Henrik Ibsens skrifter

På farssiden tilhørte han det stockholmske borgerskapet, mens moren kom fra mer beskjedne kår. Barndommen ble preget av farens økonomiske vanskeligheter. Strindberg mente dessuten at han var et uønsket barn. Forsøkte 1869 å bli skuespiller, uten å lykkes. Studerte en tid, samtidig som han skrev dramatiske arbeider og bl.a. fikk to enaktere oppført 1870 og 1871. Skrev 1872 dramaet Mäster Olof, som ikke ble antatt, og som heller ikke vakte noen oppmerksomhet da det ble utgitt 1880. Virket i 1870-årene som journalist, lengst i Dagens Nyheter (1873–74), samtidig som han gjorde en rekke oversettelser. 1874–82 assistent ved det kongelige bibliotek. Fikk 1879 sitt litterære gjennombrudd med romanen Röda rummet, en samfunnssatirisk skildring av bohemlivet som var et gjennombrudd for den realistiske litteratur, og som ble et samlingsmerke for det «unge Sverige». 1877(–91) gift med skuespillerinnen Siri von Essen. Inspirert av kjærligheten til henne skrev han den følgende tid flere skuespill, bl.a. for å skaffe henne roller: de historieromantiske Gillets hemlighet (oppført 1880) og Herr Bengts hustru (oppført 1883) og det populære eventyrspillet Lycko-Pers resa (oppført 1883). Drev også kulturhistorisk forskning og utgav Svenska folket i helg och söken, i krig och i fred, hemma och ute eller Ett tusen år af svenska bildningens och sedernes historia (1881–82). Arbeidet førte til strid med svenske historikere. Studiene fikk skjønnlitterært uttrykk i de heftevis utgitte Svenska öden och äventyr : berättelser från alla tidehvarf (1882–91). Radikaldemokratisk, republikansk samfunnskritikk og polemisk holdning preger Det nya riket (1882), med satire over anmelderne av hans historiske bøker, og Dikter på vers och prosa (1883). Den siste innledet en viss frigjøring fra den klassiske metrikk, noe som ble videreført med Sömngångarenätter på vakna dagar (1884–90). Etter striden rundt Svenska folket og Det nya riket flyttet Strindberg til utlandet og bodde i Frankrike, Sveits, Tyskland og Danmark (1887–89) før han flyttet tilbake til Sverige. Skrev i Sveits Utopier i verkligheten (utgitt 1885) og første del av Giftas (utgitt 1884, annen del 1886). Strindberg drev her gjøn med de moderne frigjøringsbestrebelser, særlig slik de kom til uttrykk i Et dukkehjem. Giftas førte til tiltale for blasfemi. Etter noe nøling møtte Strindberg for retten i Stockholm, der han ble frikjent 17. november 1884. Prosessen førte til konsolidering av de konservative krefter. Det ble vanskeligere for Strindberg å få utgitt bøker, og 1887 tok en rekke forlag avstand fra hans hovedforlegger Albert Bonnier. Samtidig møtte Strindberg motstand fra mange av de yngre på grunn av sine kjønnspolitiske oppfatninger som han nå radikaliserte i retning av å oppfatte kvinnen som intellektuelt og moralsk underlegen mannen. Han forlot også kristendommen og sitt demokratiske grunnsyn og inntok en åndsaristokratisk, pessimistisk holdning. Ekteskapet gikk inn i en krise, preget av Strindbergs sykelige mistenksomhet. Hans forfatterskap er i denne perioden preget av fransk naturalisme. 1886 skrev han sin selvbiografi Tjensteqvinnans son (1886–87, 3 b.; b. 4, 1909). Publiserte «Sjælemord (Apropos Rosmersholm)» i Politiken 1887 nr. 150 (HFL 3, 78). På fransk skrev han 1887–88 Le plaisir d’un fou (først utgitt på tysk 1893: Die Beichte eines Toren; i ordinær svensk utgave 1914: En dåres försvarstal). En rekke dramaer kretser om kjønnskampen og «kjærlighetshatet»: Fadren (utgitt Helsingfors 1887, oppført København 1887), Fröken Julie (utgitt Stockholm 1888, oppført København 1889) og Fordringsegare (oppført København 1889). Innimellom utkom den godlynte skjærgårdsromanen Hemsöborna (1887), novellesamlingen Skärkarlslif (1888), hans mest leste verk, og idéromanen I hafsbandet (1890). Flyttet 1889 tilbake til Sverige. 1891 skilt fra Siri von Essen. Vinteren 1892–93 var han sentralfigur i en skandinavisk-tysk bohemkrets i Berlin. Viet seg de følgende år til naturvitenskapelige og alkymistiske studier. Hans stykker ble spilt i Berlin og Paris, og bøkene ble oversatt, men Strindberg hadde i disse årene meget dårlig økonomi. Mai 1893 gift med den østerrikske forfatterinnen Frida Uhl. De bodde i ulike europeiske byer inntil de høsten 1894 skiltes for godt i Paris (skilsmisse 1897). Strindberg bodde 1894–95 i Paris, der han delvis levde av midler innsamlet blant skandinavene. En serie psykiske kriser med forfølgelsesvanvidd («infernokrisen») kulminerte 1896. Ved årsskiftet 1896/97 tilbake i Sverige, bosatt i Lund. Vinteren 1897–98 igjen i Paris, flyttet deretter våren 1898 til Lund og 1899 til Stockholm. Skrev på fransk den dagboksaktige Inferno (1897) og oppfølgeren Legender (1898). De alkymistiske studiene ledet etter hvert over i en religiøs og okkultistisk verdensoppfatning. Etter infernokrisen skapte Strindberg flere av sine fremste verker, som Till Damaskus (1898, 1901) og Drömspelet (1901). Skrev de følgende år også en rekke historiske dramaer, eventyrspill, prosaarbeider o.a. (SMK).