Henrik Ibsens skrifter

Ved slutten av 1880-årene hadde Ibsen endret strategi overfor teatrene. I stedet for selv å tilby teaterdirektørene sine nye skuespill avventet han deres eget initiativ for å få retten til å spille stykkene. Slik kunne han bedre styre hvor han ønsket stykket oppført, hvilket område oppførelsesretten skulle gjelde for, hvordan rollefordelingen skjedde, og hvilke honorarkrav han ville stille. Men da Hedda Gabler kom ut, gjorde han et unntak fra en slik praksis. I et brev 3. juni 1890 til direktør Gustaf Fredrikson ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm lovet han å sende det nye skuespillet så snart det forelå utgitt. Det tok imidlertid sin tid. Etter at en utålmodig Fredrikson i et brev i slutten av november 1890 hadde etterlyst stykket (som fremdeles ikke var utkommet), bekreftet Ibsen sitt løfte i et senere brev 5. desember 1890.

En rekke teatersjefer henvendte seg til Ibsen. I et brev til Julius Elias skrev Ibsen 17. desember 1890: «På mit bord ligger en mængde skriftlige henvendelser fra tyske teaterdirektører, deriblandt også fra berlinske, med anmodning om at få stykket tilsendt for eventuelt at opføre det.» Blant direktørene var Sigmund Lautenberg, sjef ved Residenz-Theater i Berlin. Han hadde skrevet til Ibsen 8. desember. Forfatteren svarte 18. desember at den tyske oversettelsen ennå ikke var utgitt, og at han hadde gitt teateragenturet Felix Bloch i Berlin i oppdrag å ta seg av alle rettighetshenvendelser vedrørende Hedda Gabler. Samme svar mottok skuespiller Carl Wiene, som kontaktet Ibsen 18. desember. Til direktør Oskar Blumenthal og instruktør Anton Anno ved Lessing-Theater gav Ibsen samme beskjed. Men til dem skrev han også at han gjerne ville gi dem retten til oppførelse, såfremt de mente å ha en skuespillerinne som ville makte å spille tittelrollen under Annos instruksjon (opplyst i brev til Elias 29. desember 1890). Ibsen hadde nemlig vært svært tilfreds med Annos innstudering av Rosmersholm ved Residenz-Theater i Berlin i mai 1887.

Otto Brahm og Paul Schlenther ved Freie Bühne i Berlin hadde ikke tatt kontakt med Ibsen, men da de fikk nyss om at Lessing-Theater hadde fått oppførelsesretten, kontaktet de straks Julius Elias og uttrykte bekymring for at man der neppe ville makte fremførelsen på en tilfredsstillende måte. Elias orienterte Ibsen, som svarte ham i brev 29. desember og sa at han stolte på Anno som instruktør og på at teatersjef Blumenthal ikke ville «fremføre for publikum et stykke, som hans teater ikke magtede at give en tilfredsstillende udførelse». Og allerede 11. januar kunne Ibsen i et brev meddele Elias at Blumenthal hadde engasjert Anna Haverland i tittelrollen. Ibsen hadde sett henne for 15–16 år tilbake i Dresden og mente at hun var «en ypperlig kunstnerinde».

Direktør Hans Schrøder ved Christiania Theater var så forhippen på å sette opp det nye stykket at han henvendte seg direkte til forlaget (sannsynligvis 4. desember 1890) og bad om å få teksten tilsendt, eventuelt som manuskript. I så fall lovet han å behandle det med diskresjon (NBO TS ark A2 31b). Et umiddelbart svar fra forlaget meddelte at man «ikke har Ret til at lade nogen læse Henrik Ibsens nye Skuespil før Udgivelsen» (NBO TS ark A2 11, innførsel 138). Schrøder må deretter ha henvendt seg direkte til forfatteren etter at boken kom ut. Også dette brevet er ukjent, men i et svar fra Ibsen 27. desember sier han at Schrøders «opfatning af stykkets personer falder fuldstændig sammen med, hvad jeg har villet og tilstræbt. Som følge heraf tiltræder jeg også på ethvert punkt Deres mening om, hvad der med de forhåndenværende kræfter ved teateret må betragtes som den rigtigste rollebesætning.» Ibsen sa også at han ønsket Constance Bruun i rollen som Hedda, fordi hun opplagt ville «bestræbe sig for at finde udtryk for det dæmoniske underlag i karakteren». For oppførelsesretten krevde han et honorar på 2500 kroner etter første forestilling.

