Henrik Ibsens skrifter

Direksjonen ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm var blitt gjort kjent med at et nytt verk av Ibsen var under trykking, og henvendte seg til Hegel 23. september med ønske om «så skyndsamt sig göra låter, gifva Direktionen del af Ibsens nya skådespel, som ju lär vara att snart förvänta». Hegel svarte umiddelbart. Stykket kunne forventes ferdig medio oktober, og ville da straks bli sendt til teateret, forsikret han i svarbrevet 25. september (Torsslow 1973, 31). Det var ønskelig å sende boken til teatrene snarest mulig, og Hegel bad derfor Ibsen i brev av 10. oktober om å sende ham de brevene som skulle legges ved. Han nevnte at Kongl. Dramatiska Theatern allerede hadde anmodet om et eksemplar, «men der bør vel følge nogle Ord med fra Dem» (brevkonsept, KBK NKS 3742, 4°, II). I et brev 18. oktober til Hegel la Ibsen ved «de fornødne følgeskrivelser». De var fremdatert til 20. oktober, og han bad Hegel ekspedere dem videre så snart boken forelå.

Det kongelige Theater i København og Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm mottok likelydende følgebrev. Brevet til Christiania Theater den 20. oktober hadde et tillegg om honoraret. Ibsens betingelser var 2500 kroner innbetalt til bokhandler Nils Lund umiddelbart etter første forestilling, og «for øvrigt som forhen stipuleret». Dette innebar at man skulle innrette honoreringen på samme måte som ved Et dukkehjem (jf. NBO TS ark A2 183d:32). I brev av 16. november 1879 til Christiania Theater hadde Ibsen presisert at teateret for engangshonoraret fikk rett til å spille Et dukkehjem 50 ganger. For de neste 50 oppførelsene krevde han en honoraravgift på ti kroner hver, og for senere oppførelser ble denne satsen halvert.

I brevet av 20. oktober som fulgte boken til instruktør Gunnar Heiberg ved Bergens Nationale Scene, forutsetter Ibsen at Heiberg ville vente med å levere skuespillet videre til direksjonen inntil den hadde ryddet opp i et økonomisk mellomværende som dreide seg om manglende honorar for teaterets oppførelser av hans stykker etter sesongen 1880/81. Når det var i orden, ville Ibsen betinge seg 500 kroner etter første gangs oppførelse, og deretter honorering ifølge kontrakten av 1876. I kontraktens § 2 het det at fra annen til og med sjette oppførelse skulle det betales ti spesidaler for hver oppførelse, mens det for hver av de følgende oppførelser skulle betales fem spesidaler. Samtidig reserverte Ibsen seg mot en oppførelse ved dette teateret om Heiberg så det slik at man for tiden ikke hadde «de passende artistiske kræfter». En svak kunstnerisk innsats ville rimeligvis medføre mindre besøk, færre oppførelser og følgelig et lavere honorar. Dessuten kunne det tenkes at færre ville kjøpe boken. Den vanskeligste oppgaven ville være å spille rollen som Hjalmar Ekdal. Hva vanskelighetene bestod i, ville Heiberg selv se ved gjennomlesningen, mente Ibsen. Heiberg nølte ikke med å overlate Vildanden til direksjonen. I et møte 15. november 1884 besluttet den å anta stykket (TarkUiB DNS 27).

Også direksjonen ved Christiania Theater var innstilt på å oppføre Ibsens nye stykke så raskt som mulig. Teatersjef Hans Schrøder mottok boken 11. november (NBO TS ark A2 11:1767). Allerede dagen etter ble stykket antatt til oppførelse (NBO TS ark A2 6). Ibsen ble underrettet via telegram: «Conditions acceptées. Si vous désirez indiquer distribution des rôles, veuillez m’en informer» (NBO TS ark A2 31). At Christiania Theater skulle sette opp Vildanden, ble gjort kjent ved en notis i Dagbladet 12. november (Anonym 1884f) og i Bergens Aftenblad 15. november (Anonym 1884d). Telegrammet fra Christiania Theater besvarte Ibsen i et brev til teatersjef Schrøder datert 14. november. Innledningsvis konstaterte han at han ikke hadde noe ønske «om selv at besætte rollerne i mit nye skuespil». Flere av skuespillerne var ukjente for ham, skriver han, og han har kun gjennom avisene hatt anledning til å følge utviklingen til de av personalet som han kjente fra tidligere. Avisenes anmeldelser stolte han ikke på, fordi de «meget ofte ikke gir noget pålideligt billede».

