Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til John Gabriel Borkman
ført i pennen av Asbjørn Aarseth, Vigdis Ystad (Oppførelse) og Thoralf Berg (Mottagelse av oppførelsene)
OPPFØRELSE
Mandag 14. desember klokken 10.30, én dag før bokutgivelsen i København og Kristiania, ble John Gabriel Borkman første gang fremført offentlig, i form av en rollelesning på Avenue Theatre i London. Arrangementet var kommet i stand for å sikre rettighetene til senere sceniske fremførelser i England, og Ibsens engelske forlegger William Heinemann hadde tatt initiativet. Begivenheten ble holdt hemmelig, men i henhold til loven måtte den likevel annonseres, og det skjedde med en plakat som ble hengt opp kort tid før forestillingen startet, for like etter å bli tatt ned. Av plakaten fremgikk at dette var en «Speciel Matinée», med en høy billettpris på «to Guineas – Kr. 37,80 Øre –» for å forhindre tilstrømning (Anonym 1896h). I salen befant det seg da også bare to tilskuere (Anonym 1896g). På scenen stod Hans Lien Brækstad i tittelrollen, mens Gunhild Borkman ble spilt av Amy Hutchinson, Erhart Borkman av W. Heinemann, Ella Rentheim av Elizabeth Robins, Fanny Wilton av Hepworth Dixon, Wilhelm Foldal av M. Salomon, Frida Foldal av fru Brækstad og fru Borkmans stuepike av fru Pawling.
Allerede søndag 17. desember kunne også Ibsen-interesserte i København høre John Gabriel Borkman fremført av fullmektig Edvard Ulstrup ved en «Offentlig Oplæsning» i Arbeiderforeningen, Nørrevold 92, for en billettpris av 35 øre (Anonym 1896a).
Straks etter utgivelsen ble offentligheten orientert om de store hovedstadsteatrenes interesse for det nye stykket, og det knyttet seg spenning til hvor urpremieren skulle finne sted. Hufvudstadsbladet hadde allerede få dager før utgivelsen antatt at teateret i Frankfurt am Main kom til å stå for urpremieren (Anonym 1896i; jf. Stara 2003, 1), og søndag 10. januar kunne Aftenposten melde at Stadttheater i Frankfurt håpet å bli først i Tyskland med en oppsetning av stykket (Anonym 1897f). Men samtidig pågikk det i stillhet en intens konkurranse mellom to teatre i Helsingfors i kampen om urpremieren.
I Helsingfors fantes både det finskspråklige Finska Teatern (Suomalainen Teaatteri) og det svenskspråklige Svenska Teatern. Begge teatrene hadde nærmest tradisjon for å kjempe om å være første ute med et nytt Ibsen-stykke. Rosmersholm ble vist på Finska Teatern 29. september 1887 og på Svenska Teatern en måned senere; Finska Teatern viste Hedda Gabler 4. februar 1891, og Svenska Teatern spilte det samme stykket to dager etter; Lille Eyolf ble oppført ved Svenska Teatern 21. januar 1895, og vel en uke senere kom stykket opp ved Finska Teatern. Nå siktet de altså begge mot en urpremiere.
Begge teatrene må ha sikret seg rettighetene straks etter utgivelsen av John Gabriel Borkman og raskt sørget for en oversettelse til henholdsvis finsk og svensk. Som Linnea Stara har påvist, var dette primært en kamp om det kulturelle hegemoniet i det tospråklige Finland, spesielt i landets hovedstad. Selv om Ibsen kunne oppleves som kontroversiell, var han moralsk akseptert i det dannede borgerskap i Helsingfors. Hans status og anseelse var så høy at den av de to nasjonalscenene som først kunne bringe mesterens nyeste verk på scenen, ville markere seg som det ledende teateret (Stara 2005, 368).
Søndag 10. januar klokken 19.30 gikk teppet opp for to parallelle urpremierer på John Gabriel Borkman på to ulike språk på to teatre med bare noen hundre meters avstand. Rundt årsskiftet 1896/97 må det ved begge teatrene ha foregått intense prøver. Fredag 8. januar meldte den svenskspråklige Aftonposten at Ibsens siste skuespill «torde komma till uppförande på vår svenska scen härstädes redan under nästa vecka» (Anonym 1897K). Samtidig annonserte teateret at folkeskuespillet Vermländingarne av Fredrik August Dahlgren skulle spilles søndag 10. januar (Anonym 1897I). Men lørdag 9. januar overrasket Finska Teatern med en melding om at man allerede neste dag ville fremføre John Gabriel Borkman.
Det er ikke kjent hvordan Svenska Teatern fikk vite dette så tidlig at de allerede 9. januar kunne bekjentgjøre en repertoarendring: «Obs! Ändrat program. / Söndagen den 10 januari kl. 7.30 e. m. / Abonnement No 13 / För 1: sta gången / JOHN GABRIEL BORKMAN. / Skådespel i 4 akter af H. Ibsen». De som hadde skaffet seg billetter til Vermländingarne, fikk beskjed om at de kunne anvende dem enten neste søndag, eller levere dem tilbake i billettluken (Anonym 1897J). I en notis ble også rollefordelingen gjort kjent, og det ble dessuten opplyst at John Gabriel Borkman «gifves äfen på finska teatern» (Anonym 1897L). Resultatet av snuoperasjonen på Svenska Teatern ble en teaterhistorisk begivenhet.
På Finska Teatern ble stykket oppført 10., 13. og 15. januar. Deretter turnerte teateret med oppsetningen til blant annet Tammerfest 4. februar og Björneborg 6. februar. I løpet av januar og februar turnerte også to andre teatre med John Gabriel Borkman i finske byer. Ernst Ahlboms selskap gav to forestillinger på Åbo Teater 20. og 22. januar, mens Svenska Inhemska Teatern fremførte stykket i Vasa 3. februar, Jakobstad 19. februar, Gamlakarleby 21. februar, Uleåborg 5. mars og Tavastehus 25. april (Stara 2005, 393, note 5). Som honorar for oppsetningen på Finska Teatern noterte Ibsen 22. mars i sin regnskapsbok 300 kroner (NBO Ms.fol. 3222), et beløp han kvitterte for i et brev til teatersjef Kaarlo Bergbom to dager senere.
Etter den doble urpremieren i Helsingfors fulgte premieren på Stadttheater i Frankfurt am Main 16. januar. Herr Bauer hadde rollen som Borkman, Kathi Boch som Gunhild, Charlotte Frank som Ella, herr Diegelmann som Foldal, frøken Landori som Fanny Wilton og herr Bolz som Erhart. Den tyske teatersensuren (jf. innledningen til Gengangere, under Oppførelser og Om brevene, Ibsen som teater og Ibsen som bok – 1890-årene, punktet om Sensur) medførte at politiet forlangte følgende setninger strøket: «Der tales i bibelen om en gådefuld synd, som der ingen tilgivelse er for. Jeg har aldrig før kunnet begribe, hvad det var for noget» . Politiet påla også teateret å fjerne Fanny Wiltons replikk i tredje akt, der hun taler om mennenes ubestandighet og sier at det ville være godt for Erhart å ha noen (dvs. Frida) å falle tilbake på (Anonym 1897g; jf. Anonym 1897l). Aftenposten meldte at en advokat i Frankfurt hadde anbefalt teaterbestyrelsen å saksøke politiet for inngrepet (Anonym 1897p).
Den 17. januar ble stykket dessuten spilt i Forsamlingsbygningen på Enghavevej i København av amatører tilhørende Arbejderes frie Theater. Denne siste oppførelsen foregikk uten at Ibsen hadde solgt retten til å spille stykket ved teateret (Anonym 1896f).
En måned før John Gabriel Borkman forelå hos bokhandlerne, hadde Ibsen mottatt en henvendelse om oppførelsesrettigheter fra Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm. Der hadde man tidligere vist liten interesse for Ibsens seneste dramaer, noe som kanskje forklarer at han forholdt seg reservert i svarbrevet av 15. november 1896:
Som svar på direktionens skrivelse skal jeg herved meddele at jeg ikke nu for tiden kan give noget løfte om at overlade mit nye skuespil til Deres teater, da jeg ved dette, i følge tidligere erfaringer, ikke har garanti for at et til opførelse antaget stykke virkelig også bliver spillet og honoreret.
Man vet ikke sikkert om Kongl. Dramatiska Theatern hadde i sinne å sette opp stykket, men Ibsen hadde altså sine mistanker om det motsatte. Når enkelte teatre ønsket å sikre seg rettigheten til et skuespill uten nødvendigvis å ha intensjon om å sette det på repertoaret, kunne det primært være for å forhindre at et konkurrerende teater fikk mulighet til å spille det. På denne tiden var det dessuten fullt mulig å sikre seg oppførelsesrettigheten uten å forskuddsbetale for den (Torsslow 1973, 42). Men til tross for sitt negative svar garderte Ibsen seg ved å tilføye at etter at boken var utgitt, kunne han inngå i nærmere forhandlinger om betingelser «ifald jeg ikke da har truffet andet arrangement».
