| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til De unges Forbund
ført i pennen av Vigdis Ystad
OPPFØRELSER
I brev til svogeren Johan Herman Thoresen skriver Ibsen 6. juli 1869 at De unges Forbund «er indleveret till alle tre Hovedstadstheatre; jeg haaber det kommer till Oppførelse ivinter». Og i brev til Frederik Hegel 19. juli skriver han: «I Christiania har man med Graadighed antaget mit nye Lystspil paa de opstillede Betingelser. I Stokholm haaber jeg ogsaa det bliver givet […] Hvad derimod Kjøbenhavn angaar, saa frygter jeg at visse Personer vil gjøre Vanskeligheder.» Ibsen sikter her kanskje til Carsten Hauch, som i egenskap av sensor ved Det kongelige Theater tidligere hadde refusert både Fru Inger til Østeraad og Kongs-Emnerne (jf. kommentar til brevet).
Vi vet lite om forfatterhonorarene ved Christiania Theater før slutten av 1880-årene, og teaterets arkivmateriale (NBO TS ark A2) gir ingen opplysninger om hvilket honorar Ibsen ble tilbudt for De unges Forbund. Teaterarkivet har imidlertid en opplysning om at stykket ble oppført 20. oktober 1869, «Till Indtægt for Forfatteren» (NBO TS ark A2 243). Inntekten av denne forestillingen var brutto 301 spesidaler og 108 skilling, som Ibsen mottok (jf. kommentar til brev til Thoresen). I brev til sin svoger J.H. Thoresen 24. september 1869 skriver Ibsen at stykket var blitt antatt «paa favorable Vilkaar» både i København og Kristiania, og han gir svogeren «en Fuldmagt till Dagen efter den 2den Oppførelse […] at hæve mit Honorar».
Stykket fikk urpremiere ved Christiania Theater 18. oktober 1869, der det gikk med i alt femten forestillinger vinteren 1869–70 (Anker 1956a, 13). I et lengre perspektiv skulle De unges Forbund bli en av Ibsens største teatersuksesser i hjemlandet. Den 14. september 1891 ble stykket oppført ved Christiania Theater for hundrede gang, ved en festforestilling med forfatteren selv til stede i salen (jf. Anonym 1891a; 1891b).
Det er bevart et egenhendig forslag til «Rollebesættning» (NBO Ms. 8° 1937a), der Ibsen angir hvilke skuespillere han ønsker ved uroppførelsen på Christiania Theater. Han foreslår Nicolai Wolf som Kammerherre Brattsberg, Christian Abelsted som Erik Brattsberg, Johanne Juel som Thora Brattsberg, Laura Gundersen som Selma Brattsberg, Sigvard Gundersen som Doktor Fjeldbo, Arnoldus Reimers som Sagfører Stensgaard, Ole Johan Bucher som Proprietær Monsen, Jens Selmer som Bastian Monsen, Janny Isachsen som Ragna Monsen, Hans Brun som Kandidat Helle, Harald Nielsen som Værksforvalter Ringdal, Andreas Isachsen som Gaardbruger Lundestad, Johannes Brun som Daniel Hejre, Lucie Wolf som Madam Rundholmen og Mathias Juel som Bogtrykker Aslaksen. Den endelige rollefordelingen avvek noe fra dette: Som Erik Brattsberg opptrådte Jens Selmer, Thora Brattsberg ble fremført av Alvilde Solberg, mens Lundestad ble spilt av Georg Krohn. Bogtrykker Aslaksen ble spilt av Andreas Isachsen, Bastian Monsen av Christian Abelsted og Ragna Monsen av Anna Hansen.
Kostymeringen var omhyggelig og realistisk. Lundestad ble fremstilt som en typisk stortingsbonde, med sort selskapsdrakt og hvitt halstørkle. Haken var glattraket, men han hadde skjegg fra øre til øre under haken, slik det på denne tid var vanlig for norske bønder. Han fremsa replikkene med antydning av vestlandsdialekt, men samtidig som «Bogsprog». Proprietær Monsen bar gammeldags, broket vest og en ekstra lang sort bonjour som gikk nedenfor knærne. Madam Rundholmen var kokett antrukket, iført en hodekappe som ellers ble brukt av nygifte koner. Ingen av skuespillerne bar nasjonaldrakt under 17. mai-scenen, men vanlige selskapsklær – noen av mennene hadde kjole, andre bonjour (opplyst av L. Dietrichson 29. november 1869 i brev til Gustaf Fredrikson; jf. Nordström 1963, 239–40).