Ikke desto mindre går Ibsen i det samme brevet over til å meddele sine tanker om hvilke av skuespillerne som kunne være aktuelle for de ulike rollene. Det er spesielt Hjalmar Ekdal han er opptatt av å få en riktig presentasjon av. Som Hjalmar har han tenkt seg Arnoldus Reimers, og han legger vekt på at rollen ikke må tillegges noe parodisk eller komisk uttrykk. Han siterer Rellings ord om at Hjalmar har «dette hjertevindende i røsten», og skriver at det må fastholdes i utførelsen. Videre skriver han om den samme rollen: «Hans følsomhed er ærlig, hans tungsind smukt i sin form; ikke fnug af affektation. I fortrolighed vil jeg henlede Deres opmærksomhed på Kristoffer Janson, der lige frem kan være dejlig når han våser som værst. Dette er et fingerpeg for vedkommende skuespiller.»

I rollen som Gina mener Ibsen at Lucie Wolf må passe godt. Til å spille en «smuk, kvik og ingenlunde simpel» Berta Sørby tror han enten Sophie Reimers eller kanskje Laura Gundersen vil passe bra. Han har derimot ikke noe forslag til å besette Hedvigs rolle. Gregers Werle betrakter dikteren som «stykkets vanskeligste karakter med hensyn til gengivelsen». Han er usikker, men kan tenke seg enten Hjalmar Hammer eller Bjørn Bjørnson. Som gamle Ekdal foreslår han Johannes Brun eller Henrik Klausen, og doktor Relling kunne kanskje fremstilles av Jens Selmer. Når det gjelder grosserer Werles rolle, er Ibsen i tvil: «Man har jo [Sigvard] Gundersen. Men jeg ved ikke om han hos denne mand magter at få frem, hva jeg har villet og således, som jeg har villet det.»

Også biroller har Ibsen tenkt gjennom i relasjon til personalet ved Christiania Theater. For de to tjenerne i starten av første akt har Ibsen forslag om Ole Johan Bucher som Petersen og Christian Abelsted som Jensen. Om gjestene i middagsselskapet hos grossereren hevder han at simple statister ikke kan «bruges uden at fordærve hele akten». Ibsen var ikke like tilfreds med spillestilen til alle de profesjonelle skuespillerne heller: «Jeg vilde helst ganske være fri for [Andreas] Isachsen, fordi denne altid går og gebærder sig som en underlig skuespiller og ikke som et almindeligt menneske; men han kunde dog måske få noget ud af Molvigs få replikker.» Avslutningsvis gir dikteren uttrykk for noen synspunkter på hva som kreves når det gjelder skuespillets helhetsvirkning:

Interessen for Vildanden var stor både på de teatrene som hadde fått boken tilsendt med følgebrev fra Ibsen, og på andre teatre. På Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm brukte direktør Anders Willman tre dager på å bestemme seg for å anta stykket. Den 15. november kontaktet han Ibsen for å undersøke om direksjonen kunne få «den uteslutande rättigheten till styckets uppförande i Stockholm på samma villkor som, enligt det för förvalningen af de kungliga teatrarne gällande reglementet, tillämpats för Eder ‹Gengangere›» (sitert etter Torsslow 1973, 32). Ibsen svarte 28. november at han var villig til å overlate direksjonen «den udesluttende rettighed» til å oppføre Vildanden. Klok av tidligere negative erfaringer med dette teateret når det gjaldt honorar og oversettelse av Gengangere i 1883, presiserte han likevel at vilkårene nå skulle følge det reglementet som gjaldt for svenske dramatiske originalarbeider, «dog således, at omkostningerne ved oversættelsen bliver mig uvedkommende». Ibsen krevde altså et antagelseshonorar som inkluderte honorar for første fremførelse. Dessuten skulle han ha ⅛ av nettoinntekten av annen til og med 20. fremførelse. Han unngikk dermed fradrag på 50 kroner i oversettelseshonorar for hver akt.