Albert Ranft, teatersjefen på Vasateatern i Stockholm, kom imidlertid Kongl. Dramatiska Theatern i forkjøpet i kappløpet om retten til å oppføre stykket. En korrespondanse til Aftenposten 23. desember 1896 fortalte at Ranft «øieblikkelig [hadde] erhvervet» retten til John Gabriel Borkman. Ifølge korrespondenten var dette «et af de ikke faa Exempler paa Kappestriden mellem dette Theatret og ‹Dramatiskan›». De hadde «aldeles […] slaaet Haanden af Ibsen» (Anonym 1896e), mens Ranft på sin side hadde ivaretatt Ibsens interesser ved blant annet å oppføre Lille Eyolf. For retten til John Gabriel Borkman registrerte Ibsen i sin regnskapsbok 20. desember 1896 at Ranft betalte 3000 kroner (NBO Ms.fol. 3222). Premieren på Vasateatern fant sted 25. januar 1897, samme dag som premieren ved Christiania Theater (jf. nedenfor). Stykket var iscenesatt av Harald Molander, og dekorasjonene var ved Carl Grabow.
Teatersjefen ved Bergens Nationale Scene, Olaf Hansson, skaffet seg skuespillet allerede 19. desember. Han anvendte et par dager på å lese og vurdere det, og fordelte rollene 21. desember. Første prøve skulle foregå 30. desember. Men han hadde ikke kontaktet Ibsen for formelt å sikre seg retten til å spille stykket. Ibsen tolket tausheten fra Bergen i retning av at man der «maaske vilde ha særlig vanskelig for at kunne opføre mit nye Stykke, baade med hensyn til Rollebesætningen og Iscenesættelsen» (Anonym 1897j). Denne uklarheten kom til å resultere i en langvarig konflikt.
I slutten av desember 1886 hadde ennå ingen teatre utenfor de nordiske hovedstedene bedt om retten til å oppføre stykket. Da den svenske teatermannen August Lindberg kontaktet Ibsen etter jul 1896, hadde forfatteren derfor ingen betenkeligheter med å overlate ham rettighetene til John Gabriel Borkman. I brev til Lindberg 28. desember 1896 skrev Ibsen at han har mottatt 1000 kroner for John Gabriel Borkman, «hvorved herr Lindberg har erhvervet eneretten for to år til i de norske provinssteder at opføre det nævnte stykke». Samme dag noterte Ibsen dette beløpet i sin regnskapsbok (NBO Ms.fol. 3222).
Nyheten ble kjent dagen etter. I en notis i Morgenbladet het det at Lindberg hadde fått «Opførelsesret i alle norske Byer udenfor Christiania» (Anonym 1896k). Dette slo ned som en bombe i Bergen. Hansson fikk vite om avtalen i et telegram om kvelden 30. desember, nettopp som han var i ferd med å formulere et brev til Ibsen om rollefordelingen og datoen for premieren. Hans forklaring på manglende kontakt med forfatteren var at man ved teateret i Bergen hadde satt sin lit til ordlyden i en kontrakt med Ibsen, inngått 28. oktober 1876 i forbindelse med åpningen av Bergens Nationale Scene (kontrakten er gjengitt i kommentar til brev til Johan Bøgh). Ifølge kontraktens § 1 overlot Ibsen det nystartede teateret retten til å spille alle de stykker han til da hadde skrevet. For nye skuespill som teateret ville anta til oppførelse, «bliver særlig Overenskomst at træffe» (§ 6). Men av § 7 fremgikk det at straks teateret hadde spilt fem av stykkene som var nevnt i § 1, «forpligter Henrik Ibsen sig til ogsaa at overdrage Bestyrelsen Retten til Opførelse af nye Skuespil» (Hansson 1897).
I Bergen tolket man dette som at en henvendelse om oppførelsesretten til det nye Ibsen-stykket bare var rene formalia. Ibsen oppfattet det ikke slik: «Fra Bergens Teater saavelsom fra de andre Teatre har jeg været vant til at faa Meddelelse om, at de vil opføre mine Skuespil,» uttalte han i et intervju om saken (Anonym 1897j). Straks Hansson ble klar over situasjonen, telegraferte han til Ibsen. Han refererte til kontraktens bestemmelser, orienterte om at rollene var fordelt, og at det var klart for prøvestart. Avslutningen lød: «Meddel godhedsfuldt, hvorledes vi har at forholde os» (Hansson 1897).
Ibsen svarte både telegrafisk og per brev. I brevet fra 2. januar 1897 henviste han til at han ikke hadde hørt noe fra Bergen, samt at en oppsetning av John Gabriel Borkman byr på «ganske usædvanlig store vanskeligheder både med hensyn til rollebesætning og til dekorationer og maskineri». Han rådet Hansson til å kontakte Lindberg, og bad ham «sé til at komme til en venskabelig overenskomst med ham». Ibsen mente dette måtte la seg gjøre. Om det ble nødvendig, ville han selv gripe inn. Hansson telegraferte deretter til Lindberg med spørsmål om han var villig til å selge stykket til Bergen (Hansson 1897). Svaret var kortfattet og negativt: «Omöjligt, begrundet turnée» (A. Lindberg 1897).
Den 31. desember 1896 hadde Hansson skrevet til Lindberg og tilbudt ham de samme økonomiske betingelser som Ibsen hadde gjort, samt at Lindberg fritt kunne spille stykket i Bergen etter 15. februar. Hansson anså dette for å være et velmenende innspill i en vanskelig situasjon, men han hadde likevel et ris bak speilet: Svenske Lindberg kunne bli utsatt for byens sterke nasjonale følelser dersom han ikke innrettet seg etter Hanssons tilbud. Hansson avsluttet brevet med en underforstått trussel:
Betænk dig vel, inden du afslaar dette Forslag. Men gjør du det alligevel, saa glem ikke, naar den nationale Indignations Bølger slaar over dig, at du har modtaget denne alvorlige og helt venskabelige Advarsel (Hansson 1897).
I et telegram til Hansson 6. januar 1897 aksepterte Lindberg de økonomiske betingelsene. Han ønsket å fremføre stykket i Bergen tre ganger i løpet av mars eller begynnelsen av april. For disse forestillingene krevde han at teateret i Bergen stilte med en garantisum på 500 kroner per spillekveld. Lindberg fryktet vel at hans forestillinger i Bergen kunne bli tapsbringende, fordi stykket enten var utspilt når han ankom, eller at han eventuelt kunne bli utsatt for en publikumsboikott, slik Hansson hadde antydet.
Garantisummen ble det springende punktet i de fortsatte forhandlingene. I Hanssons svartelegram het det at «nogen Sum pr. Aften garanterer vi ikke. Afgjørende Svar ventes i dag.» Lindberg stod på kravet og telegraferte tilbake: «behöfver garantien för tourneens omkostnader 500 för hvarje föreställning». Hansson var derimot urokkelig: «Indlader os absolut ikke paa Garanti […] Gaar det nu ikke i orden, sætter vi Sagen paa Spidsen, og saa faar du selv tage Følgerne.» Lindberg satte åpenbart lite pris på Hanssons utvetydige trussel. I et telegram 9. januar svarte han: «Med hotelser kan saken hvarken främjas eller fortsättes.» Hansson avsluttet sin orientering om saken i Bergens Tidende med «at indanke denne Sag for Publikums Dom» (Hansson 1897). Situasjonen virket fastlåst, og saken var tilsynelatende avsluttet med negativt resultat for teateret i Bergen.
August Lindberg var selv instruktør da John Gabriel Borkman fikk sin norgespremiere på Drammens Theater 19. januar 1897. I truppen deltok både norske og svenske skuespillere. Foruten Lindberg selv i tittelrollen bestod ensemblet av hans svenske kone Augusta Lindberg som Ella Rentheim og den svenske operetteskuespillerinnen Betty Åberg som Gunhild Borkman. De norske skuespillerne var Olav Voss i rollen som Wilhelm Foldal, Anna Mathisen som hans datter Frida, Johanne Voss som Fanny Wilton og David Lunde som Erhart Borkman. Dekorasjonene var malt spesielt for Lindbergs turnéteater av den norske teatermaleren Jens Wang (Anonym 1897t).
Det ble satt opp ekstratog for tilskuerne fra hovedstaden. Teppet gikk opp for utsolgt hus. Ibsen var ikke selv til stede, men «Fra Gulv til Tag var Drammens smukke Theatersalon med dets tre Logerader igaar fyldt med et Publikum, der foruden ‹hele Drammen› ogsaa tællede adskillige Tilreisende fra Hovedstaden, særlig Repræsentanter fra Pressen» (Anonym 1897w). Ifølge Verdens Gang fylte «Byens toneangivende Selskab» parkett og losjer, og blant disse befant det seg «Adskillige kjendte Kristianiaansigter […], Pressemænd og Teatermennesker» (Anonym 1897a). Teateranmelderen i Drammens Blad observerte følgende personer:
Blant mere kjendte Personligheder saaes saaledes Chefredaktør Vogt (Morgenbladet), Chefredaktør Holst (Dagbladet), Krefting-Hansen (Aftenposten), Wetlesen (Morgenbladet), Keilhau (Intelligenssedlerne), Lewin (Social-Demokraten), endvidere Kristopher Randers, Universitetsbibliothekar Drolsum, Gustav Lærum m. fl. (Anonym 1897h).
Dessuten ble «den fremragende danske Kritiker Dr. Edvard Brandes» observert blant publikum (Anonym 1897k).
