tid var Bjørnson fremdeles «varmt religiøst grebet og ynded at ta gud til indtægt for sin politik» (ES 1, LXXIII). Han var inspirert av en grundtvigiansk liberal teologi, der det lutherske skille mellom jordisk og himmelsk er mer eller mindre opphevet (om grundtvigianismen, se innledningen til Brand, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie). Christen Collin har karakterisert den unge Bjørnsons tro som beslektet «med hvad [kristendommen] havde været for germanerne […] og de gamle nordboere». Bjørnson følte en inderlig tilknytning til Gud og oppfattet ham som «en høvding for et stort krigerfølge, ‹vennedrotten›, som angelsakserne kaldte ham, den himmelske fører i en verdenskamp». Gjennom troen på en slik Gud kunne mennesket «udvide sin lille egenvilje til en verdensvilje, som omspænder alverdens fremgang og velfærd […] den største og vidunderligste form af menneskelig selvudvidelse» (Collin 1907, b. 2, 607–08).

Også skjønnlitterære impulser kan ha dannet noe av bakgrunnen for stykkets utforming. Inga-Stina Ewbank bemerker følgende om de mange og særpregede personene i Ibsens komedie: «They could be said to be Dickensian, if by this we mean a gallery – as in The Pickwick Papers (a work much read and quoted in Scandinavia) – of largely comic types, differentiated by idiosyncratic speech modes» (Ewbank 1999, 301–02). Muriel Bradbrook finner et slektskap mellom Stensgaard i De unges Forbund og Alfred Jingle i Pickwick Papers (Bradbrook 1946, 96), mens William Archer peker på likheten mellom Madam Rundholmens misforståelse av Stensgaards frieri på Bastians vegne og Mrs. Bardells misforståelse av Pickwicks henvendelse om å få en ny mann i huset (Ibsen 1890, XII). I romanen blir episoden fulgt av et kapittel om parlamentsvalg i en engelsk småby, i skuespillet følger glimt av et valgmannsvalg til Stortinget.

Man kunne videre nevne David Copperfield. Navnet Stensgaard kan minne om Steerforth i denne romanen. Både Stensgaard og Steerforth er flotte og kvikke, men prinsippløse unge menn. Men ellers ligner Stensgaard mer på den usympatiske Uriah Heep, som svindler den godtroende forretningsmann Mr. Wickfield, legger an på hans datter og til slutt blir avslørt. Stensgaard er i likhet med Uriah Heep en hensynsløs klatrer fra beskjedne kår: Han smigrer og truer seg inn på Kammerherre Brattsberg og vil ha hans datter Thora, og han unnser seg ikke for å ville benytte seg av falske veksler.

Kjennskapen til Charles Dickens kan altså ha inspirert Ibsens arbeid med stykket. Under sin første Roma-periode lånte Ibsen flere av hans verker fra biblioteket i Den Skandinaviske Forening. I februar 1865 og igjen i mars 1868 lånte han To Fortællinger og Fortællinger af Household Words. Han skal dessuten ha lånt romanen David Copperfield i to bind 29. oktober 1868 (Anker 1956b, 173, 177). Den korrekte datoen kjenner vi ikke (Ibsen var ikke i Roma på dette tidspunktet). Dickens’ romaner kom i dansk oversettelse allerede fra slutten av 1830-årene av, og hans samlede verker i dansk oversettelse ved Ludwig Moltke var i 1860-årene til låns i foreningens bibliotek. Ibsens boklån kunne selvsagt ha vært til bruk for hustruen Susanna (som i eget navn lånte flere bøker av Scott fra dette biblioteket), men det er mulig at også Ibsen selv leste bøkene.

Ibsens samtidskomedie på prosa kan også lede tanken hen på Shakespeares eneste borgerlige samtidskomedie, også vesentlig på prosa, The merry wives of Windsor, med dens lystige frierhistorier. Stensgaard er i likhet med Falstaff ute etter penger når han frir til forskjellige fruentimmer. Thora Brattsberg er i likhet med Anne Page som ettertraktet arving gjenstand for uønsket tilbedelse. Hun har også i likhet med Anne Page en hemmelig kjæreste som faren ikke setter pris på, men som han må godta da han blir konfrontert med en forlovelse (ekteskap hos Shakespeare).