På Det kongelige Theater i København fikk teaterets sensor Erik Bøgh Vildanden til uttalelse. Han leverte en meget positiv innstilling 17. november. Den åpnet slik:

Også i det svenskspråklige miljøet i Finland var det en viss interesse for å se Ibsens nye skuespill på scenen. Ibsen fikk høre om dette, og skrev 21. november 1884 fra Roma til sin venn professor Wilhelm Bolin i Helsingfors at han av deres felles venn Jonas Lie hadde fått vite at direksjonen for Svenska Teatern var interessert i Vildanden med tanke på en oppførelse, forutsatt at man hadde de nødvendige kunstneriske kreftene til sin rådighet. Dersom dette var riktig, ønsket Ibsen at Bolin kunne være hans representant i denne saken. Hans oppgave ville være å se til at oversettelsen ble korrekt og så nær som mulig til «det vanlige dagligdagse talesprog». Dessuten ville Ibsen ha Bolin til å besørge rollefordelingen og passe på at oppsetning og innstudering «foretages med omhu og overensstemmende med mine intentioner».

Ibsen var i denne perioden mellom utgivelse og oppførelse av Vildanden relativt aktiv i sin kontakt med de skandinaviske teatrene for å overvåke forberedelsen til den sceniske realiseringen. Han fikk et og annet brev fra teaterledere som hadde spørsmål angående forståelsen av sceneanvisninger o.l., og da var han rask med å svare. Til August Lindberg, som i 1884 og 1885 var instruktør og skuespiller ved de kongelige teatrene i Stockholm, skynder han seg i brev 22. november med å svare «at ‹Vildanden› ligesom alle mine skuespil er arrangeret fra tilskuerpladsen og ikke fra scenen. Jeg arrangerer alting således, som jeg ser det for mig under nedskrivningen». Han kommer også i dette brevet med sin insistering på scenebelysningens spesielle betydning i dette skuespillet; den må svare til grunnstemningen i hver av de fem aktene. Også detaljer må være nøyaktig slik han har forestilt seg dem. Det er som om han i ettertid ser at sceneanvisningene ikke alltid er presise nok:

Mot slutten av november forelå avtaler om oppførelse av Vildanden ved hovedscenene i Kristiania, København og Stockholm. I brev til Hegel av 23. november (da svar fra teateret i København ennå ikke var mottatt) er Ibsen optimistisk med tanke på stykkets muligheter ved andre teatre. Han ser ingen grunn til at det skulle møte avslag noe sted, «forudsat at ikke besættelsen af Hedvigs rolle skulde støde på vanskeligheder».

Ved Christiania Theater arbeidet teatersjef Schrøder med rollelisten. Den 27. november svarte han på Ibsens forslag. I hovedsak ble dikterens innspill fulgt. Middagsgjestene ble ikke overlatt statister, men skulle fremføres av teaterets fast ansatte skuespillere. Til å spille Hedvig hadde Schrøder valgt Frederikke Krohn, som han håpet ville lykkes i å gi «et troværdigt og sympathivækkende Billede af dette troskyldige og elskværdige Barn» (NBO TS ark A2 31). Med hensyn til Isachsens evner som skuespiller, som Ibsen hadde uttrykt klare forbehold til, var Schrøder langt mer positiv. Han kunne fortelle at Isachsen tidligere med «stor Dygtighed» hadde ivaretatt rollene som grosserer Guldstad i Kjærlighedens Komedie og boktrykker Aslaksen i En folkefiende. I et senere brev til Schrøder, datert 30. november, skriver Ibsen at han har oppfanget et rykte om at man ved Christiania Theater tenker på å la Isachsen spille grosserer Werles rolle. Nå er han ikke så avvisende til denne skuespilleren: «dette har jeg intet imod når han blot tilholdes ikke at fremstille ham som påfaldende eller forunderlig.»

Den 27. november 1884 kunne Aftenposten presentere rollelisten for sine lesere (Anonym 1884c). Det ble også gjort kjent at Bjørn Bjørnson, som hadde ønsket seg fritatt for å spille i stykket, skulle stå for instruksjonen. I brevet til Ibsen hadde Schrøder gitt uttrykk for at han håpet at premieren ville kunne foregå i første halvdel av januar 1885. Først måtte man nemlig markere 200-årsjubileet for Ludvig Holbergs fødsel, med andre ord vente med innstuderingen av det nye Ibsen-stykket til etter Holberg-festlighetene, som foregikk den første uken av desember 1884. Den 20. desember kunne Aftenposten fortelle at den første prøven på Vildanden ved Christiania Theater startet den dagen.