Da nyheten om den tilstundende norgespremieren hadde nådd København, ble det med utgangspunkt i konflikten mellom Lindberg og Bergens Nationale Scene meldt at «Denne Begivenhed imødeses med nogen Spænding», samtidig som man undret seg over hvordan «Nordmændene [vil] tage mod den svenske Skuespildirektørs Opførelse af det norske Skuespil» (Anonym 1897i). Men det norske premierepublikummet mottok åpenbart oppførelsen uten tanke på Lindbergs og truppens nasjonalitet. Oppsetningen gjorde et sterkt inntrykk. Under avslutningsscenen registrerte en anmelder «mange vaade Øjne», og ved teppefall var «Bifaldet stærkt, Bravoraabene kraftige og Fremkaldelserne mange» (Anonym 1897k). Særlig gjaldt dette Lindberg selv: «Efter Tæppets Fald gjenlød Salen af Raab paa Lindberg, og det varede længe, før Bifaldet lagde sig» (Anonym 1897a). Aftenpostens anmelder konkluderte slik:
med den korte Tid, der var levnet til Indstuderingen, det Pres, hvorunder Arbeidet er foregaaet, og de Vanskeligheder, som dels de to Sprog, dels enkelte af de rollehavendes Ferskhed i Scenekunsten lagde iveien, maa det siges, at det opnaaede Resultat som Helhed betragtet ialfald var en succes d’éstime (Anonym 1897u).
Til den andre forestillingen i Drammen gikk billettsalget «saa livligt, at der i Middags ikke var stort igjen i Parket, foruden at der var solgt en hele Del i Raderne» (Anonym 1897h). Anmelderen i Drammens Blad registrerte likevel at det i salen ikke hersket «den samme festlige Stemning som ved Premieren» (Anonym 1897m).
Etter de to forestillingene i Drammen reiste Lindberg på «Borkman-Turné» med oppsetningen. I løpet av den første uken etter norgespremieren besøkte selskapet byer rundt Oslofjorden. Deretter formidlet han stykket i Sverige, først i Göteborg og deretter på turné i Sør-Sverige. I midten av mars var han tilbake i Norge. I Arendal innledet han da en turné langs kysten, som endte med siste forestilling i Trondheim i midten av april.
Lindberg sluttet også fred med Bergens Nationale Scene ved at han 20. januar sendte følgende telegram til teaterets styreformann Christian Michelsen: «Jag överlämnar härmed stycket John Gabr. Borkman till dig. Handla därmed efter gottfinnande.» Da Ibsen fikk vite dette, svarte han ifølge Lindberg: «De må vaere en overmåde klog och dygtig mand, De Lindberg» (P. Lindberg 1943, 388; jf. Anonym 1897H).
Ved Christiania Theater brukte teatersjef Hans Schrøder kun et par dager på å bestemme at han ville sette opp stykket. Lørdag 16. desember meldte Morgenbladet at John Gabriel Borkman «strax [vil] blive taget under Indstudering ved Christiania Theater. Første-Opførelsen vil muligens kunne finde Sted omkring Midten af Januar» (Anonym 1896j). Schrøder hadde også hatt et møte med Ibsen. Det førte blant annet til følgende rolleliste: Fredrik Garmann som John Gabriel Borkman, Laura Gundersen og Sophie Reimers som de to tvillingsøstrene, Severin Roald som Erhart Borkman, Ragna Wettergren som Fanny Wilton, Johanne Dybwad som Frida Foldal, Jens Selmer som Wilhelm Foldal og Hanna Ehn som stuepiken.
Samme dag som Lindberg annonserte norgespremieren på John Gabriel Borkman i Drammen, ble det i en notis i Aftenposten opplyst at Ibsen hadde vært til stede ved stykkets formiddagsprøve på Christiania Theater (Anonym 1897D), og dagen etter ble det gjort kjent at premieren på Christiania Theater ville finne sted mandag 25. januar. På generalprøven lørdag 23. januar «tronede Forfatteren, Dr. Ibsen, i ensom Majestæt midt i 1ste Parket. Paa Siderne i Parketterne sad der nogle Kritikere og andre dødelige, der var givet Adgang til Forestillingen» (Anonym 1897E).
I fjerde akt skal Borkman sammen med Ella Rentheim begi seg fra gården gjennom en småskog som skjuler dem litt etter litt, i et landskap med lier og høydedrag som forandrer seg gradvis og etter hvert går over i en liten, høytliggende og åpen slette der landskapet stiger bratt opp bak dem. Ibsen hadde i flere sammenhenger gitt uttrykk for betenkeligheter når det gjaldt teatrenes mulighet til å gjennomføre denne scenografisk utfordrende akten, og han hadde mer enn antydet at Bergens Nationale Scene ville få vanskeligheter med den, jf. hans uttalelse om at teateret i Bergen «maaske vilde ha særlig vanskeligt for at kunne opføre mit nye Stykke, baade med hensyn til Rollebesætningen og Iscenesættelsen» (Anonym 1897j). Man kan, som John Northam, undre seg over hvorfor Ibsen med sin solide teatererfaring hadde skrevet et skuespill som nesten ville være praktisk ugjennomførlig på scenen (jf. Northam 1994, 132). En slik scenografi stiller store tekniske krav til teateret og forutsetter egentlig bruk av dreiescene. En lignende teknologi var kjent fra det japanske Kabuki-teateret i annen halvdel av 1700-tallet, men dreiescenen ble ikke innført i Europa før omkring 1900. Det første europeiske teater med slik teknologi var imidlertid Residenztheater i München, hvor Ibsens Hedda Gabler hadde hatt sin urpremiere i 1891. Der hadde teatermaskinisten Carl Lautenschläger konstruert en elektrisk drevet dreiescene som første gang ble benyttet ved en oppførelse av Mozarts opera Don Giovanni i mai 1896 (M.D.G. Vogt 2007, 138). Men noen slik innretning fantes ikke ved Christiania Theater, og den kom ikke i bruk i Norge før etter århundreskiftet (i Bergen innførte man dreiescene i 1906, og Norges nye Nationaltheater fra 1899 fikk dreiescene først i 1917). Stykkets fjerde akt ble derfor en stor utfordring for teatrene, og de løste den på forskjellig vis.
På forhånd gjorde Christiania Theater et stort poeng ut av «Det dekorative Udstyr» i oppsetningen. Ifølge en pressemelding fra teateret hadde teatermaler Jens Wang sammen med maskinmester Widén med assistenter «siden Jul […] arbeidet baade paa Malersalen og paa selve Scenen saavel Dag som Nat» med dekorasjonene etter skisser og utkast som Wang «først havde forelagt Dr. Ibsen» (Anonym 1897d).
Til første akt, som ifølge Ibsens sceneanvisning skal vise fru Borkmans dagligstue og være utstyrt med gammeldags, falmet prakt, ble det opplyst: «Motivet [er] hentet fra den gamle Stiftsgaard, hvor det endnu findes Levninger af disse gammeldagse Tapeter og Paneler, som her uden Tvivl vil komme til at virke høist karakteristisk» (Anonym 1897d).
I annen akt foregår handlingen i «Den store fordums pragtsal ovenpå». Der skal veggene være kledd med «gamle vævede tapeter» som forestiller jaktscener, hyrder og hyrdinner, og alt skal bære preg av «falmede, afblegede farver» . Til dette hadde Wang hentet forbilde fra et gammelt herresete i nærheten av hovedstaden. Dekorasjonen var det største lukkede rom som var anvendt ved Christiania Theater, og det dekket «Scenen i dens hele Størrelse baade i Bredde og Dybde». Intensjonen var i så stor grad som mulig «at istandbringe det store Øde, Digteren har villet have frem i denne Akt» (Anonym 1897d).
For å få frem de «vexlende Naturscenerier» i fjerde akt benyttet Wang såkalte vandrende tepper. Dette var nytt på Christiania Theater, og teaterets ikke helt velfungerende maskineri bød på adskillige utfordringer for å få arrangementet til å fungere. Et problem var størrelsen. Hvert teppe var så stort at de måtte monteres i den nærliggende Logens lille sal. Dessuten var teppene så tunge at «10 Mand knapt aarkede at bære dem over til Theatret» (Anonym 1897d).
På en prøve fikk Ibsen anledning til å betrakte en delvis ferdig scenografi. Han uttalte seg «meget anerkjendende […] og fremhævede navnlig deres heldige illuderende Virkning» (Anonym 1897d).
Til førsteoppførelsen ved Christiania Theater 25. januar 1897 var det samlet et «festklædt og feststemt Publikum» (N. Vogt 1897). Ibsens familie befant seg i «Sniplogen til Højre i første Rad», mens Ibsen selv så sitt skuespill oppført fra en «Sprinkelloge» (Anonym 1897x). Ved oppførelsen spilte orkesteret Ludwig van Beethovens ouverture til Egmont, Edmund Neuperts klaverstudie Resignation (op. 26, nr. 1, arrangert for orkester av Edvard Grieg), Robert Schumanns Abendlied og Johan Svendsens Andante funebre. Etter hver akt, og ofte for åpen scene, var det kraftig bifall. Hovedrolleinnehaver Fredrik Garmann ble fremkalt etter annen og siste akt under publikums jubel. «Til Slutning maatte Digteren under stormende Bifald frem og modta Tilskuernes Hyldest» (Anonym 1897x). Dette skjedde hele tre ganger (Anonym 1897C).
Overfor ledelsen ved Det kongelige Theater i København hadde Ibsen brutt med sitt prinsipp om ikke selv å sende sine nye stykker til teatrene. Til sin forleggerkontakt August Larsen skrev han 29. november 1896 at boken ikke måtte komme ut før 15. desember: «Derimod må gerne professor P. Hansen [teaterets direktør] under løfte om fuldstændig diskretion på forhånd gøres bekendt med stykket, hvilket jo er ønskeligt for den bevægelige vandredekorations skyld». Etter utgivelsen ytret dessuten Ibsen følgende ønske: «Exemplarer bedes ved bogens udkomst i mit navn sendte til chefen for det kgl. teater.» Dette teateret var altså gjenstand for særbehandling fra Ibsens side.