Ibsen selv må ha ment at formen var fornyende, og realismen er kanskje sterkere her enn i noen av hans tidligere skuespill. Men den dramatiske intrigen i De unges Forbund minner samtidig om intrigebygningen i tradisjonelle Holberg-komedier, der forviklinger, misforståelser og manipulasjoner knyttet til mulige forlovelser og ekteskap ofte står sentralt. Stensgaards mange forlovelsesforsøk er styrt av hans trang til rikdom og sosial og politisk makt, men han blir overlistet av Daniel Hejre og i siste omgang også selv et offer for egne forsøk på overlistelse av andre. Ibsens realisme er likevel sterkere enn Holbergs, og hans ironi og satire er mer bitende og uforsonlig.

Halvdan Koht har ment at det bare er det «forfriskende saftige humør» i Ibsens stykke som viser slektskap med Holberg; den komiske intrigebygningen er Ibsens egen, hevder han (HU 6, 350). Utleveringen av samtidens politiske opportunisme og penge- og maktbegjær gir riktig nok stykket mer preg av satire enn av erotisk forviklingskomedie. Mot dette kan innvendes at bruken av lokalkoloritt og utleveringen av narrene (Hejre, Stensgaard) som prosjektmakere viser klare fellestrekk med Holbergs komediediktning (Nielsen 1998, 12). Men også kjærlighets- og forlovelsesforviklingene er en mulig arv fra Holberg. Fra Menander til Holberg handler komedie stort sett om to ting: erotikk og økonomi, og det er ikke vanskelig å se at Ibsens intrige er beslektet med komediens tradisjonelle genretrekk, der «sex og penge […] er den motor […] der driver alle [andre] reaktioner frem» (Thomsen 1986, 112, 120, 192).

Stykket spiller også på nyere, mer samtidige former for komisk drama. Den danske litteratur- og teaterhistorikeren Henning Fenger har hevdet at De unges Forbund særlig er inspirert av den franske dramatiker Eugène Scribes realistiske komedier La camaraderie, La calomnie, Une chaîne og Le puff ou mensonge et vérité, og han mener at Ibsens stykke «med sine tre snedigt spundne intriger [er] en ægte scribe’sk comédie de moeurs, et mesterværk af en folkekomedie. I sin tvetydige stilling som konservativ samfundsrevser minder Ibsen om Scribe, men han slår ham ud som menneskeskildrer» (Fenger [1978], 16).

Den tradisjonelle komedien kunne av romantikerne oppfattes som problematisk på grunn av sin ironiske, distanserte, stiliserte og lite nyanserte personskildring. Forestillingen om at latter og moral ikke lar seg forene, var utbredt, og den preget også en kritiker som den unge Georg Brandes (jf. Thomsen 1986, 266–77). Til tross for dette var den romantiske dramatikken rik på moraliserende vaudeville- og lystspilldiktning. Men slike skuespill utleverte filisteres og spissborgeres materialistiske verden, i kontrast til mer idealistisk fremstilte hovedpersoner. Slik kunne skuespillene fungere som avsløring av hva romantikerne så som en fallen eller mangelfull tilværelse (jf. Henrikson 2004, 391). Lystspill av denne typen hadde vært en meget populær teaterform i Danmark og Norge i første del av 1800-tallet, sterkt inspirert fra Frankrike og især fra Scribe. I forlengelsen av romantikken utviklet også den danske kritikeren Johan Ludvig Heiberg et genrehierarki der farsen står lavest, etterfulgt av karakterkomedie og med lystspill som den høyeste dramaformen (om lystspillgenren, se innledningen til Kjærlighedens komedie, under Dramaform).

Ibsen ønsker åpenbart å knytte seg til en slik anerkjent moderne genretradisjon når han i brev til Lorentz Dietrichson 19. juni 1869 kaller De unges Forbund «et jævnt Lystspil, intet andet». Vi må likevel ta dette utsagnet med en viss reservasjon. Stykket bryter nemlig også med lystspillgenren på grunn av en ny, klart realistisk tendens både i dramaturgien og i bildet av det samfunn hvor handlingen utspilles. Dette må også Ibsen selv ha vært klar over. I brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 skriver han fra Dresden: Ibsen hadde altså greid seg uten en eneste teatermonolog i sitt nye stykke. Men realismen gjelder ikke bare dialogen og virkelighetsfremstillingen; også dramaturgien er mer moderne enn tidligere hos Ibsen. Foreningen av tradisjonell komedie- og lystspilldiktning med satirisk realisme er nemlig et interessant og fornyende trekk ved De unges Forbund. Dette skapte problemer for datidens kritikerstand og resulterte i til dels klart negativ mottagelse (jf. Mottagelse av utgaven nedenfor).

