Henrik Ibsens skrifter

Født i Berlin, der han også fikk sin skolegang. Allerede 1846 ble han av Emanuel Geibel introdusert i kretsen til kunsthistorikeren og forfatteren Franz Kugler, der han møtte dikteren Joseph Eichendorff, kulturhistorikeren Jacob Burckhardt, maleren Adolph Menzel, forfatteren Theodor Fontane, kunsthistorikeren Friedrich Eggers, arkitekten Richard Lucae, kunsthistorikeren Wilhelm Lübke o.a. Opptatt i forfattergruppen Tunnel über der Spree sammen med bl.a. Theodor Storm. Studerte klassisk filologi, senere romanske språk i Berlin og Bonn. 1850 doktorgrad i Berlin på en avhandling om refrenget i trubadurdiktningen. Dro 1852–53 med stipend til Italia og planla deretter å habilitere seg for en universitetsstilling. Giftet seg 1854 med F. Kuglers datter Margaretha (1834–62) og tok samme år imot tilbud fra Maximilian 2., formidlet av Geibel, om å slå seg ned i München med fast årsgasje, med plikt til å delta i kongens symposier og med forelesningsrett ved universitetet (jf. innledningen, under München: borgerlig styre og klassisistisk kultur). Forholdet til hoffet ble mer anstrengt under Ludvig 2. (konge 1864–86), og da Geibel 1868 forlot München, frasa Heyse seg årsgasjen. 1862 enkemann, etter å ha fått fire barn. Giftet seg for annen gang 1867 med Anna Schubart og fikk i dette ekteskapet ytterligere to barn. Bygget i forbindelse med sitt annet ekteskap et eget hus som gjennom flere tiår ble et intellektuelt og selskapelig sentrum. Som forfatter ble Heyse særlig kjent for sine noveller (19 novellesamlinger 1858–88), og hans novelleteori i introduksjonen til første samling av Deutscher Novellenschatz (1871–76, 24 b.) var lenge regnet som mønstergyldig. Skrev ellers fortellinger på vers, lyrikk, en mengde skuespill og utførte en rekke oversettelser, særlig fra spansk og italiensk. 1873 utkom hans første roman, Kinder der Welt. Var 1882 redaktør for Neues Münchener Dichterbuch og 1884–88 medutgiver av Neuer deutscher Novellenschatz (24 b.). Fra og med Gengangere distanserte Heyse seg skarpt fra Ibsens forfatterskap. Han ble hovedmålet for de unge naturalistenes kritikk av den idealistiske estetikk, men var respektert for sin personlige integritet. 1887 gikk Heyse ut av ordenskapitelet for Maximilianorden for kunst og vitenskap etter at regenten etter press fra kirken unnlot å gi ordenen til Ludwig Anzengruber. 1911 tildelt Nobelprisen i litteratur (NDB).