Direktør Peter Hansen henvendte seg i første halvdel av desember til Ibsen og refererte i sitt brev til en samtale mellom dikteren og Henrik Hennings, skuespillerinnen Betty Hennings’ ektemann. Henrik Hennings hadde latt Hansen vite at Ibsen så muligheten av en hovedrolle for Betty Hennings i det nye stykket. I sitt svarbrev til Hansen 17. desember karakteriserte Ibsen referatet av samtalen som «vrøvl». Han mente at han i teatersjef Schrøders påhør uttrykkelig hadde påpekt at det «i mit nye stykke ingen hovedrolle fantes for fru Hennings; derimod måské en mindre rolle», nemlig rollen som Frida Foldal. Han mente også at Oda Nielsen ville være passende som Ella Rentheim fordi hun kunne virke troverdig som tvillingsøster til Josephine Eckardt, som han så for seg i rollen som Gunhild. Ibsens tanke om Betty Hennings i ungpiken Fridas rolle er vanskelig å forstå. Hennings var født i 1850 og på dette tidspunkt altså nesten 47 år gammel. Ibsen kan muligens ha husket henne som den unge Nora i urpremieren på Et dukkehjem nesten tyve år tidligere, eller han kan ha stilt seg avvisende til at Hennings i det hele tatt burde ha en rolle i det nye skuespillet, og derfor antydet at hun kunne spille Frida for å sikre seg at hun ville avstå.
I det samme brevet til Ibsen må Hansen også ha forhørt seg om muligheten for at teaterets nyansatte dekorasjonsmaler, marinemaleren Thorolf Pedersen, kunne oppsøke Ibsen på en studiereise til Kristiania. Ibsen var velvilligheten selv da han i sitt svarbrev 17. desember opplyste at Pedersen «skal være mig velkommen og jeg skal stå ham til tjeneste i alt, hvad jeg blot formår». Ibsen skrev dessuten at Christiania Theaters meget dyktige maler «stiller sig også med fornøjelse til herr Petersens disposition under hans ophold her».
Pedersens besøk hos teatermaler Wang på Christiania Theater foregikk ved juletider. Sammen dro de blant annet til Grefsen. Ifølge en notis i Aftenposten hadde Ibsen nemlig lokalisert handlingen i stykkets fjerde akt til «Omegnen af Grefsen Gaard eller Grefsen Bad, hvor Digteren er lokalkjendt efter sine Besøg de sidste Aar hos en derboende bekjendt». I samme notis het det at Borkman dør «under den gamle uddøede Furru paa Høideplateauet Brænna». Der er utsikten «storslagen med hele Kristianiadalen og Fjorden med dens utallige Øer i en Halvkreds foran en» (Anonym 1897l). «Skisser herfra blev tat af den danske Maler» (Anonym 1896b). I parentes kan bemerkes at platået Brenna i Grefsenåsen snart fikk navnet «Borkmandfjeldet» hos lokalbefolkningen (Anonym 1897F).
På dette tidspunkt var John Gabriel Borkman fremdeles ikke formelt antatt til oppførelse på Det kongelige Theater i København. Først 24. desember sendte direktør Hansen skuespillet til teaterets sensor Erik Bøgh. Det er ukjent når Bøgh avgav sin uttalelse, og hvordan den lød. Men 11. januar 1897 ble Ibsen formelt orientert av Hansen om at «Skuespillet ‹John Gabriel Borkman› er antaget til Opførelse» (RAK 220, Kopibog nr. 90–91, innførsel 575, 11/1 1897). Ifølge teaterets nye regulativ, som ble gjort gjeldende for stykker antatt etter 1. juli 1896, mottok Ibsen et honorar på 300 kroner, samt åtte prosent av bruttoinntekten fra 2. til 11. forestilling og ti prosent for 12. til 31. forestilling (Forfatter-Regulativ for det kongelige Teater 1896, § 2–3).
Den striden som snart oppstod om rollefordelingen ved Det kongelige Theater, dreide seg om hvem som skulle spille den sympatisk oppfattede Ella Rentheim. Mange ønsket at det nyansatte talentet Betty Nansen skulle få denne rollen (Anonym 1897e), noe andre så som et tegn på at yngre krefter ønsket å fortrenge tidligere Ibsen-skuespillere som Josephine Eckhardt og Betty Hennings. Men slik gikk det ikke. Eckhardt og Hennings fikk rollene som tvillingsøstrene Gunhild og Ella. Da dette var avklart, ble det meldt at «Der drives paa med Prøver af al Kraft» (Anonym 1897N).
Premieren på John Gabriel Borkman på Det kongelige Theater fant sted 31. januar. Også der var det stor etterspørsel etter billetter, og de fleste ble solgt til doble priser i løpet av dagen før premieren. I salen befant det seg «kjendte Ansigter rundt omkring, ikke mindst fra Forfatter- og Kunstnerverdenen», og i kongelosjen satt prins Valdemar og prinsesse Marie (Anonym 1897z). I en korrespondanse fra København til Morgenbladet ble det poengtert at teateret kunne takke sin gode stjerne for at det ble Betty Hennings som spilte Ella Rentheim, og at det «lykkedes at afværge det Attentat, som en yngre Skuespillerinde, assisteret af sine Venner i Pressen, havde planlagt for at bemægtige sig denne Rollen» (Anonym 1897c). Emil Poulsen spilte Borkman, «maskeret som Stykkets Forfatter, og gav Figuren som Alvorsmand» (Anonym 1897y), mens Olaf Poulsens Foldal var maskert slik at han «i meget mindede om Digteren Andreas Munch». Etter den debuterende teatermaler Pedersens studiereise til Kristiania knyttet det seg naturlig nok en viss spenning til hvordan han ville arrangere den scenografisk vanskelige sluttscenen. Han oppgav sin opprinnelige plan om å benytte et vandreteppe. I stedet ble det i fjerde akt suksessivt senket tre «Florstæpper» foran scenen da sekvensen foran huset var forbi. Etter hvert som disse igjen ble heist, så publikum dekorasjonen forvandle seg til siste scene, samtidig med at Borkmans og Ellas stemmer hørtes fra kulissene, «fra hvilken de kort efter træder ind. De to Dekorationer var fortrinlige og hilstes med Bifald» (Anonym 1897c).
Den kjente teatermannen og Ibsen-beundreren Otto Brahm hadde premiere på sin visning av stykket ved Deutsches Theater i Berlin 29. januar 1897. Publikum bestod av «Berlins Noblesse, flere af Tysklands berømteste Navne saaes i Logerne» (J.B. 1897). I rollene opptrådte Hermann Nissen som Borkman, Luise von Poellnitz som Gunhild og Else Lehmann som Ella. Stykket fikk en matt mottagelse, og etter teppefall blandet det seg hysjing i den reserverte applausen (Anonym 1897b).
Stadttheater i Köln viste stykket 26. mars 1897, med herr Connard som Borkman, Emma Teller-Habermann som Gunhild, herr Beck som Foldal, frøken von Gordon som Fanny Wilton og herr Monnard som Erhart. Også her ble stykket møtt med både hysjing og applaus. Ved slutten av tredje akt var motsetningene i tilskuerskaren spesielt sterk (Anonym 1897G).
Den første franske visning av John Gabriel Borkman foregikk i madame Aubernon de Nervilles private selskapsteater i Paris 29. mars 1897, med skuespillere fra forskjellige teatre i rollene. Henry Borel opptrådte som Borkman, frøken Gerfaut fra Odéon som Gunhild, fru Trousseau som Ella, Jacques Sautereau som Erhart, fru de Souza som fru Wilton og grev Marcel de Germiny (den eneste amatøren) som Foldal. Erik Lie skriver i et korrespondentbrev fra Paris at han aldri har sett et skuespill «saa dybt opfattet og saa glimrende spillet» (E. Lie 1897).
The New Century Theatre (Royal Strand Theatre) i London viste stykket som en matinéforestilling 3. mai 1897 med W.H. Vernon i rollen som Borkman, Genéviève Ward som Gunhild, Elizabeth Robins som Ella, Helen Maud Holt som Fanny Wilton, Martin Harvey som Erhart og James Welch som Foldal (Anonym 1897M).
Sommeren 1897 besøkte teatermannen Aurélien Lugné-Poë Kristiania, hvor han møtte Ibsen og blant annet snakket med ham om John Gabriel Borkman (Lugné-Poë 1938, 90). Lugné-Poë satte deretter opp stykket ved sitt Théâtre de l’Oeuvre i Paris 9. november. Forestillingen ble innledet med et foredrag av Laurent Tailhade, «der plyndrede det franske Sprog for alle dets Superlativer» i sin omtale av den nordiske ånd (Anonym 1897n). Stykket ble fremført «efter Mr. Lugné-Poes sædvanlige System» (Anonym 1897s), noe som innebærer at det ble satt opp i tråd med Lugné-Poës symbolistiske teaterkonvensjoner (jf. innledningen til Rosmersholm, under Oppførelser).
Den første amerikanske oppførelsen fant sted ved Hoyt’s Madison Square Theatre i New York 18. november 1897, med E.J. Henley som Borkman, Maude Banks som Gunhild, Ann Warrington som Ella, John Blair som Erhart, Carrie Keeler som Fanny Wilton, Albert Bruning som Foldal, Dorothy Usner som Frida og Miss Parker som stuepiken.