Det er ikke utenkelig at en slik kombinasjon av tradisjonell komedie, nyere lystspill og moderne realisme kan ha sine inspirasjonskilder lenger tilbake og skrive seg fra Ibsens kjennskap dels til J.L. Heibergs dramaturgiske genreoppfatninger, dels til P.L. Møllers gullmedaljeavhandling om det franske lystspill. I verket Dansk litterær Kritik i det nittende Aarhundrede indtil 1870 peker Paul V. Rubow på at det i løpet av 1840-årene foregikk en «Nydannelse i [Heibergs] æsthetiske Tænkning». Han siterer følgende fra et av Heibergs brev: De unges Forbund svarer med sin realisme i stor grad til Heibergs karakteristikk av «det nye Drama», selv om det er anlagt som et lystspill med sterkt ironisk og delvis satirisk tendens.

Mens Ibsen arbeidet med teksten, utkom Georg Brandes’ Æsthetiske Studier (1868), som vi vet at Ibsen leste med den største interesse. I brev av 31. oktober 1868 ber han Hegel om å sende ham denne boken: Etter å ha mottatt boken takker han Hegel i brev av 22. desember 1868 og sier at den har vært «en sand Guldgrube, navnlig hvad Afhandlingerne om det Komiske angaar». Og et halvt år senere (26. juni 1869) heter det i brev til Brandes selv (karakteristisk nok med en henspilling på en av Ibsens yndlingsforfattere, komediedikteren Holberg): «Deres afhandling […] har været det samme for mig, som Mons Wingaards Krønike var for Jakob v. Thybo; jeg har læst den 16 gange og 16 gange till og haaber at skulle føre mig den till Nytte ‹udi adskillige Krige›.»

På dette stadium bekjente Brandes seg fremdeles til en idealistisk preget estetikk, og han var ingen sterk talsmann for litterær realisme. Hans kapitler om det komiske drøfter innledningsvis komediebegrepet hos tenkere som Aristoteles og Kierkegaard, og han kommer til at en modifisert oppfatning av hva de ser som den smertefrie motsigelse, er grunnleggende for vår oppfatning av det komiske. De fleste av Brandes’ eksempler på komisk diktning er hentet fra J.L. Heibergs vaudeviller og Ludvig Holbergs komedier – skuespilltekster som vi vet at også Ibsen var godt kjent med. Det er karakteristisk for fremstillingens idealistiske betraktningsmåte når Brandes omtaler den komiske motsigelse som «det Komiskes sidste Grund og Ophav» og setter dette lik «den føromtalte store metaphysiske Grundmodsigelse» i tilværelsen (Brandes 1868, 102). Brandes ser også det komiske som «det poetisk Latterlige, det Latterlige fremstillet og behandlet efter Poesiens almindelige Love, gjennemlyst af Poesiens Idee». Her taler idealisten Brandes, som mener at når dikteren griper og behandler enkelttilfeller og gjør dem til poetiske symboler, «peger dette ikke blot hen paa det enkelte Positive, hvis Lov det trodser, men afspeiler i sig selve Idéens Uendelighed, det Skjønne, Sande og Gode i Eet» (1868, 142–43). «Lunet» (humoren) spiller for Brandes en overordnet rolle i komisk diktning. Realismen må ikke få lov til å dominere. Dersom et teaterstykke skal være sant komisk, må utleveringen av tragiske og kritikkverdige forhold balanseres og formildes av forfatterens (og tekstens) «Lune»: «Al Daarskab er tillige sørgelig, al Indskrænkethed styg, Narren […] meget Andet end Nar. Fra dette seer Lunet bort» (Brandes 1868, 140).

Det skulle bli et diskusjonsemne hvorvidt Ibsens humor og «Lune» har styrke nok til å dempe inntrykket av tragiske eller ikke-komiske sider ved dramapersonenes gjøren og laden. For samtiden brøt i alle fall stykkets satire med inntrykket av harmløs humor. Teksten har da også et sterkere preg av politisk og sosial kritikk enn det som var vanlig i tidens lystspill-litteratur. Slik foregriper kanskje Ibsen i 1869 Georg Brandes’ senere litterære program, det som ettertiden har karakterisert som kritisk realisme.