Teatersjef Edvard Fallesen ved Det kongelige Theater i København telegraferte 18. desember (to dager etter utgivelsen) til Ibsen med spørsmål om oppførelsesrett: «Vil De give det Kongl. Teater Bemyndigelse til at opføre ‹Hedda Gabler› paa de reglementsmæssige Honorarbestemmelser for danske Forfattere?» (RAK 220, Kopibog nr. 83, innførsel 624). For utenlandske dramatikere fantes ikke faste honorarregler, betaling skulle skje etter overenskomst mellom dramatiker og teaterdirektør. De innenlandske (danske) dramatikerne fikk først et antagelseshonorar og deretter en garantert andel av inntekten for hver oppførelse til og med den 25. forestillingen. I tillegg kom et slutthonorar (jf. kommentar til «regulativet for forfatterhonorarer» i brev til Anton Klubien 9. september 1870). Ibsen telegraferte prompte sitt standardsvar: «Ja! saerdeles gerne». Stykket ble straks levert til teaterets sensor, Erik Bøgh. Hans uttalelse er datert 25. desember 1891. Den er i realiteten et avslag, men slutter likevel med en anbefaling om å sette opp stykket. Årsaken er tydeligvis at Bøgh ikke våger å refusere den berømte dramatikeren: Ifølge Ibsens brev til teatersjef Schrøder 27. desember 1890 (jf. ovenfor) søkte også omreisende teaterdirektører enerett til å fremføre stykket utenfor byer med faste teatre. En av disse var direktør Isac Fredrik Smitt. I brev fra Ibsen 31. desember 1890 fikk han oppførelsesrett overalt i Sverige med unntak av Göteborg og Stockholm, mot et honorar på 300 kroner. Ibsen skriver: «Hurtig afgørelse er imidlertid nødvendig da også andre henvendelser til mig har fundet sted.» Hvem det dreide seg om, sa han ikke.

Lite er kjent om forberedelsene til det som skulle bli stykkets uroppførelse, oppsetningen ved Residenztheater i München 31. januar 1891 (Friese red. 1976, 141). Teatersjef Heinrich Keppler må før innstuderingen ha henvendt seg til Ibsen om en tolkning av hovedrollen, men hans brev er ikke kjent, og det er heller ikke Ibsens svarbrev fra januar 1891, annet enn i form av en oversettelse hos Øyvind Anker (Ibsen 1979–81), opprinnelig offentliggjort i Aftenposten 1. oktober 1900 som en meddelelse fra Keppler selv. Keppler må ha uttrykt meninger om dramaets hovedperson, for i sitt svar sier Ibsen: Stykket var oversatt av Emma Klingenfeld og ble iscenesatt av Heinrich Keppler. Hovedrollen ble spilt av Clara Heese, Thea Elvsted av Marie Conrad-Ramlo (som også hadde spilt Nora da Et dukkehjem ble satt opp i München), Jørgen Tesman av Richard Stury og Juliane Tesman av Marie Dahn-Hausmann. Instruktøren selv opptrådte i assessor Bracks rolle.

Urpremieren i München var imøtesett med feberaktig spenning, og de første forestillingene var fullstendig utsolgt (Anonym 1891a). Ibsen overvar premieren. Han ble fremkalt tre ganger etter tredje akt og fire ganger etter den fjerde, «hver gang møtt av en brusende applaus» (Brachvogel 1891, 118; til norsk ved HIS). Men publikum var splittet i sine reaksjoner. Flere ganger under forestillingen, særlig ved ordene om «vinløv», brast tilskuerne ut i latter. Ibsens motstandere hadde dessuten arrangert en pipekonsert under forestillingen, men hans beundrere, som var i stor overvekt, gikk løs på piperne både etter tredje og fjerde (siste) akt, og applausen «overdøvede ganske den Hyssen, hvormed enkelte Modstandere af Ibsens Retning forsøgte at demonstrere» (Schjelderup 1891). Ibsen selv skal ha vært lite tilfreds med Clara Heeses spill i hovedrollen (Koht 1954, b. 2, 234).

Den første nordiske oppsetning av stykket hadde premiere 4. februar 1891 ved det finskspråklige Suomolainen Teaatteri i Helsingfors med Ida Aalberg-Kivekäs i tittelrollen. Svenska Teatern i Helsingfors fulgte straks etter, med premiere 6. februar. Her hadde Ida Brander Heddas rolle (Anonym 1891h).

Hedda Gabler fikk omtrent samtidig premiere ved to teatre i Berlin. Ostend Theater satte 9. februar opp stykket i strid med Ibsens offentlig uttalte ønske (Münchner Neueste Nachrichten 4. februar 1891; Kjøbenhavns Børstidende 15. februar 1891). Deretter fulgte Lessing-Theater i Berlin, med premiere 10. februar 1891. Her hadde man (på grunn av publikumsreaksjonene i München?) strøket de replikkene som inneholdt ordet «vinløv» (Moe [1981], 107). Anna Haverland var, til Ibsens fulle tilfredshet, tildelt tittelrollen (jf. ovenfor). De andre rollene ble spilt av Eugen Stägemann (Jørgen Tesman), Luise von Pöllnitz (Juliane Tesman), Lilli Petri (Thea Elvsted), Carl Waldow (assessor Brack), Adolf Klein (Ejlert Løvborg) og Auguste Welly (Berte). Publikumsinteressen for premieren ved Lessing-Theater var så stor at «man flere Dage forinden maatte sikre sig Billetter til forhøjede Priser» (H. Pontoppidan 1891). Det var overfylt hus, der Berlins fremste litterater og «hele Ibsenmenigheden naturligvis var tilstede». Ibsen og fru Susanna overvar fremførelsen fra sine plasser i direktørlosjen. Stemningen var høy: «efter hver Akt viste den lile hvidhaarede Skikkelse [Ibsen] sig paa Scenen, idet Bifaldet og Jubelen ikke vilde tage Ende» (Anonym 1891i). Men helt uten motstand foregikk ikke oppførelsen. Applausen ved hver fremkallelse av Ibsen «var dog stærkt blandet af Hyssen» (Anonym 1891d), eller, som det het i Morgenbladet, «kraftig Hyssen fra Oppositionens Side». Etter tredje akt steg applausen, og Ibsen ble fremkalt tre ganger, først ledsaget av skuespillere, deretter alene. Bifallet etter fjerde og siste akt var svakere, selv om teppet falt «under livlig Klappen» (Anonym 1891h). Otto Brahms epokegjørende oppsetning av Gengangere ved eksperimentteateret Freie Bühne i september 1889 (jf. innledningen til Gengangere under Oppførelser) hadde inspirert de tyske teatrene i retning av en mer naturalistisk spillestil. Dette fikk også konsekvenser for oppsetningene av Hedda Gabler, «ved det at en mer ‹realistisk› tone i talen skulle erstatte ‹patos›». Men Hedda Gabler fikk for få oppførelser til at forestillingene hadde noen avgjørende innvirkning på denne utviklingen (Moe [1981], 181–82).