Christiania Theaters beste krefter ble altså tatt i bruk ved oppsetningen i Ibsens hjemland, og det var utsolgt hus ved premieren. Også ved stykkets annen og tredje oppførelse 20. og 22. oktober var plassene på det nærmeste utsolgt. Annen spillekveld tok en del «pipere», utstyrt med fløyter, plass i teateret og gav ved høylytt blåsing uttrykk for sterk misnøye både under selve fremførelsen og etter teppefall (jf. Mottagelse av oppførelsene nedenfor).
Ibsens lystspill stiller små krav til musikk, men åpningen av første akt forutsetter at det skal lyde «Musik og Dans i Baggrunden» (
). I slutten av samme akt angir sceneanvisningen: «Mængden. Sang; Sang! Musik! (En Folkesang spilles og synges. Toget marcherer ud til Højre i Baggrunden.)» ( ). Fra annen til femte akt nevnes det ingenting om musikk. Vi kjenner ikke til at det ble komponert originalmusikk til oppførelsen, men ved denne første oppsetningen av stykket fremførte orkesteret ifølge teaterplakaten forspill til alle fem akter (NBO TS ark A2 243). Før åpningen av annen akt ble «Polonaise af J.G. Conradi» spilt. Johan Gottfried Conradis (1820–96) komposisjon er lite kjent. Det egenhendige partituret er bevart (NBO NMS Mus ms 8981:707), det er ikke datert, og det er ikke kjent når eller til hvilken anledning verket er komponert. Før tredje akt lød «Frederikke-Polka» av Christian Cappelen (1845–1916). Dette kan være et klaverstykke som er blitt instrumentert. Komposisjonen er ikke bevart. Før tredje og fjerde akt stod henholdsvis «‹Østerdølen›. Marsch af Lars Andersen» og «Signal-Galop af Carl Hansen» på programmet. Andersen og Hansen må være nå ukjente komponister av populærmusikk. Det påfallende er at samtlige av disse komposisjonene var skrevet av norske komponister. Til den første oppførelsen av De unges Forbund ved Nationaltheatret i Kristiania i mai 1903 er det dessuten bevart noen noter:
). I slutten av samme akt angir sceneanvisningen: «Mængden. Sang; Sang! Musik! (En Folkesang spilles og synges. Toget marcherer ud til Højre i Baggrunden.)» ( ). Fra annen til femte akt nevnes det ingenting om musikk. Vi kjenner ikke til at det ble komponert originalmusikk til oppførelsen, men ved denne første oppsetningen av stykket fremførte orkesteret ifølge teaterplakaten forspill til alle fem akter (NBO TS ark A2 243). Før åpningen av annen akt ble «Polonaise af J.G. Conradi» spilt. Johan Gottfried Conradis (1820–96) komposisjon er lite kjent. Det egenhendige partituret er bevart (NBO NMS Mus ms 8981:707), det er ikke datert, og det er ikke kjent når eller til hvilken anledning verket er komponert. Før tredje akt lød «Frederikke-Polka» av Christian Cappelen (1845–1916). Dette kan være et klaverstykke som er blitt instrumentert. Komposisjonen er ikke bevart. Før tredje og fjerde akt stod henholdsvis «‹Østerdølen›. Marsch af Lars Andersen» og «Signal-Galop af Carl Hansen» på programmet. Andersen og Hansen må være nå ukjente komponister av populærmusikk. Det påfallende er at samtlige av disse komposisjonene var skrevet av norske komponister. Til den første oppførelsen av De unges Forbund ved Nationaltheatret i Kristiania i mai 1903 er det dessuten bevart noen noter:1) Stemmer for blåseinstrumenter (to trompeter og althorn) med påskriften «De unges forbund» (NBO NMS Mus ms 9265:741). De inneholder tre satser: «Reinlænder», «Vals» og «Polka». Komponistens navn er ikke bevart. På trompetens annenstemme er det notert «Har lånt Sønner av Norge». Dette kan altså ha vært stemmer til et arrangement av «Sønner av Norge» i denne samlingen, men de er nå fjernet. De tre dansene kan ha vært brukt til åpningsscenens «Musik og Dans i Baggrunden». «Sønner av Norge» kan ha vært brukt til den scenen i første akt der det angis at «En folkesang spilles og synges». De tre dansenes alder er vanskelig å bestemme. De er arrangert for andre instrumenter enn «Sønner av Norge», noe som kan bety at de ikke er laget til samme oppførelse. Man kan ikke utelukke at de ble brukt allerede ved Christiania Theaters oppførelser av stykket, men stemmene er ikke stemplet av dette teateret, noe som var vanlig, og heller ikke avskriften tyder på at de stammer fra 1800-tallet.