Lørdag 29. november meldte Bergens Aftenblad at Christiania Theater ville ha premiere på Vildanden 1. nyttårsdag 1885 (Anonym 1884e). Både Den Nationale Scene og teaterets publikum var dermed fullt ut orientert om status for fremdriften av Vildanden i Kristiania. Mandag 1. desember gjengav avisen rollelisten med Aftenposten som kilde. Både i Bergen og ved teatrene i København og Stockholm måtte man erkjenne at Christiania Theater utvilsomt lå best an i kappløpet om urpremieren på Vildanden.

I en vanskelig økonomisk situasjon diskuterte styret ved teateret i Bergen hvordan det økonomiske mellomværendet med Ibsen kunne løses slik at teateret fikk mulighet til å oppføre Vildanden. Løsningen kom da teaterets økonom Søren Falch henvendte seg til Ibsen 9. desember. Av Ibsens svar 19. desember fremgår at Falch hadde gjort det klart at dersom teateret skulle betale sin samlede gjeld til Ibsen, ville det medføre «særlige vanskeligheder» for driften av teateret. Ved en eventuell konkurs ville Ibsen neppe få sitt tilgodehavende. På lengre sikt ville innstilt teatervirksomhet i Bergen heller ikke gi ham inntekter. Ibsen sa seg følgelig villig til å «eftergive de resterende 250 kroner», og konkluderte dessuten med at «ethvert pekuniært mellemværende mellem teateret og mig til dato er at betragte som op- og afgjort». Dermed var det fritt frem for Den Nationale Scene å oppføre Vildanden, en oppførelse Ibsen avslutningsvis håpet «vi fra begge sider må få glæde af».

I Bergen må man ha kalkulert med et positivt svar. Allerede i styremøtet 14. desember ble det nemlig bestemt at Vildanden skulle ha premiere 2. januar 1885, åpningsdatoen for Det Norske Theater i Bergen i 1850 (TarkUiB DNS 27). Rollelisten ble gjort kjent for publikum i Bergens Aftenblad 16. desember (Anonym 1884g). Den viser følgende fordeling: Grosserer Werle skulle fremstilles av Jacob Asmundsen, Gregers Werle av Nicolai Halvorsen, gamle Ekdal av Fredrik Garmann, Hjalmar Ekdal av Lars Michelsen, Gina Ekdal av Octavia Sperati, Hedvig av Didrikke Tollefsen, fru Sørby av Rosa Asmundsen, Relling av Berent Johannessen, Molvig og En blegfed herre av Gustav Thomassen, bokholder Graaberg av Tobias Sørensen, En tyndhaaret herre av Berent Johannessen og En nærsynt herre av Johan Bøgh. Tjenerne og middagsgjestene skulle spilles av korister (TarkUiB Regibok 1881–85, 176–80). Også i Bergen skulle oppgavene altså løses i hovedsak av teaterets egne skuespillere. De to unge damene som ble plukket ut for Hedvigs rolle i Christiania og i Bergen, var jevnaldrende skuespillerinner: Frederikke Krohn og Didrikke Tollefsen ville bli henholdsvis 23 og 22 år i 1885.

Octavia Sperati, som hadde fått Gina Ekdals rolle, erindret vel 30 år senere at prøvetiden hadde startet med at skuespillerne virket «likesom magtstjaalne» og preget av en trykkende mørk stemning fremkalt av stykkets triste omgivelser og den mystiske verden inne på mørkeloftet. Dette førte til at «Replikkerne stivnet, og høitidelig gikk vi omkring». Gunnar Heiberg var meget grundig som stykkets instruktør. Blant annet hadde han individuelle prøver med skuespillerne i sin egen bolig: «Naar Gina forlot ham, kom som regel Hedvig til ham» (Sperati 1916, 105). Før skuespillerne møttes til den første sceneprøven, hadde de tenkt ut individuelle tolkninger av sine roller og dessuten lært replikkene utenat. Dette var en praksis Ibsen arbeidet med å innføre allerede da han var ansatt ved Det norske Theater på 1850-tallet. Heiberg ble ikke trett av å innskjerpe at jo mer naturlig og realistisk et skuespill som Vildanden ble spilt, «desto bedre vilde det symbolske, det almengyldige springe frem og hvælve sig over stykkets handling som i livet» (1916, 106). Sceneprøvene på den bergenske Vildanden startet kl. 16.45 lørdag 20. desember. Tirsdag 23. desember var det også ettermiddagsprøve. Onsdag 24. desember ble det holdt formiddagsprøve på fjerde og femte akt fra kl. 11.15. Formiddagsprøver var det også fredag 26. desember på første og annen akt og søndag 28. desember på tredje akt.