Når alt kom til alt, ønsket likevel ikke direktør Gustaf Fredrikson ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm å sette opp et drama som var så «moralsk forkastelig» som Hedda Gabler (Lagerroth 2005, 131; jf. Torsslow 1975, 262). Stykkets svenske premiere skjedde i stedet ved Svenska Teatern 19. februar 1891, for «det talrigt besatte Hus» (Anonym 1891e). Teksten var oversatt av Tor Hedberg. Ibsen-primadonnaen Elise Hwassers datter, tragedieskuespillerinnen Anna Lisa Hwasser-Engelbrecht, spilte hovedrollen. Ellers opptrådte Bror Olsson som Jørgen Tesman, Carl Zachrison som Ejlert Løvborg, William Engelbrecht som assessor Brack, Lotten Seelig som Thea Elvsted og Amanda Rylander som Juliane Tesman.

Stocholms-publikummet reagerte med høflig interesse, slik det fremgår av en reportasje i Dagbladet 23. februar 1891. Anmelderen i Ny Illustrerad Tidning sier at publikum fulgte «med spänd uppmärksamhet gången af den store skaldens egendomliga drama, utan att egentligen få det dunkel skingradt, som vid läsningen ligger som en tät dimma lägrad kring styckets hufvudperson». Han kritiserer også tolkningen av hovedrollen: Også det norske Dagbladets korrespondent mente at fru Engelbrecht ikke hadde maktet å fylle hovedrollen (jf. Fjørtoft 1986, 84), og stykket ble snart tatt av plakaten på grunn av sviktende publikumsinteresse (Lagerroth 2005, 131).

Også den svenske teatermannen og Ibsen-beundreren August Lindberg satte opp stykket, med premiere på Stora Teatern i Göteborg 31. mars 1891. Denne forestillingen hadde Julia Håkansson i tittelrollen og Oscar Eliasson som Jørgen Tesman, Tore Svennberg som Ejlert Løvborg og Lindberg selv som assessor Brack. Håkansson hadde anlagt en lidenskapelig og, ifølge kritikken, «kvinnelig» spillestil. Forestillingen ble en stor suksess (Lagerroth 2005, 130–31).

Før premieren ved Det kongelige Theater i København 25. februar 1891 utspant det seg en pressestrid om hvem som skulle tildeles hovedrollen. Både Oda Nielsen og Betty Hennings ønsket å spille Hedda, men Hennings gikk av med seiren. Poul Nielsen opptrådte som Jørgen Tesman, Emil Poulsen som Ejlert Løvborg, Karl Manzius som assessor Brack, Anna Bloch som Thea Elvsted og Louise Phister som Juliane Tesman. Stykket var instruert av William Bloch. Premieren ble spilt for utsolgt hus til doble priser, og «Parketterne [var] fyldt af alle de literære Notabiliteter, der findes i Kjøbenhavn, deriblandt Alexander Kielland» (Anonym 1891m). Publikumsreaksjonen var delt, preget av sterkt bifall, men også av «en dog ikke meget stærk Hysen; endog en enlig, dog ret svag Fløite, lod sig paa et enkelt Sted høre». Etter første akt lød svakt bifall, etter annen akt var bifallet blandet med piping. Ved Heddas replikk om å «dø i skjønhed», som allerede var blitt et munnhell i København, oppstod latter blant publikum. Latter fremkalte også fjerde akt, «navnlig Skuddet i Maven» (Anonym 1891j). Verdens Gang beskrev reaksjonen etter avslutningen som en sterk «Kamp mellem Klappere og Hyssere i hele fem Minuter, hvorpaa Teppet gik op og 3 Gongonslag paabød Teatrets Rømning» (Anonym 1891m). I Morgenbladets referat het det at det «tog sig nærmest latterligt ud, da Theaterstyrelsen mente at maatte gribe til Gongonens høitidelige Drønnen for at gjøre Ende paa en Kamp, som i og for sig ikke havde noget at betyde» (Anonym 1891j). Forestillingen gikk i alt syv ganger, med siste visning 3. april.