John Gabriel Borkman var det første skuespill av Ibsen som ble vist i Japan. Begivenheten fant sted ved en forestilling på Jiyu Gekjio (Det frie teater) i Tokyo 28. november 1909 under ledelse av Kaoru Osanai. Dette teateret var primært etablert som et forum for studium og fremførelse av Ibsens skuespill og hadde åpnet sin virksomhet ved å sende en delegasjon til Europa for å studere europeisk instruksjon og skuespillkunst. Ibsens stykke var det første skuespill som ble vist i Japan i helt vestlig tradisjon og med europeiske kostymer og maskeringer. I rollene opptrådte Sadanji Ichikawa som Borkman, Sawamura Sonosuke som Gunhild, fru Enjaku som Ella, fru Hukoschi som Fanny Wilton og herr Sascho som Foldal. Ichikawa hadde i hovedrollen anlagt en maske som lignet svært på Ibsen selv. Forestillingen ble en ubetinget suksess (Sato 1962, 9; jf. Anonym 1910).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSENE
I omtalene av de to urpremierene i Helsingfors ble konkurransen mellom det finske og det svenske teateret både påtalt og brukt som forklaring på sviktende kunstneriske prestasjoner. I Hufvudstadsbladet innledet Werner Söderhjelm sin omtale av oppsetningen på Finska Teatern med å påpeke at John Gabriel Borkman er et ytterst dramatisk stykke som holder interessen «för at icke säga spänningen, vid makt från början till slut». Han fant to årsaker til stykkets faste grep på publikum: Ibsens replikkunst og stykkets dramaturgi. Replikkenes styrke bestod i at de fremtrer «så skarpt och bestämdt som huggen i sten», samtidig som de i løpet av et øyeblikk maktet å «spegla höjder och djup, att kasta blixtsnabba, klart lysande reflexer öfver de innersta vrårna i lifvet myster». Når det gjaldt stykkets dramaturgi, var det tre forhold som bidro til å skape en «märkvärdig effekt»: For det første hørte man banksjefens skritt over gulvet, slik at tilskuerne på en spesiell måte opplevde «en nästan mystisk fruktan för denna gestalt». For det andre var det Borkmans stumme scener i annen akt, som fungerte «uttrycksfullare och mera målande än om han skulle tala». Og for det tredje var det «det snillrika draget med Fridas affärd och faderns öfverkörande» (Söderhjelm 1897).
Samtidig påpekte Söderhjelm tre dramaturgiske feilgrep ved oppsetningen som gjorde at spenningen enten forsvant eller helt manglet like fra begynnelsen av: scenen der Gunhild styrter som en bombe inn i samtalen mellom Ella Rentheim og Borkman, for så å forsvinne like umotivert som hun kom, Ella Rentheims arrangement av den store forståelsesscenen mellom Borkman og hans kone og selve sluttscenen. Til tross for en viss storslagenhet opplevde anmelderen at den ikke var helt «fri från en viss tablåeffekt» (Söderhjelm 1897).
Söderhjelm mente at John Gabriel Borkman var en krevende tekst å fremføre. Konsentrasjonen omkring det psykologiske krevde at skuespilleren «genom ett ingående, kärleksfullt studium fördjupar sig i hvarje sats som han skall säga, att han långsamt smälter hvad han läst och sålunda assimilerar med sig innehållet af hvarenda replik»:
Under sådana förhållanden kan man icke förstå, att det skall vara en så utomordentligt eftersträfvansvärd ära att vara den första som uppför stycket, eller med andra ord att hafva – inklusive öfversättning och alt – användt den minsta möjliga tid på dess inöfvande […] När man brådskat på som man gjort här hos oss så är det liksom man velat ha skådespelarene att uppvisa ett hastighetsrekord i utanläsning; här gälde det ju dessutom för hvardera teatern att hinna före den andra eller åtminstone bli färdig på samma gång! (Söderhjelm 1897).
Den anonyme anmelderen i Nya Pressen var inne på det samme:
Ett rekord i sitt slag är att två teatrar hos oss uppföra Ibsens sista stycke John Gabriel Borkman, innan det ännu gått öfver andra scener. – De ojämnheter som vidlådde uppförandet på finska teatern får man naturligtvis delvis tillskrifva de få repetitioner som medhunnits (– g. 1897)
Etter urpremieren på Finska Teatern konstaterte også Söderhjelm at skuespillerne hadde benyttet tiden til å arbeide med «den största ifver och energi», men samtidig at det «inträngande i rollernas innersta själ, som Ibsens stycke fordrar för att motsvara sin författares intentioner, i de allra flesta fall icke ägt rum» (Söderhjelm 1897).
Benjamin Leino avdekket hastverkets uheldige følger for tolkningen av tittelrollen. Selv om han hadde gjenskapt typen helt fortreffelig, var hans tilegnelse av rollens karakter «dock väsentligen en yttre», og hans fremstilling ble «mera patos än själ» (Söderhjelm 1897). Nya Pressens anmelder opplevde at Leino av og til falt over i en «teatralisk ton, som förtog illusionen» (– g. 1897), eller det Söderhjelm beskrev som «alt för stark forcering». Samtidig poengterte Söderhjelm at Leino hadde mange velfungerende trekk:
den eleganta hållningen, den soignerade dräkten – som kanske kunnat vara litet gammalmodigare – det synnerligt väl åstadkomna draget kring ögonen, det stumma spelet, alt detta stod utan tvifvel i full öfverensstämmelse med författarens mening (Söderhjelm 1897).
Leino hadde lyktes godt med maskeringen (– g. 1897). Aftonposten understreket det samme og skrev at Leinos maske var utmerket. Det bildet han gav av Borkman, var «sannolikt sådan, som författaren tänkt sig honom» (U. 1897).
På Finska Teatern hadde Olga Poppius så mange ganger opptrådt i rollen som den troskyldige, naive unge piken at hun nærmest ble identifisert som en ingenue uansett hvilken rolle hun fremførte. Dette trakk Söderhjelm frem som en innvendig mot henne som Ella Rentheim: «när man är så klipt och skuren för detta fack som fru Poppius, så är det ingalunda ostraffadt man försöker sig på en uppgift sådan som Ella Rentheims roll». Selv om hun lyktes med den ytre illusjonen, gjorde hennes tilvante karakter at hun ikke fikk «lefvande lif» i rollen som Ella. For hennes vedkommende ble det påfallende tydelig at «instuderande några veckor icke äro nog» (Söderhjelm 1897). Kritikeren i Nya Pressen konstaterte kort og godt at denne rollen ikke lå for Poppius, «helt och hållet ingénueskådespelerska som hon är» (– g. 1897).
Selv om Olga Salo i det ytre gav et meget godt bilde av Gunhild Borkman, fikk hun ikke frem den nesten «fanatiska entusiasmen för sonens framtidsmission de första gångerna hon talar om den» (Söderhjelm 1897). Nya Pressen delte Söderhjelms oppfatning. Selv om Salo unngikk falske effekter og tonefall, maktet hun ikke å få frem «det mäktiga Ibsenska lugnet» (– g. 1897). Adolf Lindfors høstet derimot mye ros som Foldal, som han «framstälde på ett tiltalande sätt» (U. 1897). Söderhjelm mente at Lindfors var den beste av alle medvirkende, og at begge scenene med Foldal «blefvo styckets stora glanspunkter». Kritikerne var enige om at Knut Weckman på sin side var «ganska malplacerad såsom Erhart», slik Söderhjelm formulerte det (Söderhjelm 1897). Mildere var ikke Nya Pressen, som skrev at Weckman i første akt fremstod som en intetsigende pratmaker, uten spor av nyanser eller natur. I siste akt presterte han et spill som kunne ha passet i en tysk farse (– g. 1897). Kritikerne var også samstemte i vurderingen av dekorasjonene. I siste akt var de «smakfulla och effektrika» (Söderhjelm 1897), og «Vinterlandskapet i sista akten var särskildt anslående» (U. 1897).
Foruten de uheldige kunstneriske følgene av det Söderhjelm karakteriserte som «Kapplöpningen» om urpremieren, påpekte han at John Gabriel Borkman ble oppført på en søndag og dermed for et typisk søndagspublikum, som forventet et lettere og mer underholdningspreget repertoar bestående av for eksempel folkekomedier og lystspill. Dette gjorde at mange tilskuere selvfølgelig oppfattet stykket som ren komedie, «hvilken uppfattning, uttryckt genom ljudliga skrattsalvor, naturligtvis icke höjde stämningen hos de spelande eller hos publiken» (Söderhjelm 1897).
I anmeldelsen av den samtidige oppsetningen på Svenska Teatern påpekte Aftonposten: «Utförandet motsvarede icke – så när som på framställningen af Borkman och Foldal – det intryck man får vid läsningen af pjesen» (A. S–m. 1897). Ernst Gråsten konstaterte kort og godt: «Det plus, som en utmärkt, konstnärlig framställning hade förmått ge, förefans icke» (Gråsten 1897, 313).
Kritikerne var samstemte i at Ernst Malmström «sällan bättre visat hvad han duger till än i Borkmans stora och kräfvande roll» (Se. 1897). Særlig satte de pris på hans «rent af mästerligt gjorda masken» (A. S–m. 1897). Gråsten kommenterte at «mask och hållning voro utmärka, replikbehandlingen säker och distinkt» (Gråsten 1897, 313). Hufvudstadsbladet presiserte inntrykket ved å påpeke at «i den utomordentliga masken med dess kombinerade Ibsen- och Björnson-tycke var det stor konst» (Se. 1897).