Også på Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm begynte prøvene i siste del av desember 1884. Den 26. desember skrev August Lindberg til Ibsen for blant annet å fortelle at «Repetitionerna pågå sedan en vecka och varje övningsdag ger alt större löften om et utförande som lydig, enkelt och sant sluter sig omkring styckets kärna» (sitert etter Lindberg 1943, 148).

I Bergen var det åpenbart behov for mer prøvetid. I styremøtet 28. desember ble det nemlig bestemt å utsette premieren til fredag 9. januar. Dette gav instruktør Heiberg mulighet til en meget intens prøveperiode den første uken av januar. Ensemblet startet med formiddagsprøve på første og annen akt lørdag 3. januar, tok opp igjen annen akt om formiddagen mandag 5. januar og fortsatte med tredje, fjerde og første akt enda en gang om ettermiddagen samme dag. Også tirsdag 6. januar var avsatt til dobbeltprøve. Om formiddagen stod fjerde og femte akt for tur, og om ettermiddagen de fire første aktene. Onsdag 7. januar var det fullt fokus på femte akt, som ble gjennomgått to ganger. Formiddagen 8. januar var det prøve på enkelte scener av tredje, fjerde og femte akt, og generalprøve med kostymer og sminke på ettermiddagen (TarkUiB Regijournal 1876–85).

Mandag 5. januar 1885 kunne Bergens Aftenblad melde at «Ibsens ‹Vildanden› kommer efter forlydende Fredag til Opførelse paa vor Scene» (Anonym 1885d). To dager senere stod følgende annonse i samme avis: «Theatret. Fredag den 9de Januar, Kl. 7 – 10½: (For første Gang) Vildanden, Skuespil i 5 Akter af Henrik Ibsen.» Den som ville sikre seg billett til urpremieren på Vildanden, kunne kjøpe det til en overpris av 40 øre pr. billett til «Logern og Parket» og 20 øre til «Parterrerne og Galleri» torsdag 8. januar. Eventuelle billetter som var igjen, ble solgt til vanlig pris på fredag. Ny teknologi ble også tatt i bruk ved billettsalget: «Billetter kan pr. Telefon bestilles i Hr. Nygaards Boghandel» (Anonym 1885a).

Telefonnettet var bare delvis utbygget i januar 1885. Personalet i Nygaards Boghandel opplevde dermed ingen telefonstorm etter billetter til urpremieren. Det handlet likevel om «Sæsonens fornemst dramatiske Nyhed» som nå kom «først frem paa vore Brædder», som det heter i Joachim Lampes anmeldelse. Han poengterte at «Stockholm er i Hælene, Kristiania i Anmarsch, Kjøbenhavn under Mobilisering. Men Bergen var først» (Lampe 1885). På urpremieren var det samlet et «godt, men dog ikke, som man skulde have ventet, fuldt Hus» (Platou 1885). Urpremierens publikum fulgte «den noget lange Forestilling med spændt og øgende Interesse» (Lampe 1885). Forestillingen varte fra kl. 19.00 til kl. 23.00 (TarkUiB Regijournal 1876–85). Ifølge Platou var publikums interesse stor og voksende «fra Akt til Akt indtil den trøstløse Slutning». I Bergens Tidende utdypet Dahl publikums interesse: «Hver eneste Scene fulgtes med næsten aandeløs Spænding, og hver Akt fik stærk Applaus og de spillende i hver Akt fremkaldtes» (Dahl 1885). Av teaterets regibok fremgår at det scenebildet publikum så i hver akt, var helt i overensstemmelse med Ibsens anvisninger (TarkUiB Regibok 1881–85; jf. K. Nygaard 1975, 146–50). Det samme gjaldt i hovedsak også for de gjenstandene som i regiboken listes opp under rubrikken «Personlige Rekvisitter».