Den siste av de skandinaviske premierene fant sted ved Christiania Theater 26. februar 1891, dagen etter den danske skandaleforestillingen. I takt med at det var «indløbet Efterretninger om [Hedda Gablers] Skjæbne paa de forskjellige udenlandske Teatre [hadde] den nervøse Spænding [baade] dalt og vokset» (Aanrud 1891). I pressen ble det i klartekst gitt uttrykk for at Christiania Theater egentlig ikke kunne «siges at have skyndet sig med Opførelsen af Ibsens ‹Hedda Gabler›, – det kommer nu langt ned i Lexen blandt de Scener, der efterhaanden have bragt det nye Stykket frem» (Anonym 1891j).

Tidlig om morgenen på premieredagen samlet publikum seg utenfor teaterets billettkontor, men da det kl. 08.00 ble åpnet for billettsalg til overpris, viste det seg at de fleste plassene allerede var solgt til doble priser dagen i forveien. Ved åpningen av det ordinære billettsalget kl. 12.00 «var der kun yderst faa, daarlige Pladse igjen». Da teppet gikk opp for den første norske fremførelsen av Hedda Gabler, var salen i Christiania Theater fylt til siste plass «af et Publikum, som i det hele maa betragtes som ræpresentativt» (Aanrud 1891).

Constance Bruun spilte Hedda, i pakt med Ibsens ønske, og fremstilte henne som en blasert, livstrett dame (Koht 1958, 354). Jens Selmer opptrådte som Jørgen Tesman, Arnoldus Reimers som Ejlert Løvborg, Olaf Hansson som assessor Brack, Johanne Juell (senere gift Dybwad) som Thea Elvsted, Sofie Parelius som Juliane Tesman og Leonora Selmer som Berte. Publikum mottok oppførelsen uten antydning til piping. Under selve spillet falt bare spredt bifall, men etter hver akt lød bifallet livligere (c. 1891), og etter teppefall fulgte «flere Fremkaldelser af de Spillende» (Sinding-Larsen 1891a). Jæger mente at applausen etter siste akt var å oppfatte som en demonstrasjon: «Det var en Protest mod Kjøbenhavneriet og det velsignede danske ‹Grin›, der er kommet tilorde ved denne som ved saa mange tidligere Lejligheder» (Jæger 1891b). Til slutt kom regissør Bjørn Bjørnson på scenen og underrettet publikum om at «dets Hyldest skulde blive Forfatteren meddelt» (c. 1891). Det skjedde i form av en telegrafisk hilsen fra teatersjef Schrøder. Ibsen sendte 27. februar svartelegram: «Udfaldet med stor glæde erfaret tak og hilsen til dem alle! Haaber paa god fremtidig samvirken i forstaaelse». Telegrammet ble dagen etter gjengitt både i Dagbladet og Morgenbladet. Oppsetningen fikk 29 fremførelser og ble spilt siste gang 25. august 1893 (Halvorsen 1901, 107).

Det hadde opprinnelig vært meningen at den kjente skuespillerinnen Lucie Wolf skulle spille Bertes rolle ved den norske premieren, men hun hadde vegret seg overfor Kristine Steen, som videreformidlet dette i brev til Susanna Ibsen. Da Ibsen ble kjent med saken, skrev han 14. januar 1891 til Kristine Steen: Den samme oppfatning gav Ibsen uttrykk for i et brev til Lucie Wolf selv (25. januar 1891). Men da stykket ble spilt, ble Bertes rolle utført av Leonora Selmer.

I løpet av vårsesongen 1891 ble Hedda Gabler vist 16 ganger ved Christiania Theater. Før åpningen av høstsesongen ble det spilt på nytt 28. august. Henrik Ibsen var selv til stede i snipplosjen på høyre side i første rad, i følge med den svenske journalisten Per Staff og den svenske operasangerinnen Sigrid Arnoldson med ektemann. Straks følget viste seg, «gav orkesteret touche», etterfulgt av en «stormende begeistret hilsen» fra publikum. Spillet ble fortløpende applaudert, og etter hver akt fulgte stormende bifall. Etter teppefall «bragede et overdøvende Bifald […] løs fra det propfulde Hus», og et «‹Leve Ibsen› blev modtaget med Hurraer» (Anonym 1891p). Ibsen på sin side reiste seg i losjen og bukket for sitt publikum (Anonym 1891c). Etter forestillingen overrakte hovedrolleinnehaveren Constance Bruun Ibsen en laurbærkrans forsynt med bånd i nasjonalfarvene og inskripsjonene «Til Henrik Ibsen» og «I Taknemmlighed og Beundring fra Skuespillerpersonalet ved Kristiania Teater» (Anonym 1891p).

Stykket ble i 1891 også satt opp ved Bergens Nationale Scene, der Betty Hennings gjestet i Heddas rolle 25. og 27. juni. Oppsetningen i Bergen ble deretter spilt i perioden fra 26. september 1891 til 17. august 1898 (Halvorsen 1901, 107).