2) I Johan Halvorsens samlebind av komposisjoner for Nationaltheatrets orkester (NBO NMS Mus ms 8362:642) er det bevart et arrangement (partitur) av Christian Bloms «Sønner av Norge» for to kornetter, horn og trombone. Arrangørens navn er ikke angitt. Halvorsens avskrift av arrangementet har sannsynligvis vært brukt ved oppførelsen på Nationaltheatret i 1903.
Ibsen hadde selv arbeidet aktivt for å få stykket spilt også i de andre nordiske landene. Sommeren 1869 bad han sin venn Lorentz Dietrichson om å fremme hans interesser overfor svenske teatre (jf. brev til Dietrichson 19. juni 1869; jf. også Dietrichson 1896–1917). I brev til Frederik Hegel en måned senere skriver Ibsen om den svenske teatersjefen af Edholms gjennomreise i Dresden. Det er mulig at Ibsen kan ha diskutert den svenske oppsetningen med teaterledelsen både da og under sitt eget senere besøk i Stockholm sommeren 1869 (Nordström 1963, 238).
Forfatterhonorarene i Sverige var regulert av Kongl. Maj:ts Nådiga Reglement för styrelsen och förvaltningen af de Kongl. Theatrarna («Gifvet Stockholms Slott den 19 Februari 1863. Stockholm 1864»). Reglementet fastsatte at bare svenske originalarbeider (arbeider som ikke var offentlig utgitt i trykt versjon) samt bearbeidelser og oversettelser skulle honoreres. Utenlandske opphavsmenn var helt rettsløse. Det er derfor uklart om Ibsen mottok noe honorar for den svenske oppførelsen, men kanskje fikk han flere år senere, i 1875, et honorar på 1000 kroner (jf. Anker 1956c, 9–10, samt kommentar til brev til Johan Herman Thoresen 24. september 1869).
Under Kongl. Dramatiska Theaterns innstudering av stykket skrev Lorentz Dietrichson 29. november 1869 til regissøren Gustaf Fredrikson om drakter og spillestil i den norske oppsetningen (sitert av Nordström 1963, 239). Gertrud Nordström bygger på flere kilder i sin grundige dokumentasjon av oppsetningen: teaterets regieksemplar av stykket, dets «Planritningsbok» med skisser av scenografien, dekorasjonsplaner og oversikt over gjenstander og inventar på scenen (props). Teateret benyttet en del eldre dekorasjoner, kombinert med nye. Miljøet hadde derfor ikke noe spesifikt norsk preg, men som innledning til forestillingen spilte teaterets orkester «en overture på Norska Visor» (1963, 255).
Den svenske førsteoppførelsen ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm 11. desember 1869 er senere omtalt som «det slutande 1860-talets stora teaterhändelse» (Nordström 1963, 237). Nils Wilhelm Almlöf hadde rollen som Kammerherre Brattsberg, Selma ble spilt av Elise Hwasser og Sagfører Stensgaard av regissøren selv, Gustaf Fredrikson. Som Anders Lundestad opptrådte R.G. Broman, mens Daniel Hejre ble spilt av Knut Almlöf. Georg Dahlqvist spilte Bogtrykker Aslaksen. De øvrige skuespillerne var Gustaf Kinmansson (Erik Brattsberg), Clementina Swartz (Thora Brattsberg), Axel Elmlund (Doktor Fjeldbo), Anders Wilhelm Nyforss (Proprietær Monsen), Victor Hartman (Bastian Monsen), Hilda Ringvall (Ragna Monsen), Adolf Hellander (Kandidat Helle), Alfred Hansson (Værksforvalter Ringdal), Betty Almlöf (Madam Rundholmen), Carl Henrik Christiernsson (En Betjent hos Kammerherren), Hallberg (En Oppvarter) og Hilma Regina Tengmark (En Pige hos Madam Rundholmen) (Nordström 1963, 241; Hennel 2005, 41).
Den svenske oversettelsen av teksten var foretatt av Frans Hedberg og forelå allerede midt i oktober 1869 (Nordström 1963, 239). Den var kjent før premieren og ble ifølge Aftonbladet «mycket spridd och med begärlighet läset» (sitert etter Nordström 1963, 263).
