Henrik Ibsens skrifter

Født 23. desember 1859 i Kristiania. Flyttet fire år gammel med foreldrene til Roma og åtte år gammel til Dresden. 1868–75 elev ved en privatskole i Dresden, som fra 1873 var ledet av Paul Mochmann. 1875–78 elev ved Kgl. Maximilians-Gymnasium i München. Fulgte vinteren 1878–79 forelesninger i rettslære, økonomi o.a. ved universitetet i Roma. 1882 doktorgrad ved universitetet i Roma på avhandlingen La Camera Alta nel governo rappresentativo, en studie av førstekammerets stilling i representative demokratiske systemer. Publiserte 1883–84 «Statsbegrebets udvikling gjennem tiderne» i Nyt Tidsskrift. 1884 ansatt i indredepartementets handels- og konsulatkontor. Fra 12. januar til 18. desember 1885 ulønnet attaché i utenriksdepartementet i Stockholm. Ble 18. desember tildelt norsk attachéstipend og arbeidet april 1886 – august 1888 ved legasjonen og generalkonsulatet i Washington, med opphold i New York desember 1886 – mai 1887. Den 13. juli 1888 innvilget overflytting til Wien, der han tjenestegjorde fra høsten 1888 til attachéstipendets utløp 31. desember 1889 (Langslet 2004, 74, 79; NBL; S. Ibsen 1997, 45–160). Da attachéstipendet utløp forlot Sigurd Ibsen diplomatiet. Han forklarte våren 1890 sin avgjørelse i en avisartikkelserie som vakte stor oppsikt og diskusjon. Hadde til 1899 ingen fast ansettelse og livnærte seg ved skribentvirksomhet. Oversatte dessuten farens arbeider til tysk (Baumeister Solness 1893, Klein Eyolf 1895, John Gabriel Borkman 1897) og fulgte moren på hennes mange og lange kuropphold i utlandet. Utgav 1891 Unionen, der han argumenterte for Norges rett til eget utenriksstyre. 11. oktober 1892 gift med Bergliot Bjørnson. Utgav 1894 Mænd og magter. Tok 1895 til orde for å opprette et professorat i sosiologi, holdt vinteren 1896–97 en serie forelesninger i faget, men ble av universitetets bedømmelseskomité ikke funnet kompetent til professorat. Gav 1898–99 ut tidsskriftet Ringeren med bl.a. Bjørnson, Ernst Sars og Arne Garborg som medarbeidere. Gikk her i «Nationalt kongedømme» inn for å oppløse unionen, men samtidig velge en Bernadotte som norsk konge. Ble 1899 ekspedisjonssjef i indredepartementet for å bygge opp et utenrikskontor. Etter å ha utredet spørsmålet om et særskilt norsk konsulatvesen (1901) ble han 1902 medlem av den annen konsulatkomité. 21. april 1902 – 22. oktober 1903 statsråd i Otto Blehrs regjering og medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Konflikt mellom Ibsen og forsvarsminister Georg Sverdrup medvirket til at regjeringen sprakk. I Francis Hagerups følgende samlingsregjering var Ibsen 22. oktober 1903 – 11. mars 1905 statsminister i Stockholm. Våren 1905 innså han at unionen måtte briste. Han mente imidlertid det måtte skje ved forhandling, nytt stortingsvalg og grunnlovsendring, og han ble derfor holdt utenfor Christian Michelsens nye regjering som gjennomførte unionsoppløsningen juni 1905. Var etter dette ute av norsk politikk. 1906 valgt til medlem av den faste voldgiftsdomstolen i Haag. Bodde fra 1923 i nærheten av Bolzano. Sigurd Ibsen utgav flere bøker, bl.a. den filosofisk-politiske Menneskelig kvintessens (1911) og to dramaer, Robert Frank (1914) og Erindringens tempel (1917). 1992 utgav Helge Nordahl Videnskab og mystik og andre essays, 1997 ble utdrag av brev til foreldrene utgitt av Bodil Nævdal i Bak en gyllen fasade, og 2004 utkom Lars Roar Langslets biografi Sønnen (NBL; NBL 2. utg.).