Henrik Ibsens skrifter

Var de første tiårene av 1800-tallet den fremste skuespillforfatter innen den dansk-norske litteratur. Ble avgjørende påvirket av H. Steffens og hadde under sin utenlandsreise 1805–09 også omgang med bl.a. Goethe. Hentet fra denne tid emner fra nordisk mytologi, historie og middelalderdiktning, bl.a. i sitt mest innflytelsesrike skuespill Hakon Jarl (1807) og i Baldur hin Gode (1807), Palnatoke (1809), Axel og Valborg (1810), Stærkodder (1812), Hagbarth og Signe (1815), Fostbrødrene (1817), Væringerne i Miklagard (1827), Tordenskiold (1833), Dronning Margareta (1834), Olaf den Hellige (1838), Knud den Store (1839) m.fl. Fra slutten av 1820-årene kritisert av J.L. Heiberg, men ble 1829 hyllet av E. Tegnér i Lund som Nordens største dikter («Skaldernas Adam är här, den nordiska Sångarekungen, Thronarfving i Diktningens verld, ty thronen är Göthes», Oehlenschlägers Erindringer IV, 1851, 80) og 1833 i Kristiania av norske akademikere. 1845 hyllet på det nordiske studentmøtet i København, men deltok ikke i ledelsen av den skandinavistiske bevegelse. Etter å ha vært ute av takt med tidens smak fikk han i 1840-årene igjen publikumssuksess med flere stykker, bl.a. med Dina (1842) og Landet fundet og forsvundet (1845). Hans datter Maria ble 1842 gift med nordmannen W. Konow og bosatte seg utenfor Bergen (DBL). Ibsen publiserte 16. februar1850 (Christiania-Posten nr. 554) minnediktet «Skjalden i Valhal» da Oehlenschläger døde (HFL 3, 82), og hans tidlige diktning, særlig Kjæmpehøien, viser klar påvirkning fra Oehlenschläger. Under sitt opphold i Roma lånte Ibsen flere ganger Oehlenschläger-verker fra Den Skandinaviske Forenings bibliotek (Anker 1956b).