Ibsen hadde 15. juni 1869 også sendt De unges Forbund til Det kongelige Theater i København. Teaterets sensor Carsten Hauch uttalte 7. juli: «Det store Publikum vil neppe kunne følge med under Opførelsen, og det duer aldeles ikke for Theatret» (sitert etter Agerholm 1910–11). Teatersjef Linde ønsket fornyet vurdering og returnerte stykket til Hauch, som 13. august skrev at han ikke var kommet til noe annet resultat enn tidligere, men samtidig meldte at han «Intet have imod dets Opførelse». Den 16. februar 1870 ble De unges Forbund satt opp som det første stykke av Ibsen ved Det kongelige Theater, iscenesatt av Johanne Luise Heiberg.
Ved teateret i København var dramatikerhonorarene regulert av bestemmelsene i «Regulativ angaaende de til Opførelse paa det kongelige Theater indsendte og antagne Stykker». I brev til Frederik Hegel 16. mars 1870 gir Ibsen sin forlegger fullmakt til å heve honoraret: «Ifølge Overenskomsten tillkommer der mig 400 Rdlr: efter 1ste og endvidere 200 Rdlr: efter 10de Forestilling, og saafremt Stykket i dette Spilleaar kan antages at oppleve dette Antal, saa kan gjerne Honoraret hæves under et.» I Ibsens regnskapsbok for mars 1870 er det ført opp 300 spesidaler som inntekt, et beløp som tilsvarer 600 danske riksdaler (NBO Ms. fol. 3222).
Det kongelige Theaters premiere på De unges Forbund 16. februar 1870 var altså Ibsens første forestilling på den danske hovedscene. I brev til Frederik Hegel 12. februar 1870 takker Ibsen for en tilsendt liste over rollefordelingen og sier at han «anser den […] i væsentlige Punkter for at være forfejlet; men nu er det jo for sent at gjøre nogen Indsigelse herimod». Vi vet ikke om det er den endelige fordelingen av rollene han her uttrykker sin misnøye med. Vilhelm Wiehe hadde hovedrollen som Sagfører Stensgaard, Johan Henrik Wiehe spilte Kammerherre Brattsberg, Erik Brattsberg ble spilt av Carl Price, videre opptrådte Emil Poulsen som Doktor Fjeldbo, Kristian Mantzius som Daniel Hejre, Josephine Eckhardt som Thora Brattsberg, Johanne Schmidt som Selma Brattsberg, Theodor Liebe som Proprietær Monsen, Gunder Emanuel Gundersen som Bastian Monsen, Harald Christophersen som Kandidat Helle, Valdemar Kolling som Værksforvalter Ringdal, Johan Holm-Hansen som Gaardbruger Anders Lundestad og Peter Schram som Bogtrykker Aslaksen (Aumont & Collin 1896–1900, b. 5:2, 400–01). Louise Jacobson spilte Madam Rundholmen (P. Hansen [1889–96], b. 3, 227).
Skuespilleren Kristian Mantzius gav også 5. november en veldedighetsforestilling der han leste De unges Forbund og fremførte Stensgaards rolle på en måte som skal ha minnet om Bjørnson. Et dansk referat av begivenheten ble gjengitt i det norske Aftenbladet 18. november 1869 og utløste straks en innsendt kommentar i samme avis 20. november, der det het at Mantzius «ganske ugeneret gjør Affairer ved paa sine Forelæsninger at overantvorde til Publikum som Stensgaard en af vore største Digteres Person» (Anonym 1869g). Den danske avisen Fædrelandet kommenterer påstanden med å si at det i så fall ville være utilbørlig, men «det er en slet og ret Dumhed, at tro, at Henrik Ibsen i fjærneste Maade kan have sigtet til sin nævnte Kaldsfælle» (Anonym 1869h).
Første forestilling var ikke utsolgt, «kun Gulvet, men ikke Logerækkerne, vare fulde». Stykket ble i alle fall «modtaget med udelt Bifald, dets skarpe Satire kildred Tungen som en høist pikant Føde [og Persongalleriet] underholdt paa den fornøieligste Maade» (Anonym 1870c). Innen utgangen av sesongen var stykket blitt oppført 13 ganger (P. Hansen [1889–96], b. 3, 227). En annen kilde anfører at stykket ble spilt 16., 18., 20., 24. og 26. februar og 1. og 2. mars 1870 (Aumont & Collin 1896–1900, b. 5:2, 401).