Ibsens berømmelse hadde nå nådd nye høyder. I 1891 ble hele fire av hans skuespill oppført i London: Gengangere (Ghosts), Rosmersholm, Fruen fra havet (The Lady from the Sea) og Hedda Gabler. Størst lykke gjorde Hedda Gabler. Edward F. Smyth Pigott (kongelig sensor 1875–95) hadde godkjent stykket for oppsetning, fordi han betraktet Ibsens skuespill som «too absurd to do any harm» (sitert etter Ackerman 1987, 184). (Om engelsk teatersensur, se innledningen til Gengangere, under Oppførelser og innledningen til brev, om Ibsen som teater og Ibsen som bok – 1880-årene, under Sensur.) Forestillingen hadde premiere som matinéforestilling ved Vaudeville Theatre 20. april 1891. Den amerikanske skuespillerinnen Elizabeth Robins, som hadde sikret seg oppføreselsretten fra Heinemann, opptrådte i hovedrollen, mens Marion Lea (også hun amerikansk) spilte Thea Elvsted. Scott Buist hadde Jørgen Tesmans rolle, Arthur Elwood spilte Ejlert Løvborg, og Charles Sugden var assessor (Judge) Brack. Før forestillingen spilte orkesteret Edvard Griegs «elegiske Melodier, der syntes at sætte Stemning i det hele» (Anonym 1891g). Forestillingen bygget på William Archers oversettelse. Han hadde på grunn av den engelske teatersensuren og det engelske publikums smak fulgt visse forsiktighetsregler og utelatt alle henspillinger på Heddas graviditet i den teksten som ble fremført (Shepherd-Barr 1999, 195). Forestillingen slo så godt an at den ble flyttet fra matiné- til kveldsforestillinger og gikk i alt i fem uker (Ackerman 1987, 191–94). I oktober 1892 ble stykket også spilt i Brighton, med Elizabeth Robbins som Hedda og Janet Achurch (den første Nora i England) som Thea Elvsted.

I april 1891 ble stykket også satt opp ved det franske teateret i St. Petersburg med Lina Munte i tittelrollen, men en korrespondent forteller til den franske avisen Figaro at huset var nærmest tomt, fordi publikum bare vil ha lystspill (Anonym 1891r).

Théâtre de Vaudeville i Paris (et godt boulevardteater) satte opp stykket som matinéforestilling under ledelse av direktøren Albert Carré og i Moritz Prozors oversettelse med premiere 17. desember 1891 (Amsinck 1972, 111). Kritikeren Jules Lemaître holdt en introduksjon før forestillingen, der han sa «at det godt kunne hende at man ikke forstod stykket, men at man ikke derav måtte dra den slutning at det var et dårlig stykke» (sitert etter Lugné-Poë 1938, 35). Lemaître sammenfattet selv sin innledning i form av en artikkel som han publiserte noen dager etter forestillingen. Her fremholdt han at de fleste av Ibsens skuespill handler om bevissthetskriser, opprør mot sed og skikk og kritikk av religionens livsangst, skuespillene er «historier om opprørere». Ibsens opprør går ut på at enkeltmennesket må våge å sette livsgleden og livet selv opp som de høyeste verdier. Men den personlige, autonome moral kan te seg grotesk hos en forfengelig nevrotiker som Hedda. For å forstå henne må man forstå Ibsen. Han skiller seg fra vanlige franske dramatikere og er mindre klar enn dem. Hedda er kysk, dels fordi hun har en kjølig karakter, dels fordi hun føler avsky for det fysiske forholdet til sin middelmådige ektemann. Hun føler seg høyt hevet både over ham og hans familie. Alltid er hun opptatt av «skjønnhet», av hvordan hun og hennes gjøren og laden tar seg ut i andres øyne. Men hun er svært nervøs og kaprisiøs, og handler på impuls. I forhold til de forfengelige og nådeløse parisiske kvinner er hun mer ytterliggående: «Hedda Gabler er en forverret og forstørret representant for disse ufyselige menneskene.» Lemaître mener at stykket har en moral, selv om den ikke er direkte uttrykt. Den kommer frem gjennom tante Julle, som er Heddas motsetning i ett og alt. Hun elsker og beundrer sin nevø og er ferdig til å tilgi Hedda alt på grunn av hennes manglende balanse under graviditeten. Skuespillets moral er med andre ord at livsglede og livets skjønnhet ligger i å vise medfølelse og kjærlighet overfor andre. Moralen er altså ikke at man skal leve «distingvert» eller «aristokratisk», men at man forstår at skjønnheten ligger i hjertets enkelhet, og at man velger å leve i pakt med dette (Lemaître 1891; til norsk ved HIS).

Pariserne hadde kanskje ikke ventet så mye på forhånd. En fransk korrespondent (herr Gaulois) meddelte til Göteborgs Handelstidning at franskmennene ikke forstod Ibsen. Det skyldtes kanskje at kjærligheten spiller så liten rolle hos ham. Han skildrer de norske kvinner som av et annet grunnstoff enn den siviliserte verdens øvrige kvinner: Ved den første franske fremvisningen opptrådte komediennen Martha Brandès fra Théâtre Français som Hedda, Henri Mayer fra Antoines Théâtre Libre som Jørgen Tesman, Marie Samary som Juliane Tesman, herr Candé som Ejlert Løvborg og Robert Lagrange som assessor Brack. Brandès tilstod åpent i et intervju at hun ikke forstod Hedda-rollen: «Nei, forstår De, disse nordiske sjeler er så forskjellige fra våre! […] Ikke spør meg om hvordan jeg har skapt min Hedda; jeg vet sannelig ikke selv» (sitert etter Baron 1991, 34; til norsk ved HIS). Hun skal ha fremstilt Hedda som en stereotypisk «sophisticated, elegantly attired femme fatale from the pages of Alexandre Dumas or Flaubert» (sitert etter Marker & Marker 1989, 63). Teatermannen Aurélien Lugné-Poë gjenkalte senere hvordan publikum brøt ut i latter over denne misforståelsen, som fikk den kjente og innflytelsesrike kritikeren Francisque Sarcey i Le Temps til å erklære: «Ibsen is now dead in France» (Meyer 1967–71, b. 3, 198).