Den delen av publikum som betraktet «Ibsens rigdomsdybe Stykke nærmest som Læsedrama», ble ifølge Lampe på det «glædeligste rykket ud af Vildfarelsen. […] Stykket er gjennemgaaende af betydelig scenisk Virkning, sidste Akt endog af overvældende» (Lampe 1885). Ifølge Dahl gjaldt dette selv om teksten «længe i Forvejen er udkommet i Trykken, er diskuteret paa kryds og paa tvers Mand og Mand imellem, kommenteret, kritiseret og belyst i Pressen fra alle mulige Standpunkter». Han betrakter den sceniske versjonen som helt unik: Det var den som «alligevel til syvende og sidst […] ved at iklæde Figurerne Kjød og Blod kaster det kraftigste og klareste Lys over Arbejdet samlet» (Dahl 1885). Senere oppsummerte Octavia Sperati i sine erindringer at oppfatningen av Vildanden som lesedrama ble «paa det grundigste gjort tilskamme ved opførelsen. Stykket fik netop liv bak rampen» (Sperati 1916, 108).

Anmelderne var opptatt av hvorvidt det hadde lyktes teateret å overføre tekstens virkelighetsinntrykk til den sceniske presentasjonen. Lampe fant at det fra starten av var «altfor lidt af den lette, jævne og hverdagslige touche fra Livet. Man spiller formeget Komedie og forlidet Lystspil». Dessuten var tempoet «en halv Gang for langsomt» (Lampe 1885). Platou så det slik at både oppfatningen og fremstillingen av rollene, på samme måte som samspillet, måtte være helt igjennom avrundet og sikkert «forat den fortrinlig lette og naturlige Dialog skal gjøre fuld Virkning og det dystre Livsbillede faa et illusorisk Virkelighedens Skin» (Platou 1885). Med den korte tiden teateret hadde til innstuderingen, kunne man ikke vente et slikt resultat, hevdet Bergens Aftenblads anmelder. Dahl i Bergens Tidende var mer positiv. Han syntes at både originaliteten i selve emnet og den overlegne realismen i behandlingen virket overraskende fengslende og gripende:

I Bergensposten hadde Lampe betegnet Gregers’ rolle som stykkets vanskeligste, uten at han presiserte hva det vanskelige bestod i (Lampe 1885). Både Dahl og Platou var samstemte om at skikkelsen i Halvorsens utførelse hadde fått en utmerket maske og kostyme. Dahl beskrev den slik: «Et tykt mørkerødt Haar, tykke, røde, højtbuede Øjenbryn og uflid og uklippet tyndt, rødt Helskjæg giver i Forbindelse med den graa Vadmelsdragt hele Personen Præget af Folkehøjskole». Om Rellings rolle skriver han at Berent Johannessen viste seg som «en smuk, næsten fin, elegant Mand med fint flid Helskjæg og Haar, skarpe, gjennemtrængende Øjne og et roligt behersket, lidt dovent Væsen. Der er meget af Lægen ved ham». På den annen side kunne det hevdes at skikkelsen «falder ligesom ud fra Omgivelserne, passer ikke helt ind i det øvrige Selskab». Om Jacob Asmundsens fremstilling av grosserer Werle skriver Dahl at han manglet «Levninger af den gamle Kavaler, galante Dameven, exellente Vært og Selskabsmand». Dette gjorde at det ble noe «koldt, haardt og utilgjængeligt» ved rollen (Dahl 1885).

Når det gjaldt Hjalmar Ekdal, spilte Jacob Michelsen etter Lampes mening i enkelte scener «grelt og vel stærkt til Publikum» (Lampe 1885). Dahl fant også at «de grovere komiske Momenter i Hjalmar Ekdal ikke bør pointeres stærkere» (Dahl 1885). Samtidig tvilte han på at Hjalmar som sønn av en løytnant ikke visste at «Alderen har Indflydelse paa Vin». Men det var også «en vis ydre Soliditet ved hans Fotograf, som gjør Figurens indre Holdningsløshed og Hulhed dobbelt virkningsfuld» (Platou 1885).

Dahl mente det var stor forskjell mellom hvordan man som leser forestiller seg Gina, og slik Octavia Sperati fremstilte henne. Under lesningen så man nemlig for seg Gina «afstumpet i Følelsen paa en anden Maade. Man tænker sig hendes Maade at være og tale paa noget lettere og brutalere». Sperati viste derimot en Gina som «tænker meget, og som om hun dels har lidt Samvittighed og dels er sig sin Forkommenhed, sin undertrykte Stilling, noget bevidst» (Dahl 1885). Lampe så også Octavia Speratis spill i Ginas rolle som «tænksomt og dygtigt, enkeltvis, som hvor hun slaar i Bordet til Manden og afkræver ham Forklaring, ligetil fortrinligt» (Lampe 1885). Platou opplevde Speratis Gina som en «ægte Virkelighedsskikkelse», som var preget av noe mutt og misfornøyd, men som hun ikke syntes passet på «den jevne, flinke Husmoder, der hygger og steller saa lunt for Mand og Barn» (Platou 1885). Men hun undret seg over at Gina snakket østlandsk når de øvrige på scenen «bliver ved sit Bergenske». Selv kunne Sperati i sine erindringer senere fortelle at hun hadde følt seg hjemme i det skumle atelieret fordi hun i to år hadde arbeidet i et lignende fotografisk atelier hos firmaet Marthine Lund & Co i Kristiania (Sperati 1916, 106–07).