Under Ibsens opphold i København i september 1870 ble stykket lørdag 10. september oppført med Ibsen selv til stede i salen. Forestillingen, som da hadde hvilt en stund, var «paa det nærmeste en Skandale, fordi saa godt som Ingen havde gjort sig den Uleilighed at opfriske sin Rolle». Spillet gikk tamt og slepende over scenen og mistet mye av sin komiske kraft (–n– 1870).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSENE
I det brevet Ibsens venn Lorentz Dietrichson skrev til den svenske instruktøren av De unges Forbund (jf. ovenfor), berører han også den norske mottagelsen:
). Teateret hadde ikke lenger noen gongong som kunne benyttes for å skape ro i salen, derfor måtte man la teppet falle. Til slutt ble man også tvunget til å slukke gassen, slik at sal og scene ble liggende i stummende mørke. Publikum begynte likevel å slåss, og håndgripelighetene fortsatte helt ut på åpen gate. Morgenbladets anonyme teateranmelder hevdet at piperne ble overdøvet av det øvrige publikums «tordnende og vedholdende Applaus» (Anonym 1869b).
Stykket er hos os meget godt modtaget, da det rammer saamange Forholde, men Et er alle enige i, at man mangler en Person, for hvem man kan føle Sympathi; mere eller mindre Kjæltringsvæsen er der hos Alle. Bjørnson er naturligvis rasende over den Lykke, Stykket har gjordt og ønsker Ibsen baade Døden og Djævelen (sitert etter Nordström 1963, 240).
Men det var flere enn Bjørnson som reagerte med raseri. Annen og tredje spillekveld ved Christiania Theater, onsdag 20. og fredag 22. oktober, oppstod det pipekonserter i teateret (jf. Oppførelser ovenfor). Blant deltagerne var menn som Jens Rolfsen (den uformelle lederen), student (senere pressemann) Erik Vullum, ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer, student og radikal journalist Olaus Fjørtoft, juridisk student (senere pressemann og politiker) Lars Holst, stud.jur. Høgh, stud.med. Oscar Engh, den senere språkprofessor Marius Hægstad og den senere ingeniør og forfatter Ole Wilhelm Fasting. Kristian Elster anslår antallet pipere til «vel et Snes, af Hyssere mange flere» (sitert etter Elster 1981, 44). Pipingen begynte etter Lundestads 17. mai-tale i første akt og gjentok seg ved Bastian Monsens replikk i fjerde akt om folket som «de, som ingenting har og ingenting er; de, som ligger bundne» ( ). Teateret hadde ikke lenger noen gongong som kunne benyttes for å skape ro i salen, derfor måtte man la teppet falle. Til slutt ble man også tvunget til å slukke gassen, slik at sal og scene ble liggende i stummende mørke. Publikum begynte likevel å slåss, og håndgripelighetene fortsatte helt ut på åpen gate. Morgenbladets anonyme teateranmelder hevdet at piperne ble overdøvet av det øvrige publikums «tordnende og vedholdende Applaus» (Anonym 1869b).
Morgenbladet hevdet at «‹Aftenbladets› Udtalelser […] om Forestillingen igaar ere løgnagtige». I det ene av to anonyme oppsett sier skribenten at stykkets annen oppførelse ganske riktig ble forstyrret av piperne, men dette styrket bare anerkjennelsen av forestillingen hos et stort flertall blant publikum. Piperne var meget få og tilhørte «Stensgaards Familie». Mishagsytringene var politiske, ikke utløst av estetiske vurderinger: «Der nævnes som fremragende Pibere isærdeleshed et Par unge Bergensere, der ‹stræve for maalet›.» Avisen ber politiet forhindre lignende mishagsutbrudd i fremtiden, slik at det brede publikum ikke berøves sine teateropplevelser (Anonym 1869f).
I Dagbladet (nr. 248) publiserte «Endel Pibere» en «Erklæring» om at deres opptreden ikke var et målmannkomplott for å ytre mishag med Ibsens bilde av målmennene i Peer Gynt (Huhu-skikkelsen i fjerde akt), men en protest mot Morgenbladet, som hadde tatt stykket til inntekt for seg og sitt politiske syn. Erik Vullum fortalte 25 år senere:
Det var bare delvis mot «De Unges Forbund», vi demonstrerte. Det var ingenlunde mot Ibsen. […] Alle vi, der som demonstranter var med ved den leilighet, var glødende beundrere av Henrik Ibsen. […] hvad der betinget vor optræden, var den hensynsløse, men […] overlegne maate, hvorpaa høire gjennem sin presse dengang visste at utnytte Henrik Ibsen til fordel for sig […] ved fremkomsten av «De Unges Forbund» søkte [de] at mynte ham ut i en skillemynt i egen partiinteresse (sitert etter P.R. Johnsen 1913, 49–50).