Men ifølge flere av kritikerne traff ikke den nye Ibsen sitt publikum. Etter den andre oppførelsen konstaterte korrespondenten i Kölnische Zeitung: «Publikum fulgte Stykket med stor Interesse, men megen Glæde har det vel neppe bragt. […] Tilskuerne aander, naar Teppet falder sidste gang, formelig lettet op, og gaar hjem i en meget trykket Stemning. Kun meget faa har følt sig tilfredsstillede ved Stykket» (Anonym 1891k). Münchner Neuesten Nachrichten skrev: «Ibsens Hedda Gabler har ikke grepet flertallet i alminnelighet, og det er heller ikke tilfredsstillende, sett under ett ganske visst ikke» (v. O. 1891; til norsk ved HIS).

Den norske referenten Gerhard Schjelderup var av en ganske annen oppfatning. Han rapporterte at «‹Hedda Gabler› virker betydelig kraftigere paa Scenen end ved Gjennomlæsning». Schjelderup var en av de ytterst få som hadde noe godt å si om fremstillingen av hovedrollen, som han mente var «gjennemgaaende heldig, gav et troværdigt Billede af den blaserede, livstrætte Verdensdame», og som spesielt fikk frem det «usympathiske i Heddas Karakter» (Schjelderup 1891).

De tyske kritikerne påpekte to årsaker til at urpremieren ikke ble «en virkelig, indre, varig suksess» (Anonym 1891s; til norsk ved HIS). Den ene var teksten: «Hedda Gabler er en fornemmelse, et drama er det ikke» (Anonym 1891b; til norsk ved HIS). Særlig viste dette seg i Den andre årsaken til manglende suksess var Clara Heeses spill i hovedrollen. Med en så spesiell utforming av tittelrollen ble det desto viktigere å finne en skuespillerinne som maktet å gi en tilfredsstillende fremstilling av Hedda. Flere anmeldere påpekte at ensemblet ved Residenztheater ikke hadde en tilfredsstillende Hedda: Med et slikt utgangspunkt førte den ofte gjentatte replikken «med vinløv i håret» til «utøylede, lystige utbrudd». Konsekvensen ble at da Heese i fjerde akt skulle få frem det demoniske i Hedda, var «publikum for lengst kommet ut av stemningen», og oppfattet alt som kunne oppfattes som komisk, rett og slett som bare det (Anonym 1891s; til norsk ved HIS).

I Freie Bühne für modernes Leben, utgitt av Otto Brahm, var anmelderen Wolfgang Brachvogel svært kritisk, spesielt til Heese som Hedda. Hovedfeilen ved denne oppsetningen var «besetningen av tittelrollen. For Münchens Hofbühne har ingen skuespillerinne som kan spille Hedda Gabler. […] Frøken Heese var ikke på noen måte egnet til denne oppgaven. Hun tok fullstendig feil i sin oppfatning av Hedda.» Av den grunn ble de fleste scener som Brachvogel på forhånd hadde trodd skulle få «en enorm virkning», i stedet fullstendig mislykket. Det samme gjaldt stykkets poetiske sekvenser, som for eksempel replikkene med «vinløv i håret», som «ble mottatt med latter» (Brachvogel 1891; til norsk ved HIS).

Brachvogel skrev også en anmeldelse av urpremieren i Neue Rundschau 1. februar 1891. Her mente han at Heese hadde misforstått hovedrollen fullstendig. Hun gjengav ikke noe hemmelighetsfullt skjær av skjønnhet og storhet, ikke noe av Heddas fantastiske vesen. Uten dette blir skikkelsen uforståelig. I stedet opptrådte hun med hul og falsk patos. Derimot var Brachvogel begeistret for Marie Conrad-Ramlos spill i Thea Elvsteds rolle, det var plastisk og naturlig. Han var også positiv til prestasjonene fra Marie Dahn-Hausmann som Juliane Tesman, og likeså til fremstillingen av Jørgen Tesman. Derimot mente han at Ejlert Løvborg ble fremstilt altfor tragisk og assessor Brack for brutalt til at det virket naturlig.

Münchner Neueste Nachrichten mente at Heese «ikke var heldig med tonen i første akt. Hedda i denne første akten er nervøs, sint, blasert, men hun er ikke tragisk» (v. O. 1891; til norsk ved HIS). Anmelderen i Kölnische Zeitung levnet ikke Ibsens nye stykke noen særlig fremtid: «Vi staa ligeoverfor dette Værk som foran en uhyggelig, frastødende Gaade, og det forekommer mig, at man ikke viser Forfatteren […] nogen Tjeneste, naar man vil tælle ‹Hedda Gabler› blandt hans bedste Værker» (Anonym 1891k).

Samtlige anmeldere var enige om, som Schjeldreup uttrykte det, at «Fru Elvstedt spilledes gjennemført og sympathisk af den bekjendte Ibsen-Skuespillerinde, Fru Conrad Ramlo» (Schjelderup 1891). Også de øvrige medvirkende fikk stort sett positive omtaler.