Over Didrikke Tollefsens Hedvig var det «formeget Spil, forlidt virkelig Barnlighed og ægte Naivitet», mente Platou (1885). Dahl opplevde derimot Tollefsens fremstilling på en ganske annen måte: «Hun faar Barnet, Kejtetheden, Backfischalderen tydeligt givet». Hennes spill som Hedvig gjorde at publikum «faar en vis ængstelig Følelse af, at hun forstaar meget af det, som foregaar omkring hende, af et dybere Instinkt». At Tollefsen fremstilte alt ved Hedvig «saa barnligt smukt og sandt», gjorde at hun «i højere Grad end nogen af de andre samler Interessen om sig» (Dahl 1885).

I teksten lar Ibsen Hjalmar og Gregers diskutere ulike nyanser med hensyn til farven på og beskaffenheten av løytnants Ekdals hår. På den bakgrunn fant Platou det underlig at Garmann hadde et «almindeligt graat Haar» (Platou 1885). Kanskje kunne dette virke uvesentlig, medgav hun, men i et arbeid av Ibsen «hvor hver enkelt Replik passer nøiagtig ind i Sammenhængen lige som den enkelte Sten i en Bygning», måtte man være ekstra tro mot teksten. Ellers var anmelderne allerede etter premieren samstemte om at «Iscenesætningen er udmærket og Dekorationerne ligesaa» (Lampe 1885). Platou skriver: «Stykkets Udførelse gjorde vor nationale Scene al Ære, idet baade Iscenesætning og Spil vidnede om meget og omhyggeligt Arbeide» (Platou 1885). Hun avslutter sin andre omtale (i Bergens Aftenblad) med å spå at stykket ennå en god stund vil legge beslag på publikums interesse, og det slo til, noe inntektene ogå viste. På urpremieren kom det inn 314,30 kroner, mens summen på den andre forestillingen var økt til 557,60 kroner (TarkUiB Repertoarbok 1876–80, 60). Begge forestillingene ble solgt til forhøyde billettpriser. Ved abonnementsforestillingen 14. januar 1885 ble det rapportert om nesten utsolgt sal, samtidig som det ble antatt at stykket «holder sig uden Tvivl endnu længe paa Repertoiret. Stykket kræver det, Udførelsen fortjener det» (Anonym 1885f). Etter femte forestilling fredag 16. januar het det i en notis at oppførelsen hadde trukket «særdeles godt Hus». Samtidig ble det meldt at stykket skulle spilles som «Folkeforestilling til nedsatte Priser» (Anonym 1885e). Initiativet hadde positiv effekt. Den første av de tre folkeforestillingene til nedsatte priser gav et økonomisk utbytte på 510,90 kroner. De følgende tre viste synkende billettinntekter med henholdsvis 379,30, 258,60 og 230,40 kroner (TarkUiB Repertoarbok 1876–80, 60). Den siste ble annonsert som «kroneforestilling».

Våren 1885 ble Vildanden fremført ni ganger på Den Nationale Scene. Bortsett fra Jeppe paa Bierget, teaterets markering av 200-årsjubileet for Holbergs fødsel, ble ingen av de øvrige oppsetningene i sesongen 1884/85 fremført så mange ganger som Vildanden. To andre stykker ble spilt henholdsvis åtte og syv ganger. Gjennomsnittet for antall fremførelser lå på tre–fire ganger. Når det gjaldt kappløpet om å være først til å fremføre Vildanden, fulgte de nordiske hovedstadsteatrene tett etter urpremieren på Den Nationale Scene, og dessuten tett etter hverandre. På Christiania Theater ble stykket oppført 11. januar. Svenska Teatern i Helsingfors fulgte 16. januar, Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm 30. januar og Det kongelige Theater i København 22. februar 1885. I løpet av seks uker var altså Vildanden presentert i de nordiske landene.