Dette motsies av Kristian Elster, som i et referat i Kristianssands Stiftsavis 2. november 1869 tvert om mener at «de Mishagsytringer, som der faldt hver Aften gjennem Hyssen og de første Aftener ogsaa gjennem Piben, ene og alene har gjældt Stykket. Derfor var naturligvis Mishagsytringerne stærkest Onsdag i forrige Uge paa Forfatterens egen Dag» (sitert etter Elster 1981, 44).Kristiania-avisene Morgenbladet (konservativ) og Aftenbladet (liberal) vurderte forestillingen ulikt. I Morgenbladet skrev en anonym norsk kritiker at stykket er «den første Komedie, som vor nyere Literatur har frembragt» (Anonym 1869b), og urpremieren omtales som en suksess og som en ærefull begivenhet for Christiania Theater. Dikterens virkelighetsskildring høster lovord, og det samme gjør hans dramaturgiske mesterskap, noe som fører til at teksten virker enda sterkere når den fremføres fra scenen enn når den bare leses. Ensemblespillet og enkeltprestasjonene får ros, det samme gjelder innstuderingen, som utløste en «virkelig berettiget Anerkjendelse i den Fremkaldelse af tutti, hvormed Forestillingen endte». De enkelte rolleprestasjonene omtales kort. Reimers anerkjennes for å ha synliggjort det ungdommelige og vinnende tvers gjennom Stensgaards lumpenhet og dårlighet. Johannes Bruns spill som Daniel Hejre antas å stemme helt overens med forfatterintensjonen. Krohn fremstiller Lundestad som utad vennlig og godslig, men egentlig preget av bondefulhet, seighet og energi, en prestasjon som kalles «ypperlig». Skuespilleren får sterkere anerkjennelse enn noen av de andre medvirkende; han har ikke gått glipp av en eneste nyanse i Lundestads karakter. Ved fremførelsen talte Krohn en «halvt afsleben vestlandsk Dialekt», noe som også var «heldig valgt». Bogtrykker Aslaksen, spilt av Andreas Isachsen, fremstod også som original og sann, fremført med en «Moderation» som gjorde spillet til «et sandt Kunstverk» (Anonym 1869b).
I Aftenbladet 3. november 1869 var ikke Elster tilfreds. Han mente at fremførelsen falt fra hverandre i en rekke enkeltstående satiriske innslag. Elsters anmeldelse er utelukkende konsentrert om rolleprestasjonene. Han mener at Stensgaard er så sammensatt og lite sammenhengende skildret fra Ibsens side at rollen nærmest er umulig å spille. I Reimers’ fremstilling mangler dessuten den nødvendige «Lidenskabens Kog» og «Viljens Rejsning»; Stensgaards indre belyses ikke, og spillet blir for tamt, intetsigende og ufarlig. Heller ikke Johannes Bruns fremstilling av Daniel Hejre innfrir Elsters forventninger. Skikkelsen oppløste seg i enkeltstående innfall og hadde nærmest karakter av lystige intermessoer. «Men Hr. Brun gav Rollen bredt og magelig og lod sig nøje med at gjøre de enkelte Vittigheder tydelige» (sitert etter Elster 1981, 54–55).
Det norske Dagbladet hadde to omtaler av oppsetningen, men også her er det bare rolleprestasjonene som vurderes. Den 23. oktober skriver en anonym anmelder at karaktertegningen i stykket kommer bedre til sin rett ved en oppsetning enn ved lesning av teksten, men da ser man også bedre de dramaturgiske manglene i femte akt, som utvikler seg til ren farse og svekker virkningen av Stensgaards opptreden. Særlig roses Krohns spill i rollen som den slu bondepolitikeren Lundestad, mens Reimers’ fremstilling av hovedrollen kritiseres for å være svak (Anonym 1869i). I en senere anmeldelse i samme avis utvides omtalen med flere skuespillerkarakteristikker (Anonym 1869j).