Det var også enighet om at Ida Brander viste Gunhild som «hatfull, hård och kall» (Gråsten 1897, 313), og at Selma Riégo spilte Ella «vekt och varmt och med en blanding af kroppslig svaghet och andlig styrka, som tillhör gestalten» (Se. 1897). Gråstens inntrykk var at hun fremstod som en «helt enkelt matt» Ella. Selv om Brander og Riégo inntok ytterpunkter i sine fremstillinger av tvillingsøstrene, mente Gråsten at «Ingenderas framställning höjde sig öfver det rent skematiska, som låter sig utvecklas med ett par kategoriskt uppstälda nekla attribut till utgångspunkt». Han savnet nyanseringer i fremstillingen av disse personene:
I huru stor mån det till ytterlighet forcerade arbetet på pjesens instudering under den sorglustiga kapplöpningen om hvilken teater som skulle hinna först och skulle lyckas sätta världsrekordet i afseende å snabb-bär skulden härför, kan vara vanskeligt nog att afgöra (Gråsten 1897, 313).
Aftonposten mente at oppsetningen var «rätt vårdad så när som på dekorationen i andra akten» (A. S–m. 1897). Dette forklarte Hufvudstadsbladet med at «rummets inredning icke öfverensstämde med författarens beskrifning», noe som også gjaldt det «föreskrifna changementet för öppen ridå i sista akten [som] var också frångånget, men berättigas detta af våra teatrars bristfälliga maskineri» (Se. 1897).
Gråsten fikk rett da han i sin omtale konstaterte at stykket ville komme til å forsvinne relativt fort fra repertoaret til Svenska Teatern. Foruten urpremieren fremførte teateret John Gabriel Borkman kun tre ganger: 11., 13. og 29. januar. Han mente at «Skådespelet drog det minimiantal goda hus, som en ny pjes af Henrik Ibsen i och för sig, d.v.s. alldeles oberoende af hur den föres fram, måste anses kunna garantera» (Gråsten 1897, 313). Inntektene ved hver forestillingskveld bekreftet dette. På urpremieren utgjorde inntekten 1619,95 mark, og de følgende henholdsvis 980,90, 588,40 og 717,15 mark (Stara 2003, 58, note 187). Årsaken til den dalende interessen for John Gabriel Borkman formulerte Gråsten slik: «Publikens intresse i detta speciella fall var rent literärt: det är nu engång för alla bekvämare att göra bekantskap med ett drama från scenen än ur en bok» (Gråsten 1897, 313).
August Lindbergs oppsetning i Drammen (den første i Norge og Skandinavia) høstet mange lovord. I Norske Intelligenssedler skrev bladets anonyme kritiker at Lindberg fortjente hyllest både for sin iscenesettelse og for sitt spill i hovedrollen. Hans fremstilling av Borkman var både interessant og «intelligent til Fingerspidserne». Den eneste innvending kunne kanskje være at han «filosoferte» for mye, slik at han gav Borkmans luftkasteller for stor vekt og verdi. Størst virkning oppnådde han i oppgjørsscenen med Gunhild i tredje akt: «Der skabte han et mægtigt Sorgens Billede af en falden Mand.» Augusta Lindberg var en verdig motspiller i rollen som den hjertefine, ulykkelige Ella Rentheim. Til og med operetteskuespillerinnen Betty Åberg fra Eldorado Teater maktet sin rolle uventet godt og spilte Gunhild «forstandigt». Anmelderen kommenterte også instruksjonen og scenografien, noe som ellers sjelden forekom i tidens teaterkritikker: «Hos alle de Spillende sporede man Hr. Lindbergs overlegne og kyndige Instruktion. […] Borkmans Sal i anden Akt virkede bedst, og Landskabet i siste Scene var ialfald iskoldt nok» (Anonym 1897o).
Også den anonyme anmelderen i Aftenposten understreket den heldige virkningen av Lindbergs energiske, intense instruksjon, noe som vitnet om at han var en fremragende teaterleder. Hans egen tolkning av Borkman skapte en karakteristisk og helstøpt skikkelse, «hvori baade det overlegne og det brudte ved denne eiendommelige Personlighed kom godt til sin Ret». Åbergs Gunhild fikk fint frem det harde og stivnede i karakteren, og Augusta Lindberg hadde mange gode momenter i tolkningen av Ella, skjønt hun «ikke altid formaaede at give denne bløde og hengivende Natur et tilstrækkelig sympathetisk Udtryk». Av de øvrige skuspillerne var det bare Olav Voss i Foldals rolle som høstet anerkjennelse, både for maskering, mimikk og replikkbehandling (Anonym 1897u).
Morgenbladet mente at den «Omhu og Smag» som var anvendt på det sceniske utstyret, fortjente anerkjennelse. Han roste også Lindbergs egen skuespillerprestasjon. Borkmans vedvarende tanker om sin egen storhet kunne friste til et ensformig spill, noe Lindberg unngikk. Han bar en maske med uryddig hår og skjegg, samtidig som han hadde en spenstig holdning og gange, og det røpet at det fortsatt bodde en livsgnist i Borkman (Anonym 1897w).
Anmelderen i Verdens Gang var mer kritisk og pekte på at spillet i første akt ikke var på høyde med de krav teksten setter. Tonen og stemningen var her forfeilet. Åberg overbeviste ikke, og Gunhilds kalde styrke og storhet ble redusert til operettedeklamasjon. Dette påvirket i første akt også Augusta Lindbergs spill som Ella, men i annen og fjerde akt, i samspillet med Borkman, gjorde hun det ypperlig, og under disse scenene var det dødsstille i teateret. Lindbergs Borkman hadde ikke den styrke som Ibsens tekst antyder, men det var noe ved denne ennå spenstige mannen som fengslet: «Han mindede slaaende om Johan Sverdrup», og spilte rollen med sikker, klokt beregnet kunst, nesten stille og dempet. Lindbergs intelligente bruk av virkemidler var en scenisk prestasjon og nådde høyest i sluttscenen: «Det vanskelige Scenearrangement i Slutningsscenerne var adskillig virkningsfuldt trods sin Primitivhed» (Anonym 1897a).
Også Dagbladets anmelder mente at Lindbergs maske i det ytre minnet om Johan Sverdrup: «Hr. Lindbergs Borkmann har ogsaa noget af Johan Sverdrups Ild», men han står tilbake for Sverdrup i natur og evne. «Det er en begavet Egoist, sammensat af voldsomt Magtbegjær, taarnhøje Fantasterier og stærke Tvil paa sig selv» (Anonym 1897k).
Etter førsteoppførelsen av John Gabriel Borkman på Christiania Theater kunne Dagbladets anmelder, til tross for at «Bifald og Fremkaldelser faldt samstemmigt», ikke huske at han tidligere hadde «hørt saa afvigende Meninger om Forestillingen hos Tilskuerne» (Anonym 1897x). I Morgenbladet skrev Nils Vogt at «Opførelsen vistnok hverken for Digterverket eller for Theatret betegner nogen varig Seier» (N. Vogt 1897). I tråd med dette påpekte anmelderen i Ørebladet at «Opførelsen blev […] mere en Succes for Digteren, end for den sceniske Fremførelse. Thi denne var ikke paa alle Hold, som man kunde haabet og ønsket den» (Anonym 1897C). Også Dagbladets kritiker mente at utførelsen sviktet. Den var hverken i «Tone og Farve stemt efter Skuespillet, hverken i Udstyr eller i Menneskefremstilling» (Anonym 1897x).
I motsetning til publikum mente anmelderne at det særlig var Garmans fremstilling i tittelrollen som sviktet. Selv om han i det ytre viste «en fjern Lighed med Ibsen, var kraftig og fast i de ydre Linjer», maktet han ikke å gi rollen den tilstrekkelige «Høihed» (Aanrud 1897). Han buldret og skrek for mye, noe også anmelderne i Dagbladet og Morgenbladet var inne på.
I Sophie Reimers spill som Ella Rentheim fant ikke anmelderen i Ørebladet igjen «den brudte og dødssyge Kvinde, Digteren har skildret. […] Hun spillede saa altfor ofte Komedie, istedetfor at leve med i Digterens Ord.» Severin Roald klarte seg «overraskende godt. Det var virkelig Ungdom og Begeistring over hans Erhart» (Anonym 1897C). Vogt skrev at han rett og slett gjorde så mye ut av rollen som det kunne forventes av ham (N. Vogt 1897).
Flere anmeldere kommenterte den sammenhengen de så mellom stemninger og situasjoner i skuespill og Ibsens sceneanvisninger. Vogt påpekte for eksempel at Ibsen selv hadde «forordnet» at «Over det sceniske Udstyr skal der hvile en dæmpet Farve af afbleget Fornemhed», at stuedekorasjonen i første og tredje akt skal ha et gammeldags, falmet preg, og at Borkmans sal i annen akt er en «fordums Pragtsal»:
Det er ikke vilkaarligt, at Digteren har villet give Dramaet denne Ramme. Ved den blotte Indtræden i den gamle Slægts gamle Familiesæde skal man modtage Indtrykket baade af dens Fortid og dens Nutid, føle Modsætningen mellem fordums Glans og Nutidens glædeløse Liv, hvor Tankerne kredser om Fortidens Fald og Fremtidens Muligheder, medens Nuet hverken byder Evne eller Lyst til at holde Pragten vedlige (N. Vogt 1897).
