Henrik Ibsens skrifter

Sammen med vennene Giovanni Verga og Luigi Pirandello var han blant de ledende forkjempere for franskinspirert realisme og naturalisme i litteraturen (verismo). Etter avbrutte jusstudier var han teaterkritiker i La Nazione i Firenze, senere bosatt i Mineo, Milano og Roma. Fra 1902 professor i italiensk litteratur i Catania. Utgav 1877 den første av 15 novellesamlinger og 1879 den første av seks romaner. Hans mest kjente verker er romanene Giacinta (1879) og Il marchese di Roccaverdina (1901). Hans fremste kritiske arbeider er Studi sulla letteratura contemporanea (1880, 1882) og Gli «ismi» contemporanei (1898) (EA; NEB). Capuana laget en italiensk oversettelse av Et dukkehjem (Casa di bambola) basert på Moritz Prozors franske oversettelse, som først ble publisert i Carro di Tespi 1891 (3, nr. 11–18) og deretter utgitt som bok 1894 (Milano, M. Kantorowicz) (Lokrantz 2002, 64, 72–73). Han skrev 1899 om John Gabriel Borkman (Cronache Letterarie, 183–91) (Pettersen 1928, 150).