En anonym anmeldelse i Christiania Intelligentssedler dagen etter premieren var trolig skrevet av overlærer Sigvard Petersen. Den var så negativ at teaterets direksjon angivelig inndro avisens fribilletter (jf. Anonym 1909). Stykket vurderes rent sceneteknisk som fullt på høyde med det beste Ibsen tidligere har skapt: Dialogen er god, situasjonene er levende, handlingen i de tre første aktene utvikles raskt og naturlig, og karaktertegningen er ypperlig. Stykket burde altså, ved god rollebesetning, kunne gjøre stor lykke på scenen, men dette er ikke tilfelle med Christiania Theaters forestilling. Dette kan skyldes «den totale Mangel paa Instruktion» som preger hele oppsetningen. Den eneste som finner noe nåde for anmelderens blikk, er skuespilleren Krohn i Lundestads rolle. Johannes Brun moret i «sit lune Dilt» publikum med Daniel Hejres replikker, men «han var ikke ondskapsfuld nok». Innstuderingen blir kalt «mangelfuld», ikke på grunn av de enkelte skuespillernes prestasjoner, men på grunn av diskutabel rollefordeling og manglende instruksjon (Petersen 1869).
En snau uke senere bringer samme avis en anmeldelse av stykkets femte oppførelse. Her omtales det som vårt «første nationale Lystspil. Dette er en Sag for vor dramatiske Literatur og for vor nationale Scene af en saa stor Betydning, at alle Partier bør forene sig i Tak og Hyldest til Digteren». Valget av samtiden som emne for dramatisk fremstilling høster lovord. Men oppførelsen stilte teaterets krefter på en hard prøve, i og med at personene måtte spilles realistisk, samtidig med at publikum ikke skulle kunne gjenkjenne eventuelle modeller bak sceneskikkelsene. Omtalen slutter med å spå oppsetningen et langt liv på scenen: «Selv bortseet fra dets nationale Værd, er det sjelden, at vi paa vor Scene har Anledning til at se et i scenisk Henseende saa fuldkomment bygget Lystspil og et Sammenspil, som det, der bliver dette tildel» (–e. 1869).
Under sitt opphold i Suez i forbindelse med kanalåpningen der høsten 1869 mottok trolig Ibsen norske aviser med anmeldelser av oppførelsen ved Christiania Theater. Han fikk også et brev fra hustruen Susanna, datert 29. oktober 1869, der hun fortalte ham om pipekonsertene ved oppførelsene i Kristiania. Ibsens raseri resulterte i diktet «Ved Port Said», der det heter:
(Ibsen 1871, 143–44)
Den svenske premieren ved Kongl. Dramatiska Theatern var utsolgt og ble en stor suksess. Men teaterkritikerne var mer reserverte og på linje med kritikerholdningene i nabolandene. Ingen av dem gikk inn på forestillingens ytre iscenesettelse, men de gav rolleprestasjonene bred omtale. De uttrykte jevnt over motvilje mot mangelen på «idealisk» eller forsonende perspektiv i stykket. Riktignok fremgikk det av Stockholms-Posten at «Huset var utsålld och bifallet vid flere tilfällen stormande», og Stockholms Dagblad (20. og 28. desember 1869) fortalte at «Hrr Dahlqwist [Bogtrykker Aslaksen] och Fredrikson [Sagfører Stensgaard] inropades för öppen ridå» (begge sitert etter Nordström 1963, 241). Likevel tok anmelderne forbehold på grunn av stykkets realisme og ironi, som de fant støtende. Aftonbladets kritiker mente at «det är en mörk och tröstlös målning af idel uselhet och ynklighet under olika former. Det ideala hålles icke uppe genom någon enda figur […] en komedi utan komik». J.H. Spilhammars anmeldelse i Nya Dagligt Allehanda 20. desember kritiserte stykket for at det «från början till slut [är] en karrikatyr och ingenting annat» (begge sitert etter Nordström 1963, 242). Likevel var alle enige om Ibsens dramaturgiske mesterskap. Anmelderen i Aftonbladet skrev 13. desember om «en utomordentlig tecknisk skicklighet […] inga repliker som stå blott för författarens eller åskådarens skull […] och, hvad ännu merkligare är, ingen enda monolog» (sitert etter Nordström 1963, 243).
På hjemmets sprog
traf mig nyheders hvisken:
det digt-spejl, jeg pudsed
for mandlige tøjter,
var hjemme smudset
af stænk fra fløjter.
Gift-fluen stak;
det gav mindelser vamle. –
Stjerne, hav tak, –
mit hjem er det gamle!