Men i denne oppsetningen gjenfant anmelderne lite av dette. Holger Sinding mente at «Hr. teatermaler Jens Wang havde pudset den store fordums pragtsal ovenpaa i det Rentheimske hus nydelig op, saa den straalede med stærke, friske farver» (Sinding 1897). Dagbladet skrev at forgylningene på møblene i fru Borkmans stue skinte for sterkt, og at farvene på veggmaleriene i Borkmans sal var for ferske: «De viser ikke Livets Afblegethed, forkynder ikke Livets Nedgang» (Anonym 1897x). På samme måte konkluderte også Vogt med at Christiania Theater ikke hadde «formaaet at skabe denne Ramme saaledes, at alle sceniske Midlers Samvirken mod samme Maal er naaet» (N. Vogt 1897). Vogt var riktignok imponert over dimensjoner og bygningsstil i Borkmans sal, men han syntes farvene var for friske og strålende. Det samme gjaldt for stuedekorasjonen med de sterkt forgylte møblene.
Den påkostede vandredekorasjonen, Wangs nyskapning, fungerte heller ikke etter hensikten. Hans Aanrud beskrev vinterlandskapet i siste akt som storartet, men «dette Kunststykke med Vandretæppe burde sikkert helst sløifes, det virker kun parodisk, og det hører til de dramatiske Effektmidler, som en Ibsen burde ha Raad til at undvære» (Aanrud 1897). Han mente at vandretepper fortrinnsvis burde anvendes i såkalte utstyrsstykker, og at de var egnet til å imponere og underholde et typisk folkelig publikum. Ørebladets anmelder mente imidlertid at Wang fortjente all ære for dekorasjonene og vandreteppet, og fant at årsaken til at «Vandringen gjennem Skoven ikke virkede helt illuderende, laa vel i Ideens Ugjennemførlighed» (Anonym 1897C).
Nils Vogt roste «Friluftsdekorationerne» i fjerde akt med de snødekte «Granlier og Udsigten fra Aasen over Dalen med Byen og Fjorden i Baggrunnen», og mente dette var blant det beste teateret hadde gjort. Men Wang lyktes ikke med vandredekorasjonene. Tilskuerne så altfor tydelig at det var «Dekorationerne, der gaar, og Personerne, der staar». Han forklarte dette med at når man satte «Vandredekorationen i Forgrunden og Skuespillerne som Regel skjult bagenom, kan intet andet Indtryk fremkaldes» (N. Vogt 1897).
I teaterkritikker på 1890-tallet ble teaterdekorasjoner ellers viet liten oppmerksomhet (Johansen 1994, 78). Det er direkte oppsiktsvekkende at Wangs dekorasjoner til Christiania Theaters oppsetning av John Gabriel Borkman fikk såpass bred omtale. Årsaken er trolig at teateret sendte ut pressemelding om arbeidet med dekorasjonene, og at en vandredekorasjon ikke hadde vært anvendt ved teateret tidligere.
Bare sjeldent kommenterte anmelderne skuespillernes kostymer. En grunn kunne være at hver enkelt skuespiller ifølge § 75 i teaterets reglement av 1879 «i Amindelighed forpligter til selv at anskaffe sig til Brug paa Scenen Alt, hva der henhører til en fuldstændig moderne Fruentimmer- eller Mandsdragt» (Reglement for Christiania Theater 1879). Det var nærmest oppsiktsvekkende da Sinding bemerket at Borkman var ikledd «en flunkende ny diplomatfrakke», som Sinding mente ikke passet til hans lave sosiale status (Sinding 1897). Det var også bemerkelsesverdig at kvinnenes kostymer ble kommentert. I et inserat i Verdens Gang, «Klædedragterne i Ibsens Stykke», skrev signaturen «En langsynt i anden Parket» at man ikke lenger bør se gjennom fingrene med «det mærkelige Valg af Dragter, især for Damernes Vedkommende» som man kunne observere på scenen i Christiania Theater (Anonym 1897B). Vedkommende tok særlig for seg Ragna Wettergreens kostyme i rollen som Fanny Wilton, en «ildrød Kaabe med ildgult Skind», og kombinert med at hennes hår var «kulsort og hænger i opsigtsvækkende Pandekrøller», viste valget av antrekk at Wettergreen hadde misforstått rollen: «Fru Wilton behøver ikke at være frivol, fordi hendes Livserfaring har gjort hende tolerant og lært hende at tage Livets Fænomener paa en vis spøgefuld Maade.» Iført et slikt reiseantrekk ville «den stakkars Erhart faa nok at gjøre med at forsvare hende mod Antastelser paa Rejsen til Syden». Sophie Reimers hadde heller ikke funnet et passende kostyme for Ella Rentheim. Ifølge innsenderen ville den ensomme Ella neppe komme til å vise seg i «Patentfløjels Dragt, – Patentfløjels Hat, Kjole og Cape, forsynet med yderst udfordrende ‹Hermelins› For og Kanter». Hun hadde nemlig råd til å være smakfullt og tarvelig kledd, og hvis «der endelig skal være Fløjel, maa Dragten ikke kantes med Hareskind». Men kostymene både til Laura Gundersen som fru Borkman og Johanne Dybwad som Frida var «fint og riktigt tænkt og komponeret», uten at innsenderen konkretiserte nærmere hva dette bestod i (Anonym 1897B).
Om oppførelsen i København skrev Vilhelm Andersen i Illustreret Tidende at forestillingen forsvarte teaterets posisjon som «den første Ibsenscene i Europa». Andersen mente at denne oppsetningen av John Gabriel Borkman etter alt å dømme var bedre enn ved noe annet teater (Andersen 1914, 83). Likevel fant han rollebesetningen urimelig, og han henstilte til teateret å endre den snarest mulig. Emil Poulsen spilte rollen med Ibsens maske og la vekt på skikkelsens livsforherdelse. Men stykkets scenevirkning er ikke sterk, den dramatiske spenningen er svakere enn i Ibsens foregående stykker, og de lange oppgjørsscenene har problemer med å fengsle publikum. Fjerde akts «Dødningedans» burde virke som et piskende snevær, men den ble ved oppførelsen hemmet av scenen med Foldal, som ikke var god nok i sin rolle. Spillet må bevare den «symbolske Højde», og dette lyktes best av Hennings og Eckardt som de to søstrene. Hennings var best i første akt: Senere «tabte hun noget Udtrykket for den syge Moderlighed og spillede sig i Kampens Hede mange Aar yngre end sin Rolle». Men bifigurene leverte dårlig spill. Især gjaldt det fremstillingen av Foldal, som egentlig er en av stykkets mest interessante figurer: «Hr. O. Poulsen var saa bange for denne Figurs Komik som Katten for den varme Grød.» Andersen anbefalte derfor teateret å sette andre skuespillere inn i birollene. Teatermaler Pedersens dekorasjoner var imidlertid «meget virkningsfulde» (1914, 91–92). Andersens kritikk av Olaf Poulsens opptreden fikk støtte i Aftenposten, der det i et telegram fra København het at «Olaf Poulsen som Foldal var øiensynlig bange for at bringe Mislyd i Stykkets mørke Stemning og lagde stærkt Baand paa sit ypperlige Humør» (Anonym 1897y).
Poul Levins anmeldelse i Politiken var positiv, men heller ikke mer. Han pekte på at Betty Hennings nok viste gode enkeltheter, men hun fikk ikke frem Ellas lidenskap, og rollen var lagt for mye i retning av resignasjon. Emil Poulsen gav i hovedrollen et fullt inntrykk av Borkmans falne storhet: «Han gjorde uden Tvivl Skuespillet rigere derved.» Men samtidig kritiseres hans langsomme tempo, noe som særlig svekket fjerde akt. Etter at Erhart har forlatt huset, skal de siste scenene fremstå som en «Hvirvelstorm». Men Poulsens langsomhet, sammen med scenografien, bidro til at dette ikke ble realisert. Levin kritiserer også teaterets løsning av sceneendringene i sluttakten. Florteppene som ble heist opp og ned, sneværet og de jagende skyene distraherte publikum, som ble mer opptatt av teknikken enn av skuespillet:
Og imens kan Maskinmesteren faa Lov til at tumle sig, og Publikum kan beklappe Teatermaleren – men Stemningen forsvinder. Hvis sidste Akt havde været anderledes ordnet, vilde Aftenens Sukces have været langt større, end det nu blev Tilfældet (Levin 1897).
Også Morgenbladet mener at oppførelsen i København var den beste hittil, selv om det kunne reises innvendinger mot detaljer i forestillingen. Både Hennings og Eckhardt roses for fremstillingen av tvillingsøstrene, men samtidig kritiseres de for ujevnt spill og for at de ikke holdt fast ved sitt bilde av skikkelsene gjennom hele forestillingen. Emil Poulsen fremstilte Borkman på en ypperlig måte som en mann som tror fullt og helt på sitt kall. Han spilte derimot i et for langsomt tempo, og dermed forhalte han stykkets gang (Anonym 1897c).
Et korrespondentbrev til Aftenposten peker på problemet med å fremstille store menneskelige lidenskaper og tragiske konflikter i realistiske miljøer befolket med «vanlige», borgerlige personer. Ibsens kunst benytter seg ikke av personer i høy stand og eksotiske miljøer:
[Den] er i sin Theori baseret paa at undvære den Illusion, vi nu fortrinsvis tillægger Romantiken, skjønt allerede den ældste klassiske Tragedie netop gav sine Skildringer det fjernes og det over almindelig Jordiskhed ophøiedes Klædebon (Anonym 1897A).