Også forestillingen ved Lessing-Theater i Berlin ble omtalt i norsk presse. En kritiker var inne på at «selve Dramaet ikke frembragte synderlig Virkning» (Anonym 1891i), og at det egentlig gjorde «kun midelmaadig Lykke hos Publikum» (Anonym 1891h). All applausen ble tilskrevet «mere […] den tilstedeværende Digter og hele hans Forfattervirksomhed end dette sidste mere eller mindre uforstaaelige Aandsprodukt». Av den grunn kunne «Aftenens tilsyneladende Sukces […] derfor ikke være nogen Maalestok for Stykkets senere Skjæbne. […] Hedda Gabler [kommer] blot for en stakket Stund […] til at hævde sin Plads paa Theatret» (Anonym 1891i).

Om oppførelsen ved Det kongelige Theater i København skrev det danske Dagbladet at den var svært vellykket. Scenearrangementet høstet anerkjennelse, og særlig roste den anonyme anmelderen Betty Hennings tolkning av hovedrollen. Men tilskuerne forstod ikke stykket og hadde reagert uforskammet både med hyssing og piping. Dette gjaldt ikke minst uttrykkene «vinløv i håret» og «at dø i skønhed». Etter hvert ble uroen i teateret så sterk at «Teatret maatte benytte sin Myndighed til med de tre Slag paa Gongonen at bringe Meningskampen til Ophør». Kritikeren spår pessimistisk at stykket vanskelig kan bli noen suksess fordi publikum ikke er på høyde med eller har mottagerapparat for Ibsens kunst: «Hedda Gabler vil i intet Land vinde nogen stor Scenisk Sejr» (A.A. 1891). Om Hennings som Hedda skrev en korrespondent til Morgenbladet: Premieren ved Christiania Theater ble anmeldt av Hans Aanrud i Verdens Gang 27. februar 1891. Aanrud mente at oppførelsen ikke svarte til forventningene, og her var han enig med et nærmest enstemmig kritikerkorps. Forestillingen «kunde neppe kaldes nogen afgjort Sukces» (Anonym 1891o), den «gjorde ingen afgjort Lykke» (Aanrud 1891), gjorde ikke «noget dybere Indtryk […] paa Tilskuerne» (c. 1891), og «nogen egentlig Begejstring over Stykket var der ikke» (Jæger 1891b).

Det ble pekt på tre grunner til dette. For det første «selve Skuespillets lidet populære Karakter. Det stiller altfor store Fordringer baade til almindelig Opfatningsevne og til speciel Ibsen-Forstaaelse» (Jæger 1891b). Dessuten bidro ikke oppførelsen til «en dybere Forstaaelse af dets [stykkets] Tendens». For det tredje var kritikerne uenige om Constance Bruuns tolkning av tittelrollen: «Det fornemt blaserte, Livsleden og den kolde Lidenskab, kom ogsaa godt frem i hendes Spil, men til noget sterkere livskraftigt Billede udformede dog ikke Rollen sig i Frk. Bruuns Fremstilling» (c. 1891). Harald Schmidt konstaterte rent ut at «Frk. Bruun magter ikke Hedda Gabler, – den ligger over eller vel rettere udenfor hendes kunstnernaturel» (Schmidt 1891). Og i Dagbladet påpekte Henrik Jæger: «Der, hvor hun [Bruun] nu staar, forekommer det mig, at hun altfor stærkt og ensidigt betoner det livstrætte hos Hedda Gabler.» Men samtidig uttrykte han tvil på om noen annen norsk «Hedda-Fremstillerinde til Dato [kunne] klart den bedre» (Jæger 1891b). I Morgenbladet skrev imidlertid Alfred Sinding-Larsen: Også Aanrud så nok potensialet i Bruuns Hedda-fremstilling: «Frøken Bruun har altsaa ikke, mener jeg, havt Adgang til at gjennemføre sin Rolle paa et helt realistisk Grundlag, men der hvor hun har kundet gjøre det, væsentlig i første Akt, har hun virkelig givet noget nyt og mer end kanske nogen havde ventet» (Aanrud 1891).

Om den på forhånd omdiskuterte rollen som Berte var kritikerne tause. Et unntak representerte Jæger: London-oppsetningen ble omtalt i en reportasje i det norske Dagbladet 21. april 1891. Korrespondenten var overrasket over den sterke interessen for stykket, og fremholdt (med tanke på reaksjonene i andre land) at det var et dristig eksperiment av de to amerikanske skuespillerinnene å sette opp et så kontroversielt drama: «Amerikansk Mod maatte vel til». Både det engelske publikum og de kritikerne som overvar forestillingen, sies å ha vært klart positive. Særlig anerkjennelse fikk Elizabeth Robins for sin tolkning av hovedrollen (jf. Fjørtoft 1986, 89–90). Gretchen P. Ackerman skriver at «this one play advanced Ibsen’s cause with the mass of English theatre-goers», og hun mener at oppsetningen bidro sterkt til Ibsens «great English year of 1891» (1987, 185–86). Grunnen mener hun var at Hedda var tegnet som mer verdensvant og motebevisst enn Ibsens tidligere kvinnelige hovedpersoner. Men i den kjente kritikeren Clement Scotts anmeldelse i The Illustrated London News het det: «What a horrible story! What a hideous play! […] Miss Elizabeth Robins […] has made vice attractive by her art. She has almost ennobled crime. She has glorified an unwomanly woman» (sitert etter Ackerman 1987, 183).