Mest negativ var anmelderen i tidsskriftet Framtiden. Han beklager at stykket i det hele tatt ble oppført på landets hovedscene, fordi det bare utløser medynk og forakt for de usle norske samfunnsforholdene. Det er derfor skadelig for den mellomfolkelige forståelsen mellom unionsrikene, og det skader også Ibsens rykte blant publikum. Kritikeren mener at man heller burde oppført Kongs-Emnerne. Det samme sier anmelderen i Aftonbladet 13. desember 1869. Men i denne avisen roses likevel stykkets dramaturgiske oppbygning og dets sceniske realisme, noe som gjør at teksten får større effekt ved fremførelse enn ved lesning.
Den danske oppsetningen ved Det kongelige Theater ble anmeldt av Georg Brandes i Illustreret Tidende. Han mener det er en av de mest vellykkede forestillinger teateret har gitt på lenge. Æren for det tilskrives både instruktøren Johanne Luise Heiberg og skuespilleren Vilhelm Wiehe, som fremførte Stensgaards rolle beundringsverdig og inspirert, «nøiagtigt […] i Ibsens Aand […] Stensgaards Rolle er en Triumf for Hr. Wiehe» (Brandes 1870). Vilhelm Wiehe hadde vært ansatt ved Christiania Theater fra 1851 til 1860 og hadde opptrådt i 138 forskjellige roller (Blanc 1899, 141–42). Både Wiehe og Gundersen la an på å uttale replikkene med norsk aksent (Anonym 1870c). Om dette skriver Thomas Overskou:
Navnlig var V. Wiehe aldeles mesterlig som Stensgaard. Hans lange Ophold i Christiania kom ham her til Nytte, thi det lykkedes ham særlig at faa det Norske frem ved Figuren, som han tilmed udstyrede med et let Anstrøg af Dialekt (Overskou 1854–76, b. 7, 552).
Anmelderen i Fædrelandet stiller seg tvilende til Wiehes og Gundersens motivering for å uttale sine replikker med norsk aksent, «fordi Dansk og Norsk ligge hinanden saa nær, at der i de Dannedes Sprog kun er en Dialektforskjel, der ikke kan forstyrre Nogen». Men samtidig medgis at
mange af de mest karakteristiske Repliker, der ere lagte i hans [dvs. Stensgaards] Mund, ere saa udpræget norske baade i Udtryk og Indhold, at de ikke vilde komme til deres Ret eller gjøre den fulde tilsigtede Virkning, dersom han ikke gjengav dem i det Sprog, eller med Mindelse om det Sprog og det Folk, hvori de hører hjemme (Anonym 1870b).
Iscenesettelsen kalles smakfull, og rollebesetningen er stort sett heldig. Især roses Peter Schrams spill som Bogtrykker Aslaksen, «uden Overdrivelse, uden Grimacer», slik at «Figurens skærende Sandhed» kommer til syne.Den danske avisen Dagens Nyheder, redigert av Robert Watt (som Ibsen hadde reist sammen med til Egypt høsten 1869), bragte 18. februar en anonym anmeldelse av forestillingen. Den er svært positiv i omtalen av Ibsen, av stykket og av oppførelsen: «i det heletaget var der en saa frisk og hjertelig Stemning i Huset, som om selve gamle Holberg havde talt fra Scenen til sine Beundrere» (Anonym 1870a).
Redaktøren Henrik Scharling skrev om forestillingen i sitt Dansk Tidsskrift for Kirke- og Folkeliv, Literatur og Kunst 1870. Omtalen kan være ment som en replikk til Carl Rosenbergs positive bokanmeldelse i Nordisk tidskrift för politik, ekonomi och litteratur, 1869 (jf. Mottagelse av utgaven ovenfor). Scharling hevder at stykket ikke er noen egentlig komedie; vittighetene er for bitende, personene preges av ondskap, ikke dårskap (som f.eks. hos Holberg), forfatteren mangler sympati med personene og fremstiller kun «slette Personer til at vredes over». Ibsen kan aldri skrive noen komedie fordi han mangler en positiv livsanskuelse og «den fornødne Objectivitet til at lade Personene tale og bevæge sig ud fra deres eget Centrum, uden at Digteren indblander sine satiriske eller kritiske Bemærkninger» (Scharling 1870, 111). Anmelderen mener at stykket ikke rammer noe bestemt mål, personene er for sterkt individualisert, mens de i virkeligheten burde vært typer. Alt i alt etterlater skuespillet bare «et pinligt, uhyggeligt Indtryk» (1870, 100).