Men en slik realistisk metode skyter kanskje over målet når det gjelder formidling av edle emner til dagens tilskuere. De finner i stedet konflikter og personskildringer i Ibsens seneste skuespill «opskruede og forskruede». Også skuespillerne har vansker med å fremstille Ibsens personer, idet det kreves at de skal opptre som ordinære mennesker og samtidig ha et «extraordinært Indhold». Det betyr at Ibsens hovedroller bare kan spilles av de største kunstnere. Ingen annen nålevende skuespillerinne enn Eleonora Duse, eller muligens Laura Gundersen, ville etter korrespondentens oppfatning kunne makte å fremstille Ella Rentheims lidelse og lidenskap. Betty Hennings greide det ikke, tross flere gode detaljer. Heller ikke Borkmans rolle ble tilfredsstillende tolket. Emil Poulsen var ikke dårlig, men det store ved skikkelsen forsvant mer og mer i løpet av forestillingen, og «i sidste Akt er det borte». Josephine Eckardts Gunhild uttrykte hardheten med monoton dyktighet, men hun manglet skikkelsens store, lidenskapelige fantasi. Birollene ble rett og slett dårlig tolket. Likevel gjorde stykket en viss virkning på scenen (Anonym 1897A).
Otto Brahms oppførelse i et fullsatt Deutsches Theater i Berlin 29. januar 1897 ble ifølge Morgenbladet en betinget suksess. Bifallet var matt etter siste akt, og det skyldtes helst den tilstedeværende Ibsen-menigheten at teppet gikk opp to ganger etter avslutningen. Det oppstod flere ganger hysjing fra galleriet, men den ble overdøvet av applaus. Avisen melder at de tyske kritikerne var uenige om spillet, især i de tre hovedrollene. Else Lehmann som Ella ble av noen bedømt som «ganske fortræffelig», andre mente at rollen ikke egnet seg for hennes talent. Om Hermann Nissen i rollen som Borkman mente anmelderne Paul Schlenther i Vossische Zeitung og Isidor Landau i Berliner Börsen-Courier at han overbeviste som en høytstrebende svermer. Han hadde anlagt en maske som kunne minne om Ibsen selv:
Det hvide Haar reiser sig vildt og uordentligt om det mægtige Hoved, hvis Kinder er blege og furede, Øinene søger urolig omkring, og kun den vældige Pande bærer Tænkerens Stempel, det er Billedet af den «syge Ulv» […] og Kunstneren akcentuerer yderligere det pathologiske ved Hændernes nervøse Famlen og de abrupte Bevægelser (Anonym 1897v).
I en annen anmeldelse het det at masken var anlagt som Bjørnstjerne Bjørnson:
Den Historie, at Ibsen skal ha gjort op et Privatregnskab med Bjørnson i John Gabriel, har verseret rundt i de tyske Blade, og Nissen har benyttet den til at lave Sensation. Det er almindeligt her, at Skuespillerne aktualiserer sig ved at efterligne berømte Mænd (J.B. 1897).
Minst heldig var Borkmans opptreden i sluttscenen, da man her så et menneske som bukket under for sykdom, ikke en svermer som i en visjon skuer inn i en annen verden. Luise von Poellnitz’ Gunhild manglet den strenge kulden og utilgjengeligheten som får andre til å stivne, og Else Lehmanns Ella kalles «uheldig». Med hvitt hår rundt et rødt og friskt ansikt så hun glimrende ut, men det var ingen kraft og storhet i hennes smerte. Omtalen avsluttes med en bemerkning om at «Iscenesættelsen var særdeles stemningsfuld og røbede en fin Forstaaelse» (Anonym 1897v).
Kritikeren Heinrich Hart mente at Brahms’ oppsetning ikke var vellykket fordi stykket er slik at det virker sterkere ved lesning enn ved oppførelse. Når det vises på scenen, blir symbolikken skjematisk og nærmest banal, både med hensyn til personkonstellasjon og scenografi (Hart 1907, 271–74).
Etter forestillingen på Stadttheater i Köln 26. mars 1897 refererte Aftenposten at det oppstod piping og hysjing etter tredje akt, men piperne ble overdøvet av kraftig applaus. Også etter siste akt ble det pepet: «Man er aabenbart gaaet i Theateret med den Forestilling, at hos Ibsen maa der sikkerlig være et eller andet anstødeligt.» Men kritikeren selv gav uttrykk for sterk anerkjennelse. Herr Connards tolkning av hovedrollen var betydelig kunst, men den ypperste prestasjonen var likevel fru Teller-Habermans Gunhild. Hun fremstilte «denne forgræmmede, i Kulde stivnede Kvindekarakter med en saadan Skarphed og en saa dyb sjelelig Tone» at hun fremstår som en «fortræffelig Kunstnerinde». Det sies også at «Vinterdekorationen i sidste Akt var overordentlig smuk» (Anonym 1897G).
Anmeldelsene av den første engelske oppsetningen ved New Century Theatre i London 3. mai 1897 ble referert i Dagbladet. Westminster Gazette skrev at forestillingen var ujevn, med både gripende øyeblikk og kjedelige partier, høy patos og lange, innviklede scener. Fremstillingen var imidlertid aldri direkte dårlig. Stykket er det minst verdifulle Ibsen-drama man hittil har sett i London. Likevel fortjener det oppmerksomhet. Star understreket den fullkomne virkelighetsillusjon forestillingen skapte, noe som måtte være dikterens fortjeneste. I den konservative Globe mente anmelderen at stykket var nesten fritt for Ibsens vanlige feil, bortsett fra at det er så trist, nedstemmende og kynisk. Men det er i alle fall klarere enn en del andre Ibsen-dramaer. Daily Telegraph kalte dramaet det kjedeligste av Ibsens skuespill, men innrømmet at skuespillerne var dyktige. I Daily Mail ble det sagt at stykket hadde en veldig kraft og inneholdt skjønne tanker, mens Times mente at dramaets atmosfære var som i et gravkammer der det aldri kommer et åndedrag av frisk luft. Det er kort sagt «en Mare af et Stykke, som nok kan skræmme et sundt tænkende Publikum» (Anonym 1897q). Moy Thomas i The Graphic anså stykket som det svakeste av Ibsens skuespill når det gjaldt scenisk virkning. Handlingen preges av «gloom and misery» og mangler «any conflict of passion that goes straight to the heart of the spectator». Tilskuernes interesse for gråhårede kvinners følelsesliv er liten, noe som lett kan virke latterlig, og som ikke egner seg på scenen. Hovedpersonens hjerteinfarkt er også et banalt virkemiddel og sammenlignes med «that unfailing resource of the suburban melodramatist at a loss for a dénouement». Skuespillernes innsats var likevel god, skjønt «somewhat below the level of previous performances of Ibsen plays». W.H. Vernons Borkman var imponerende, det samme var Genéviève Ward som fru Borkman (Thomas 1897). Morgenbladet gjengir også en korrespondanse der det heter at alle de engelske avisene gav stykket samme medfart, de var bare uenige om hvorvidt Ibsens skuespill er mest forrykte når de leses eller oppføres på scenen: «Og summa summarum heraf er: Ibsen er halvgal, ‹Dramets Personer› er Daarekistemedlemmer, og Skuespillere og Ibseniter har alle til Hobe en Skrue løs!» Korrespondenten selv mener imidlertid at den engelske forestillingen var en ubetinget suksess, «aldrig har noget af Ibsens Stykker faaet en saa gjennemgaaende god Udførelse her». Vurderingen gjelder både enkeltprestasjonene og samspillet (Anonym 1897r).
Aurélien Lugné-Poës forestilling på Théâtre l’Oeuvre ble tross en rekke innvendinger kanskje Ibsens til da største suksess i Frankrike. I et korrespondentbrev til Morgenbladet sammenfattet den anonyme skribenten de positive anmeldelsene av rolleprestasjonene og skrev at kritikken aldri har vært mer enig om at Ibsen her har gjort «næsten et Mesterverk» (Anonym 1897n). Aftenposten refererte derimot anmelderen Henri Fouquier i Figaro, som innledet med å si at han hverken forstod den nordiske ånd eller hadde noen sans for den. Fouquier kritiserte også at stykket ble fremført etter Lugné-Poës «sædvanlige System»:
Ibsens Samtaler gjøres vægtigere ved Gjentagelser, ved Afbrydelse af Sætninger og ved mørke Hentydninger til uudtalte Tanker. Man forværrer det hele ved et monotont Præg. […] Det er en hel Messe: med Duft af Virak, med Beundring for det uforstaaelige og med Sektererens Ufordragelighed (Anonym 1897s).
Likevel heter det at Henri Burguet var utmerket som Vilhelm Foldal, og at Marguerite Maupas viste gode detaljer i spillet som Ella Rentheim.
PARODI-OPPFØRELSER
  • 1895:
  • Fischer, Hans og Josef Jarno. En Ravnefader : Farce i 3 Akter. Premiere 1. desember på Folketeatret, København (jf. Jensen 2009)
  • 1897:
  • Fischer, Hans og Josef Jarno. Der Rabenvater : Schwank in drei Akten. Oppført 14. januar på Theater am Gärtnerplatz, München (jf. FU 9, XV)