Arthur Walkley åpnet sin anmeldelse av den engelske oppsetningen med å fastslå at Hedda er en usympatisk kvinne, noe som signaliseres allerede i sceneanvisningenes beskrivelse av henne. Hun har giftet seg med bokormen Tesman fordi hun lider av livstretthet («taædium vitaæ»), og praktiserer nå sin kvinnelige sjalusi overfor Thea som en kjærkommen avveksling fra sin kjedsomhet: «The story of Hedda’s jealousy occupies three acts of the play; the fourth, and last, brings the inevitable penalty». Ibsen er imidlertid en altfor stor kunstner til at han lar Hedda føle anger etter Løvborgs død, han viser bare hvordan utfallet av handlingen er en nødvendig følge av Heddas natur: Walkley avslutter med å kalle stykket et mesterverk og hovedpersonen interessant, kompleks og meget moderne.

Den amerikansk-engelske forfatteren Henry James fremhevet i sin artikkel «On the Occasion of Hedda Gabler» i New Review (nr. 4, 1891) den overraskende sterke teatervirkningen av Ibsens tilsynelatende prosaiske dialoger. Han så Hedda som en studie i ondskap, en skapning som likevel utstråler en rik fascinasjon som gjør ortodokse moraldommer irrelevante (James 1962; jf. Ackerman 1987, 203). Men James mente at Ibsen aldri ville kunne slå igjennom i den engelsktalende verden: Den franske premieren har vært karakterisert som «helt mislykket» og «et knusende nederlag» (Lugné-Poë 1938, 36, 39). Dagbladet refererte 21. desember 1891 fra forestillingen, og anmelderen var mer positiv enn man skulle vente etter Lugné-Poës utsagn. Oppsetningen ble kalt sjarmerende og stilfull, og Jules Lemaîtres innledning (jf. Oppførelser) ble ansett som en god hjelp til å øke publikums forståelse. Rollebesetningen ble omtalt som heldig, bortsett fra Robert Lagrange i Bracks rolle. Men korrespondenten var likevel uenig i Martha Brandés’ tolkning av Hedda, som ble fremstilt «i Pariserdragt […] en til den yderste ‹fin de siècle› Salondame, det og intet andet» (sitert etter Fjørtoft 1986, 91–92). Selv om dette ble gjort med stor fullkommenhet, var det en feiltolkning, og dermed en mangel ved fremførelsen. Publikum var interessert, men heller ikke mer. Noen stor suksess var ikke forestillingen, ifølge Dagbladets korrespondent.

I Revue des deux mondes skrev teaterkritikeren Camille Bellaigue at stykket fremstilte et onde som preger tidens oversiviliserte individer, i den grad at det kan bli en sykdom til døden. Den arter seg ved at «det Intellektuelle eller det saakaldte Intellektuelle ødelægger den moralske Sans». Man er ikke lenger villig til å ofre det gode i sin konkrete realitet for det skjønne i og for seg, men for noe man bedrar seg med å tro er skjønt. Dette er bare kimærer og forskrudde fantasier, skapt av narraktige og syke hjerner. Faren ved et slikt stykke er at ikke alle ser svakheten, og oppfatter heltinnen med sympati. Ibsen kritiseres for ikke å ha klargjort om han tar avstand fra Hedda eller ei. Kritikeren avslutter med å si: «Jeg havde ikke Anelse om, at de unge norske Kvinder af skikkelige borgerlige Familier deroppe i det høie Norden var saa aandelig syge (eussent l’âme aussi malade)» (Anonym 1892d).

Dramatikeren James M. Barries Ibsen’s Ghosts, or Toole up to Date ble skrevet for farse- og komedieteateret Toole’s Theatre i London, der det hadde premiere 30. mai 1891, samme dag som den siste forestillingen med Hedda Gabler gikk på Vaudeville Theatre. Parodien bygget på både Hedda Gabler, Gengangere og Et dukkehjem. John Lawrence Toole selv spilte Ibsen, maskert i redingot («frock») og med whiskers, og Irene Vanbrugh spilte både Heddas og Theas roller. Stykket var en satire både over Ibsens skuespilldiktning generelt og over den samtidige seriøse (og meget populære) forestillingen med Hedda Gabler ved Vaudeville Theatre (jf. Oppførelser).

Dramatikeren Robert Williams Buchanans The Gifted Lady parodierte både Et dukkehjem og Rosmersholm i tillegg til Hedda Gabler, men gjorde mindre lykke da det hadde premiere ved Avenue Theatre 2. juni 1891 (Rem 1999, 217, 227). Fanny Brough spilte hovedrollen som en frigjort kvinne (Badalia Dangleton), betatt av en poetisk estetiker som hun vil innlede et platonisk forhold til. Men W.H. Vernon i rollen som hennes ektemann Charles Dangleton kurerer henne for hennes dårskaper ved å spille like sterkt på sine egne individualistiske rettigheter, i form av et amorøst eventyr med den vakre hushjelpen Amelia, spilt av Lydia Cowell.