Henrik Ibsens skrifter

For 1880-årene er oversikten over inntekter supplert med en kolonne for noen beskjedne tyske bokhonorarer, alle fra Theodor Ackermann i München. Dessuten er «skandinaviske teaterinntekter» erstattet med «nordiske teaterinntekter» for å inkludere betalinger fra finske teatre.

Vi merker oss for det første at det aller meste av inntektene fremdeles stammer fra Skandinavia. For tiåret under ett kommer 93 % av inntektene fra det som må kalles hjemmemarkedet. Samtidig ser vi at Ibsen enkelte år får en del inntekter fra tyske teatre. Dette ble viktig for hans tyske forlagspolitikk. Måten han kunne hente inntekter på i Tyskland, var i første omgang gjennom kontroll med oversettelsene som ble benyttet av teatrene.

For det andre ser vi at teaterinntektene i dette tiåret passerer bokinntektene i betydning. For tiåret under ett utgjør bokhonorarer 34,4 % og teaterhonorarer 36,6 % av samlet inntekt. Denne forskyvningen i forhold til det foregående tiåret viser først og fremst hvilken økonomisk betydning det hadde for Ibsen at de skandinaviske landene i slutten av 1870-årene inngikk avtaler om gjensidig beskyttelse av forfatterrett (jf. nedenfor, under Forfatterrett). Det er i første rekke økte teaterinntekter fra Danmark og Sverige som ligger bak den voksende betydningen denne inntektskilden får i 1880-årene.

For det tredje ser vi at finansinntekter nå passerer diktergasjen i økonomisk betydning. Samlet finansinntekt for tiåret er over dobbelt så stor som samlet diktergasje, knapt 35 000 mot 16 000 kroner. Da Ibsen første gang søkte statsstøtte i brev til Karl 15. den 10. mars 1863, skrev han: «At leve udelukkende eller blot væsentligt af literær Virksomhed hertillands, er en Umulighed.» To tiår senere var han i stand til å investere en så stor del av forfatterinntektene sine i verdipapirer at han kunne ha levd av diktergasje og aksjeinntekter alene om det skulle vært nødvendig. Disse to inntektspostene utgjorde gjennomsnittlig vel 5000 kroner årlig. De svenske forfatterne på denne tid, de såkalte åttitalisterna, tjente knapt 2000 kroner årlig på sine forfatterskap (Gedin 2004, 357). På denne bakgrunnen måtte også argumentet for diktergasjene forandres. Begrunnelsen ble nå at de skulle kompensere for tap av inntekter fra oversettelser (jf. brev til J. Sverdrup 4. februar 1877 og H.E. Berner 18. februar 1882).

Samlede inntekter lå de fleste år mellom 15 000 og 20 000 kroner. Det beste året er tiårets første, og det avspeiler suksessen med Et dukkehjem både på bokmarkedet og de nordiske teatrene. I første del av tiåret merker 1882 seg ut som det dårligste året. Årsaken er at ingen teatersjefer ville anta Gengangere. I annen halvdel, og i tiåret under ett, er 1887 det dårligste. Årsaken er blant annet at Edvard Fallesen ikke satte opp Rosmersholm på Det kongelige Theater i København. I tillegg ble Ibsen overtalt av direktør Hans Schrøder ved Christiania Theater til å akseptere tantièmehonorering, 10 % av bruttoinntekten, for samme stykke. Rosmersholm gikk bare tretten ganger i 1887, og for neste stykke forlangte Ibsen igjen et fast honorar (jf. brev til H. Schrøder 6. desember 1888). Dessuten var 1887 et av meget få år uten nye utgaver av eldre bøker på Gyldendal.

For nyutgivelsene er opplysninger om opplag og honorarer samlet i Tabell 5. Mens 1870-årene var kjennetegnet av stadig større førsteopplag og rask oppfølging med nye opplag, er 1880-årene kjennetegnet av at markedet stabiliserer seg rundt opplag på 10 000 eksemplarer. For Vildanden går Hegel ned til 8000, men må raskt følge opp med 2000 ekstra. Det blir ikke nødvendig med Rosmersholm, men med Fruen fra havet går forlaget likevel igjen tilbake til 10 000 med en gang. Et interessant, men uutforsket spørsmål er om stammen av disse 8 000 – 10 000 bokkjøperne er mer eller mindre den samme fra 1870-årene over i 1880-årene, eller om det skjer en vesentlig utskiftning av Ibsen-lesere i og med at han blir de radikales forfatter.

Når det gjelder honorering, ligger også det stabilt. Fra og med Gengangere oppnår Ibsen 60 kroner per ark per 1000 eksemplarer. Det var den høyeste honorarsats forlaget betalte, og Ibsen var sannsynligvis den eneste som oppnådde den. Både Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland fikk rundt 55 kroner. Opplagene deres lå noe lavere enn for Ibsens bøker. I 1883 kom Bjørnsons Over Ævne : første Stykke og Lies Familjen paa Gilje begge i 7000 eksemplarer, Kiellands Gift i 6000 (Tveterås 1950–96, b. 2, 176, 215; b. 4, 62, 66, 71).

Ibsens utgifter og fordelingen av dem på «forbruk» og «finansinvesteringer» i Tabell 6 er beregnet slik det er gjort rede for ovenfor. Det må igjen presiseres at periodiseringen kan være noe misvisende, idet faktiske investeringer gjerne er gjort på et senere tidspunkt enn det som fremgår av tabellen. Når det gjelder skatter, gir regnskapsboken ingen opplysninger, og det lar seg ikke avgjøre om disse er betalt fra «husholdningskassen» eller ikke. I praksis spiller det imidlertid liten rolle. Ibsen skriver i brev til Jacob Hegel 10. mai 1892 at han som utlending i München «kun havde at svare skat af, hvad jeg ved mit literære arbejde fortjente i selve Bayern og det blev jo ikke så farlig meget».

Gjennomsnittlig årlig forbruk ligger mellom 10 000 og 11 000 kroner; slik sett kunne Ibsen fremdeles ikke «leve» av diktergasje og utbytte av verdipapirer. Utgiftstoppene er i 1884 og 1885. I 1884 reiste Sigurd og Susanna til Nordkapp og Trøndelag. I 1885 var Henrik og Susanna i Norge, samtidig som Sigurd trengte penger som ulønnet attaché i utenriksdepartementet. De fleste somrene hadde Ibsen et lengre opphold på hotell på et eller annet turiststed: 1880 Berchtesgaden, 1881 Sorrento, 1882, 1883, 1884 og 1889 Gossensass, 1885 Molde og 1887 Sæby i Danmark. Unntakene er 1886 og 1888 da han oppholdt seg hele sommeren i München for å skrive, og disse årene er også blant tiårets billigste.

Selv om Ibsen forbrukte en del av forfatterinntektene, kunne han investere enda mer i verdipapirer dette tiåret enn han hadde gjort i det foregående. Ifølge hans egne summeringer hadde han ved utgangen av 1870-årene verdipapirer til en nominell verdi av 45 800 kroner. Ti år senere var det økt til 107 310 kroner (NBO RB 1870). Ibsen var i økonomisk forstand meget veletablert og i en posisjon som ble misunt av kollegene. Etter forsoningsmøtet mellom Ibsen og Bjørnson i Schwaz sommeren 1884 skrev Bjørnson til Lie: «vi ser både mer og bedre; vor intellektualitet er ubetinget større. Men han inrætter sig således med sin, at den gir flere procent allikevæl» (Bjørnson 1932, b. 2, 244).